– Kan være 80 prosent homofile i Vatikanet

Se for deg at du er en gutt i slutten av tenårene i en hvilken som helst landsby i Europa på midten av 1900-tallet.

Du har aldri passet helt inn med de andre guttene. De synes stemmen din høres jentete ut, og at du kler deg litt rart.

Jo eldre du blir, jo tydeligere blir det at du er forskjellig fra de andre. Du har egentlig ikke lyst til å dra på dans med nabojenta. Og du har i alle fall ikke lyst til å gifte deg med henne.

Flere og flere av klassekameratene dine har funnet seg kjærester. Snart vil alle du kjenner, være gift.

Når du tenker deg om, kommer du på at det egentlig bare er presten i landsbyen som er enslig.

– Det er den historien mange av de katolske prestene jeg har intervjuet forteller meg. Ved å bli prester slapp de å gifte seg. Mange av disse lever ut seksualiteten sin i dette fellesskapet. Legning var selvfølgelig ikke den eneste årsaken til at mennene valgte kirken, men det var én grunn, sier Frédéric Martel.

Den franske journalisten, som har doktorgrad i sosiologi og tidligere har vært rådgiver for høytstående franske politikere, publiserte i februar i år boken In the Closet of the Vatican: Power, Homosexuality, Hypocrisy.

På fransk har boken et enda mer sensasjonelt navn: Sodoma. Til nå er boken blitt solgt i 500.000 eksemplarer på 20 språk.

Bodde i Vatikanet

I fire år bodde Martel i Vatikanet, omgitt av Den katolske kirkes mektigste menn. Lunsj og middag med kardinaler og biskoper var dagligdags. Men franskmannen skjulte aldri identiteten sin. Han var klar på at han var journalist, og at han skrev en bok om homofili i Vatikanet.

Men det hindret ikke Vatikan-toppene fra å snakke med ham, snarere tvert imot. Martel sier han har gjort omlag 1.500 intervjuer i løpet av research-prosessen, inkludert 41 kardinaler, 52 biskoper og 45 nuncioer. Han ser noen klare mønstre.

– Boken min baserer seg på intervjuer med enkeltmennesker, og jeg har ikke noe tall på andel homofile i Vatikanet. Men mange av dem jeg intervjuet – som har bodd i Vatikanet i 40 år og kjenner miljøet godt – mener andelen homofile er rundt 80 prosent. Og ut ifra min egen erfaring kan det stemme.

Enkelt sagt er Martels tese følgende:

En stor andel av prestene i Vatikanet, og i Den katolske kirke generelt, er homofile, men i hemmelighet. Noen av dem avstår fra sex, men mange gjør det ikke. De eneste som kjenner til disse prestenes legning, er andre homofile prester. Disse støtter, forfremmer og dekker for hverandre.

Hemmelighetskultur

Dette skaper en hemmelighetskultur som skader Den katolske kirke, hevder Martel.

– Vatikanet er fullt av rykter, dobbeltmoral, hykleri og løgn. Logikken er at hvis de andre også har noe å skjule, vil de ikke avsløre deg.

Motivet hans var aldri å avsløre enkeltindividers seksuelle preferanser. Det er systemet han er interessert i.

– Det er helt fint at prester og kardinaler er homofile. Jeg er åpen homofil selv. Det er helt fint at de har kjærester. Enkeltmenneskers seksualliv er en privatsak som ingen har noe med å gjøre.

Men i Den katolske kirke får håndteringen av prestenes seksualitet store konsekvenser for Den katolske kirke som organisasjon, mener Martel. Han tror hemmelighetskulturen gjør det vanskelig å melde fra hvis det skjer et seksuelt overgrep.

– Det er ingen forbindelse mellom homofili og overgrep mot barn. Men hemmelighetskulturen er den samme. Man vil ikke at overgrepene skal få medias søkelys, i frykt for at andre skal avsløre at man selv har sex med menn, sier Martel, som igjen og igjen understreker at det generelt ikke er noen link mellom homofili og overgrep.

– Det er ingen forbindelse mellom homofili og overgrep mot barn. Men hemmelighetskulturen er den samme.

—   Frédéric Martel

Møter kritikk

Langt fra alle er begeistret for Martels bok. Kommentatoren Frank Bruni i The New York Times har vært særlig kritisk. Han mener boken er en perfekt pasning til «militante katolikker på høyresiden som klør etter å igangsette en heksejakt på homofile prester».

Konservative krefter har lenge dratt paralleller mellom homofili og pedofili. Etter at overgrepsskandalen i Boston ble kjent for tjue år siden, publiserte Vatikanet et dekret som erklærte at personer med homoseksuelle tendenser ikke kunne ta del i presteopplæring eller bli ordinert.

Etter overgrepsanklagene mot den nå avsatte kardinalen Theodore McCarrick sommeren 2018, har anklagene om at homofile har skyld i overgrepsskandalen igjen blitt reist av krefter i Den katolske kirke. Den amerikanske erkebiskopen Carlo Maria Viganò anklaget i fjor høst ««homoseksuelle nettverk» for å beskytte overgripere.

Homofile katolske prester som aldri har gjort noe galt opplever at de blir syndebukkene for overgrepskrisen, forteller de til amerikanske aviser.

The New York Times’ kommentatorer mener Martels avsløringer gjør situasjonen enda vanskeligere for disse prestene, uavhengig av hvor gode den franske journalistens intensjoner nå enn er.

