Men størst blant dem er ærligheten

Kristne ledere ønsker å «snakke sant om livet». Men hvor ærlige kan de egentlig være?

Reportasje

– Jeg vil at du ber oss barna om tilgivelse.

Egil Svartdahl holder en stripete trøye foran seg. Han gjengir dialogen med sårhet i stemmen. Plagget skal illustrere sønnen, og kravet han kom med da Svartdahl var på hytta sammen med sine voksne barn. Den gangen nostalgisk mimring utviklet seg til et dramatisk familieoppgjør med fars fravær i barndommen.

– Hvis vi skal legge barndommen bak oss, må du be om tilgivelse. Jeg trenger det, krevde sønnen.

– Jeg kan ikke. Da må jeg mene at jeg har gjort noe galt, svarte Svartdahl.

Brennende ærlighet

«Så avslørende har du aldri hørt noen av dem før», sier annonseteksten om forestillingen «Avslørt», som de siste ukene har blitt vist både på Pinsebevegelsens sommerstevne på Hedmarktoppen og på Oase i Fredrikstad. Pastor Egil Svartdahl og gospelartisten Samuel Ljungblahd har trukket fulle hus både i Norge og Sverige etter premieren i fjor, og søndag står de på scenen under Troens Bevis sitt sommerstevne i Sarons dal.

De to kristenprofilene avslører ikke bare pinlige og humoristiske øyeblikk, men også smertefulle erfaringer der vellykkede karrierer har gått ut over de nærmeste.

– Vi håper det kan hjelpe noen at vi kler oss såpass nakne, sier Egil Svartdahl.

LES OGSÅ: Helen trodde hun skulle dø før hun brøt med menigheten. Nå er det meldt inn svært alvorlige varsler mot trossamfunnet

Jakten på ærligheten

Å «snakke sant om livet» har blitt en nøkkelsetning for mange menigheter og kristne ledere. Tretti år etter Jens-Petter Jørgensen lanserte begrepet «ærlighetsteologi» i boka Sterk nok til å være svak, har flere kristenledere snakket åpent om de mørkere sidene av livet.

Tidligere i sommer fortalte Andreas Nordli om da han flyttet til Trøndelag for å redde Ungdom i Oppdrag sitt første senter i Norge, men måtte gi opp. Ungdom i Oppdrag-lederen opplevde at han hadde fått et kall, men etter halvannet år med strev måtte han innse at de ikke klarte å skaffe nye ledere for å fortsette driften.

Amerikanske Kay Warren har snakket åpent om at hun har hatt problemer med porno og at ekteskapet med pastorektemannen Rick holdt på å ende i skilsmisse fordi de kranglet om penger og sex. Den amerikanske, lutherske presten Nadia Bolz-Weber har fortalt om depresjoner og sin fortid som narkoman, mens Olle Carlsson i selvbiografien Mitt himla liv skriver om at han i perioder drakk litervis med vin og sprit hver dag, så den svenske presten til slutt havnet på behandlingshjem for å bli kvitt avhengigheten.

Den store ærligheten

Einar Nymoen hadde egentlig ikke tenkt til å dele fortellingen om sitt eget sammenbrudd. Etter 30 år som pastor ble han i 2004 innlagt på Modum Bad – utbrent, utladet og deprimert. Han var borte fra jobben i Salemkirken i Sandefjord i et halvt år.

Da Nymoen kom tilbake til menigheten, var han redd sykdommen skulle bli brukt mot ham, og at han, som hadde vært innlagt på et psykiatrisk sykehus, skulle bli sett på som uegnet som leder.

– Men jeg har aldri fått en negativ tilbakemelding, snarere tvert imot. Jeg har heller møtt folk som gjerne vil gå til sjelesorg hos meg fordi jeg vet hva det dreier seg om, sier Nymoen.

Han valgte å være åpen om sine erfaringer, og har blant annet skrevet om dem i boka Et oppreist liv, som ble utgitt i 2010. Men han understreker at han selv har satt rammene rundt hva han har valgt å dele.

– Å være personlig uten å bli privat, har vært en rettesnor for meg. Det finnes ting jeg har valgt å fortelle og ting jeg ikke har fortalt. Men da jeg fant rammene, ble det nærmest et kall for meg å gå ned av pidestallen og vise at forkynnere og rollemodeller er akkurat som andre mennesker, sier Nymoen.

Han anbefaler å tenke nøye gjennom hva du skal dele og teste budskapet på noen fortrolige før du deler noe du kan komme til å angre på.

– Du kan fristes til en utlevering som ikke blir god. Alle har rett til å sette grenser for hva de vil være åpne om, sier Nymoen.

LES OGSÅ: Ulykka knekte ikke bare ryggen til Rolf Ekenes. Den tok også fra ham den fem år gamle dattera

Det ble nærmest et kall for meg å gå ned av pidestallen.

