De lever på utsiden i blant oss

I et tilbaketrukket lokale i Fredensborgsveien i Oslo sitter ti mennesker rundt et langbord sammensatt av flere småbord. Flere mennesker kommer etter hvert. Solen skinner inn gjennom vinduet, men den treffer ikke Nasim Alimoradi.

Ved siden av ham sitter biskop emeritus Tor Berger Jørgensen. Han leder både møtet og Mennesker i Limbo, en gruppe med lengeværende papirløse asylsøkere, som arrangerer de ukentlige treffene. Folk er stille når Jørgensen snakker.

Uten ID

Nasim Alimoradi (40) har et varm smil. Med blå sixpence på hodet løper han frem og tilbake i det romslige lokalet. I hånden holder han noen små ark på størrelse med et bankkort.

– Mange mangler identitetskort, og hvis man melder seg inn i Mennesker i Limbo får man en slags medlemskort som viser hvem man er, sier Nasim, som selv er papirløs.

Han laminerer ID-kortet, og kutter de skarpe kantene. Kortet viser fullt navn, fødselsdato og hvilke språk personen behersker. Ingen utesteder ville akseptert dette kortet som en gyldig form for legitimasjon, men det gir en følelse av å høre til et sted.

– Vi har ikke lyst til å være brukere av samfunnet. Vi vil også være givere.

LES OGSÅ: Tiltalt for å ha gitt papirløse innvandrere jobb: – Jeg er villig til å gå i fengsel

Aldri uten sekk

Ikke langt unna Nasim står hans svarte ryggsekk på gulvet. Den er alltid i nærheten av Nasim. For i den ligger alle eiendelene hans.

– Jeg dro på date en gang, og etter møtet ga jeg damen en klem. Armene hennes traff sekken, og hun lurte på hvorfor jeg bar på den hele tiden. Da måtte jeg bare si sannheten. Her ligger det en tannbørste, klær og eiendeler. Jeg er en hjemløs asylsøker uten oppholdstillatelse, sa han.

Hun ville ikke møte ham igjen.

– Det å være papirløs er tungt. Selve ordet er tungt å bære. Men jeg lever i denne situasjonen, og er ikke flau over å si det.

Nasim er kurder fra Iran. I desember 2007 kom han som asylsøker til Norge. Han var ikke trygg i hjemlandet fordi han drev med politisk og religiøs aktivisme, noe han fortsatte med da han kom til Norge.

LES OGSÅ: Yrjan Mirzai Sunde (29) fant Jesus i mørket etter 22. juli

Fant Gud

Nasim tilhørte en liten religion som ligger mellom kristendom og islam. Han sammenligner den med troen til yezidiene. I dag er han kristen.

– Jeg fant min Gud og min vei da jeg hadde det som vanskeligst i livet. Jeg var uten håp. Da det var verst, fant jeg ro i kirken. Selv om det har vært tungt, er jeg glad for at jeg gikk gjennom det. Hadde jeg fått oppholdstillatelse, ville jeg aldri ha funnet Gud, forteller han.

Kurderen fikk avslag på asyl i august 2008. Endelig avslag fikk han juni 2010. Han har vært i Norge uten oppholdstillatelse i snart 13 år. På de årene har han forsøkt å begå selvmord to ganger og fått hjerneslag på grunn av stress.

– Jeg ble innlagt på Ullevål i én uke. Da jeg våknet, kunne jeg ikke se på det venstre øyet, sier han.

LES OGSÅ: Christine er en av de første i Norge som tester et klimavennlig fly

Jeg fant min Gud og min vei da jeg hadde det vanskeligst i livet. Jeg var uten håp.

—   Nasim Alimoradi

Vanskeligst for kvinner

Tor B. Jørgensen er ivrig på at kvinners stemme skal bli hørt i forhandlingene om asylsøkeres rettigheter. Han mener de er blant de mest sårbare i tilværelsen som ureturnerbar asylsøker.

