Kirken som reddet folket

Mens andre land hyller sine krigere og konger, er Armenias nasjonalhelt en mann som skapte et alfabet.

Reportasje

Hovedgaten i Armenias hovedstad Jerevan heter Mashrop Mashtot Aveny. Den leder til et museum med gamle bøker - og utenfor står statuen av Mashtot. Armenerne hedrer ham med god grunn: Det var han som skapte det armenske alfabetet. Alfabetet og kirken reddet folket fra å gå til grunne gjennom tusen år med ufrihet, massakrer og deportasjoner.

I over tusen år var armenerne uten noen stat. De ble styrt av bysantinere, persere, arabere, mongoler, tyrkere og russere - og sjelden var alle armenere forent under ett styresett. De ble gjentatte ganger massakrert eller deportert. Likevel besto det armenske folket og den armenske kulturen. Det skyldtes at de hadde sitt eget språk skrevet med sitt eget alfabet. Og at de hadde en kirke som tok vare på morsmålet og den armenske kulturen.

Vakker liturgi

Det er fullt av både folk og røkelse i Sankt Gayane-kirken i Echmidzian. Katedralen er under oppussing, derfor er gudstjenesten lagt til den noe mindre kirken innenfor komplekset som utgjør armenernes Vatikan.

Den vakre liturgien med vekselsang mellom prest, diakoner og kor bølger over forsamlingen, der flere følger med i den lange liturgien fra sine bønnebøker. Forrettende prest og diakoner i fargerike klær beveger seg oppe i koret. Som en mørk kontrast mellom koret og menigheten står prestene i sine svarte kapper med spisse hetter - biskoper i lilla kapper liver litt opp i fargespekteret.

Så toger alle prestene ut og vender tilbake med kirkens overhode, Katolikos Karekin 2. Folk trenger seg fram for å få hans velsignelse. Han tar seg god tid og deler raust og smilende ut til store og små.

Folk har stor respekt for hans embete, men rent personlig er Karekin en omstridt person. Det skyldes hans nære forhold til det forrige regimet, som ble styrtet ved en folkelig oppstand i fjor. I fjor høst var det demonstrasjoner med krav om at han skulle gå av.

Kristen stat

Mens armenerne politisk sett har hatt mange hovedsteder å forholde seg til, har kirkens ledelse alltid holdt til i Echmiadzin, et par mil vest for Jerevan. Den første kirken der ble bygd av Gregor Opplyseren tidlig på 300-tallet. Han var helgenen som bidro til at kong Trad 3. gjorde kristendommen til statsreligion i 301 - og slik gjorde Armenia til verdens første kristne stat.

Den armenske kirken er helt selvstendig, og kaller seg Den armenske apostoliske kirken. Apostolisk viser til Jesu disipler Bartolomeus og Taddeus, som begge skal ha kommet til Armenia for å forkynne evangeliet. De to apostlene regnes som kirkens grunnleggere.
Gregor Opplyseren bygde kirker og klostre, ofte der han hadde revet ned templer for andre guddommer. Men til tross for at den hadde kongemakten på sin side, var kirken i en utsatt posisjon. Særlig merket den presset fra soroaster-religionen, som med støtte fra det persiske riket drev aggressiv misjonering.

Det var i denne situasjonen Meshrop Mashtot skapte det armenske alfabetet først på 400-tallet. Hensikten var å få Bibelen oversatt til armensk og få kirkens liturgiske bøker på morsmålet. Til da hadde kirken brukt arameisk liturgi og greske bøker. Slik ble den armenske kirken forankret i morsmålet - tusen år før Luther gjorde det samme.

Noahs fjell

Araratfjellet er godt synlig fra Jerevan når det er klarvær. Ved Khor Virapklosteret lenger sør - der Gregor i sin tid satt fengslet - tårner fjellet med sine mer enn fem tusen meter seg opp over Araratsletta. Foran klosteret leier menn ut duer som man kan slippe ut, til minne om duen som Noah skal ha sluppet ut av arken etter at den strandet oppe på fjellet.

