«Jeg ville ikke være fri. Jeg ville være fange under en veldig plikt»

Kan du si noe sant om deg selv, uten å si noe om andre mennesker?

I Kaj Skagen nye selvbiografi blir vi kjent med vestlendingen og poeten, ekskonene og livsledsagersken, barn, brødre, mor – men først og fremst far, maler og skolestyrer Kaare Johan Skagen. I vår tid ville det han gjorde mot Kaj og brødrene trolig vært å regne for barnemishandling.

– Hva ville faren din sagt?

Over skypeforbindelse fra Bergen legger ikke den bokaktuelle forfatteren skjul på hvor håpløst han synes spørsmålet er.

«Far er død, og lider ikke under det.» Og, legger han til: «å spørre hva den og den vil si, er litteraturens død.»

Jeg går umiddelbart i forsvar, og skyver en død, dansk etiker foran meg:

– Bærer vi ikke litt av ansvaret for medmenneskene i våre hender, som Knud Løgstrup sier?

Men Skagen viker ikke en tomme.

– Du har jo hoppet bukk over hele boken, og latt deg blende av hele samtidsdebatten. Ellers ville du ikke stilt slike spørsmål. Du må da tenke på hva det du sier innebærer: Du går nå inn i et slags politikorps, og bidrar alt du kan til å begrense litteraturens frihet. Du må stryke halve verdenslitteraturen som uetisk, du. Til slutt står du igjen med bare Jo Nesbø.

Hva er det med Kaj?

«Hva ville Sigmund ha sagt?» Skagen stilte spørsmålet i 1988 mens han skrev på Himmelen vet ingenting.

Sammen med essaysamlingen Bazarovs barn er det denne som har gjort at Skagen har vært beskrevet som «noe av en enfant terrible» i norsk samfunnsdebatt.

Sigmund var Skagens forlagsredaktør Sigmund Hoftun. Han tok livet sitt i skogen, så kom snøen, og først på vårparten ble han funnet.

Hendelsen er en pikant del av nyere norsk litteraturhistorie, og gjengis i Den forseglede ordre fra Skagens utsyn. Skagen beskriver konflikten forut, en som involverte forfattere, forlag og presse, og sin frustrasjon når forlagsdirektøren dør: Det blir dørgende stille, og hendelsen forklares med depresjon. Skagen er imidlertid overbevist om at presseoppslagene hadde bidratt sitt til utgangen, og plukker opp pennen. Det minste han kunne gjøre for Hoftun «var å la snøen over ham tine i full offentlighet», minnes han.

Han forregnet seg. Boken ble slaktet. Selv følte han seg utstøtt i årevis. I selvbiografien minnes han en opplesningskveld der han overhører Vigdis Hjorth si til Dag Solstad at «vi må passe på at vi ikke blir sittende ved siden av Kaj Skagen».

LES OGSÅ: Norge, sett fra Skagen

Antikrist

Det var ikke første gang han pushet grensene. Essaysamlingen Bazarovs barn fra 1983 var Skagens «frådende oppgjør» med kulturradikalismen og samtidslitteraturen, som endte med at han ble anklaget for kulturfascisme og å kjøre «brune spor». Over tretti år senere, da Skagen fikk Det Norske Akademis pris for Morgen ved Midnatt, en monumental biografi om Rudolf Steiner, kom juryen, som besto av en av Skagens kritikere, med en viss innrømmelse: Skagens kritiske synspunkter hadde «adskillig mer for seg» enn hva man hadde sett den gang.

Om de istemte verdensbildet hans, er heller tvilsomt. I 1983 ble Skagen opprørt over nazismeanklagene blant annet fordi Hitler, i hans antroposofiske univers, var «besatt eller inkorporert av Kristi kosmiske motstander, Sorat eller Soldemonen, den sterkeste ondskap i verden». Det kunne han ikke si på kronikkplass uten å erklære seg selv for sinnsyk, skriver han i biografien.

– Og det gjelder fortsatt?

– Du kan gjerne komme med deklamasjoner om at du tror på noe annet enn de fleste andre, men det har jo ingen betydning.

– Hvorfor?

– Den kulturelle hovedstrømmen er gjennomsekularisert, ateistisk og biologisk orientert, har en kristen moral, men ingen grunnlag for den, og egentlig er vi bare biologiske vesener, en slags høyt utviklede dyr, som må gjøre det beste ut av det. Hvis du som forfatter har et grunnleggende metafysisk verdensbilde kommer du i en veldig spesiell posisjon: Hvordan kan du bidra med noe som kan skape en bevegelse i denne gjennomsekulære kulturen, annet enn å erklære deg som idiot i andres øyne? Dette har alltid vært et motiv for meg i forfatterskapet. Og det er også denne boken et bidrag til.

