Etter dramatikken som satte en regjering på oppsigelse, er livet snudd på hodet: Han har tid til alle hjemme. Og kan mate kaninene Flekken og Melis sammen med sønnen Tord Olav, uten at noe haster fra sidelinjen.
I dette intervjuet med Vårt Land gir Hareide den første fyldige fortellingen om kampen for et annet KrF – og livet etterpå:
• Han tar kraftig oppgjør med Høyres finter under i KrFs veivalg.
• Han forteller hvordan abortkampen overrumplet ham under striden.
• Om hva slags glød han har for dagens KrF.
• Og ville han tatt en så dramatisk kamp igjen?
På årsdagen etter talen som sparket en opprivende strid i gang, sier han klart og tydelig dette:
– Jeg opplever at det rådet jeg ga KrF står seg enda bedre i dag enn det gjorde høsten 2018, sier Hareide.
Årsdagen
Fredag 28. september sto Hareide på talerstolen i et tettpakket møterom i sjette etasje av et av stortingsbyggene. I en brennende tale fortalte han KrFs landsstyre om en politisk drøm til venstre. Han anbefalte oppbrudd. I praksis ville han avsette Solberg-regjeringen.
Da han gikk ned, var det unntakstilstand i norsk politikk – og KrF. Dramaet sendte ham til slutt ut av toppolitikken - og KrF inn i regjeringen han ikke ville ha.
En trist, ny, start?
22. januar rusler en vinterkledd Hareide ned fra Slottsplassen. Han har gitt blomster til KrFs nye statsråder i en regjering han halvåret i forveien ga alle sine krefter for å få avsatt. Fra da av var han menig stortingsrepresentant Hareide. Partilederjobben ga han fra seg fem dager tidligere.
– Var det tristhet som preget deg akkurat da?
– Nei. Jeg var mer skuffet på vegne av KrF enn meg selv. Jeg må innrømme at jeg gløder nok litt mindre for det KrF jeg ser i dag enn for det jeg kunne fått opplevd. Likevel støtter jeg KrF, men brenner på en annen måte. Det er helt naturlig. Politikk er ett hakk mindre viktig i mitt liv i dag, svarer han.
«Var ikke bitter»
Måneder i forveien hadde både han og andre topper vært i et slags politisk inferno. Fylkesårsmøter om KrFs veivalg ble fulgt av TV – minutt for minutt. Det handlet om regjeringsmakten – og politisk fremtid for KrF. Den sjeldne thrilleren var ikke over før på selve landsmøtet. Lederjobben ble lagt i potten. Hareide tapte.
– Hva svirret i tankene dine da du sto på talerstolen minutter etter tapet?
– Det var skuffelse.
– Bitterhet?
– Nei, jeg var ikke bitter. Jeg hadde jo satt dette i gang. Jeg visste jeg kunne tape. Men trodde jeg skulle vinne. Folk hadde fått diskutert skikkelig. Og jeg visste også at det slett ikke ville blitt bare enkelt hvis jeg hadde vunnet. Det var også en bør jeg kunne legge av meg. For det å samle partiet igjen ville blitt krevende.
LES OGSÅ: KrF når ikke den største gruppen kristne
Ville ikke bruke makt
Hareide gir et sterkt forsvar for hvordan han ledet KrFs veivalg. Han avviser at debatten ble for kort – bare fem-seks uker. Men den ble «ryddig». Alternativene for KrF var klare. Hareide bruker tid på å snakke om hva han nå tenker i ettertid:
– Jeg kunne brukt tydeligere maktmidler og kunne sagt: Alle ansatte i KrF skal nå jobbe for mitt ståsted. Og jeg kunne sagt: Jeg vil være på alle årsmøtene og holde min innledning, sier han.
Jeg brenner mindre for det KrF jeg ser i dag
— Knut Arild Hareide
Men han var overbevist om et annet grep:
– For det første sa jeg: De ansatte får jobbe for det synet de vil ha, og vi i ledelsen skulle reise sammen og snakke for sitt ståsted. Jeg ville at partiet skulle forstå hva slags valg de skulle ta – og at ingen skulle bli tvunget til det. For meg var det viktig at beslutningen – om jeg vant med bare få stemmer – så skulle folk kunne si: KrF har tatt et valg som var riktig.
Var overbevist om seier
Nesten til siste stund var Hareide overbevist om at han ville vinne sidevalget.