Ararat er armenernes nasjonalsymbol. Fjellet lå midt i det armenske riket. I dag går grensen til Tyrkia rett nedenfor klosteret, og fjellet ligger på den andre siden. Armenerne regner fortsatt fjellet som sitt. Men Lenin ga det i 1922 til Tyrkia som en del av fredsavtalen mellom Sovjet og Tyrkia.

Dagens Armenia er nemlig restene av Sovjetrepublikken Armenia. Men i sin storhetstid i hundreårene før år 1000 strakte Armenia seg over hele det østlige Tyrkia og det vestlige Iran. Hele området mellom Svartehavet, Det kaspiske hav og Middelhavet var armensk.
I Oslo kunne vi nylig se en utstilling om ruinene i Ani, som var hovedstad i dette armenske riket.

Byen med de mange kirkene ligger nå i Tyrkia.

I 1054 ble Armenia erobret av det bysantinske riket. Siden overtok osmannerne de vestlige delene. De østlige kom under Persia. De to rikene kriget mot hverandre, og Armenia var ofte slagmarken, bare avbrutt av mongolinvasjoner fra nord.

---

Armenia

  • Stat sør for Kaukasus, mellom Svartehavet og Kaspiske Hav.
  • Armenerne kaller landet sitt Hayastan, og det armenske folket kalles hayer. De eldste referansene til navnet «Armenia» er persiske og greske kilder fra rundt år 500 før Kristus.
  • Armenia er verdens eldste kristne stat. Kristendommen ble statsreligion i 301.
    Det nåværende Armenia ble til da Sovjetrepublikken Armenia erklærte sin selvstendighet i 1990.
  • Etter en ublodig folkelig revolusjon i 2018 er nå Nikol Pashinian statsminister.
  • Armenia er sammen med Russland, Hviterussland og Kasakhstan medlem av Den eurasiske økonomiske unionen.

---

En trang fjellkløft i Vayutz Dzor-provinsen sørøst i landet leder inn til en vakker dal med høye fjell på begge sider. Høyt oppe i fjellet ligger klosteret Noravank, et av de vakreste eksemplene på den spesielle armenske arkitekturen. Klosteret ble bygd på 1100-tallet, altså mens Armenia var under muslimsk styre. Men dette var en blomstringstid for kirken, der mange nye klostre ble bygd. De var ikke bare religiøse sentre. De var universiteter og kunstakademier, der mange av de vakre korssteinene og de strålende manuskriptene skrevet med det armenske alfabetet ble til.

I tusen år uten noen armensk statsmakt var det klostrene og kirkene som formet og bevarte en armensk nasjonal identitet. Det skjedde mens muslimene styrte. Først da tyrkisk nasjonalisme tok islam i bruk for sin sak, ble den kristne nasjonen forsøkt utryddet.

Folkemord

Hvert år den 24. april går det et tog av armenere fra Jerevan til en høyde litt utenfor byen. De kommer fra hele verden - for det bor mer enn dobbelt så mange av dem utenfor Armenia. Ved minnesmerket med den evige ild samler det seg et blomsterhav. De minnes 1,5 millioner armenere som ble drept da Tyrkia renset alle sine østlige provinser for armenere under første verdenskrig.

Den 24. april 1915 ble mange armenske intellektuelle i Tyrkia henrettet. Deretter ble alle armenere, også kvinner og barn, drept eller drevet ut i den syriske ørkenen for å dø. Enkelte armenske militser gjorde motstand, noe som får Tyrkia til å hevde at dette var krig, og at armenerne var en russisk femtekolonne. Men bak lå en plan om å tømme Tyrkia for armenere - og også andre kristne minoriteter. Folkemordet ble fulgt opp med å ødelegge minnene om armensk kultur, slik at det i dag er få spor etter det armenske riket i det østlige Tyrkia.