Lula Tekle (55) er fra Eritrea. Hun har vært i Norge i 19 år i september. Hun er iført et mønsterrikt sjal og en fargerik kjole. Øyene hennes er rammet inn med skarp eyeliner. Eiendelene bærer hun i et knallgrønt handlenett.

– Jeg ble fratatt skattekortet mitt i 2011 da staten bestemte at vi ikke lenger skulle få jobbe. Jeg hadde fast jobb som renholder i en barnehage i en bydel i Oslo. Nå sitter jeg bare her. Jeg har ikke lenger min egen leilighet, og bor hos venner. Det er veldig vanskelig, sier Lula.

Hun forteller at det er ekstra vanskelig fordi hun er en kvinne. Hun ser ikke for seg at det er trygt for henne å sove på gata, og å finne et sted å bo er helt avgjørende for sikkerheten.

Lula er ortodoks kristen, har ingen barn, og har ikke sett sin 80 år gamle mor på 26 år. Hun har dårlige bein og trenger i blant hjelp til å reise seg. Fordi hun ikke har krav på helsehjelp i Norge, oppsøker hun et frivillig hjelpesenter for ureturnerbare asylsøkere i Oslo.

Når hun får spørsmålet om hun har en drøm, feller hun noen tårer.

– Før drømte jeg om å jobbe. Nå har jeg ingen drøm.

LES MER: – Uten arbeid er livet meningsløst

---

Ureturnerbare asylsøkere

• Er asylsøkere som har fått avslag på oppholdstillatelse i Norge, men av individuelle grunner ikke kan returneres til hjemlandet. Det kan være at Norge mangler utleveringsavtale med returlandet, eller de selv ikke anser hjemlandet trygt.
• Ureturnerbare asylsøkere er ofte papirløse, og har ingen gyldig legitimasjon som kan verifisere deres identitet.
• I Norge lever mange uten grunnleggende rettigheter til helse- og sosialhjelp. De har heller ikke arbeidsrettigheter.
• Det er mellom 3.000 til 5.000 mennesker i Norge som lever i et «ingenmannsland», ifølge NOAS, men heller ikke de har eksakte tall.
• Ifølge Arne Viste bor omtrent 1.500 ureturnerbare asylsøkere på asylmottak.

---

Håpløs hverdag

Tor B. Jørgensen forteller at Lula og Nasim er blant mange mennesker som ikke kan returnere til landet de kommer fra. Det kan være at de selv oppfatter landet som farlig, eller at landet av en eller annen grunn ikke kan akseptere returen.

– De skal i prinsippet forlate Norge fordi de har fått avslag av myndighetene. For mange er det rett og slett umulig. De mangler papirer, eller de er ikke ønsket i sitt eget hjemland. Da blir de gående i gatene våre, mange i 20 år. De er i prinsippet ikke-eksisterende, sier biskopen.

– Det går ikke an. Mange av disse er hederlige, ærlige, arbeidsomme og skikkelige mennesker som livet har gått helt på tverke for.

Jørgensen mener at den norske stat i det minste må gi disse menneskene rett til arbeidstillatelse og helsehjelp. De som har vært i landet et visst antall år må gis amnesti.

– Politikken i dag er dehumaniserende. At så mange klarer å beholde verdigheten sin i en slik situasjon er for meg veldig imponerende, sier han.

LES MER: Biskop oppfordrer kirken til å ansette papirløse

Mening i arbeid

Livet uten arbeidstillatelse er hardt, ifølge Nasim. Faren for å bli utnyttet i det svarte markedet er stor.

– En gang fikk jeg jobb i et flyttebyrå. Etter et arbeidsskift på 15 timer, spurte jeg om jeg hvor mye jeg skulle få betalt. Da sa eieren at jeg skulle få 9.000 kroner for én måneds arbeid. Da sa jeg at det kan jeg ikke akseptere. Det endte med at jeg heller ikke fikk betalt for den dagen, sier Nasim.

