Den største talerstolen

Ida Marie Gilbert prøver å puste med magen. Hun står i et lite, lydtett bøttekott langt inne i et avsidesliggende kontor i NRKs radioseksjon. Døren mot radioteknikernes kontrollrom er lukket, lyden dempet. Interiøret, som på midten av forrige århundre var en arkitektonisk sensasjon, ser egentlig bare loslitt ut i februarlyset. Vegg til vegg-teppene og batikk-gardinene er verdige et gjennomsnittlig norsk klasserom fra 1990-tallet.

Dette er femte gang Gilbert skal lese inn radioandakt hos allmennkringkasteren. Om noen uker skal stemmen hennes høres av 300.000 mennesker mens de lager kaffe, pusser tennene, sitter i bilen på vei til jobb, eller løper på tredemøllen på treningssenteret. Gilbert skal snakke om Jesus, om hvem han er for henne.

– Jeg er så redd for at det skal virke som at jeg tror jeg har patent på Jesus. Og for å virke sånn salig og majestetisk, sier hun til NRK-produsent Hanne Næss Tremoen, som manøvrer alt som skjer i studio fra NRKs kontor i Trøndelag.

– Det er helt greit det, Ida. Alle kan ha snakke om sin opplevelse av Jesus. Ingen eier ham, sier hun.

Morgenandakten har blitt sendt i NRK siden 9. mars 1931. Da var det biskop Bernt Støylen som talte. Andakten blir sendt hele tre ganger på NRK i ukedagene. Klokken 05.33, klokken 07.20 og klokken 08.20 på distriktssendingene.

Morgenandaktene, som av en forsker har blitt kalt «kirkens største talerstol», har variert lite i formen. Det er snakk om en treminutters snutt av en andakt fulgt av Fader vår og velsignelsen. Hvorfor hører 300.000 nordmenn på dette programmet i tidlige morgenstunder? Og hvilket bilde av Jesus får de presentert?

Det siste spørsmålet er problemstillingen i Nils Terje Andersens nylig ferdigstilte Olavstipend-rapport. Andersen, som er sokneprest i Vågsbygd menighet i Kristiansand, er likevel ikke først og fremst opptatt av andaktenes teologi. Like viktig er måten lytterne responderer på, hva andaktene fremkaller i dem.

Det skinner gjennom

Det er en historie Nils Terje Andersen liker å fortelle når han preker. Den handler om en liten jente han møtte da han holdt en andakt for barnekoret i Vågsbygd menighet. På en av veggene i Vågsbygd kirke er det et stort glassmaleri av Jesus og disiplene hans. Klokken elleve på formiddagen, når gudstjenesten feires i kirkerommet, skinner solstrålene rett på glassmaleriet, som reflekterer ut lysstråler i alle regnbuens farger.

Under andakten spurte Andersen barna i barnekoret om de visste hva en disippel var. Jenta, på kanskje fem år, pekte på glassmaleriet, og sa: «Det er en det skinner lys igjennom!»

For Andersen er ikke jentas ord bare et eksempel på hva en disippel er, men også på hva en andakt skal være. En av årsakene til at radioandaktene er så populære, er at de er nære og personlige historier fortalt av mennesker som har blitt berørt av noe, tror han.

– En god radioandakt er som et godt, gammeldags vitnesbyrd på bedehuset, dypt personlig og ektefølt, sier Andersen.

Morgenandaktene berører lytterne fordi de har berørt andaktsholderne - fortolkerne - først. Denne andaktsforståelsen skiller seg fra hva de erkelutherske predikantene, som for eksempel Fredrik Wisløff, sto for, mener Andersen.

– I den lutherske tradisjonen som har vært rådende i Norge har vi vært redde for fortolkningen. Forkynneren og fortolkeren skal forsvinne, slik at tilhørerne skal kunne gå rett til kilden, rett til ordet, sier han.

– Hvorfor tror du man lengter etter å komme i kontakt med den «egentlige» Jesus, han som er bak 2.000 år med fortolkning?

– Jeg tror ikke det er en lengsel, men en idé som har festet seg. Man har en eller annen forestilling om et budskap som kommer rett fra himmelen, som er så purt og rent. Men dette rene budskapet finnes ikke. Derfor blir jeg irritert når en del andaktsholdere på en lettvint måte setter personen Jesus opp mot kirken, og hinter til at kirken har korrumpert hvem Jesus egentlig var og er. Da tror jeg man undervurderer hvor viktig kirken faktisk er.

