‘Mye av arbeidet oppleves som forgjeves. Innsatsen vår føles nytteløs. Det er som om vi ikke blir hørt uansett.»

Marie Klakegg Grastveit sitter på bakerste benk i en stadig tommere konferansesal på hotellet Scandic Nidelven. De andre Kirkemøte-delegatene er på vei opp til åpningsmiddag i etasjen over.

Det er onsdag kveld. Åpningen er unnagjort. «Deg å få skoda» og «Blå salme» er sunget.

Nå er én av seks intense dager snart over. De 116 delegatene som er samlet denne uken utgjør Norges største medlemsorganisasjons mektigste beslutningsorgan.

Marie Klakegg Grastveit synes ofte det er vanskelig å være på disse møtene. Før hun satte seg på flyet til Trondheim onsdag formiddag, løp hun ­elleve kilometer. Og hørte på lovsang.

– Jeg får ristet ut aggresjon, spenninger og ­anspenthet. Koblet helt ut, sier Grastveit.

Joggeskoene er med i kofferten til Trondheim også. De kan hun få god bruk for.
Marie Klakegg Grastveit har bestemt seg for ikke å stille til gjenvalg ved Kirkevalget i 2019.

– Familiesituasjonen er én årsak til det. Jeg er småbarnsmor, og har det veldig travelt. Men jeg ville ikke ha stilt til gjenvalg uansett. Motivasjonen mangler, sier hun.

VÅRT LANDS LEDER: «Ingen ting tyder på at det blir ­mindre ­behov for brobygging framover»

Vigselsvedtaket

Mandag 30. januar, 2017: Kirkemøtet vedtar med et stort flertall den nye liturgien som tillater likekjønnede å gifte seg i Den norske kirke.

Flere tiår med kirkekamp er over.
Kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaum inviterer til pressekonferanse etter vedtaket. Der sier hun at hun er svært takknemlig.

– Liturgien er en seier for kjærligheten og for ekteskapet som ramme rundt kjærligheten. Det er to teologisk begrunnede syn i kirken. Kirken rommer oss alle. Det viktigste er at alle mennesker fra nå av kan få gifte seg i kirken, fortsetter hun.

Gunnleiksrud Raaum var også en av dem som tok intiativ til Åpen folkekirke, en kirkepolitisk gruppering som ble dannet nettopp for å få igjennom dette vedtaket.

Nå har de klart det.

Noen av delegatene som representerer Åpen folke­kirke gråter mens de løfter stemmesedlene sine.

Resultatet av avstemningen er 83 mot 29. En del av dem som stemmer for liturgien for vigsel av ­likekjønnede, er egentlig motstandere av at homofile skal kunne vies i Den norske kirke. De stemmer likevel for, fordi kompromisset sikrer en plass i kirken for dem som har det tradisjonelle synet.

Men det finnes dem som gråter av andre årsaker denne januardagen i Trondheim. Øyvind Benestad, som har ledet motreaksjonen til dannelsen av Åpen folkekirke, Levende folkekirke, melder seg ut av Den norske kirke ett minutt etter Kirke­møtets vedtak. Noen dager etter følger Aud Kvalbein i Oslo bispedømmeråd etter.

I den nye boken Rådet som forandret kirken beskriver tidligere Vårt Land-journalist Jan Arild Holbæk stemningen blant mindretallet ved å sitere den konservative Bjørgvin-delegaten Egil Morland da resultatet ble klart:

«The winner takes it all. Åpen folkekirke kan bestemme alt de vil i kirken, i overskuelig fremtid».

The winner takes it all.

—   Egil Morland

Ble værende

Men Morland ble værende i Den norske kirke, til tross for valgnederlaget. I år er han nok en gang delegat på Kirkemøtet. Men dette blir siste gang, forteller han.
Én årsak er at han har vært med veldig lenge.

– Men jeg kjenner på manglende motivasjon. Jeg får en følelse av at makta rår, og at teologiske diskusjoner har mistet sin betydning. Før var vi et konsensusorgan som prøvde å komme til enighet og som hørte på hverandre. Slik er det ikke lenger.

Til nå har det ikke vært aktuelt for ham å melde seg ut av Den norske kirke.