Nansen

Like ved minnesmerket for folkemordet står det plaketter til minne om to nordmenn. Bodil Biørn var misjonær og drev et barnehjem i de armenske områdene av Tyrkia. Hun reddet mange barn fra døden. Hennes beskrivelser av det som skjedde, er en del av dokumentasjonen av folkemordet.

Den andre er Fridtjof Nansen, som talte armenernes sak og organiserte hjelp til de overlevende. Det var for å hjelpe armenere på flukt at han fant opp Nansenpasset - det som skulle bli opphavet til Flyktningekonvensjonen.

Men Nansens og Biørns hjemland Norge har ikke anerkjent at det skjedde et folkemord på armenerne. Våre politikere prioriterer et godt forhold til Tyrkia. Tyrkia reagerer heftig mot alle som hevder at det foregikk et folkemord.

Frykten forsvant

Men i fjor vår var det ikke folkemordet de markerte, alle menneskene som fylte gatene i Jerevan. De var ute for å demonstrere mot statsministeren, Serghs Sargsyan, som hadde styrt landet siden 2008. Det hadde vært spredte demonstrasjoner flere ganger de seneste årene. Men nå var det blitt en ny stemning.

– Vi var ikke redde lenger. Vi forsto at vi kunne utrette noe, at det faktisk var folket som bestemte, forteller Yeva Harutyunyan (30) som var med på å organisere demonstrasjonene.

Armenia hadde som andre sovjetrepublikker erklært seg selvstendig da Sovjet falt i 1990. Men selvstendigheten førte ikke til demokrati. Noen fikk makten og pengene. Korrupsjonen florerte. Frykten for makten lammet.

Men nå, i 2018, var frykten knekket. Folket fikk viljen sin: Sargsyan gikk av. Lederen for demonstrasjonene, Nikol Pashinian, ble statsminister. Nye demonstrasjoner i fjor høst måtte til før de gamle makthaverne i parlamentet ga seg. Det ble holdt valg, og Pashinians parti fikk over 70 prosent av stemmene.

– Nå er det viktig at vi har realistiske forventninger og tålmodighet, sier Yeva.

Hun er begeistret for den nye regjeringen med mange unge mennesker. Ulempen er at de er uten politisk erfaring. Faren er at skuffelsen over manglende resultater skal bre seg, mener hun.

– Men politiet tar ikke mot bestikkelser lenger. De har forandret holdning, forteller Yeva.

LES MER: «I fjor ble Armenia kåret til «Årets land» fordi de gjennomførte en fredelig revolusjon. Kan forventningene innfris i år?»

Jordskjelv

Jorden begynte å riste, og bakken skled ut under husene i Spitak nord i Armenia den 7. desember 1988. Bygninger raste sammen, hele bydeler forsvant. Mellom 25.000 og 50.000 mennesker ble drept, 130.000 ble skadet.

Det fysiske jordskjelvet falt sammen med et politisk jordskjelv. Tøværet under Gorbatsjov hadde gitt rom for en nasjonal frigjøringsbevegelse. Bevegelsen kalte seg Karabakh-bevegelsen, fordi et viktig krav var at Nagornoh-Karabakh, der befolkningen stort sett var armensk, men som var en del av sovjetrepublikken Aserbadsjan, skulle bli armensk.

Det førte til krig mellom de nye republikkene Aserbadsjan og Armenia. Massakre på armenere i Aserbadsjan vekket til live minnene om folkemordet. Armenske frivillige mobiliserte, og etter to års krig ble den selvstendige republikken Artsakh etablert med nære bånd til Armenia. Den er ikke internasjonalt anerkjent, og krigstilstanden fortsetter. Krigen har kostet 30.000 menneskeliv og over en million er flyktet fra hjemmene sine.