En god radioandakt er som et godt, gammeldags vitnesbyrd på bedehuset, dypt personlig og ektefølt,

—   Nils Terje Andersen

Trenger en kropp

Andersen tror tvert imot at det vi mennesker­ lengter etter ikke er rene og ­ubesudlede ord, men ord som har tatt bolig i mennesket som snakker. Disippelen trer ikke til side slik at lyset kan skinne­ på den andre; den lar lyset skinne igjennom. Andersen mener radioandakten på NRK er et godt eksempel på et sted der lyset kan skinne slik.

– Den holdningen fant jeg også blant respondent­ene jeg intervjuet til denne oppgaven. De hørte best etter når andaktsholderen snakket om noe som var viktig for ham eller henne. Da var det mindre viktig hvorvidt de var enige i det andaktsholderen sa, det viktigste var at det de sa hadde tatt bolig i dem. Gud trenger en kropp. Slik har det alltid vært, tror han.

– Det er ikke mange episoder i evangeliene der folk oppsøker læren, eller korset, uten andre motiver. Som regel er de så ufromme at de vil bli friske, at de vil ha noe av Jesus.

I bøttekottstudioet på Marienlyst trekker Ida Marie Gilbert noen dype åndedrag. Så begynner hun å lese fra arket hun holder i hendene. Først litt nølende. Hun forteller om mannen sin, Pål, som ikke hadde noen forhold til kristen tro før han, som ekspert på gammelgresk, ble bedt om å bidra til oversettelsen av Det nye testamentet i 2011.

– En ettermiddag hørte jeg ham klukkle i kontorkroken sin, leser Gilbert: – «Han Jesus, han var litt av en type. Tenk å sende inn demonen i en hel svineflokk!», sa han. Pål likte Jesus. Og det er rart, for den køddete typen mannen min snakker om, han kunne jeg vært venn med. Han er så langt fra den høytidelige, guddommelige Jesus som ble presentert for meg på søndagsskolen.

Gilbert stopper opp.

– Åh, jeg glemte å puste, kan jeg gjøre det på nytt? Jeg blir så stresset av å ha en fotograf der, jeg prøvde å holde inn magen!

Etter noen nye, dype åndedrag, et par kaffeslurker­ og noen beroligende ord fra produsentstemmen i Trøndelag, er hun i gang igjen. Gilbert forteller om Jesus som kommer gående på vannet, og skremmer vettet av disiplene.

– Slapp nå av! Det er det han sier til dem. Ikke «fatt mot», slik jeg ble fortalt det da jeg var liten. Men heldigvis er mitt gudsbilde endret siden den gang. Jeg har lært at ingen har patent på fyren.

– Bra, Ida! Nå fløt det godt. Skal vi lese Fader vår og velsignelsen også?, spør produsent Hanne Næss Tremoen.

Tilgjengelig og gjenkjennelig

– Jeg prøver først og fremst å formidle en tilgjengelig og hverdagslig Jesus, ikke nødvendigvis den menighetsfiguren jeg fikk forkynt på bedehus og på skolen, sier Ida Marie Gilbert etterpå.

Særlig viktig for henne er det, som hun forklarer det i radioandakten, å si at Jesus ikke nødvendigvis er den menighetslederen eller kristendomslæreren din har fortalt deg at han er.

– Hvorfor er det viktig for deg, tror du?

– Mange bruker jo også anekdoter fra eget liv. Jeg tror det handler om å vise at Bibelen er relatert til menneskers liv, at dette er noe vi kan leve ved siden av. Dette er jo hverdagsprekener, svarer hun.

Selv har hun vokst opp på søndagsskole og ­bedehus på Sørlandet. Der ble Jesus gjerne fremstilt ganske høytidelig, synes hun.

– Det er viktig for meg å gjenoppdage ham, og det gjør jeg blant annet gjennom andaktene. Jeg hadde aldri holdt en andakt før NRK spurte om jeg ville være med.

Slapp nå av! Det er det han sier til dem. Ikke «fatt mot», slik jeg ble fortalt det da jeg var liten. Men heldigvis er mitt gudsbilde endret siden den gang.

—   Ida Marie Gilbert

I Bergen, på den andre siden av NRKs radiobølger, er det tidlig morgen på Danmarksplass, byens mest trafikkerte ­trafikkryss. På en kjøkkenbenk i et studentkollektiv spiller en ­Iphone av en morgenandakt som ble lest inn i NRKs bøttekottkontor på Marienlyst for et par år siden. Det er ikke Ida Marie Gilbert, men morgenandakt-veteran Geir Gundersens stemme som høres mellom surklingen fra en kaffetrakter. Gatene utenfor har allerede begynt å fylles av morgentrafikken.

Men i leiligheten i Bjørnsons gate er det bare Sunniva Nybøe Førland som er oppe, og i gang med frokosten. På kjøkkenbenken ligger mobilen og spiller av NRKs morgenandakt på lavest mulig volum, slik at de seks sovende jentene som også bor i kollektivet ikke skal våkne. Førland må liste seg rundt på sokkelesten for å høre ­Gundersens stemme fra mobilhøytaleren.

Temaet for denne andakten er hvile: «La Gud elske deg. Det er alt, Vær stille. Bli stille i ditt indre. Alene. Fremfor Gud. Si ingenting. Spør ingenting. Vær stille. Bli stille i ditt indre. La Gud se på deg. Det er alt. Han vet. Han forstår. Han elsker deg. Med sin kjærlighet. Han vil bare se på deg. Med sin kjærlighet. Bli stille. La Gud elske deg», leser Gundersen.

Det ikke så farlig om hun går glipp av noen setninger, for denne andakten har Førland hørt mange ganger.

– Den er fra 2017 en gang. Av og til trenger jeg å høre den igjen, og da skrur jeg den på.

– Hva handler den om?

– Han begynte med å lese noe om stille retretter, om å være stille og bare la Gud elske deg. Uten å spørre om noe. Det er fint å bli påminnet det, sier Førland.

Gode historier

Når NRK leter etter andaktsholdere, er de først og fremst ute etter kristne mennesker som også er gode historiefortellere, forteller morgenandakt-produsent Hanne Næss Tremoen. Hun har opplevd én klagestorm etter en radioandakt. Det var den uken NRK tok vekk Fader vår og velsignelsen.

– Det er forståelig. Vi hadde ikke opplyst om at det bare var snakk om én uke, og mange trodde nok de var fjernet for godt. Det dreide seg om at en andaktsholder kan holde glitrende andakter, men være noe uvant med forkynnerrollen hvor Fader vår og velsignelsen er inkludert. Vi gjorde et unntak.

Men etter klagestormen bestemte NRK at Fader vår og velsignelsen skal være med så lenge morgenandakten sendes på NRK. Når Tremoen arbeider med andaktsholderne i studio, er det først og fremst det språklige som bearbeides, ikke teologi.

– Vi foreslår justeringer for at innholdet skal være forståelig for lytterne, uavhengig av lytters ståsted. På lik linje med øvrig programproduksjon i NRK er det vårt mål at også andakten skal bli forstått av alle som velger å lytte til NRK P1 og NRK P1+. Jeg, og NRK, tar ikke stilling til teologi. Vi har for eksempel hatt en mormon som andaktsholder, selv om noen hevder at mormonere ikke er kristne.

Morgenandakten har blitt utsatt for kritikk fra mange kanter i løpet av sin 88-årige levetid. Fra Human-Etisk Forbund, selvfølgelig, men også fra kirkelig hold.

Da teologen Olav Valen-Sendstad undersøkte morgenandaktene i 1950, anslo han at bare 12 prosent var «sanne dogmatiske», mens resten av ­andaktene fordelte seg på ­kategoriene «problematiske», «likegyldige» og «falske». Så sent som i 2016 slo Vårt Land opp at morgenandaktene ikke lenger tør å nevne Jesus.

Og sant nok. Nils Terje Andersens undersøkelse viser at omtrent halvparten av andaktene om­taler Jesus. Men å fokusere på antall ganger navnet Jesus nevnes, er å bomme på målet, mener han. Dessuten, for dem som skulle lure: Fredrik Wisløff nevner navnet Jesus i under halvparten av tekstene i Hvil eder litt, andaktsboken over alle andaktsbøker fra forrige århundre.

– At Jesus ikke omtales direkte betyr nemlig ikke at man ikke snakker om ham, sier Andersen.

Den samme konklusjonen kom tidligere biskop i Agder, Olav Skjevesland, til da han undersøkte morgenandakten på midten av 80-tallet og fant ut at morgenandaktene sørget for at «ryktet om Jesus holdes levende i offentligheten». Til tross for teologiske mangler, mente Skjevesland at «den budskapsmessige tyngde i andaktene dreier seg om troen, tvilen og Jesus» og at forkynnelsens tematikk utgjør en bred vifte omkring et sentrum: «menneskers frelse ved troen på Jesus Kristus».

Den menneskelige Jesus

Jesus er altså så absolutt et tema i morgenandaktene, selv om han ikke alltid nevnes ved navn. Men han fremstilles gjerne på en bestemt måte. Mange av andaktsholderne er, som Ida Marie Gilbert, opptatt av å fremheve de menneskelige aspektene ved Jesus.