– Det er jo min kirke, dette, jeg har villet kjempe for den. Andre skal ikke få ta den fra meg. Og jeg ser jo at vi har vært med på å forhindre det jeg mener er en utvikling. Åpen folkekirke fikk for eksempel ikke flertall for å innføre rene listevalg i kirkevalget. Da ville det ha blitt den rene ett-partistat i kirken.

– Hvorfor tror du det er mange konservative delegater som ikke stiller til gjenvalg?

– Jeg registrerer en del oppgitthet og passivitet blant mange av dem som jeg setter høyt på Kirkemøtet. Det som skjedde i bispeutnevnelsen i Stavanger har gjort at luften har gått ut av mange. Bispeutnevnelsen er en direkte frukt av at det er flyttet mer makt til Kirkemøtet på bekostning av lokalplanet, sier Morland.

Kontroversiell utnevnelse

Frustrasjonen over Kirkerådets utnevnelse av Anne Lise Ådnøy­ til biskop i Stavanger – på ­bekostning av den mer konservative prosten Helge S. Gaard, er en av elefantene i rommet under årets Kirkemøte.

Men elefanten er ikke helt usynlig, for delegatene fra Stavanger legger ikke fingrene i mellom når de torsdag morgen kritiserer utnevnelsen fra talerstolen under generaldebatten.

– Jeg ville ha sviktet mitt mandat overfor ­velgerne i Stavanger hvis jeg ikke kritiserte Kirkerådets maktarroganse i denne saken. De overkjørte det entydige lokale mandatet for andre gang på to år, sier Jostein Ådna når han får sine to tilmålte minutter på talerstolen.

Bispeutnevnelsen har rystet Stavanger bispedømme, sier han, mens han ser på kirkeråds­lederen som sitter i salen.

– Som leder må du forstå hvilke konsekvenser dette får for det skjøre kirkedemokratiet, Kristin Gunleiksrud Raaum. Demokratiet avhenger av tillit og samarbeid mellom det lokale, regionale og sentrale nivået. Kirkerådet overkjører oss igjen og igjen, og resultatet er matthet og oppgitthet. Det er mange aktive menighetsfolk som spør meg hvorfor de skal gidde å stille som kandidater til menighetsråd, når de ikke blir hørt på likevel.

Ådna har selv bestemt seg for å ta gjenvalg til Stavanger bispedømmeråd. Men han har stor forståelse for at en del konservative kandidater ikke stiller til gjenvalg.

– De orker ikke mer, og det skjønner jeg, sier han, til Vårt Land.

Stavanger-benken

Marie Klakegg Grastveit er ikke den eneste konservative på Stavanger-benken som ikke blir å se på de neste kirkemøtene.

Heller ikke Sofie Braut stiller til gjenvalg. Braut, som er styremedlem i Frimodig kirke, er ikke til stede på årets Kirkemøte i Trondheim.

– For meg handler det mest om at det store byråkratiet vi arbeider med i ­bispedømmerådene og på Kirkemøtet ­virker fjernt fra menighetslivet lokalt. Det er som om avstanden mellom toppen og den såkalte grasrota stadig øker, sier hun.

Braut forteller at hun har begynt å stille spørsmål ved de grunnleggende premissene for kirkedemokratiet slik det er i dag.

– Kirkemøtet sitter og sentralstyrer hvordan de lokale menighetene skal gjøre­ ting. Er det virkelig slik vi skal drive ­kirken? spør hun.

– Nå er det jo engang slik at Åpen folkekirke fikk flertall i Kirkemøtet ved valget i 2015. Burde ikke dere som er i opposisjon akseptere den demokratiske avgjørelsen?

– Jeg aksepterer ikke premisset i det spørsmålet. For kirken skal ikke være som politikken. Vi skal ikke drive maktpolitikk der noen er i flertall mens andre er i mindretall.

Nyttesløs

Tilbake i konferanse­salen på Scandic Nidelven, onsdag kveld. ­Marie Klakegg Grastveit synes kvaliteten på kveldens taler har vært varierende.

– Statsråd Ropstads tale var den som gjorde mest inntrykk. Det er kjekt med en statsråd som virkelig har et forhold til kirken, og ikke bare oppsøker den en gang i blant. Han er jo ikke medlem av Den norske kirke, da, men det tenker jeg ikke har så mye å si.