—   Einar Nymoen

I krig og ærlighet

I våre dager er både politikere og influensere opptatt av å «være seg selv». Jakten på autentisitet er ikke bare noe som gjelder kristenledere. Det er en allmenn tendens i samfunnet, forklarer Jens Kjeldsen, retorikkprofessor ved Universitetet i Bergen.

– Det minner om frelse og tilgivelse: Alle trår feil, men det kan tilgis, så lenge du innrømmer hva du har gjort, sier Kjeldsen.

Han ber oss samtidig om å se på de ærlige fortellingene som ledere deler og undersøke om historiene minner om hverandre. For som regel vil fortellinger om feiltrinn ledere har gjort i livet, følge et bestemt mønster: Innrømmelsene kommer når vedkommende har kommet ut av krisen. Fortellingen følger den klassiske modellen kjent fra Hollywood og eventyr: Hovedpersonen har det bra, men havner i store vanskeligheter som vedkommende til slutt kjemper seg gjennom og kommer seirende og styrket ut av.

– Antakelig framstår du som enda mer troverdig enn før, fordi du har overvunnet deg selv. Du kommer ut av prøvelsene som et bedre menneske, sier Kjeldsen.

At slike fortellinger ligner hverandre, viser at det finnes normer for hvordan slike innrømmelser skal fortelles, understreker Kjeldsen.

– Hvis alle gjør det samme, er det da autentisk? Kanskje ikke helt.

Å framstå åpen og ærlig også kan være en rolle, selv om den kan få folk til å tro at de blir kjent med den ekte deg.

– Hvis du undersøker nøye hva vi legger i å «være seg selv», vil du se at det i de fleste tilfeller betyr å være på en bestemt måte, sier Kjeldsen.

Ærlighet ved første blikk

Egil Svartdahl sprinter i sirkler over scenen med en gigantisk bibel under armen. Han skal vise hvordan livet som pastor til tider ble et heseblesende jag. I forestillingen «Avslørt» får publikum vite at kona måtte ta buss til moras dødsleie, fordi Svartdahl var opptatt med sjelesorgssamtaler i kirken og ikke kunne kjøre henne til sykehuset. Dagen etter begravelsen av svigerfar på 57 år - som ble begravet bare en måned etter svigermor som ble 55 – pakket familien bilen for å dra på påskeleir, fordi pastoren ikke ville skuffe de påmeldte med å melde avbud. Samuel Ljungblahd sover på hotell mens kona strever med småbarna hjemme, og takker stadig ja til nye spilleoppdrag uten å tenke på familien.

– Hadde vi skrevet manuset selv, ville vi nok vært snillere og valgt mer nådige ord mot oss selv, sier Egil Svartdahl.

Men det er Svartdahls datter Caroline som har vært regissør. Hun mente at selv om du bekjenner de dårlige egenskapene dine, kan du likevel stille deg selv i godt lys med måten du forteller det på. Verken Egil Svartdahl eller Ljungblahd skulle slippe så billig unna.

– Hun sa til meg «Dette skal du ikke komme vinnende ut av. Denne greia er ussel. Du er ussel. Da skal du si det også», forteller Ljungblahd.

– At vi ikke sliper budskapet i alle kanter, gjør kanskje at det blir mer personlig. Det gjør virkelig vondt å si akkurat dette på denne måten, sier Svartdahl.

Lykkelig ærlighet

Ifølge Sunniva Gylver, som er sokneprest i Fagerborg kirke i Oslo, er to grøfter du kan gå i når du vurderer hvor personlig du skal være som prest: Den ene er å snakke altfor mye om deg selv, så det handler mer om deg enn om Gud og de menneskene du møter. Det andre er å ikke dele noe og tro at du kan formidle evangeliet utenfor deg selv.

– Da mister jeg også muligheten og kraften som ligger i å dele livserfaringer. Jeg vet jo selv at jeg hører etter på en helt annen måte når en forkynner deler av eget liv, sier Gylver.

Når hun taler på leirer og festivaler med flere hundre mennesker hun ikke kjenner, deler hun faktisk mer enn i andre profesjonelle sammenhenger, fordi hun vet at forkynnelsen når bedre inn hvis tilhørerne blir kjent med henne. Samtidig er Gylver opptatt av at det ikke skal handle om henne når hun er på jobb som prest, men om menneskene hun møter og om Gud.

– Det er en av utfordringene: At jeg gjerne skal tiltrekke meg oppmerksomheten, fordi jeg har verdens viktigste budskap å formidle, samtidig som målet er å peke videre på Gud, sier Gylver.

– Er det andre forventninger til frikirkepastorer enn folkekirkeprester om hvor personlig en skal være?

– Mitt inntrykk er at en del frikirkelige miljøer i større grad enn Den norske kirke har hatt kultur for å ha sterke og karismatiske pastorer som gjerne skulle ta mye plass. Kanskje har det også vært en større vekt i forkynnelsen på fortellingen om det personlige livet med Gud, sier Gylver.