LES OGSÅ: – Mystikken er den glemte idétradisjonen

Vandreår

Hva skal vi med Skagens selvbiografi? Litterær selvbiografi som det står på omslaget. Mange gamle menn skriver om livet sitt, sier en yngre kollega tørt. En eldre kollega synes synd på meg når han hører at jeg er satt på saken. «Jeg ville vært ulykkelig,» erklærer han. Og legger til: «Skagen taler fra universet. Vi andre mangler resonansbunn. Det blir klingklang,» sier han.

Det virker enklest å gjengi det i notisform. Kaj Skagen er ute med selvbiografi. Punktum.

Problemet er bare dette: Boken er litt for interessant. Selv for den som ikke husker åttitallets litteraturdebatter.

I sitt opprør mot alt som er «grunnfalskt» er Skagen innom alt fra skolelaget til maoister. Jakten på «et lys som aldri vil slukne», fører ham til København og Dornach, til kvinner, LSD og dikt av Stein Mehren. Etter hvert som han blir eldre, overmannes han etter tur av Goethe, Steiner og småbarn. Han blir i en periode nevrotisk opptatt av ren mat, og vil heller passe barn i timevis hver dag enn å sende dem i barnehage.

For å spole raskt: Etter en hendelse knyttet til den eldste datteren, går Skagen i klinsj med Steinerskolen og det antroposofiske miljøet, vinker farvel til begge, og havner i statskirken. I boken omtaler han den antroposofiske motkulturen som «min siste utopi», og han slår heretter lag med «de desillusjonerte realistene jeg aldri før hadde sympatisert med».

Så møter han seg selv i døren.

LES OGSÅ: 'Helvete er å være utestengt fra de andre, utenfor kjærligheten', sier bokaktuelle Hanne Ørstavik

Håpets mysterium

Den skoletrøtte tenåringssønnen gjør opprør. Han konfronterer faren med en nihilisme Skagen trodde for lengst var nedkjempet med Bazarovs barn. Kveld etter kveld snakker de om livets mening og meningsløshet. Skagen forsøker å overbevise sønnen om sitt verdensbilde, hans eget vern mot depresjon og pessimisme, en slags «grunnfølelse» skapt av «grunnbilder fra kristendom, gnostisisme og antroposofi».

Er det et credo det kan settes ord på? Bare gjennom hans eget liv, gjennom episodene som sønnen får høre om, får vi vite. Mye av det er gjengitt i Den forseglede ordre, en tittel som fnyser av at livet skulle være en bråte tilfeldigheter.

– Følelsen av å være i verden av en grunn, eller måtte skape en grunn for å være her, har alltid vært helt dominerende hos meg, klinger det over skypeforbindelsen fra Bergen.

– Hvorfor ville du skrive denne boken?

– Litterære selvbiografier er ikke så vanlige i Norge. Men fra jeg var et ungt menneske har dette vært viktig lesning for meg. Det er en port inn til verden, til en måte å forstå, og komme inn i et forfatterskap på. I biografien kommer du til et punkt der du opplever fellesskap med et menneske i en annen tid. Du får følge hendelsene i detalj. Og til slutt er du innenfor.

– Hva håper du leserne vil forstå?

– Jeg er ikke så rasjonell. Jeg tenker ikke slik. Det er nesten litt rart at du spør, hvorfor er ikke dette selvsagt? Litteraturens mening ligger i at det personlige blir synlig, at fortroligheten mellom mennesker blir flyttet ut i det offentlige, og at det intime, det som er sant, plutselig er der som en samtale. Ikke i avisen, men i boken. Den seriøse litteraturen har alltid hatt en drift mot dette, som ellers ikke ville hatt noe rom.

---

Kaj Skagen

• Norsk forfatter født 1949, bosatt i Bergen. Aktuell med selvbiografien Den forseglede ordre (Dreyer, 2019)
  Skagen debuterte i 1971 med Gatedikt, ble kjent for et bredere publikum gjennom romanen Broene brenner fra 1982. Han markerte seg i den politiske og litterære debatten gjennom tidsskriftet Arken, og ikke minst essaysamlingen Bazarovs barn (1983) og romanen Himmelen vet ingenting (1988).
• Interessen for antroposofi preger Skagens forfatterskap, og er omdreiningspunkt i den kritikerroste romanen Hodeskallestedet (1994). I 2015 fikk han Det norske Akademis pris og Neshornprisen for sin biografi om Rudolf Steiner, Morgen ved Midnatt.
• I fjor utkom Norge, vårt Norge. Et lands biografi.