Grastveit, som har vært medlem av Stavanger bispedømmeråd i åtte år, stiller ikke til gjenvalg på kirkevalget i høst, men har likevel sagt at hun kan stille til valg for sitt lokale menighetsråd.

– Jeg er medlem av en menighet som jeg opplever betyr en forskjell for folk, sier hun. Det oppleves meningsfullt å ­arbeide lokalt.

– Men ikke å sitte i bispedømmeråd og kirkemøte?

– Nei. Jeg opplever ikke at vi gjør en like stor forskjell på det sentrale nivået. Det har nok noe å gjøre med at jeg er grunnleggende uenig med mange av dem jeg sitter i Kirkemøtet med. De har blitt såpass mange i antall at det av og til kan føles håpløst å stille til valg igjen.

Det var likevel bispeutnevnelsen i Stavanger i januar som fikk begeret til å renne­ over for Grastveit.

– Det ble tydelig at Åpen folkekirke kjørte sitt eget løp uten å ta hensyn til det lokale demokratiet. Det mener jeg tyder på en maktarroganse som går utover det jeg hadde forventet, selv om Åpen folkekirke har flertall i Kirkerådet.

– Du har sittet i Kirkemøtet i to perioder. Hva skiller de to periodene?

– Dannelsen av Åpen folkekirke førte til at det kom inn en del nye folk som ikke hadde mye menighetserfaring. I tillegg tilspisset stemningen seg etter sakene om likekjønnet vigsel. Det er en del folk som ikke møter blikket mitt, sier Grastveit.

Det er som om avstanden mellom toppen og den såkalte grasrota stadig øker.

—   Sofie Braut

Sterkt uenige

Grastveit er særlig uenig i det hun kaller «folkekirke-begrepet», som hun mener preger kirketenkningen til mange av Kirkemøte-delegatene.

– Vi tenker så ulikt om hva kirkens oppgave er. De mener at alle som er døpt, er nådde. Jeg mener at kirken har en misjonsmark blant mange av dem som er døpte, men som ikke har en levende tro. Kirken skal bety en forskjell i menneskers liv, og målet må være at flere skal delta i et levende kristent fellesskap, sier Grastveit.

Det hun kaller «folkekirke-tenkning» er tydelig til stede på Kirkemøtets ­åpningsdag. Det er mye snakk om «de som føler tilhørighet, men ikke går i kirken så ofte». Petter Myhr, som er daglig leder for Olavsfestdagene, bruker sin tid på scenen til å snakke om hvordan de som går aktivt i Den norske kirke for all del må unngå å tenke at «det er vi som er kirken».

– Jeg er jo også veldig opptatt av de som føler tilhørighet til kirken. Og som Petter Myhr mener jeg vi må prøve å nå så mange­ som mulig. Folk vet ikke at de trenger ­Jesus og frelse. Vi sitter jo med nøkkelen til et godt liv, ikke bare her på jorden, men også i evigheten.

Hun blir stille. Nøler litt, og ser ned på notatene hun har tekstet ned på telefonen hun holder i hånden.

– Problemet med folkekirkebegrepet er at man kun snakker om at kirkene skal være åpne, og ikke om at vi som kirke skal gå ut for å misjonere. Et annet spørsmål er hva vi egentlig forteller dem som kommer til kirkene. Jeg er ikke sikker på at folk kommer for å kjenne seg igjen i noen gamle tradisjoner de husker fra de var små. Kanskje de trenger noe annet.

Etter middagen onsdag kveld skal hun møte de som tidligere tilhørte nettverket Levende Folkekirke. Hver kveld og morgen møtes de til bønn og samling på ett av de mindre konferanserommene på Scandic Nidelven.

Men der slipper ikke Vårt Land inn. Etter møtet skal Grastveit drikke en kopp kakao i baren.

– Eller et glass vin. Det tåler jeg, sier hun, og rusler opp mot spisesalen der festmiddagen snart begynner.

Blir værende

Mens Braut og Grastveit sier takk og farvel til Kirkemøtet, har ­Jostein Ådna altså bestemt seg for å stille til gjenvalg. Han var også blant dem som stemte imot en egen likekjønnet vigsel-liturgi i 2017.