I dagens samfunn der folk er mer skeptiske til autoriteter og samtidig krever mer autentisitet og troverdighet, tror Gylver også forkynnere i Den norske kirke må tilpasse seg.

– Da er det viktig at de lærer seg å «bjuda på» på en god måte, for å kommunisere budskapet best mulig.

Også forkynnere i Den norske kirke må lære seg å «bjuda på» på en god måte

—   Sunniva Gylver, prest

Ærlighet og nåde

Mot slutten av forestillingen «Avslørt» ber Egil Svartdahl sønnen om tilgivelse for at han var fraværende i barndommen. Når den 33 år gamle sønnen setter øynene i ham, er pastoren usikker på om han kommer fra helgeturen i behold. Sønnen sier:

– Pappa. Dette skal jeg aldri mer holde mot deg igjen.

Svartdahl legger ermene på trøya som skal symbolisere sønnen, over skuldrene og trykker den mot seg.

– Den lille har blitt den største. Nå er det han som bærer meg, sier han med trykk på hvert ord.

Forestillingen «Avslørt» slutter med en refleksjon om nåde. At man kan være avslørt uten å bli avvist.

– Hvis vi sier noe om de dårlige sidene våre, så kan kanskje folk skjønne at de også trenger nåde. Eller trenger å gi noen nåde. Uten nåde er vennskapet over, fellesskapet tar slutt og ekteskapet er ferdig, sier Egil Svartdahl.

For ham er nåde en grunnleggende betingelse for å være menneske, og noe vi lever i hele tiden.

– Tenk bare på alle de gangene jeg ikke en gang har kommet på at jeg trenger tilgivelse, ikke skjønt selv at jeg har vært en plage? Og likevel er de glad i meg.

Luft og ærlighet

Retorikkprofessor Jens Kjeldsen sier det er to ting som skal til for at en fortelling om egne feil skal framstå troverdig: Unnskyldningen må oppleves ektefølt, og du må vise at du har forandret deg.

– Å si unnskyld må gjøre vondt for deg. Du skal piske deg selv, og du må gjøre avlat. Det holder ikke bare å si det, innrømmelsen må følges av korrigerende handlinger, sier Kjeldsen.

Han trekker parallellen til forretningslivet, der feiltrinn, kriser og overtramp som kritiseres offentlig, etterfølges av at bedrifter endrer rutiner og avsetter eller suspenderer ansvarlige.

– Det er viktig at vedkommende har kommet seg videre. Hvis du innrømmer å være pornoavhengig, men fremdeles ser masse på porno, kan du ikke fortsette som kristen leder. Du må ha endret deg til et bedre og renere menneske.

Hvis du undersøker nøye hva vi legger i å «være seg selv», vil du se at det i de fleste tilfeller betyr å være på en bestemt måte

—   Jens Kjeldsen, retorikkprofessor

Ærlighet fra Gud

«Når jeg er svak, da er jeg sterk», står det i Bibelen. Likevel setter ikke ledere svakhet øverst på CVen, understreker pastor Einar Nymoen.

– Det er et paradoks at vi på den ene siden søker mennesker som takler motgang og er sterke ledere, og samtidig roper etter åpenhet og ærlighet. Noen ganger kan det være vanskelig å kombinere.

Nymoen mener at hvis du skal snakke sant om livet, må du også snakke sant om de gode sidene, ikke bare om nederlag.

– Den kristne forkynnelsen bør både hjelpe oss til å leve gode liv og gi bærekraft til å bære det vonde.

Når Sunniva Gylver er opptatt av å snakke sant om livet, betyr det at hun også vil snakke sant om tro og teologi, fordi det er og må være innvevd i hverandre.

– Livet og virkeligheten går ikke alltid opp. Da blir jeg mistenksom om troen og teologien alltid gjør det, sier Gylver.

Da hun var 16, døde den 15 år gamle søsteren hennes av anoreksi. Gylver opplevde at noen voksne rundt henne ble opptatt av at ting skulle gå opp. Hun mener vi har behov for en ærlighetsteologi, som tåler smertepunkter og ubesvarte spørsmål, og at alt ikke alltid går opp.

– Det går an å skille mellom at Gud har en mening med alt som skjer, og at Gud kan skape mening i og på tross av alt som skjer, sier Gylver.

Hun ønsker å snakke om livet på en gjenkjennelig måte og uten å legge stein til byrden hos folk som har det vanskelig.

– Vi skal verken underslå det som er godt og vakkert eller det som er vondt, sårbart og vanskelig. Men jeg må sette ord på det på min måte hvis det skal være troverdig. Og jeg må understreke at mitt ståsted, erfaringer og konklusjoner bare er noen svar blant mange andre mulige.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Reportasje