– Demokratiet trues når vi tar det for gitt

Det er den mest suksessrike tyske TV-serien noen sinne. I en blanding mellom historisk drama og thriller, trekker Babylon Berlin oss inn i mellomkrigstidens Tyskland, et Berlin i 1929. Nazistens maktovertakelse er bare fire korte år unna. Men akkurat der og da er Berlin mulighetens by. Det er byen som både den gang og i vår egen tid har friheten og feiringen som sitt varemerke.

Så hva skjedde?

– Hvordan kunne en demokratisk stat bli til diktaturet Det tredje rike? Det er spørsmålet som jeg aldri blir kvitt. Trass i alle svar som historikerne kan gi, så forblir det en rest. Det står fortsatt igjen et 'hvorfor?', sier Norgesaktuelle Volker Kutscher.
Han er forfatteren bak den kjente serien, og er et av de heteste navnene ved Tysk-norsk litteraturfestival som går av stabelen denne helgen i Oslo.

Ikke nostalgi

Vårt Land møter ham i Berlin, der Kutscher er på lanseringsturne for sin seneste roman i serien om kriminalinspektør Gereon Rath: Marlow utspiller seg sensommeren 1935. Riksdagspresident Hermann Göring er med, og Rath og hans kjære 'Charly' havner stadig i situasjoner der de presses til å bekjenne seg til nasjonalsosialismen.

Men rundt dem er festen stadig i gang. Som i dag. Mange forklarer suksessen til Kutscher med vår egen tids fascinasjon for Berlin og 'die Goldenen Zwanziger'. For Kutscher handler det om å si noe annet:

– Jeg kunne ikke tatt på meg et antrekk fra den tiden og festet, som på et karneval. Så hvorfor gjør andre det? Nostalgien er alltid en flukt tilbake til en tid, hvor man vet hvordan det har gått. Men de som levde på denne tiden visste ikke hva som var i vente, sier Kutscher.

Det uvanlige ble stadig vanligere, nemlig denne nye moralen, den umoralske moralen.

—   Volker Kutscher, forfatter

Det er dette sporet han har forsøkt å følge gjennom forfatterskapet:

– Jeg tror fiksjonen har noen muligheter som historievitenskapene ikke har. Det vesentlige er empatien, det å sette seg i andre menneskers sted, og gjennom deres øyne oppleve ting som man selv aldri har opplevd. Dette er svært viktig aspekt ved romanene mine. De har et stort persongalleri, med forskjellige karaktertrekk og sosialt utgangspunkt. Og de gir perspektivene til mennesker som hører til vår egen fortid. Som for dem er fremtid – og nåtid. Serien starter i 1929, og den gang hadde de fleste ikke forutsett at Hitler ville bli rikskansler. Hadde du sagt det, så hadde ingen trodd det! Men nøyaktig slik ble det. Og denne ubestemtheten ved fremtiden, den tror jeg er viktig for å kunne forstå hendelsenes gang.

Mot høyre

TV-serien, der de to første sesongene tok utgangspunkt i debutromanen Der nasse Fisch, er blitt en enorm eksportvare. Den er solgt til 90 land. Budsjettet for den første sesongen var svimlende 40 millioner euro. Det gjør den til den dyreste ikke-engelskspråklige produksjonen noen sinne, og nylig ble innspillingen av en tredje sesong avsluttet i Berlin.

Gereon Rath hadde imidlertid en trang fødsel.

– Det tok tid før jeg overhodet fikk et forlag, forteller Kutscher, som fikk en rekke avslag før Der nasse Fisch kom ut. Han tror det handler om at han signaliserte så tydelig til forlagene at dette var tenkt som en serie.

---

Volker Kutscher

• Tysk forfatter født 1962, bosatt i Köln og skaperen bak kriminalserien om Gereon Rath.
• Bøkene hans er utgangspunktet for TV-serien Babylon Berlin.
• Kutschers to første bøker er oversatt til norsk: Den våte fisken (2011) og Den stumme døden (2018).
• Denne helgen besøker han Norge i forbindelse med Tysk-norsk litteraturfestival. Festivalen holdes på Litteraturhuset i Oslo, og er del av oppløpet mot den prestisjetunge bokmessen i Frankfurt, der Norge i år er hovedland.

---

Skjønt, han visste lite om hva som kom til å skje med det europeiske politiske landskapet da han begynte å skrive den første boken for omlag 16 år siden:

– Det er kanskje selvhøytidelig tenkt, men den gang ville jeg mane til vaktsomhet. Jeg hadde ikke trodd at det skulle gå så langt, at det skulle skje en så sterk høyrepopulistisk dreining i vestlig politikk, som kanskje kan bli fatal. Den gang stilte jeg bare spørsmålet 'Hva vil våre barn eller barnebarn bebreide oss for?' På samme måte som vi kunne bebreide besteforeldrene for at de ikke merket hva som ville skje i 1933, at de ble medløpere, syntes Hitler var flott, og så videre.