Han har også blitt tilbudt 30 kroner i timen for å jobbe i en restaurant. Før han ble fratatt skattekortet i 2011, hadde han fast jobb som lagermedarbeider.

– Jeg jobber heller frivillig enn å jobbe som en slave. Det er i det minste verdighet i frivillig arbeid. Det gir mening, og det gir livet mening. Det føles godt å hjelpe andre, selv om jeg selv trenger hjelp.

I dag jobber han frivillig for Mennesker i Limbo, Kirkens Bymisjon og på helsesenteret.

LES MER: Mottaksdrivar: Ureturnerbare går til grunne

Vistes trofaste

En av mange samtaleemner som skal snakkes gjennom på denne ettermiddagen er den kommende rettssaken til Sola-mannen Arne Viste.

Mennesker i Limbo er én av Arne Vistes mange samarbeidspartnere. Flere av dem som sitter i rommet har jobbet for Vistes bemanningsbyrå Plog AS. Et ansettelsesforhold som er ulovelig, ifølge politiet.

Vistes rettssak i september kan avgjøre fremtiden for mange av de som sitter rundt langbordet. Det betyr i praksis at flere tusen mennesker i Norge kan få en rekke grunnleggende rettigheter hvis han vinner.

Arne Viste er en familiemann som ble menneskerettsaktivist. Han har lenge kjempet for papirløse, og i en kamp for grunnleggende rettigheter skal han i retten mot myndighetene.

– Prosjektet til Arne Viste har vært til stor oppmuntring for oss, og vi har hatt et veldig godt samarbeid med ham. Han har våget å etablere en organisasjon som har vært en arbeidsgiver for papirløse, og ordnet opp på en skikkelig måte. Det har vært veldig oppmuntrende, sier Tor B. Jørgensen.

Nasim klarer ikke å beskrive hvor mye Vistes arbeid betyr for ureturnerbare asylsøkere. Da Mennesker i Limbo tidligere hadde ressurser til å ansette arbeidstakere, ble han hyret gjennom bemanningsbyrået Plog AS.

– Arne er modig og snill. Han kunne valgt å sitte hjemme og gjøre ingenting. I stedet gir han av sin tid og ressurs for oss. Han dokumenterer alt, og jeg mener at det han gjør er lovlig, sier Nasim.

LES MER: Risikerer fengsel for papirløse

Følg Vistes eksempel

Jørgensen håper at flere organisasjoner følger Vistes eksempel. Han tror at hvis flere store aktører presser på, kan de til slutt føre til en amnestiordning for de ureturnerbare.

– Vi kunne tenkt å få med oss kristne og andre religiøse, folk som deler vårt verdigrunnlag, idealister og bedriftsledere. Hadde vi fått med oss Petter Stordalen, Kirkens Nødhjelp og Kirkens Bymisjon som hadde turt å stå opp og ansatt papirløse med åpenhet, ville det vært en seier for oss, sier Jørgensen.

I en e-post til Vårt Land svarer Petter Stordalen på Jørgensens utfordring:

«Asylsøkere som er nektet asyl og venter på utsendelse, men ikke er ønsket tilbake til hjemlandet, står i en ufattelig krevende situasjon. Hadde lovverket tillatt det, skulle vi gjerne gitt disse muligheten til å jobbe hos oss. Vi ønsker å strekke oss langt for å sette hender i arbeid, men vi ønsker ikke å bryte loven.»

Jørgensen mener at Vistes sak i retten kan bli avgjørende for hvordan norske lover skal tolkes i fremtiden. Han håper at loven kan endres, slik at mennesker i limbo kan få rett til arbeid.

Taper Viste risikerer han opptil ett år i fengsel, og Lula Tekle og Nasim Alimoradi vil fortsatt stå en usikker fremtid i møte i ingenmannsland.

LES MER: – Amnesti for ureturnerbare asylsøkere er ikke til forhandling