Over slottet i Bjärka-Säby ligger et tynt slør av skyer mellom den stjerneklare himmelen og den vakre, engelske hagen på eiendommen som godseierfamilien Ekman i 1980 ikke lenger maktet å bruke og holde i stand selv. Til slutt donerte de slottet til Sionförsamlingen i Linköping.
Her har pinsepastoren Peter Halldorf bygd opp Den økumeniske kommuniteten, som nå holder liv i slottet med tidebønner, retreater, seminarer som denne helgen om østlig spiritualitet, og kafeen som er kirkekafé på søndag morgen og åpen slottskafé om somrene.
– Om jeg har noe forhold til eikene? De er jo fantastiske! sier Halldorf.
Bjärka-Säby i Sverige har et av Nord-Europas største, sammenhengende eikelandskap. Også på Nya Slottet rager tærne skyhøyt og stammene har dype furer.
– Man bruker å si om eikene at de vokser i tre hundre år, så står de i tre hundre år og så dør de i tre hundre år. Jeg elsker dem virkelig. De er en sånn stabilitet, sier Halldorf.
Gå framover
Peter Halldorf bygger mye av det han står for på tro og praksis som er til forveksling likt ortodokse kristne. Likevel har han i alle år sagt at han ikke har vært inne på tanken å konvertere. Han har skrevet en egen bok der han oppfordrer enhver kristen til å bli der du er, og mener at de som har hatt størst innflytelse opp gjennom kirkehistorien, er de som har valgt å bli i sin sammenheng.
Bøkene hans har inspirert mange også i Norge. Det er ikke få norske prester og andre som har vært på Bjärka-Säby på retreat. De siste fire-fem årene har kommuniteten, det klosterlignende fellesskapet, etablert regionale samlinger rundt om i Norden, og det feires såkalte ørkenmesser blant annet i Drammen og Bergen.
Denne lørdagskvelden står kveldsmaten framme. Deltakerne på seminaret om østlig spiritualitet småprater rundt bordene i et av de mange ærverdige rommene, med høyt tak, høye tredører og storslått utsikt så lenge dagslyset er her. En er britisk og retter på spørsmålet om hvordan de har det på seminaret om ortodoks spiritualitet.
– Det er østlig, ikke ortodoks, sier han.
Han gjetter at Halldorfs svar på hvorfor han ikke konverterer, vil være at veien går framover, ikke bakover. Det handler mer om å finne en kurs som forener kristne i framtida, ikke å gå tilbake til et tidspunkt i kirkehistorien før de store splittelsene.
Spenninger
Blant ortodokse i Norden er Peter Halldorf et kjent navn. Fader Kliment hadde gjerne hatt Halldorf med på laget. Han er selv er finsk og prest i russisk-ortodokse Hellige Olga menighet i Oslo, og har fortsatt en drøm om en sterkere forankring for Den ortodokse kirke i Norden.
– Halldorf har god smak. Det er så ortodoks det han skriver, i måten han ordlegger seg på og med all den kunnskapen han har om den kirkelige tradisjonen. Han er en viktig formidler. Det er nesten synd å tenke at vi ikke har denne typen karismatisk skikkelse i Den ortodokse kirken. Da kunne det blitt lokal vekst.
Halldorf er 61 år og selvstudert teolog og redaktør for tidsskriftet Pilgrim. Han er gift og har tre voksne sønner. I 1980 ble han pastor i Sionförsamlingen i Linköping mens hans far Samuel Halldorf var forstander. Sionförsamlingen er den fjerde største pinsemenigheten i Sverige. Etter hvert ble Peter Halldorf forstander og preses for Den økumeniske kommuniteten, som også har eget forlag, Ekibs. Gjennom Johannesakademiet inviterer kommuniteten til teologiske studier og forskning i et miljø med tidebønner og nattverdfeiring.
---
Den økumeniske kommuniteten i Bjärka-Säby
- • Kommunitetslivet på Bjärka-Säby startet i 1996 med daglige tidebønner, gudstjenesteliv og retreater. Den sier om seg selv at den henter inspirasjon både fra øst og vest i den kristne tradisjonen og dens teologi, spiritualitet og monastiske liv. I 2008 ble Ekumeniske Kommuniteten i Bjärka-Säby formelt opprettet.
- • Sionförsamlingen i Linköping der Peter Halldorf tidligere var pastor, eier Nya Slottet Bjärka-Säby. Kommuniteten leier seg inn.