Kulturell årelating

– Hvorfor er det så viktig for deg personlig?

– Verdenshistorien har hatt et tragisk forløp i løpet av det siste århundret, og Tyskland har en stor andel i det at det er blitt så katastrofalt. Uten 1933 hadde ikke krigen og holocaust skjedd. Da ble kursen satt. Det er for meg det avgjørende punktet.

– Det er jo ikke din skyld?

– Nei, så klart ikke. Men det har skjedd i mitt land. Og siden jeg elsker språket mitt og den tyske kulturen, blir også spørsmålet hvordan det av dette kunne skapes et monster? Hvordan passer Thomas Mann sammen med Hitler? Eller Goethe, eller Schiller? Det er den store tragedien. Og Tyskland har i høy grad profittert fra sine jødiske borgere, kulturelt og vitenskapelig. Så hva var det for en slags kulturell, vitenskapelig, og også økonomisk årelating man bedrev? Som gjorde at man til slutt drepte dem? Selv hvis man tenker såkalt nasjonalistisk, blir det helt galt å behandle jødene slik. Jeg forstår ganske enkelt ikke hvordan mennesker kunne tenke slik. Og fortsatt kan tenke slik.

– Forstår du det bedre gjennom skrivingen?

– Det kan man aldri svare endelig på. For menneskene den gangen var naturligvis hverdagen viktigere enn storpolitikken, og det uvanlige ble stadig vanligere, nemlig denne nye moralen, den umoralske moralen, der jøder blir sett som fremmedlegemer i det tyske folk. Til slutt får det en morderisk konsekvens, der man sier at de er en type sykdom som folkekroppen må renses for, og som begrunnes vitenskapelig, gjennom rasehygiene. Og på en eller annen måte kom man dit at helt vanlige familiefedre sto og skjøt jøder, bare fordi de var jøder. Å forstå det…

Berlin var, slik som nå, en storby med muligheter, og en magnet for alle festsøkende.

—   Volker Kutscher, forfatter

Setningen blir hengende i luften. Han sier han tror det dels handler om at likegyldighet hadde fått råde.
– Vi kan ikke bare tenke at jeg har min jobb, mitt liv og mine friheter, og ta demokratiet for gitt. Vi får ikke glemme at det er skjørt. Vi må si at det finnes fiender av demokratiet. Og vi må engasjere oss i det samfunnet vi lever. Vårt samfunn i dag er litt sykt, fordi demokratiet er blitt så selvsagt for oss. Selv for meg. Jeg er 62, jeg er født i Bundesrepublikken, der det var helt klart at vi hadde et demokrati, og at det alltid kom til å være slik.

– Men du sier demokratiet er truet?

– Nettopp. Og det hadde jeg aldri tenkt. Vi tenkte bare at det skulle bli mer og mer perfekt, at vi fikk enda flere friheter. Utviklingen har jeg sett, for eksempel når det gjelder seksualitet. For ikke lenge siden fantes det for eksempel lover mot homofili, mens i dag finnes det likekjønnet ekteskap og alt er blitt veldig normalt. Men at selve prosjektet, at demokratiet som sådan, kunne være i fare, det hadde jeg aldri tenkt på. Og jeg tror det fortsatt er mange som ikke tenker på det. Og årsakene? Mens Marx sa at «religion er opium for folket», så tror jeg vårt opium er konsumet. Det lenker oss. Vi ser mennesker som konsumenter, ikke som mennesker, og det er en farlig utvikling. Det er mange grunner til å ha et våkent blikk i dag, noe som mange av mine tyske forfedre ikke gjorde den gangen. De så det ikke, de ville ikke se det, eller de beskjeftiget seg bare med helt andre ting.

Dansemagnet

– Likevel. Mellomkrigstiden var jo ikke bare fæl?

– Naturligvis ikke. Det var en tid hvor det hersket mye fattigdom, men folket danset. Men det var ingen 'Tanz auf dem Vulkan', skyter han raskt inn.

Dette er en spillefilm fra 1938, men også et uttrykk som er mye brukt om datidens livsfølelse: At man fester mens trusselen er overhengende, før alt går galt.