– For jeg tenkte at i valget mellom Sp og Ap – og Høyre/Frp, så burde dette være et enkelt valg for KrF.
– Du trodde altså at partifolk ville forstå nettopp dette? At de ville gå for ditt syn?
– Jeg visste at på langt nær alle var enige med meg. Men jeg trodde at flertallet var det.
– Helt oppriktig: Var du altså sikker på seier til siste dag?
– Nei, mot slutten forsto jeg at dette kunne gå galt. Den siste uken hadde jeg ikke større håp enn de siste 45 minuttene under landsmøtet. Da trodde vi – etter den første opptellingen – at resultatet ville bli mer positivt enn forhåndsprognosene.
«Du ble kastet, Knut Arild»
Han vil avlive en forestilling han har møtt:
– Mange har sagt: Du, Knut Arild, ble kastet som partileder. Nei, det opplevde jeg aldri. Det å gå av var helt frivillig. Jeg kunne jo ikke lede KrF med det valget de gjorde. For meg ble veivalget etter hvert viktigere enn jeg tenkte sommeren i forveien, mye mer enn vi ville innrømme på forhånd.
Noen gode opplevelser fra fjorårets høst blir ikke borte: Aldri før har han fått så mye applaus. De opplevde at han tente gnister i politikken. Ikke siden 1997 – da den første Bondevik-regjeringen kom – hadde han selv og mange partifolk opplevd en så god stemning.
«Fordi det er rett»
Men omfanget av dramaet bommet han på: Presseoppslag før hvert fylkesmøte, kamp mellom fløyer og det store medietrykket.
– Vi visste at dette ville få oppmerksomhet, men ikke den dimensjonen, sier han Hareide.
– Ville du gjennomført et slikt løp igjen?
– Ja. Fordi jeg mener det var rett. Det handlet om å skape det KrF som var min visjon som partileder: Et bredt forankret KrF som var stolt av de kristne verdiene, med tid til hverandre og der vi ikke skaper mistenksomhet.
– Men var det riktig av deg å kjøre på da begge nestlederne var uenige?
– Jeg opplevde bred støtte, blant annet fra tidligere partiledere i KrF, med regjeringserfaring. Når stortingsgruppe og ledelse var blitt så preget av høyrepolitikken, mener jeg i ettertid at det ikke var et sekund for tidlig. Hvis vi skulle handlet annerledes, burde det vært før valget i 2017.
Noe angrer han på
– Angrer du på at det ikke ble gjort tidligere?
– Ja. Før valget i 2013 sa de rødgrønne nei til å samarbeide med oss. Men I 2017 hadde vi reelt to muligheter. Da hadde vi dører åpne – med ett unntak: Å sette foten ned for regjeringssamarbeid med Frp. Vi forsøkte å lykkes med samme mal som fire år tidligere. Der bommet vi.
Han understreker at det ansvaret er hans.
LES OGSÅ: Enda en av Hareides støttespillere slutter i KrF
Kunne han brukt mer tid?
Flere sentrale aktører i det politiske miljøet har overfor Vårt Land i ettertid bemerket at de tror Hareide ville vunnet sidekampen, hadde han tatt tiden mer til hjelp.
– Kunne du faktisk vunnet med mer tid?
– Selve prosessen kunne blitt bedre, utvilsomt. Men her var det behov som gikk ut over KrFs egne: Et parti på 4,2 prosent satte jo regjeringen på reell oppsigelse. Jeg følte at å gjøre det over for lang tid, ville vi også ha et ansvar overfor det politiske Norge.
– Men, legger Hareide til:
– Man kan jo også tenke: Ville løftet om å endre abortlovens paragraf 2c da blitt mer avslørt med mer tid – at vi faktisk ikke hadde den historiske muligheten? Slikt blir spekulasjoner. Det kan jo også hende at også statsministeren hadde ventet med løftet sitt litt lenger.
Et oppgjør med Høyre
Om nettopp Høyres rolle i KrFs drama er Hareide fortsatt opprørt over. Med egne ord er han «irritert». Fra sidelinjen fintet nemlig Høyre seg inn, for å redde sitt eget liv.
– Først opplevde jeg at Høyre forsøkte å stoppe prosessen ved å kalle den udemokratisk og påstander om at jeg hadde et maktbehov. Der bommet Solberg. Utspillet ble en fiasko, fordi det skapte større sympati for oss og sett på som urimelig av partiet. Så trakk Solberg – sammen med Kjell Ingolf og Olaug – abortspørsmålet inn. Det lyktes de med.