Ådna skulle gjerne ha vunnet noen flere kirkepolitiske seire i de fire årene han har sittet i Kirkemøtet.

– Men jeg har hatt et forholdsvis nøkternt forhold til likekjønnet vigsel-spørsmålet. Da valgresultatet i 2015 ble klart, skjønte jeg hvilken vei det bar.

– Hva har du og dine meningsfeller fått til i denne valgperioden?

– Jeg tror ikke jeg taler for døve ører. Jeg tror det er mange folk der ute som ­setter pris på det vi sier på Kirkemøtet. Hvis det ikke hadde vært noen konservative stemmer igjen, tror jeg enda flere hadde resignert og meldt seg ut. Uten røster som våre, hadde det vært taust fra den konservative kanten, sier Ådna.

Uten røster som våre, hadde det vært taust fra den konservative kanten.

—   Jostein Ådna

Stiller ikke

Med andre ord er ikke alle konservative like desillusjonerte. Marius Økland ble valgt inn i Bjørgvin bispedømmeråd i 2015. Han var, og er, motstander av likekjønnet vigsel i kirken.

– Men valget om ikke å stille til gjenvalg har ingenting å gjøre med at vi tapte den saken. Den saken har ikke påvirket motivasjonen min. Jeg opplever personlig at mitt syn har blitt respektert, sier Økland.

– Hva tenker du om at flere konservative kirkemøte-medlemmer ikke stiller til gjenvalg?

– Det har jeg egentlig ikke noen kommentar til. Men det er viktig at det sentralkirkelige demokratiske organet representerer kirkens medlemmer, sier Økland.

Jofrid Brennsæter har vært medlem av Oslo bispedømmeråd i fire år, der hun er én av to som har vært imot likekjønnet vigsel i Den norske kirke. Heller ikke Brennsæter skal ta gjenvalg.

– Men det er fordi jeg flytter til Elfenbens­kysten, ikke fordi jeg ikke har trivdes med ­arbeidet. Jeg deler nok ikke den dystre virkelighetsbeskrivelsen til mange av de konservative representantene. Jeg tenker at det alltid vil finnes ulike utfordringer og uenigheter i alle kirker, men at vi kan prøve å finne ut av ting sammen likevel, sier hun.

Brennsæter var ikke delegat på Kirkemøtet da likekjønnet vigsel-saken ble behandlet i 2017.

– Så jeg slapp å være med på de såreste debattene. Det virker ikke som det har vært noe gøy for noen. Jeg skjønner at noen av de konservative representantene kjenner på en håpløshet, men jeg føler ikke på noen slik håpløshet, sier Brennsæter.

Bønneliste på hjul

Denne uken kan norske bilister se en miniatyrversjon av Nidarosdomen på kjøretur på riksveien. Det er Jo Hedberg fra Tønsberg som kjører bilen. Han og flere ­andre har bygget modeller av Nidarosdomen, Ishavskatedralen, Nausdal kirke og en stavkirke og satt dem på en tilhenger.

Jeg føler ikke på noen slik håpløshet.

—   Jofrid Brennsæter

Hedberg kjører i full fart inn mot kirkevalget til høsten. Han er initiativtaker til Bønnelista, som stiller egen liste ved valget, som en motsats til Åpen folkekirke.
Kirkeminiatyrene skal være et symbol på at Bønnelista ønsker å bygge kirken, forteller Hedberg.

– Det er en nødvendighet slik som valgsystemet fungerer nå. Vi er egentlig ikke tilhengere av kirkelige partidannelser, men vi har ikke noe annet valg, sier Hedberg.

Alle de konservative kandidatene som er på Kirkemøtet denne uken har blitt spurt på ­generell basis om å stille på Bønnelista. Til nå har bare én av årets kirkemøte-delegater sagt ja: Ingjerd Breian Hedberg, som er gift med nettopp Jo Hedberg.

– De sier de er slitne. Og de får ikke gjennomslag for det de mener.

Sofie Braut støtter ikke initiativet til Bønnelista.

– Bønnelista former sin innsats etter et premiss jeg er uenig i. Det er en måte å svare på dannelsen av Åpen folkekirke, men jeg mener ikke det er en riktig løsning, sier Braut.
Heller ikke Egil Morland er positiv til Bønne­lista.