- • Peter Halldorf grunnla kommuniteten og var i mange år forstander og preses. Jonas Eveborn har overtatt som forstander. Halldorf er fortsatt redaktør for tidsskriftet Pilgrim, deltar aktivt i gudstjenestelivet på Bjärka-Säby, og holder retreater, foredrag og seminarer i regi av kommuniteten.
---
Flere av deltakerne på seminarhelgen om østlig spiritualitet har vært en del av dagliglivet på Bjärka-Säby som frivillige, såkalte husfolk, noe man kan være i opptil to år. En av dem er Lene-Mari Tørresen fra Mandal.
– Jeg klarer ikke sette ord på betydningen det har hatt. Det har satt dype spor. Men det er ikke så lett å føre videre i livet, sier hun.
Flere forteller om en lignende erfaring, at det kan være vanskelig å komme hjem igjen og få gehør for det de har med seg fra Bjärka-Säby, som er inspirert av ortodoks og katolsk teologi og praksis og også andre kristne sammenhenger. Selv om det hele kjennes enormt viktig, blir det ikke så lett integrert i hverdagen.
Kontaktpunktet blir retreater og tidebønnboken fra Bjärka-Säby. Kommuniteten har også egne lukkede nettsider for venner og medlemmer, og sender ut månedlige nyhetsbrev. De siste fire-fem årene har det vokst fram regionale samlinger. Målet er ikke å plante egne menigheter, bare å inspirere innenfra i ulike kristne kirkesamfunn.
– Det som kanskje aller mest sitter igjen hos meg er spørsmålet Halldorf nevnte i dag som grekerne var opptatt av, nemlig: Hvem er jeg, og hvordan kan jeg bli fri? sier Tørresen.
Livets brød
Klokka er fem søndag morgen og mørket ligger fortsatt over slottet. I en dørsprekk står en korg fra oppvaskmaskinen for å holde døren ned i kjelleren åpen. Der ligger bakeriet som har navnet «Betlehem», og inne i det lille rommet brenner levende lys. Luften er fuktig og preget av en søtlig lukt av gjær. Halldorf og tre deltakere har funnet plass rundt et knøttlite bord, mens Anna-Maria fra kommuniteten står ved benken og knar fem deigemner som skal bli nattverdbrød.
Å holde tidebønn mens nattverdbrødet bakes ut, er en koptisk-ortodoks tradisjon som kommuniteten har tilpasset og gjort til sin. Mens Anna-Maria knar og senere trykker et stempel på brødene, leses tekster helt fra Gud ga Israelsfolket manna i ørkenen fram til Jesus kaller seg Livets brød som gir seg selv for menneskene.
Da klokka blir åtte og søndagens messe begynner i slottskirken på Bjärka-Säby, blir et av brødene båret fram til alteret og delt under nattverden. Etterpå er det kirkefrokost for alle før seminarhelgen fortsetter med foredrag. Halldorf setter seg ned ved peisen i biblioteket, og vil snakke om Kristus og Kosmos, og hva østkirkens teologi kan tilføre i en situasjon der verden befinner seg i det Halldorf kaller en klimakatastrofe. Dette har han skrevet om i boken som kommer ut denne høsten, Därför sörjer jorden. Han går blant annet inn på theosis, læren om menneskets guddommeliggjørelse og kirkefaderen Maximus Bekjenneren som levde på 600-tallet. Halldorf beskriver ham som en av de fremste kristne tenkerne etter Paulus.
Han snakker om hva som ligger i inkarnasjonen, at Gud tok bolig i menneskenes verden, og viser til at Maximus Bekjenneren både snakker om Logos, Ordet som ble menneske, og logoi, som er avledet av samme ord og handler om de guddommelige energier som gjør Gud nærværende i alt som er skapt. Han nevner også at profeten Jeremia som forrige bok handlet om, sier at hele jorden er full av Herrens herlighet.
– Guds energier både åpenbarer og skjuler det mysteriet som er Gud, sier Halldorf.
En frihet
Etter at lunsjen er over og deltakerne har forlatt slottet, har Halldorf tid til å sette seg ned. Med svart prestedrakt og langt, hvitt skjegg minner han mer om en ortodoks patriark enn en pinsepastor anno 2019. Blikket er vennlig og åpent. Det han kaller «den udelte kirkens tro» kom inn i livet da han var ung pinsepastor på 1990-tallet og havnet i en krise.
– Jeg opplevde at den veien jeg forsøkte å gå, formidle og forkynne, og som handlet om en lengsel etter helhet, den var ikke utelukkende befriende.
Han kom til det ortodokse Macarius-klosteret i Egypt.