Solbergs trekk nummer to var signalene om at hun – slik Hareide gjengir det – skulle «sette oss ned rundt et bord, så finner vi en løsning på dette.».
– Da gikk hun veldig langt i å love at KrF skulle få innfridd innstramming av abortlovens 2c. Ordene hennes gjorde at Kjell Ingolf kunne si at dette var en historisk mulighet. Det viste seg at det ikke stemte. Men det er klart: At dette kom, var jeg ikke forberedt på, innrømmer Hareide.
Nå slår han tilbake:
– Det er et paradoks at Solberg brukte sterkere ord om en demokratisk prosess i et parti enn hun bruker mot Frps utidige retorikk. Men det får være hennes utfordring. Når Frp gang på gang viser hvem de er, så viser det jo gang på gang at KrF valgte feil.
«Det var politisk kamp»
Han ble tatt på senga av fremstøtet fordi KrF i hans politiske tid aldri hadde fremmet endringer i paragraf 2c.
– I 21 år har vi aldri gjort det. For meg handler denne saken om brede allianser for å skape forståelse. For hvis et parti på 4,2 prosent presser igjennom endringer mot et stort flertall, skaper det en motreaksjon.
Det ferske eksempelet er reservasjonsstriden og bølgene den skapte. Han kjempet selv mot tvillingabort, men det er et spørsmål som han mener møter langt større forståelse i folket.
– Det var ikke uetisk å bringe 2c inn. Det var politisk kamp. Men det skapte et bilde av at det var dette KrF skulle bruke sin regjeringsinnflytelse på å få til. Jeg ville brukt muligheten i regjering, i en bredere verdiallianse, som også burde inkludere klima og fattigdom.
«Snikjødifisering?»
På sensommeren ga tidligere Vårt Land-redaktør Helge Simonnes bok om kristenpopulisme og et blikk på KrFs veivalg. Simonnes utpekte Sylvi Listhaug til vinneren i KrFs strid, noe Hareide gjerne vil korrigere:
– Det var ikke Listhaug som styrte KrFs valg. Men Simonnes har mye rett i at høyrepopulismen og konkurransen fra ytre høyre også har preget KrF.
– Hvordan da?
– Vi kan jo spørre hva slags verdikonflikter KrF opplever i 2019? Slike har vi ikke med Arbeiderpartiet og Sp, men med helt andre krefter.
– Hvem tenker du på – de som buet på deg under Oslo Symposium?
– Ja, blant annet. Men vi har sett dette også nylig i debatten om «snikislamifisering». Kunne et KrF – som virkelig forstår hva det å tro betyr – levd med ord som «snikjødifisering»? Kunne vi levd med at en finansminister fra Frp hadde sagt det? spør Hareide.
Mener Frp ikke lærer
Etter seks år i regjering begynte Frp å bruke dette begrepet igjen. Hareide finner dette både «betegnende» og spesielt:
– Noen har jo sagt at Frp har hatt godt av å sitte i regjering. Men når vi opplever slikt, vil det jo si at Frp ikke blir noe bedre av å være i regjering. Under KrFs veivalg ble det også argumentert med at man kunne gå inn i regjering, fordi Listhaug da var ute. Etter alt vi nå ser, opplever jeg at rådet mitt om ikke å gå i regjering med dem står enda bedre i dag enn i fjor høst.
Nettopp oppgjøret med Frps retorikk var gjennomgående i boka han ga ut like før den talen for nøyaktig ett år siden.
– I debatter om slike saker sier man gjerne at «dette er jo retorikk, nå må vi snakke politikk». Men for meg er det viktigere hvilke ord vi bruker og hvordan vi omtaler hverandre enn om avgiftene øker med 100 eller 110 kroner. Ord former samfunnet vårt – og skaper forandringer.
Et ganske annet liv – som betyr mest
Forandret er familien Hareides liv blitt også. Den dagen Vårt Land snakker med ham, har han fulgt Sara Margrethe til barnehagen. Deretter syklet videre med Tord til barnehagen halv ni.
Slikt var ofte umulig å ha som daglig rutine da han ledet KrF. Akkurat denne uken har likevel vært hektisk, fordi han deltar i opptak til «Matsjokket», NRKs kommende fjernsynsserie.
– Men å være partileder er et liv i unntakstilstand. Da fyker du ut halv syv, mens barna sover for å nå Politisk Kvarter i NRK. Men nå er jeg en del av familien og opplever at jeg tar mer av økta.
