Denne saken ble først publisert i februar 2019. Vi henter den fram igjen i forbindelse med kvinnedagen 2020, der abortloven er hovedparole.
– Vi gruer oss litt til å snakke om dette.
Til nå har ikke Stine Kiil Saga og Annette Dreyer sagt noe. Nå sitter de på en kafé på Sagene i Oslo, og er usikre på om de er klare for å stikke handa ned i vepsebolet. Og for ordens skyld: Det er vi som har spurt, ikke de som har meldt seg frivillig.
– Jeg skulle ønske debatten ikke var så polarisert, men jeg skjønner også at det blir sånn. Når en konflikt eskalerer, må man bare kjøre på, sier Saga, som er prest i Haslum menighet i Bærum.
Harde fronter
Dette er ikke historien om den høsten KrF skulle velge side i politikken og kasta abortloven inn i potten. Det er et forsøk på å forstå hva som skjedde etterpå.
For var det noe reservasjonsdebatten i 2014 lærte oss, så var det at det er lite som antenner like fort som abortspørsmålet. Det året hadde 8. mars-toget en oppslutning vi ikke har sett siden 70-tallet.
I år er «forsvar selvbestemt abort» igjen hovedparole på kvinnedagen, og kvinnebevegelsen varsler kamp mot regjeringas angrep på kvinners rettigheter.
Diskusjonen rundt tilgangen til selektiv abort av friske fostre, såkalt tvillingabort, og paragraf 2c i abortloven, fikk kvinnebevegelsen til å mobilisere allerede i høst. I november var det demonstrasjoner i 33 norske byer, med slagord som «Aldri mer strikkepinner», «Nei til tvangsføding» og «Erna og KrF ut av livmoren». Da KrF gikk inn i regjering i januar, kledde 30 kvinner seg i kostymer fra den dystopiske tv-serien Handmaid's Tale. De mente at «kristenkonservative krefter i KrF» minner om seriens Gilead, et samfunn der kvinner er gjort om til fødemaskiner for myndighetene.
«Farvel feminisme» skrev Sofie Braut på kommentarplass her i avisa etter aksjonen. Årsaken var «at feminismen ikkje toler ein open, etisk og filosofisk samtale knytt til abort».
For eller mot
– Jeg skulle ønske at det ikke føltes gjensidig ekskluderende å være for vern om livet og samtidig stille seg bak den abortloven vi har nå, sier Annette Dreyer, som er prest i Ellingsrud og Furuset menighet i Oslo.
Hun kan ikke se at det finnes noe godt alternativ til at kvinner skal bestemme selv.
– Også det handler om menneskeverd, sier Dreyer.
Stine Kiil Saga tror ingen ønsker seg masse aborter, men understreker at hun likevel syns det er synd at de som er sterkt mot abort, ikke anerkjenner hvor mye lidelse det skaper når kvinner ikke har tilgang til abort.
– Situasjonen andre steder i verden, som i USA, viser at abortrettighetene ikke automatisk blir stående til evig tid, sier Saga, som i tillegg til å jobbe som prest, er redaktør for St. Sunniva, et tidsskrift for feministteologi.
Hun tror utviklinga i bioteknologien kommer til å gi mye mer kompliserte etiske utfordringer enn selvbestemmelse fram til uke tolv. Her mener hun kirka kan ha en viktig stemme i debatten.
– Kirka kan si noe om at alle liv inneholder både det som er lett og lyst, og det som er sårbart og vanskelig. Uansett hvor langt teknologien kommer, kan vi ikke velge oss bort fra det, sier Saga.
Ved unnfangelsen
Det kristne standpunktet har vært at det femte budet – du skal ikke slå i hjel – også gjelder nyfødte og ufødte. I det norrøne samfunnet var spedbarnsdrap tillatt og uønskede spedbarn ble satt ut i skogen, men det ble forbudt da kristendommen overtok.
«Hold din vernende hånd over barnet i mors liv», er en av de faste formuleringene i kirkebønnen i Den norske kirke.
– Fra et kristent synspunkt er det vanskelig å begrunne noe annet enn at livet starter ved befruktningen. Det ligger til grunn for all kirkelig motstand mot abort, sier Harald Hegstad, professor ved MF Vitenskapelig høgskole og nestleder i Kirkerådet.
Begrunnelsen for at menneskelivet begynner ved unnfangelsen, kommer fra biologien, ikke fra Bibelen. Men det står i Bibelen om døperen Johannes at «helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd.» I Salmenes bok kan vi lese at «Dine øyne så meg da jeg var et foster.»
– Det har ligget til grunn for en kristen tanke om at fosteret har krav på beskyttelse på linje med det fødte mennesket. Gud skaper mennesket i mors liv, og fosteret er sett av Gud og elska av Gud, sier Hegstad.