– Det kan jeg si var en dyp opplevelse av en åndelig hjemkomst, der ting falt på plass for meg.
– Du snakket om frihet i dag i prekenen. Opplevde du den friheten i klosteret?
– Ja, det er interessant at du sier det. Hvis jeg skulle sammenfatte bare i ett ord hva den ortodokse teologien og åndelige tradisjonen representerer, så er det en frihet, på flere vis og flere plan.
Halldorf beskriver en større respekt og tillit til det enkelte menneskets vei. Kirkeinstitusjoner og hierarkier med kirkejus, lover og regler for etikk og moral er ikke det framtredende. Men friheten henger også sammen med den sentrale plassen Den hellige ånd har. Det var et tilknytningspunkt for ham som pinsevenn.
– Men her møtte jeg en helt annen måte å snakke om Ånden på. Det viktige var ikke opplevelsene, slik jeg vokste opp med det. Hva man opplevde, er uinteressant. Det viktige er hva opplevelsene gjør med deg, at de fører deg til en modning, til en større frihet, og gir en hjelp til å skille.
Denne modningen er ikke et pålegg andre gir, understreker Halldorf. Men på denne veien trenger et menneske veiledning, enten det er en prest, nonne eller en åndelig klok person. Men det veilederen gjør, er aldri å si hva du skal gjøre eller hvordan du skal leve.
– De hjelper deg å lytte til Åndens stemme i ditt indre.
– Mange i den vestlige kultursfæren har blitt støtt bort fra kirken, særlig på grunn av moralregler og levesett. Hvor mye har dette har vært unødvendig?
– Dette er en problematisk bagasje som vi har og har hatt med oss. Vi ser at de vestlige vekkelsesbevegelsene og fromhetstradisjonene har hatt som et tyngdepunkt hva man skal passe seg for. Men det finnes alltid en sammenheng mellom sentrum og grenser. Har du et sterkt sentrum, blir grensene ikke nødvendige.
Halldorf mener noe av styrken i vekkelsesbevegelsene og de frikirkelige tradisjonene har vært å kunne hjelpe folk til en omvendelse, en avgjørelse. Svakheten har vært at disse bevegelsene har manglet redskaper til å hjelpe mennesker til fordypning og modning.
– Den troen man har tatt imot har krevd et slags veksthusmiljø for å overleve. Da ligger det i sakens natur at du blir avhengig av grenser, gjerder og det som har med moral, rett og galt å gjøre. Det skaper ikke modne og frie mennesker, men engstelige mennesker, og fører etter hvert til at mange får en motreaksjon.
En økumenisk visjon
En av bøkene Halldorf skrev etter krisen og oppholdet i Egypt var Jomfrumark – en moderne pilegrims ferd mot sine røtter. Han skriver fra sitt utgangspunkt som pinsevenn og håper at noen kanskje skal ta bryet med å bore dypere enn til 1907, da pinsebevegelsen kom til Sverige. «Tenk om det finnes uendelig mye dypere mold å senke sine røtter ned i?» skriver han.
Macarius-klosteret i Egypt er eldgammelt, nå koptisk-ortodoks, og opptatt av kristen enhet. Klosteret sier det slik på sine nettsider:
«Gjennom genuin åpenhet i vår ånd og vårt hjerte til alle mennesker, samme hvilken konfesjon, har det vært mulig for oss å se oss selv, eller enda mer Kristus, i andre. For oss er kristen enhet å leve sammen i Kristus i kjærlighet. Da kollapser oppdelinger og forskjeller, og det er bare den ene Kristus som samler oss alle i sin hellige person».
Halldorf trekker også fram det økumeniske klosteret Bose i Italia som en viktig inspirasjonskilde og samarbeidspartner.
– Da jeg kom dit i 2005 var det møtet med et europeisk klosterliv som virkelig har forsøkt å forankre seg i den monastiske tradisjonen, og samtidig forme sitt liv i vår tid. Og der er linjene til den østlige tradisjonen tydelige. Men de oppmuntrer også til å bli i sin sammenheng og se sitt kall til å bygge broer mellom øst og vest.
Et annet eksempel er Chevetogne i Belgia. Der har munkene to lag, ett som feirer vestlig, katolsk liturgi, og ett som feirer østlig, ortodoks liturgi. Chevetogne-klosteret arbeider aktivt for fellesskap mellom kristne kirkesamfunn.
– Dette å prøve å gå veier der vi bygger broer, krever et visst mot og iblant at man går litt utenfor de gjengse rammene. De som gjør det, blir ikke helt forstått av sine egne alltid, og møter en viss motstand, sier han.