– Når man er i skapet som homofil, vil man skjule det så godt man kan. Mange blir derfor ekstremt homofobe, ja nesten besatt av å kjempe mot homofili. Det er et mønster jeg har sett i intervjuene mine.

—   Frédéric Martel

Da er det større enighet om at hemmelighetskulturen og holdningen til homofili bidrar til å gjøre det vanskeligere å løse overgrepskrisen i Den katolske kirke.

Det peker også andre store amerikanske medier på. I en dyptpløyende artikkel i New York Magazine i januar anslo Andrew Sullivan at omlag 40 prosent av katolske prester i USA var homofile, og at disse er underlagt en slags hemmelighetspakt.

Hvis en homofil prest har samtykkende sex med en annen voksen, er han sårbar for utpressing, fordi han kan miste jobben. Noen av dem lar derfor være å melde fra hvis de får høre om et overgrep.

– Slik kan en kort affære bli blandet sammen med overgrep av barn. Hvis du melder fra om et overgrep til en overordnet, kan han avsløre at du selv har hatt sex med en mann, og på denne måten ødelegge karrieren din, skriver Sullivan i artikkelen.

– Boken min er klokkeklar: Det er ingen link mellom homofili og overgrep. De som mener at jeg sier det kan ikke ha lest boken. Jeg anklager først og fremst de konservative kreftene i Den katolske kirke, sier Martel selv.

Og sant nok, store deler av In the Closet of the Vatican handler om å vise at de mest konservative kardinalene i Vatikanet er hyklerske. Martel mener nemlig å ha sett et mønster: jo mer homofob en katolsk prest er, jo større er sannsynligheten for at nettopp denne presten er homofil selv.

– Når man er i skapet som homofil, vil man skjule det så godt man kan. Mange blir derfor ekstremt homofobe, ja nesten besatt av å kjempe mot homofili. Det er et mønster jeg har sett i intervjuene mine.

Andrew Sullivan peker på det samme i New York Magazine:
– Det du hater i deg selv, men som du ikke kan håndtere, kan du kontrollere og straffe i andre. Faktum er at mange av de mest homofobe biskopene og kardiunalene har vært og er homofile, skriver Sullivan i artikkelen.

Motarbeider Frans

Fra konservative kretser anklages pave Frans for å ha en mildere holdning til homofilt samliv enn tidligere paver har hatt.

– Det foregår en borgerkrig i Den katolske kirke mellom de som er pro-Frans og de som er anti-Frans, og jeg mener homofili er et sentralt spørsmål i denne striden. Mange av de konservative lederne i kirken, hvorav jeg mener mange selv er homofile, er livredde for reformene han gjør. De vil ikke at lekfolk og kvinner skal få mer makt og innflytelse, eller at gifte menn skal få være prester. De vet hvordan de kan leve som homofile i skapet slik kirken er i dag, men ikke hvilken rolle de vil ha i en kirke i endring, sier Martel.

De mer liberale katolikkene, som pave Frans representerer, er nemlig mer åpne for å lette på sølibatkravet.

– De innser at sølibatkravet er mislykket. Pave Frans ser at han trenger å rekruttere nye prester. I Frankrike dør det 800 prester hvert år, mens det ordineres mellom 50 og 60. Snart vil det ikke være flere prester igjen.

– For ryktebasert. 

En annen innvending kritikere har brukt mot Martels bok, er at han ikke har noe bevis for påstandene han kommer med, bortsett fra sine egne opplevelser.

– Kritikere mener du baserer deg for mye på rykter, antydninger og anonyme kilder, og ikke har nok belegg for påstandene du kommer med?

– Jeg er sikker på at det jeg skriver er korrekt, ofte fordi jeg har vært til stede selv. Jeg har lydopptak fra intervjuene. Noen vil si jeg baserer meg for mye på rykter, men jeg vil si at jeg driver journalistikk. Målet med boken min er ikke å avsløre at den eller den kardinalen er homofil, og bevise det. Det hadde dessuten ført til at de hadde saksøkt meg.

En fordel

Martel mener han har en fordel fordi han selv er homofil. Det homofile miljøet i Vatikanet er oversiktlig, forteller han. Det var relativt lett for ham å få innpass der.

– De slapper av med meg, og liker meg. Og jeg merker hvem som er homofil og ikke, selv om jeg ikke kan si det 100 prosent sikkert. Men når en kardinal klår på meg fem ganger i løpet av en middag, skjønner jeg at han er homofil. Og mange av kildene mine i kirken har selv fortalt meg at de er homofile.

Selv mener han det er en slags anerkjennelse at Vatikanet ikke har avvist boken. Tvert imot har det katolske nettstedet Crux meldt at pave Frans har lest boken, og liker den.

– Noen mener til og med at pave Frans har betalt meg for å skrive dette. Det er selvfølgelig usant, sier Martel.

– Andre kritikere sier at boken presenterer homofil sex som noe sensasjonelt, mens heterofil sex i kirken ikke drøftes. Noen peker på at boken fremstiller det som om alt det som skjer i Vatikanet handler om sex, mens det i realiteten handler om tro, makt, penger, korrupsjon og politikk?

– Tema for boken er homofili i Vatikanet, og da fokuserer jeg på homofili i Vatikanet. Det finnes allerede 20 bøker om penger i Vatikanet. Dessuten er det vanskelig å skrive om heterofil sex i Vatikanet, siden det faktisk ikke er noen kvinner der.