---
Dagens abortlov
- Abortloven bestemmer at gravide kvinner selv kan avgjøre om de skal ta abort, så lenge det kan skje før utgangen av tolvte uke i svangerskapet.
- Aborter mellom uke 12 og uke 22 avgjøres av en abortnemnd bestående av to leger.
- Kvinnen kan få innvilga abort etter uke 12 dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnen eller det kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon.
- Paragraf 2c sier at kvinnen kan få abort dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.
- Svangerskapsavbrudd kan også skje etter tolvte uke dersom svangerskapet er et resultat av seksualforbrytelser eller dersom den gravide kvinnen er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet.
- Kilde: Store norske leksikon
---
En forpliktelse
– Har du lest abortlovens paragraf 1?
Etter å ha oppsummert hundre år med abortkamp, lander Kari Tove Elvbakken på den første paragrafen i abortloven.
– Den har egentlig ingenting med abort å gjøre.
Hun er professor ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen og forsker på abortlovens politiske historie. Og i lys av lovens lange og turbulente liv, syns ikke Elvbakken det er rart at dagens debatt blir så oppheta.
Den første paragrafen viser hvilket kompromiss loven fra 1978 hvilte på. Her står det at «samfunnet skal så langt råd sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst». Hensikten med loven er «at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig».
– Paragrafen gav klart og tydelig uttrykk for at abort var en nødløsning. Denne paragrafen kan forstås som en anerkjennelse av motstanderne mot abort og en forpliktelse til å arbeide for at det ble færrest mulig aborter, forteller Elvbakken.
Skrekk og advarsel
Det er over hundre år siden kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller starta kampen for «det frivillige moderskap». Møller var sterkt kritisk til at såkalt fosterfordrivelse kunne gi fengselsstraff, og prøvde å endre loven allerede i 1915.
Straffene hadde tidligere vært enda strengere. Kristian Vs lov fra 1687 sa at straffen for fosterfordrivelse var den samme som for drap av nyfødte barn: Dødsstraff. Kvinnene skulle halshugges, og hodet skulle settes på stake, til skrekk og advarsel.
Straffen var dobbel: Hvis hodet var skilt fra kroppen, trodde man at du ikke kom til himmelen. Dermed ble kvinnene også fratatt muligheten til evig liv.
I flere kirker i Norge er det funnet såkalte abortskrin. Ifølge folketroa ble sjelen til udøpte barn til onde ånder, og kvinner la levningene etter sine aborterte fostre inn på vigsla grunn i håp om at det skulle frelse barna. Skrinene ble i hemmelighet gjemt under gulvet eller bak en planke i prekestolen.
Dødsstraffen ble fjerna i 1842, og gjort om til straffarbeid. Ifølge straffeloven fra 1902 var abort alltid forbudt, men et rundskriv fra Justisdepartementet fra 1899 åpna for at abort var lovlig dersom det var fare for kvinnens liv og helse.
Mobilisering
Arbeidet med en egen abortlov starta likevel ikke før på 1930-tallet. Arbeiderbevegelsen ville utvide retten til abort, og åpne for at sosiale forhold skulle være gyldig grunn til å avslutte svangerskapet.
– Arbeiderkvinnene mente det var så mye elendighet, arbeidsløshet, dårlige boforhold og utslitte kvinner med mange barn, og at de måtte få lov til å ta abort, forteller Elvbakken.
Kristenfolket var mot, og mobiliserte stort. 250.000 kvinner og menn hadde skrevet under et opprop mot den nye abortloven før lovforslaget i det hele tatt forelå. Og de var ikke bare mot abort, men også prevensjon. Det kunne nemlig føre til umoral.
For kristenfolket ønska også en abortlov, men for å stramme inn en praksis de mente hadde blitt altfor liberal. At det burde være lovlig, for ikke å si tilrådelig, å ta abort hvis det var fare for arvelige sykdommer, var det bred enighet om. Men et av stridsspørsmålene var om det skulle være lov å ta abort dersom svangerskapet var et resultat av voldtekt eller incest.
– De som var kritiske til denne bestemmelsen, la vekt på at det var veldig vanskelig å bevise, sier Elvbakken.
Det skulle gå enda noen tiår før den første abortloven ble vedtatt, i 1960. Nå måtte alle kvinner som ville ta abort, legge saken fram for en nemnd.
Argumentet til abortmotstanderne var at fosteret er et liv og har krav på vern.
Moralsk utglidning
– Si hva du vil, abort er fosterdrap, sa sosialminister Egil Aarvik fra KrF i 1969.
