Carsten Jensen ler og sier at det var hans datter som tvang ham til å se TV-serien «Skam».
– Hun sa at hvis jeg ikke hadde sett den så visste jeg ingenting.
Jensen er i Norge med sin siste bok, Mot stjernene, hvor han skriver om ungdommen og generasjonen som nå sitter med makta. Og han diskuterer «Skam».
– Det som slår meg i serien er foreldrenes fullkomne fravær. Det er nesten som de unge er de første mennesker på jorden. Foreldregenerasjonen er fullstendig ubrukelige som veiledere i livet – de har ingen erfaringer som de unge kan bruke til noe. Bortsett fra Sana, som lever i en annen kulturtradisjon. Og det er vel den eneste gangen vi ser en av de unge i samtale med foreldrene.
Sterk i gruppen
– Det andre som slår meg er den enorme funksjonen gruppen spiller. Jeg kaller dem jeg-svake. Men sammen er de vi-sterke. Og det er noe av det positive og oppløftende ved serien.
Jensen sier det ville vært typisk om gruppen oppfordret til at alle skulle være like, som dem selv. Men her gjør gruppen det motsatte. De er inkluderende i stedet for ekskluderende.
– En av karakterene, Yusef, sier at det ikke handler om rett eller galt, om godt eller vondt. Det handler om at du ikke vil være alene. Og det kan du si er drivkraften til alle karakterene i serien: De vil ikke være alene. De blir alltid presset ut i ensomme situasjoner, og så blir det forløst når de snakker om det i gruppen.
Et liv med forandring
Når jeg treffer Carsten Jensen, smiler han ofte, er rolig og holder tråden i lange resonnement. Han har nettopp besøkt elever på Hartvig Nissen skole der «Skam» ble spilt inn. Der hadde de lest Mot stjernene.
– De var veldig velinformert. Jeg trodde de bare hadde lest avsnittene om «Skam». Men de hadde lest hele boka.
– Hvilke reaksjoner fikk du? Var det noen som reagerte på at du som voksen hadde skrevet en bok om ungdom?
– De ville vite hvilken målgruppe jeg hadde hatt i tankene da jeg skrev boka. Men jeg tenker ikke målgrupper når jeg skriver bøker. Jeg sa jeg hadde skrevet boka for å avklare for meg selv denne situasjonen vi befinner oss i. Og grunnen til at jeg har interessert meg for de unge, er at det er de som kommer til å leve et liv med forandring. Det er de som kommer til å bære byrden av våre beslutninger. Eller av vår ubesluttsomhet.
Lengsel etter klarhet
Det kalles bra timing. I fjor kom Carsten Jensen med Kjellermennesker. Det er den første boka i det som skal bli fire, og nå i vinter kom den andre boka, Mot stjernene. Både forfatter og forlag kaller bøkene for pamfletter. Attpåtil har Jensen nettopp fått Bjørnsonprisen 2019, og skal etter at jeg har snakket med ham, møte Jonas Gahr Støre for en samtale.
---
Carsten Jensen
- Født 1952, dansk forfatter, kjent for bøkene Vi, de druknede og Den første sten.
- Nå aktuell med pamflettene Kjellermennesker og Mot stjernene.
---
– Det som satte mine tanker i gang var å se ungdom i USA og i England bli mobilisert av gamle menn som Bernie Sanders og Jeremy Corbyn. Dette er jo normalt personer som er avleggs i politikken og som taler et politisk språk som er helt annerledes enn det språket spin-doctors snakker.
– Hvorfor tror du dette har skjedd?
– Jeg tror det har å gjøre med en utaktisk klarhet i disse politikernes synspunkter. De framstår på en måte som om de ikke er kompromittert. Som om de hele tiden har vært på kanten av det politiske spill. Jeg opplever det som en lengsel etter klarhet, engasjement, etter store standpunkter, store mål.
De store spørsmål
Jensen sier det er dette som har satt Mot stjernene i gang.
– Men det som også satte den i gang er klimaforandringene, og at våre livsbetingelser i de kommende generasjoner vil bli radikalt forandret. Alt det vi har tatt for gitt, den måten vi oppfatter oss selv på, som nordmenn eller dansker, som mennesker, vil det bli stilt radikale spørsmålstegn ved.
Vi begynner å snakke om hvorfor det har blitt slik, og Jensen peker på at vi nå har en tidsalder der identitetspolitikken er blitt så sentral. Han mener det handler om at folk er redde for forandring.
Det som satte mine tanker i gang var å se ungdom bli mobilisert av gamle menn som Bernie Sanders og Jeremy Corbyn.
— Carsten Jensen
– De fortrekker det trygge og velkjente framfor det utrygge. Men de vil, uansett protester, bli trukket inn i en verden med klimaforandringer. Og der føler jeg at ungdom er mer hjemmevante. De blir, i den rene biologi, trukket inn i verden. Deres kropper forandrer seg, de skal flytte hjemmefra, de skal finne ut av hva de skal med sine liv. Det å være ung er å være i en identitetskrise. Og selv om dette kun er en overgangsfase, så er de mer vant med å stille spørsmålstegn ved alt og å være i forandring. Vi vil alle nå måtte stille de store spørsmål om igjen.
En slagmark
Da jeg leste Mot stjernene, ventet jeg hele tiden på at Jensen skulle komme med en tirade mot det korrumperte internettet. Men i boka kommer han med helt andre tanker. Jeg spør han hvorfor.
– Det er vanereaksjon blant den kulturelle elite at man fordømmer nettet. Går vi ti år tilbake var det en veldig optimisme på nettets vegne, som ble veldig tydelig med den arabiske våren. Vi så på nettet som et instrument for demokrati. Så led den arabiske våren nederlag, makthaverne lærte seg å bruke nettet, og nå har det blitt et viktig redskap for befolkningskontroll og overvåking.
Unge er mer vant med å stille spørsmålstegn ved alt og å være i forandring.
— Carsten Jensen
– Men jeg tenker likevel at det ikke er vits i å bli en maskinstormer. Radioen var også et helt nytt instrument, og det ble mesterlig brukt av Hitler og Goebbels. Men det betyr ikke at vi fordømte radioen eller avviste det som et redskap for nazismen. Nei, vi kan si at radioen er et redskap for mange ting, det er en slagmark. Og det opplever jeg at nettet òg er.
Det ensomme øyeblikket
– Du trekker fram Edvard Snowden, Christopher Wylie og Emma Gonzales som forbilder.
– Ja, og hadde jeg skrevet den i dag kunne jeg også nevnt Greta Thunberg i Sverige. Akkurat som «Skam» handler om å høre til gruppen, nevner jeg disse. Det er fordi de er mennesker som gjør noen oppdagelser mens de har det privilegiet å ha en god jobb. Alle dører har blitt åpnet for dem. De har hatt forbløffende karrierer, se bare på Wylie og Snowden. Men samtidig har det vært det øyeblikket hvor de har måttet treffe den beslutning å bli «whistleblowers».
Jensen mener dette øyeblikket må ha vært utrolig ensomt, og at enormt mye må ha stått på spill. Snowden og Wylie har visst at de har forkastet det trygge, gode liv de kjente til fordel for noe som har vært helt usikkert.
– Dette øyeblikket, når den første trer fram, og man ikke vet om noen følger etter. Det er et utsatt og dypt ensomt øyeblikk. Det synes jeg det er viktig at de unge tenker over. Det kommer tidspunkter hvor man er nødt til å forlate den trygge komforten.