Fremdeles preger jordskjelvet landskapet nord i Armenia. Men det man legger mest merke til, er de mil etter mil med enorme fabrikkanlegg som ruster og faller sammen. Den sovjetiske industrien i Armenia gikk dukken sammen med Sovjet. Også økonomisk var 90-tallet et jordskjelv.

Kirken fast punkt

I disse rystende tidene søkte folket til kirken. Kirken hadde vært forfulgt under kommunismen. Bare noen få kirker sør i landet var åpne, og det var heller ikke mange prester i virksomhet. Men armenerne hadde ikke glemt kirken og hva den hadde betydd for nasjonen gjennom alle år. Kirkens ledelse så det også som sitt kall å ta ledelsen i nasjonens gjenfødelse.

– I Armenia er vi forent, alltid og for bestandig, som én nasjon, én tro og én kirke, som Katolikos Karekin 2. uttrykte det i en tale i 2008. Kirken har lyktes i å få en sentral posisjon i den nye armenske nasjonen.

«Ved å ta eiendomsretten til armensk historie og forvandle den til en etnisk-religiøs myte, oppnådde kirken å få en privilegert posisjon i samfunnet og staten», skriver Konrad Sickiersci i boken Armenian Christianity Today.

Vekkelse

Men den religiøse fornyelsen kom ikke bare fra kirkeledelsen. En stor vekkelsesbevegelse ledet av lekfolk feide over Armenia i de rystende årene fra 1988. Så mye som 500.000 anslås å ha vært med i bevegelsen som ble kalt for «Brorskapet». Det var en typisk evangelisk vekkelse, med vekt på omvendelse, personlig tro, bibelstudier og evangelisering. Husmøter og bibelstudiegrupper var et viktig virkemiddel.

Den armensk-apostoliske kirken er teologisk og liturgisk en ortodoks kirke, og man skulle tro denne bevegelsen ville være kontroversiell i kirken. Til en viss grad var det tilfellet. Men lederne for Brorskapet valgte for en stor del å bli i kirken - omtrent som haugianerne her i Norge.

I dag er Brorskapet nesten forsvunnet som organisert bevegelse. Men den har likevel preget armensk kirkeliv. Mange av prestene har sin bakgrunn fra bevegelsen. Lekfolk er aktive i kirken, særlig på husmøter, kvinnegrupper, ungdomsgrupper og bibelstudier.

«Å være armener er å være kristen», blir det ofte sagt. 92 prosent av befolkningen er medlemmer av kirken. Men langt færre deltar aktivt i kirkens liv.

Få venner

Det bor sju millioner armenere utenfor Armenia. Denne armenske diasporaen er viktig både for kirken og for landet. De bidrar med store midler til å bygge ut landet. Og de taler Armenias sak ute i verden.

Det kan trengs, for Armenia har ikke mange venner. De lever med naboer som helst hadde sett at de ikke fantes. Den tyrkiske presidenten Erdogans visjoner om et tyrkisk innflytelsesområde fra Bosporos til Kina innebærer at det kristne Armenia ligger i veien. Minnet om utryddelsen er fortsatt levende hos armenerne.

Tyrkia er alliert med Aserbajdsjan, som Armenia er i krig med. Også den kristne naboen i nord, Georgia, har tette bånd til Tyrkia. Til og med Israel bidrar med våpen til Aserbajdsjan. De vennene Armenia har, er Russland og Iran. Kina er dessuten en viktig investor, ikke minst ved å bidra til å bygge ut en seksjon av den gamle Silkeveien til en moderne transportåre. Men med Trump ved roret i USA, er det ikke bare trygt å ha Russland, Iran og Kina som sine beste støtter.

Men armenerne er optimistiske. Etter tusen år er landet deres igjen selvstendig. Og siden i fjor har de følelsen av å ha fått muligheten til å bestemme selv. Folk som kjenner landet, kjenner hvordan det nå er vår i luften.

Verdens eldste kristne stat har tro på framtida, selv om de føler seg ganske alene i verden. Derfor er de glade for alle som bryr seg om dem.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje