Kanskje den som lever får se

Blåmandag ettermiddag ligger åndslivet i Bergen i dvale. Helt til forfatteren kommer. Odd W. Surén har tatt turen inn til Litteraturhuset fra Austrheim der han bor blant oppdiktede og reale naboer – og stadig færre fugler.

– Lyden av våren er blitt borte, sier han.

Det er det noe av det første og samtidig mest skjebnetunge som blir sagt mellom oss de neste to timene.

– Men er det ikke håp?

– Nei, når det gjelder vipe, storspove og sanglerke er jeg redd bestanden er under det kritiske minstemålet. Den siste lerka hørte jeg i 2005 – mange hører heipiplerke og tror det er sang­lerka, og vipebestanden er halvert for hvert år. Om jeg nå ser ei og annen vipe, så flyr den bare videre, forteller forfatteren, som også har vært observatør for Norsk Ornitologisk Forening.

Døden

Mellom oss ligger boka Hvis vi lever neste år. Surén har latt være å nevne tittelen for de av vennene som er blitt alvorlig syke i det siste. Boka var ferdig i fjor vår.

– Ingen av oss vet, men noen har fått tydeligere beskjed, sier han.

Han har ellers tenkt ut to nøkler for inngangen til boka.

– I en av tekstene står det at i milliardærenes nabolag gråter millionærene seg i søvn. Relativitet og perspektiv tror jeg kan være nøkkelord i boka, sier han.

Flere ganger forsikrer han at han ikke hadde planlagt novellene slik – verken i forløp eller i stil. Han hørte faktisk to damer på bussen snakke sammen om å plukke hagebær.

– Hvis vi lever neste år, kan du koma heim til meg å plukke, sa den ene. Du hører ingen unge si noe sånt, sier han.

Volley

Han sammenligner boka med Usynlig for verden som kom i 2015. Også de novellene kan leses som en roman, men det oppdager man ikke før man kommer til slutten og skjønner at hovedpersonen som var med hele veien, hadde skrevet novellene i den første delen. Det bringer oss fram til Wilson Lampe og spørsmålet om hvor mye som skal røpes om ham.

At Dikteren i boka er så tett på Odd W. Surén at forfatteren stadig veksler mellom å kalle ham «Dikteren» og «jeg», kan ikke skjules. At Wilson Lampe er Dikterens advokat, og er den som skriver noen av fortellingene er også utlagt i innholds­fortegnelsen.

Forfatteren klarer ikke å dy seg og røper at Wilson ble navnet etter at han så Tom Hanks i filmen Castaway. Den eneste vennen Hanks har på den øde øya er en volleyball med navnet Wilson. Og da han så filmen oppdaget han også en lampett i stua. Mer bør ikke røpes.

---

Odd W. Surén

• 58 år.
• Romanforfatter, novellist, bokanmelder og humorist.
• Bosatt i Austrheim.
• Han er mest kjent for sine bøker om Tommy Kristoffersen og ble i 2002 tildelt Mads Wiel Nygaards legat for sitt samlede forfatterskap.
• Siden debuten i 1985 med novellesamlingen Fanger og opprørere har Surén skrevet flere novellesamlinger og romaner.
• I 2013 fikk han prisen Årets litteraturkritiker for sin innsats som bokanmelder i avisa Dag og Tid.
• Aktuell med boka Hvis vi lever neste år.

---

Galskap

Historiene bindes løselig sammen ved at personer nevnes i én og litt mindre i en annen historie. De er nervetråder som gjør at boka også på en måte er som en roman.

– Da jeg trodde jeg var ferdig med denne, så jeg at det manglet en novelle. Den skrev jeg til sist og den heter «Ved». For min del fylte den ut noe jeg ikke kan sette fingeren på.

Da peker jeg på at den novellen er den eneste jordnære, kanskje sammen med «Ringorm». Ellers er det elleville løgner med kveitefangster, bedehustravestier, tragikomisk terrorbekjempelse og en løgnaktig venneforening.

– Starten med vedhugging er så mye enklere?

– Ja, det er det, men jeg likte så godt å ha de ville tekstene der og å kunne legge skylden for dem på min advokat Wilson Lampe. Han har lov til å skrive slik. I den forrige hadde jeg også flere fullstendig absurde tekster, blant annet om en som stadig så seg nødsaget til å ta damer av dage. Han havnet i de mest idiotiske situasjoner. I en røyket han en kvinne til bacon i skorsteinen. (Latter). Hvor kommer sånt i fra? Det er jo helt umulig. Når du får slike vanvittige innfall …

– Nei, rett nok var dette ikke villere enn at en nabo kom bærende på et hjortelår og spurte om jeg trodde det var mulig å røyke det i skorsteinen. Men likevel. Nå har jeg kunnet legge disse på Wilson Lampe.

Hamsun-parodi

– Du nevner kveita, om det var ei kveite får vi jo aldri vite. «Sebulonsen får napp» er en helt vanvittig Hamsun-parodi med ord, uttrykk og atmosfære fra Hamsun. Historien­ er også en karikatur av kapitalismen. Når ­Sebulonsen har fått napp, da blomstrer plutselig alt ut i en kolossal næringsvirksomhet og alt som følger med av kriminalitet, linedansere og klokkejøder – jeg ville aldri ha funnet på det begrepet selv om det ikke var for klokkejøden Papst hos Hamsun. En fyr som alltid dukker opp.

– Ingen har gjort noen parodi på Hamsun før. Det var ikke min plan heller, det bare blei sånn. Finanskriser er noe forunderlig. En skulle tro det var samlet opp såpass mye midler at man hadde en buffer, men ting raser jo veldig fort. Her blir alt borte på et øyeblikk når snøret ryker.

Kanaan-språk

Før han fortsetter, kan det passe med et innrykk: Surén sier nemlig seinere at han håper han holder seg mentalt i balanse så lenge som mulig. Han orker ikke tanken på en demens med det trykket han har i skalle og fantasi. Han fortsetter:

– Dette er slike tekster som de fleste ville vegre seg for å skrive. En må jo bare følge det som dukker opp. Det bryter helt med forestillinger om at noveller bør være alvorlige. Det er svært lite alvor her, selv om det finnes til en viss grad underliggende.

– Men «fin i Jesus» – hvor har du det uttrykket fra?

– Min bestemor var gløgg og søkende. Hun var kommunist og med i Frelsesarmeen før hun endte i Jehovas vitner. Min mor var en av opprinnelig 14 søsken. To av brødrene døde av difteri i løpet av ett døgn under krigen. Noe av dette var nok med å skyve dem i retning av en autoritær religion. Der noen sitter med alle de riktige svarene og forlanger at du selv ikke skal tenke, forteller han.

Da familien flyttet til Austrheim, ble han selv å regne som den ene som skilte seg fra de mange. Verken julefeiring eller 17. mai fikk han være med på.

– Mange år etterpå ble dette litterært interessant, ikke minst hvordan de snakker. Alle miljøer har sitt eget språk. Jehovas vitner kaller sin lære for Sannheten og uten å tenke videre på det kan de si at den og den er veldig «fin i Sannheten». Det er fantastiske uttrykksmåter som de ikke er seg bevisst at det er noe spesielt ved. «Fin i Jesus» har jeg antakelig tatt derfra.

Finanskriser er noe forunderlig.

Pornofiksert

En novelle har tittelen «Misjon». I den historien raljeres det kraftig med kristne.

– Hvordan har du det med det?

– Jeg er ikke selv religiøs, men vokste som sagt opp med en mor som var Jehovas vitne. Det har preget meg. Jeg har tidligere skrevet ­kafkaske tekster med et eller annet selskap eller en institusjon som får en veldig autoritet. I denne fortellingen er det også biter av flere faktiske personer som er satt sammen, som har disse holdningene og lever slik som den pornoavhengige Hellemann. De oppfatter seg som veldig religiøse uten noen klar forestilling om hva Jesus skulle utrette for dem. Men de snakker veldig mye om det.

Idealisme kan hjelpe folk i gang med mye forskjellig. Men at noen kan få den forestillingen at hvis misjonsbefalingen blir fullbyrdet, da er det hele gjort, er en tanke som er fremmed for ham.

– Jeg gjorde Hellemann til en slags helgen ved at han er fullstendig oppriktig, også i det dårlige og upassende han gjør. Det er særlig et par mennesker jeg har møtt som har det der. Det de sier er faktisk det de mener, tvers igjennom. Det er ingen forstillelse over hodet, men i forstillelsen ligger jo sivilisasjonen.

«Misjon» handler blant annet om menneskene på den avsidesliggende North Sentinel Island som kom i verdensmediene da en 26 år gammel amerikansk misjonær reiste dit i desember med fatal utgang.

– Det var forbløffende. Av og til tenker man at noe en har skrevet kanskje kan blir virkelig før boka kommer ut, men jeg hadde ikke trodd det skulle være dette, sier Surén.

Humoren er sentral i forfatterskapet. Han ser ikke at han ligner på Arto Paasilinna som noen sier.

– Mine forsøk på å skrive skjønnlitteratur på nynorsk har endt med at det ligner for mye på Ragnar Hovland og Einar Økland. Sistnevnte er morsom selv om han er alvorlig. Man ler jo av og til av ting fordi det er riktig. Dag Solstad sa om en lands­kamp Norge hadde spilt, at den var så god at han lo hele tiden. Solstad sier for øvrig om seg selv at han ikke har humor. Jeg har ledd mye av ting jeg har funnet hos ham. Antakelig ler jeg da fordi han endelig har funnet det riktige bildet på et eller annet. Og så Rolf Sagen selvfølgelig.

Vestlandsk

– Det er noe vestlandsk over det kanskje?

– Ja, det tror jeg det er: Vestlandsk på bokmål. Jeg mener for øvrig at humor har dialekter. Alvoret har ikke det. Gravalvoret er det samme overalt, sier Surén.

– Jeg kan godt være alvorlig, men jeg vil aldri være innestengt i en kube av alvor. Det vil alltid være en glugge å se ut gjennom. Jeg sitter ikke og leter etter det morsomme når jeg skriver. Det kommer helt av seg selv. Det er lite overveid.

Det er så sterkt knyttet til min personlighet at jeg stort sett ikke kan undertvinge det.

Alle fikk

Han kan ikke bekrefte ryktet om at han holdt på ordet i tre timer under sin 50-årsfeiring slik at ingen andre slapp til.

– Jeg hadde lagd noen sanger til meg selv fordi jeg ikke stolte på at noen andre hadde noe skikkelig. Det var det jo flere som hadde. Noen kamerater sang til og med trestemt. Det er åtte år siden i dag.

– Når du nevner det, er det et annet tilfelle. Jeg arrangerte 25-årsjubileum for russekullet mitt. Der holdt jeg på i tre timer. Jeg hadde ­laget innslag til alle 46 som deltok. Mange fikk en sang, noen fikk helt vanvittige historier. Jeg hadde knekt noen ribbein og var dårlig, men jeg klarte å gjennomføre. Det var ingen andre enn meg som hadde innslag. Jo, Tormod Haugland hadde laget et innslag til meg, sier Surén.

– Det var moro, men et forferdelig slit som jeg holdt på å ødelegge meg på. Jeg kom jo også ut med ei bok det året som het Dødsmåter. Jeg holdt også på med et svært manuskript som jeg bare måtte vrake, sier han.

Man kan håpe 25–årsjubileet for russekullet blir en roman. Hvis vi lever neste år.