– Veldig mange vektlegger at Jesus var et menneske. Flere av informantene mine, særlig de som ikke var kristne, syntes dette var litt snålt, sier Nils Terje Andersen.

---

Morgenandakten

• Om lag 300.000 mennesker lytter til andakten på NRK P1 hver morgen.
• Andakten varer i tre minutter, inkludert Fader vår og velsignelsen.
• Andakten sendes fra mandag til torsdag hver uke.
• Den første radioandakten gikk på lufta mandag 9. mars 1931 klokken 11.15. Biskop Bernt Støylen satt ved ­mikrofonen.
• Fra 1947 har andakten blitt sendt på morgenen.

---

En av informantene lurte på hvorfor andaktsholderen fokuserte så voldsomt mye på hvor grusomme forholdene i stallen i Betlehem var.

– «Det er jo bare en skikkelig trist historie», sa han. Når man ikke har noe forhold til Jesus som Gud, gir det ikke mening at man trykker så hardt på det menneskelige ved ham. Det var fint at han var som oss, at han drakk vin med gutta, men en gåte var det ikke, sier Andersen.

Et annet sprik mellom andaktsholders og lytters forventning oppstår på det temaet som kanskje er vanskeligst å presse inn på en tre minutters ­prekensnutt: synd. For lite forkynnelse om synd har faktisk vært et gjennomgående ankepunkt mot radioandaktene.

– Synd blir ofte presentert som noe mellommenneskelig. Vi synder vår mot neste, ikke mot Gud. Det er en stor kontrast til den forkynnelsen vi kjenner fra vekkelsesgenerasjonene for noen tiår tilbake, sier Andersen.

Men selv om predikanter som Fredrik ­Wisløff beskrev synd som noe vi skyldte Gud i sine ofte tordnende andakter, la han alltid inn noen trøstende ord på slutten. I sitt innlegg for 15. februar i andaktsboken Hvil eder litt formulerer Wisløff det slik: «Det er sant at du er en syndens mann. (...) Tross din synd, din elendighet og ringhet vil Jesus bo hos deg. Hvilken herlig forening! Synderen og Frelseren bor sammen. De deler kår. Synderen gir Frelseren all sin nød, og Frelseren gir synderen all sin nåde.» Det finnes mange gode grunner til at andaktsholdere ikke lenger preker på denne måten, tror Andersen. Men noe gikk kanskje tapt på veien.

– Få av andaktsholderne snakker om at Gud tilgir synderen. Jeg vet ikke om det er fordi de tar for gitt at lytterne allerede vet at Gud tilgir, eller fordi de har vanskeligheter med å formidle dette på en ikke-dømmende måte. Men problemet er at uten nåden kan også et mellommenneskelig synds­begrep fremstå som moralistisk og knugende, sier han.

Sunniva Nybøe Førland er ferdig med frokosten. Snart skal hun ta Bybanen til universitetet, der hun går siste året på jusstudiet. Hun har hørt på morgenandakten gjennom hele studietiden:

– Mamma har alltid hørt på, og da jeg ble ­eldre fikk jeg også øynene opp for den, forteller hun. Etter hvert ble det en vane å gå inn på NRK-appen i en pause på lesesalen eller på bussen, enten for å høre andakten på podkast, eller for å lese den.

– Jeg begynte å oppsøke kjente folk som jeg likte, for å høre hva de sa. Nå hører jeg på uansett hvem som er andaktsholder. Det varierer hva jeg får ut av det som sies, men jeg hører uansett.

Hun er særlig glad i andaktene til filosofen Henrik Syse og legen Ingvard Wilhelmsen, i tillegg til favoritten, Geir Gundersen.

– Jeg kjenner meg igjen i det de snakker om. De åpner for tvil, og for at troen ikke nødvendigvis trenger å være så stor. Jeg liker at nesten ingen av andaktsholderne prøver å overbevise noen om budskapet de står for. De holder ydmyke andakter.

«Bølgelengde», er ordet Førland bruker for å beskrive morgenandaktene.

– Jeg er på bølgelengde med det som blir sagt. Mange formidler en hverdagsteologi som fenger meg, som gjør troen litt enklere. Og så er det ofte rom for tvil i andaktene. De er ærlige.

Så går hun ut i morgenbråket på Danmarksplass, med Gundersens andakt på øret: «La Gud elske deg. Det er alt. Vær stille, bli stille i ditt indre. Alene, fremfor Gud.»