Nå er han blitt pappa for tredje gang – til lille Nora Kristina. Og snart er familien på flyttefot til et nytt sted i Oslo.
– Hva har familien betydd det siste året?
– Når man opplever sin største politiske skuffelse, som jeg gjorde 2. november, hjalp familien til å rette tankene mot de viktige tingene. Familien og troen min gir et perspektiv ut over hendelsene.
LES OGSÅ: Dragkamp om KrFs sjel
«Bør ikke være like synlig som før»
Roligere liv er det på Stortinget også på et ryddig kontor i et av Stortingets nyoppussede bygg. At han nå holder lav profil, er svært bevisst.
Han har likefullt reist en del for partiet både før og i valgkampen. Men det var bortenfor norske riksmedier.
– Det har vært riktig med en lavere profil. Jeg har deltatt i utenriks- og forsvarsdebatter og var på banen, eksempelvis den dagen i vår da Sylvi Listhaug på nytt ble utnevnt til statsråd. Det var jo jeg som gjorde at hun trakk seg. Temaet var om hvilket ordskifte vi skal ha. Men det er en annen som skal føre ordet for KrF. Jeg skal ikke være taus, men bør ikke være like synlig som før.
Kjell Ingolf trenger de neste årene på å skape det KrF han ønsker. Det er et annet enn mitt.
— Knut Arild Hareide
«Et annet KrF»
Han mener Ropstad og KrFs nye ledelse og statsråder skal få forme sitt alternativ.
– Kjell Ingolf trenger de neste årene på å skape det KrF han ønsker. Det er et annet KrF enn mitt KrF. Det må jeg kunne være så ærlig å si. Men KrF trenger uansett å få nye velgere.
– Hvor mye snakker du egentlig med Ropstad om dagen?
– Når jeg treffer ham. Så opplever jeg at det ikke står på vilje hos ham, men nå har han et hektisk liv. Han skal være partileder, statsråd og pappa. Men han har et farlig dårlig oppmøte på fotballen.
– Savner du ikke toppolitikken i det hele tatt?
– Jeg levde i åtte år med det å være partileder, men savner det ikke som jobb. Men selvsagt – da jeg så partilederdebatten og når man spør: Kunne du tenkt å være der? Ja – selvfølgelig. Men mange slike debatter har jeg jo alt vært i.
– Noen velgere har kanskje savnet deg?
– Men jeg har ikke savnet meg selv.
– Når nominasjonskomiteen spør deg neste høst: Velger du da familie eller politikk?
– KrF har gitt meg fantastiske muligheter, og jeg har litt tid til å tenke på dette. De som skal få vite det først, er komiteen.
Bærer på ny sentrumsdrøm
Velgerne kom ikke til KrF i høst. Andre partier fikk bygge seg sterkere denne gangen. Og norsk politikk er blitt todelt. Sentrum er splittet og parkert som alternativ.
– Kan norsk politikk igjen bli tredelt – med et sentrum som kraft i midten?
– Det er absolutt mulig: Vi er faktisk nærmere en tredeling igjen.
– Hvordan da?
– Ved høstens valg Miljøpartiet De Grønne, Venstre og KrF samlet nær 30 prosent. Sentrumssaker som klima- og miljø, sniksentralisering og by-land-dimensjonen preget valgkampen. Styringspartiene Høyre og Ap er i tilbakegang og alternativene til dem er ikke ytterpartiene. Det er sentrum, som er blitt dømt nord og ned mange ganger.
Har håp om MDG
Han minner om at det var Lars Korvalds sentrumsregjering som tok inn ordet bærekraft. Det var Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering som gikk av på en klimasak for 18 år siden.
– Det var lenge før Greta Thunberg var født. Disse regjeringene så alvoret den gang.
– Da inkluderer du jo MDG i sentrum. Hvordan bør dagens KrF forholde seg til dette?
– Det er et vanskeligere spørsmål, fordi Sp og Venstre og KrF er på ulik kant. Men MDG vil oppleve at de inn mot valget i 2021 må gi et tydelig svar om samarbeid. Som kraft og styrke har disse partiene noe felles. Sps tyngde i sentrum er bra for norsk politikk. Selv om de har samarbeidet med Ap, så oppleves de selvstendige.
LES OGSÅ: Kontraster på Oslo Symposium: Ropstad fikk jubelbrøl, Hareide fikk buing