Nemndene hadde ulik praksis, og kvinnebevegelsen mente dermed at kvinnene burde få bestemme selv. Den kristne motstanden var sterk. Folkeaksjonen mot selvbestemt abort ble stifta i 1974, under slagordet «Ja til livet». Aksjonen samla inn 610.000 underskrifter mot den nye loven. De som var kritiske til at kvinnene skulle bestemme selv, frykta en utglidning i moralen, med mange flere aborter.
«Å slippe en atombombe over Kina og USA for å stanse befolkningseksplosjonen er selvsagt uforsvarlig, fordi det krenker menneskeverdet. Det gjør også selvbestemt abort», skrev aksjonen i et argumenthefte.
Vårt Land var abortmotstandernes viktigste talerør og klart kritiske til det nye lovforslaget. Avisa intervjua en anonym lege som kunne fortelle: «Jeg har tusen liv på samvittigheten». I september 1974 ble Vårt Land trykka i særtrykk som Folkeaksjonens informasjonsavis, i 40.000 eksemplarer.
Da Stortinget liberaliserte abortloven i 1975, søkte biskop Per Lønning avskjed i protest
Argumentet til abortmotstanderne var at fosteret er et liv og har krav på vern. Ordbruken var sterk. Det var snakk om fosterdrap og lovbeskyttet mord. Aller mest radikale var abortprestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa, som fortsatte kampen også etter at loven var vedtatt. De holdt begravelse for et fiktivt foster, kalt Veslemøy, smurte plastdokker inn i ketsjup, og aksjonerte på sykehus som utførte aborter.
Søndagen før loven skulle vedtas, offentliggjorde biskopene i Den norske kirke et hyrdebrev mot abortloven, som ble lest høyt fra prekestoler over hele landet. I Ullern kirke sto biskop Andreas Aarflot på prekestolen, og på galleriet sto demonstranter med plakater: «Se på kirkens dobbeltmoral. Hvor ble det av hyrdebrev mot atombomben?»
Loven som ga kvinner selvbestemmelse fram til uke 12 ble først vedtatt i 1978, med knappest mulig flertall, takket være odelstingspresidentens dobbeltstemme. .
Et angrep
I dag er Den norske kirke stille i debatten, selv om de fremdeles er klare på at livet og menneskeverdet begynner ved unnfangelsen. Harald Hegstad tror det har vært vanskelig for kirka å engasjere seg fordi det fort blir oppfatta som negativ kirkelig maktbruk.
– Jeg skjønner at mange i kirka ligger lavt i terrenget, for det minner om en tid da kirka hadde monopol på å definere etikk, sier Hegstad.
Han innrømmer at kirka ikke alltid har hatt et positivt forhold til kvinners rettigheter, og at kirkas fordømmelse av umoral har gått sterkest utover kvinner som har blitt uønska gravide.
– Å hevde kirkas syn på abort, blir umiddelbart oppfatta som et angrep på eksisterende lovgiving, sier Hegstad, som mener den etiske debatten rundt abortspørsmålet har blitt hemma av at den ensidig knyttes til lovgivingsspørsmålet.
Kan ikke, vil ikke
Mørkemannstempelet var heller ikke langt unna etter KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstads krøkkete formulering «Klarer du å bære fram ett barn, klarer du to» under en direktesendt debatt på NRK.
Det var organisasjonen Menneskeverd som først foreslo at KrF burde kjempe for å fjerne tilgangen til tvillingabort. Organisasjonen ønsker å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og på 70-tallet var de med på å starte Alternativ til Abort i Norge (AAN).
– Det stilles andre krav til saklighet for oss som ønsker en innstramming i abortloven, sier generalsekretær Morten Dahle Stærk.
Noen vil kanskje kalle ham også for mørkemann. Stærk syns det er underlig at det brukes så sterke karakteristikker i debatten.
– Å stemple motstanderen er en effektiv, men lite hensiktsmessig måte å argumentere på. Og det er et stort paradoks at det er venstresida som bruker de sterkeste virkemidlene nå, som Handmaid's tale-aksjonen på Slottsplassen. Vi kan ikke og har heller ikke noe ønske om å bruke slike virkemidler.
Han mener at de eksistensielle spørsmålene ikke blitt tatt på alvor i abortdebatten fordi debattantene snakker forbi hverandre.
– Vi snakker om diskriminering, motparten snakker om selvbestemmelse. Vi blir litt oppgitt, for når vi diskuterer seinabort så handler det ikke om selvbestemmelse fordi det er etter 12-ukersgrensa. Det handler om utsortering av egenskaper hos et foster, og hvorvidt man skal være for en avveining av ulike hensyn i vanskelige abortspørsmål.
Han skjønner at mange oppfatter Menneskeverd som radikale når de tar til orde for innstramminger i abortloven.