– Men ser vi på kirkens historie, trenger vi disse miljøene og menneskene som vier sine liv til å forsone det som har gått i stykker og er splittet. Men det tar tid, det tar et helt liv og mer.
Skeptiske pinsevenner
Selv har Halldorf møtt mye velvilje blant sine egne, pinsebevegelsen, ikke minst fordi han er en høyt verdsatt forkynner, men også fordi han er sin far og farfars sønn som begge var pinsepastorer. Det var også Halldorfs morfar. Men han erkjenner at han til tider har vært en persona non grata i sin egen sammenheng.
Lokalt har det vært diskusjoner om hvordan Sionförsamlingen skulle forholde seg til det kommuniteten og Halldorf gjorde som gikk et langt stykke utenfor vanlig pinsetradisjon. Etter mange års frustrasjon gikk i 2014 et tjuetalls personer ut av forsamlingen på grunn av at de ikke syntes den var tydelig nok i møte med teologien og praksisen på Bjärka-Säby, for eksempel synet på helgener og Maria. Et kjernespørsmål i debatten ble formulert slik, ifølge et referat på bloggen aletheia.se:
– Hvor langt kan vi som protestantisk/evangelisk forsamling strekke oss når det gjelder å omfavne eller akseptere ortodoks og romersk-katolsk teologi og liturgi i eller nær vår egen forsamling?
Plukker fritt
Fader Johannes, prest i Hellige Nikolai menighet i Oslo, var den andre norske som konverterte da han på slutten av 1960-tallet gikk inn i Den ortodokse kirke. Han mener at Halldorf ikke har grepet selve poenget som har å gjøre med kirken som en sakramental størrelse, og at han og flere driver en form for eklektisme der de plukker ut de tingene på koldtbordet som tiltaler dem.
– Det blir et menneskeprosjekt så lenge de ikke går inn i den mystiske sammenhengen som heter kirken, slik den ble plantet inn i vår verden gjennom Jesus Kristus. Jesus sier at jeg er vintreet, dere er grenene. Det må være en helt organisk sammenheng her, sier fader Johannes.
Han mener at særlig reformasjonen skapte et brudd, ikke bare læremessig, men med kirken som en organisk helhet. Samtidig understreker fader Johannes at han ser at Halldorfs virksomhet er et uttrykk for god vilje og forståelse av trosspørsmål, og også kan bygge ned barrierer mellom kristne.
– Men jeg er nok også litt redd at denne virksomheten fungerer som en slags lynavleder som fanger opp mennesker som ellers ville gått veien fullt ut. Nå er vi ikke så opptatt av å erobre sjeler. Det får være opp til den enkelte. Jeg synes likevel det er viktig, hvis noen har en interesse for Den ortodokse kirke, at vi får framstille saken fullt ut og ikke stanse et sted på tre kvart vei.
Vi ser at de vestlige vekkelsesbevegelsene og fromhetstradisjonene har hatt som et tyngdepunkt hva man skal passe seg for.
— Peter Halldorf
Terje Hegertun er uenig i det han kaller det eksklusive kirkesynet som ortodokse har. Han er professor ved Menighetsfakultetet og har selv bakgrunn fra pinsebevegelsen.
– Jeg er mer enig med Peter Halldorf når han sier at det er gårsdagens språk å skulle melde seg inn i en annen kirke. Kirkesynet har endret seg så mye hos andre kristne, at hvis det skulle være bare ved å melde seg inn i den første kirken, den ortodokse, at man er en del av kirkekroppen i verden, vil det ha mange logiske utfordringer.
Fader Kliment i russisk-ortodokse Hellige Olga menighet har ofte anbefalt å lese Peter Halldorf når noen har spurt om litteratur.
– Selv om jeg kanskje ikke er enig i alt han sier, er han en viktig forkynner og en ruvende tenker i vår tid.
Også fader Kliment mener noe mangler så lenge man ikke er en del av kirkens organisme.
– For oss ortodokse er det helt grunnleggende. Å leve et åndelig liv uten å ha hele kirken som bakgrunn og referanse, det hadde vært utenkelig og hadde føltes feil.
For fader Kliment er det viktig å samle folk til kirken, som for ham er helbredelsens sted og det drivhuset hvor du som menneske får riktig mengde lys, vann og næring.
– Jeg kan ikke oppfordre folk til å sette sine røtter i noen annen jord enn drivhuset som kirken er.
– Hva sier du til Hegertun som mener dette er et eksklusivt kirkesyn som er gårsdagens?