– Det initiativet er akkurat det Åpen folkekirke trenger for å skremme folk til å stemme på dem. Jeg tror Bønnelista vil ta stemmer fra nominasjonskomiteenes lister, og det er ­beklagelig. Dersom nominasjonskomiteens gjør jobben sin, skal det være nok gode kandidater å stemme på, sier Morland.

Vi vil holde fast i Bibelen, og det betyr at det bare er plass til ett syn: Bibelens.

—   Jo Hedberg, Bønnelista

Vil reversere

– Det eneste argumentet de har for å la være å stå på våre lister, er at Åpen folkekirke kommer til å bruke oss som bensin for å mobilisere velgere. Det kommer de til å gjøre. Men hvis vi ikke stiller egne lister har vi ikke mulighet til å komme i posisjon, sier Hedberg.

Til nå har Bønnelista omlag halvparten av de kandidatene de trenger for å danne lister i alle bispedømmene.

– Hvilke av Åpen folkekirkes saker vil Bønnelista reversere?

– Vi tar utgangspunkt i kirkens grunnlag, Bibelen, og lokalmenigheten. Åpen folkekirke har gjort en serie vedtak som sentralstyrer kirken, mens alle pilene i kirkestatistikken peker nedover. Vi kan ikke snu den trenden hvis ­menighetene skal overstyres fra toppen, svarer Hedberg.

– Hva med likekjønnet vigsel i kirken, da?

– Vi vil reversere alt som ikke passer med Bibelen, som er kirkens utgangspunkt. Vi vil heller ikke kunne utnevne biskoper som er tilhenger av likekjønnet vigsel, fordi vi mener en slik biskop ikke kan utøve åndelig lederskap.

– Så dere mener ikke det kan være to syn på det spørsmålet i Den norske kirke?

– Det finnes ikke to syn i dag. Det liberale ­synet skviser ut det konservative. Vi vil holde fast i Bibelen, og det betyr at det bare er plass til ett syn: Bibelens. Hvis vi ikke holder fast i Bibelens ord har vi i realiteten ikke noen sann kirke, bare et ytre bilde med svært tilfeldig innhold.

Kirkeråds­lederen imøtegår kritikken

– Det er feil at Åpen folkekirke har mange representanter uten menighetserfaring, sier Kristin Gunleiksrud Raaum.

Kirkerådslederen har blitt presentert for kritikken­ de konservative kandidatene retter mot Åpen folkekirke. Hun reagerer sterkt på ut­talelsene.

– Uenighet om LHBT-spørsmål har preget kirken i mange, mange år. Tidligere var det ­liten vilje til å la det daværende mindretallet komme til syne. Frem til 2017 var det ikke rom for at vi som støttet kirkelig vigsel ­mellom to av samme kjønn kunne­ ta ­konsekvensen av det. Det ­endret seg i 2016, skriver Raaum.

Hun fremhever at vigselsvedtaket bygger på at det er to teologisk begrunnede syn i kirken.

– Det heter at begge syn derfor kan «gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.» Og slik er det også blitt.

– Ikke riktig

Gunleiksrud Raaum sier det er feil at Åpen folkekirke har mange representanter uten menighetserfaring.

– Når det er sagt, er det viktig at kirkedemokratiet får ny og verdi­full kompetanse og ­erfaringer fra mange ulike samfunnsområder. Det har Åpen ­folkekirkes medlemmer bidratt til, sier hun.

Videre sier kirkerådslederen at det alltid er beklagelig når kompe­tente folk trekker seg.

– Bispetilsettingssaken i ­Stavanger er avgjort, innenfor gjeld­ende regelverk, som ble vedtatt så sent som i 2018. Nå handler det om veien videre. Og at den nye biskopen nå må få ro til å bygge opp sin tjeneste.

– Jo Hedberg sier det ikke er rom for to syn på likekjønnet ­vigsel-spørsmålet i kirken i dag. Har du en kommentar til det?

– Jo Hedbergs beskrivelse av kirken er høyst problematisk. Han kaller et teologisk begrunnet­ syn, som et flertall i Kirkemøtet og blant biskopene deler, for ikke å være en sann kirke. Å skulle høre at man bare har et ytre bilde, er en måte å omtale andres tro som jeg tar sterkt avstand fra.