– Men det visste ikke de. De danset fordi de levde i etterkrigstiden, de festet fordi de ville glemme litt av nøden, på grunn av fortiden med første verdenskrig, og at det ikke gikk så godt økonomisk i samtiden. Berlin var, slik som nå, en storby med muligheter, og en magnet for alle festsøkende. Til det kan man ikke glemme den seksuelle liberaliseringen: Var man homo, var Berlin målet. Den gang som nå. Fordi man kunne leve ut det livet man ellers ikke kunne.

– Hvorfor danser vi i Berlin i dag?

– Ikke ut av nød, tror jeg. Men kanskje ut av så stor velstand? Fordi andre utfordringer mangler i livet? Jeg vet ikke.

Monstrøs hverdag

Kutscher er i dag i ferd med å sanke stoff til en åttende roman. Den forteller fra 1936, parallelt med de olympiske lekene i Berlin. Deretter blir det maksimalt to Rath-romaner til, røper han. Krystallnatten i 1938 blir sluttpunktet. En helt vanlige novemberdag, som vil bli husket for all ettertid.

– En monstrøs hverdag, som forfatteren kaller det.

– Jeg vil ikke gå inn i krigen og holocaust. Det som ligger forut er nesten mer guffent å gå inn i. Og i hodet har jeg en scene som jeg vil fortelle. Der dette helt utenkelige og det hverdagslige passerer side om side.

Kutscher maler en høstkveld i Rheinland. Det er Mortensmesse, en katolsk merkedag der barna kler seg ut til minne om helgenen St. Martin av Tours. De går i flokk og følge gjennom natten, bærer laterner og synger. Og midt i dette brenner synagogen i bakgrunnen.

– Det er som et parallellunivers. Det skjer midt i hverdagen. Og med det har jeg sagt alt jeg vil si. Med 1938 er det klart at det ikke finnes en vei tilbake. Alt som skjer etterpå er egentlig bare den logiske konsekvensen.

---

Slik trekkes vi inn i Raths verden

• Forfatteren Volker Kutscher er kjent for svært nøye research. Om hovedpersonene i romanene er fiktive, skal alt annet være tettest mulig på virkeligheten. Forfatteren Erich Kästner har vært et ideal for ham – helt fra barnsben av.
• Kästner er kjent for barnebøker som Emil og detektivene og Prikken og Anton. De utspiller seg i Berlin nettopp i samme epoke som Kutschers univers, og de hører til en stilretning, 'den nye sakligheten', som forsøker å fortelle så realistisk som mulig.
• 
  
• Leser vitser
• Derfor vender også Kutscher stadig tilbake hit til Berlin, fra sin bopæl i Köln. Han finner steder, graver i arkivene, ser på gamle bilder og filmer, datidens menyer, reisehåndbøker og t-baneruter. Handlingen legges til et konkret tidsrom, og han pløyer gjennom avisene fra de aktuelle ukene.
• Her står det ikke bare om storpolitikk, men smånytt fra byen, vitser, og ikke minst annonser.
• – De er viktige, fordi da ser man hva en dress, en kjole, en bil eller mat kostet. Prisnivået forteller mye om et samfunn. Folk tjente mindre den gang. Det var elendighet som hersket, konstaterer han, og mener filmskaperne har fått fram dette på en god måte ved at de lar en av hovedkarakterene komme fra et fattig arbeidermiljø.
• Dette er Charlotte Ritter. I TV-serien tjener hun delvis penger ved å prostituere seg. I romanene er hun derimot en jusstudent fra et småborgerlig hjem.
• 
  
• Historisk barriere
• Filmatiseringen Babylon Berlin har vært kritisert for ikke å være like historisk nøyaktig. Blant de åpenbare 'feilene' er husene på Alexanderplatz som ikke sto ferdig før i 1932. I 1929, året filmatiseringen er lagt til, var Alexanderplatz en stor byggeplass.
• Kutscher mener det avgjørende er at livsfølelsen stemmer, at det bygges bro over den historiske barrieren:
• – Jeg gjør dette for eksempel ved å bruker varemerker som Opel eller kjente tobakksnavn som bringe datiden nærmere vår tid. I filmen gjøres det annerledes. Tittellåten, 'Zu Asche, Zu Staub' klinger for eksempel veldig moderne. Likevel kan man forestille seg at man kunne spilt noe slikt også den gang. Dette bygger tillit, og større nærheten enn hvis man bare hadde spilt en Charleston. Slike ting finner jeg bra, fordi det er min viktigste grunnforutsetning med romanene: Å trekke leserne inn i denne verdenen, slik at de vil forskrekkes av det som skjer i 1933. Og dette er fjernsynsserien god på. Seerne står midt i denne verdenen sammen med Gereon Rath, og dette er viktigere enn å være historisk nøyaktig, avslutter Kutscher.

---