– Jeg skjønner tankegangen og at det kan virke som eksklusivt. Men jeg skjønner heller ikke helt hvordan det skulle fungere uten en viss kirkelig disiplin og grensesetting. Hvis vi tenker på den første menigheten i Jerusalem, begynte de tidlig å definere hva som kan regnes å tilhøre den kristne læren. På apostelmøtet i Jerusalem kranglet man og var uenige, men fant til slutt en løsning om hva som skal regnes å tilhøre kristendommen.
Flyter ut
Torstein Tollefsen tror Halldorf kan ha rett i at en del protestantiske kristne søker gamle stier, men at det antagelig er langt flere som ikke gjør det. Tollefsen er professor i filosofi med kirkefedre og særlig Maximus Bekjenneren som spesialfelt, og selv medlem av Den ortodokse kirke. Han forstår ønsket om enhet og at det kan oppleves som et dilemma at det har vært splittelser i kristenheten hele veien.
Samtidig understreker han at kirken må bygge på mer enn nattverdfellesskap. Han leser fra Apostelgjerningene 2, der det står at apostlene holdt seg trofast til apostlenes lære, fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene.
– Denne rettroenheten man er redd virker splittende, er en essensiell del av kristenheten fra begynnelsen av. Å se fram til et slags nattverdfellesskap som ikke tar hensyn til dogmer og troslære, skaper grunnlag for svermeri, som da konturløst kan flyte ut i en rekke forskjellige bevegelser slik det også var i oldkirken.
Filosofiprofessoren mener at det Halldorf gjør kan virke berikende for mange og derfor er verdifullt. Men han har ikke tro på at kristne på denne måten finner sammen på tvers av kirkesamfunn.
– Våre dager er ikke glad i rettroenhet, men det finnes rettroenhet og rettroenhet.
– Hva mener du med det?
– Vi behøver ikke å slå hverandre i hjel selv om vi er uenige, men vi trenger klar tale. Som filosof er jeg vant til å tenke at noe er sant og noe er falskt, og da er det noen kriterier man må være villig til å gjøre bruk av.
Understrømmer
På Bjärka-Säby er Christer Säll snart klart til å reise hjem etter helgen. Han er medlem av Svenska kyrkan og jobber i helsevesenet, og også medlem av Fransiskushjelpen. På Bjärka-Säby har han vært mange ganger. Säll synes tankegodset Halldorf formidler, bryter mot en del av det han har med seg fra sin protestantiske bakgrunn, særlig hangen til å teoretisere og forklare alt.
– Vi er preget av den vestlige, teoretiske verden vi lever i. Det preger både måten jeg lever på og kanskje også hvordan jeg forstår Bibelen. Jeg må nok arbeide videre på dette. Jeg aner at det her ligger en befrielse for mitt indre på noe vis, men jeg må tenke mer på hvordan det skal forvaltes i mitt liv.
Halldorf har snakket om hvordan den tidlige kirken ikke ser på Bibelen som noe mennesker skal forklare for at andre skal tro, men at Bibelen kan «forklare våre liv». Det mener Halldorf gir et helt annet perspektiv.
LES OGSÅ: «Alt i den kristne troen har blitt til i løpet av historien»
Etter søndagsmessen drikker Halldorfs sønn Joel kaffe på utekafeen ved slottet.
Han er skribent og akademiker, dosent ved Stockholms Universitet. Han regner seg også som pinsevenn. For ham har de kirkehistoriske røttene særlig vært viktige fordi de ivaretar en helhet.
– Dannelse, fromhet, det åndelige og spiritualiteten holdes sammen som en enhet, sier Joel Halldorf.
Han mener det ligger en impuls, særlig i Europa, om at kristne egentlig skulle være ett.
– Man har ikke det samme i USA, men i Europa finnes det et minne om at kirken har vært ett, og vi kjenner at det er feil at vi ikke er det.
Hans far mener at noe er på gang.
– Jeg synes å se noen understrømmer i kirken som er kraftfulle, og dem skal man ikke undervurdere.
Disse strømningene handler om at kristne fra ulike kontekster møtes og gjenkjenner noe i hverandres tro, mener Halldorf.
– Når understrømmene blir sterke nok, vil de tvinge fram en endring i det formelle, kirkelige landskapet der strukturer og det institusjonelle til tider står beinhardt og urokkelig.
Hvordan vet han ikke.
– Det trenger vi ikke ha kontroll over. Sånt bruker å skje uventet og overraskende. Men vi kan ha stor tillit til disse understrømmene. Dypest sett vil det jo si en tillit til Den hellige ånds nærvær i mange enkeltmenneskers liv.