---

Forvandlinger

I boken forteller Skagen om erfaringer av spesiell innsikt, øyeblikk der et problem blir løst, der verden forandrer ansikt. Han kaller det lysopplevelser, som når den unge Skagen under stjernehimmelen ved Vassfaret utbryter «Jeg skal bli forfatter og fortelle hele verden hva jeg opplever!». Eller når han leser Strindberg i et hus ved Kammerfoss, og det kjennes som han er blitt født på ny. Endelig tror han det er mulig å overvinne en stor kjærlighetssorg.

– Mennesket er et grensevesen, og jeg tror sånne opplevelser er mye mer vanlig enn man tror, men at man kanskje ikke legger merke til dem. Det er ikke sterke rusopplevelser, det ligger på et mer sublimt plan. Du må på en måte rette oppmerksomheten mot opplevelsene, gå inn i dem og være aktiv i dem.

– Skriver du deg til en større forståelse av dem?

– Det du gjør når du skriver en slik bok, er at du tenker over og lever i det du har opplevd. Hvordan kom jeg hit? Hva var de store vanskelighetene? Hva var det bestemmende? Hva var det egentlig som skjedde?

– Og det er mystikken?

– Altså, disse tingene ligger jo veldig nært. Livets hendelser åpner for en dypere betraktning. Gjør vi det, vil vi forstå oss selv bedre og få et større indre rom. I dette rommet blir man mer kjent med sin egen bevissthet. Problemet med mystikken er jo at det er vanskelig å sette ord på det. I boken har du muligheten til å gjenskape øyeblikkene, men når jeg blir spurt direkte, blir det vanskeligere.

Pliktfange

Det murrer et spørsmål gjennom de over 500 sidene. Hvis det skulle finnes en plan eller et kompass for menneskelivet, har vi da frihet?

Åpningskapitlet har tittelen «Tvunget til å leve», og skjuler en viktig opplysning: Da Kaj ble født sto det om livet, og foruten faren ville det mest sannsynlig gått helt galt. «Far var den eneste som trodde du ville leve. Han tvang det gjennom,» forteller moren. Og når Skagen forlater hjemmets autoritet, tar han med seg det allmektige gudsbildet, og konstaterer: «Frihet? Jeg ville ikke være fri. Jeg ville være fange under en veldig plikt».

I en epilog med undertittel «Drømmen om det ufrie menneske», konstaterer han til slutt at det, fra evangeliene til Nietzsche, er kampen for indre frihet som menneskelivet handler om. Problemet er bare dette: Alle frihetskamper, alle revolusjoner, stivner i ny en rettroenhet, et nytt maktregime.

Å tro at vår tid er et unntak, er tøys.

LES OGSÅ: Jon Fosses siste verk er et tilbakeskuende og nyskapende, mener vår anmelder

For retten

Her gjengir han Storinkvisitoren i Brødrene Karamasov, han som sier til Kristus at han ikke vil tillate noen forstyrrelse av kirkens arbeid: Det vil si å gjøre menneskene lykkelige ved å frata dem deres frihet. Kristi store feiltagelse var at han ikke sa ja til Fristeren. Da ville han spart menneskene for alle lidelser og all ulykke gjennom historien. I stedet sa han nei til alt.

– Hvis vi tenker oss to livsposisjoner: Å si nei til alt og beholde friheten, eller å si ja og være ufri. Hvilken istemmer Kaj Skagen?

– Jeg er absolutt på ja-siden. Jeg har beholdt trangen til å være forpliktet. Jeg ville føle meg helt tom uten, og det tror jeg er menneskelig. Det er en slags ulykke hvis du ikke kan si ja inni deg, forplikte deg og fullføre forpliktelsen. Det er klart det er dét vi vil! Men samtidig vil vi gjerne velge våre forpliktelser. Altså... hva er frihet? Frihet er at jeg sier ja til det jeg vil, uansett kostnad – og kostnaden kan jo være enorm, det kan koste livet. Men å si nei, for å være fri, det er oppskriften på menneskelig ulykke og tomhet. Og ensomhet. Det betyr ikke at du ikke kan havne i blindgater i løpet av livet, at du kan erkjenne at du har gått feil. Jeg mener ikke at man slavisk må følge en rute. Men jeg har gjort den kjedelige erfaringen at forpliktelsen gir mest frihet.