– Jeg har full forståelse for at familier kan være redde for å stå alene med ansvaret for et sykt barn, der de kanskje ikke får den hjelpa de trenger, sier Stærk.
– Jeg har tenkt mye på hvorfor vi har fått de som vi egentlig jobber for, mot oss i abortdebatten. Vi burde egentlig gått i samme tog.
– Hva skulle parolen vært i det toget?
– Like rettigheter for alle.
Nødverge
Stærk mener abortspørsmålet i siste instans handler om hva slags samfunn vi vil ha, fordi samfunnet skapes av summen av de individuelle valgene. Derfor mener Menneskeverd at dagens abortlov har mangler.
– Abortloven bør få en styrking av fosterets rettigheter, uten at vi har formulert et forslag til hvordan en ny lov skal se ut. Formålet vårt er hele tida å snakke menneskeverdet opp, spesielt i de svake fasene av livet, men å diskutere abortloven er vanskelig, fordi det skaper så mye støy, sier Stærk.
Menneskeverd ønsker å styrke fosterets rettigheter i lovverket. Dette kan for eksempel skje ved å utvide nemndsystemet og å tydeliggjøre i abortloven at aborter skjer i nødverge. De vil også begrense tilgangen til fosterdiagnostikk, fordi de mener det er en jakt på kromosomavvik som Downs syndrom.
– Aborttallet synker. Viser ikke det at dagens lov fungerer?
– Vi er kjempeglade for at aborttallene går ned, det er vårt viktigste mål. Men hvorfor de går ned, vet vi ikke nøyaktig svar på, for vi har ikke sammenlignbare tall. Det kan også være holdningsskapende arbeid eller politiske tiltak.
Andre faktorer
Da Vårt Land undersøkte det norske folks holdninger til abortloven i høst, svarte halvparten at de vil beholde dagens abortlov slik den er. Samtidig ønsker en av fem faktisk å liberalisere loven og åpne for selvbestemt abort også etter uke 12. Bare 6 prosent av de spurte ønsker å stramme inn dagens grense.
Aborttalla har vært historisk lave de siste åra, og Norge har den laveste abortraten for tenåringer i Norden.
Også Den norske kirke ser at aborttallet synker, selv om mange i kirka frykta det motsatte da loven ble innført.
– Det har skapt en erkjennelse av at det er andre faktorer enn lovgivingen som først og fremst påvirker aborttallet, slik som muligheten for å bære fram og ha omsorg for et barn, og holdningene til abort i befolkningen, sier MF-professor Harald Hegstad.
For kirka er det viktig å få fram at selv om noe er lovlig, er det ikke dermed automatisk etisk riktig. Hegstad mener vi må forholde oss til at det er kvinnene som avgjør fram til tolvte uke.
– I stedet bør vi diskutere hvordan vi kan hjelpe de som er i situasjonen til å reflektere etisk om hvordan man kan tenke kristent om et spørsmål som abort, sier Hegstad.
– Hva konkret kunne et kirkelig bidrag til debatten vært?
– Ved siden av å fokusere på fosterets menneskeverd, kunne vi diskutert hvordan vi kan hjelpe kvinner i en vanskelig situasjon å bære fram barna. Det er en del av kirkas diakonale ansvar, å ta til orde for ordninger som kan være til støtte og hjelp.
Mister jeg all kred som prest, liksom?
— Annette Dreyer, prest
Si noe nyansert
I abortspørsmålet er det vanskelig å være både feminist og kristen, syns Annette Dreyer. Hun stiller seg bak kvinnekampen. Samtidig er hun redd for at debatten hardner til hvis hun – som religiøs leder – uttaler seg.
– Jeg kan være redd for å få kritikk utenfra. Mister jeg all kred som prest, liksom? At noen sier: Nå har kirka mista all troverdighet, for nå finnes det prester som ikke er mot abort.
Hun stopper brått opp.
– Jeg ble plutselig redd for at jeg uttale meg for sterkt, sier Dreyer og ler.
De to prestene frykter at kirkas tidligere holdninger til seksualitet, gjør dem lite relevant i slike debatter, fordi kirka har vært med på å påføre mennesker i sårbare situasjoner skam. Dreyers erfaring er at det kan være vanskelig for kvinner å snakke om at de har tatt abort i en sjelesorgsamtale, fordi de tror at hun som prest har bestemte holdninger.
– Jeg skulle ønske noen høyt oppe i kirka kunne si noe nyansert om abortspørsmålet, sier Dreyer.
Stine Kiil Saga følger opp:
– Jeg syns kirka skal si at vi vil kjempe for kvinners rett til selvbestemmelse over kroppen sin.
Fredag ettermiddag kom Bispemøtet i Den norske kirke med en uttalelse om abort. Les hele uttalelsen på Verdidebatt.no
