Enkel å frelse

– Vi har alle sammen et førsteargument for hva vi tror på. Mitt starter med at Gud har skapt. Det er min livsanskuelse, sier Øystein Gjerme.

Det er snart en måned siden Vårt Land tok kontakt med Gjerme for et Min tro-intervju. Men grunnleggeren av pinsemenigheten Salt er en opptatt mann og befinner seg sjelden mer enn timer i Oslo av gangen. Han ba oss ta kontakt med hans personlige assistent (PA) for å avtale nærmere.

PA-en leverte, og denne fredags formiddagen befinner Gjerme seg på Oslo Convention Center i Stokke. Han er en av talerne på Pinsebevegelsens inspirasjons- og lederkonferanse, Led19, og har satt av én time til å snakke med oss om troen sin. Han har bedt PA-en om å kjøpe mat til han mens han fotograferes, og nå har vi installert oss på et lite, upersonlig konferanserom.

Bare tro

Klokken har allerede begynt å tikke. Her er det best å gå rett på sak:

– Hva ligner troen din på, Øystein Gjerme?

– Vi skal bare snakke om det nå, ikke sant? Ikke noe av de andre greiene?

Han sikter til ryktene som svirrer ute i foajeen om at Salt-pastoren vil bli den nye lederen av Pinse­bevegelsen i Norge etter Sigmund Kristoffersen. Vi forsikrer han om at vi er her for å snakke om troen hans. Intet mer, intet mindre.

Med det setter han seg litt bedre til rette i kontorstolen, lener seg fremover og folder hendene på bordet foran oss.

– Troen er et resultat av det miljøet og de betoningene som man har tatt til seg i forkynnelsen. Min tro, slik jeg har arvet den, er et resultat av min oppvekst i en pinsemenighet i en vekkelsestradisjon. Men også det at jeg i mange år studerte teologi i USA og fikk på mange måter berørt en mer helhetlig tilnærming til teologien, svarer Gjerme.

Skjult menighet

Øystein Gjerme vokste opp i Åsane, en bydel i Bergen, på slutten av 1970-tallet. Han gikk på skole med omtrent 650 elever, der det kun var han og broren som ikke tilhørte Den norske kirke, slik husker han det selv i alle fall. Hver søndag kjørte familien på fire inn til Bergen sentrum, gjennom trange gater på ujevn brostein og bak kronglete bergenssmau, helt til de kom til menigheten sin: Pinsekirken Tabernaklet – byens største frimenighet.

Men den føltes ikke særlig stor for unge Gjerme.

– Den lå liksom skjult bak disse bergenshusene­. Så jeg trodde jo at vi var litt sjenerte og litt redde for troen vår. Da jeg så Filadelfia Oslo og sånn, tenkte jeg at de kristne på Østlandet var veldig frimodige fordi de turte å ha lokalet sitt ut mot gaten.

Her inne, mellom en stige og en fryseboks i et bomberom, gikk brødrene på søndagsskole.

– Mor og far er på ingen måte ledertyper. De var moderate i oppdragelsen av oss og det sier jeg med stor «cred» til dem. De holdt ikke hardt, og dermed fant vi frem til troen vår selv. Det er egentlig forbilledlig.

En dag kom storebror hjem fra konfirmasjonsleir og sa han var blitt frelst. For lillebror var det en «skikkelig bra opplevelse» å få være med storebror på ungdomsmøter som tidlig tenåring. Han fulgte tett i brorens fotspor.

– Jeg mener at religion og livssyn er et sosialt fenomen på mange måter. Det er noe du griper i den sosiale settingen. Derfor var menighetsmiljøet avgjørende for min vei til tro. Det at junior- og ungdomslederne så meg, og jeg fikk være med eldre og kule ungdommer som også trodde. Det var viktig for meg.

---

Øystein Gjerme

• 43 år, fra Bergen, gift, tre barn.
• Pastor, forfatter og grunnlegger av pinsemenigheten Salt som i dag etablert på syv steder: Bergen, Trondheim, Skien, Voss, Nordhordland, Os og Levanger.
• Styreleder for Høyskolen for Ledelse og Teologi.
• Tidligere ungdomspastor i Pinsekirken Tabernaklet.
  Mastergrad i teologi fra Regent University i Virginia, USA.
• Har blitt spådd å være ­aktuell som ny leder av ­Pinsebevegelsen i Norge.

---

Menighetsplanter

Foreldrene hans pleier å si at problemet med å oppdra han var at han alltid har vært så ansvarlig.

– Jeg er nok ikke så veldig sart, men enormt ansvarsorientert. Jeg var sikkert ikke den verste å frelse for Vår Herre, for å si det sånn.

I 1995 var Øystein Gjerme 20 år. I USA kalles 1990-tallet for «det evangelikale tiåret». Tusenårsskiftet nærmet seg og mange kirkesamfunn gikk mot det med høy optimisme og en forventningsfull «drive». På denne tiden opplever Gjerme at Gud «lander» noe i han. En av disse tingene er å lede en stor menighet. Senere skal han studere menighetsplanting og få en rasjonell tilnærming til det han opplever som Guds plan for ham.

Men det skal ikke skje med én gang. Etter endt studietid i USA jobber Gjerme som ungdomspastor i barndomsmenigheten sin, Tabernaklet.

– Jeg sa til forstanderen da jeg startet at han tok en risiko for egentlig er jeg menighetsplanter. Han svarte at det ville gå seg til. Men det gikk seg ikke til. Det var ikke ut av et opprør eller en ­bedrevitende holdning, men det var ene og alene min motivasjon om at: Skal du få tak i nye folk, med andre etternavn fra en annen sosial gruppering, må du jobbe fra en ny plattform.

Den nye plattformen fikk navnet Salt og er i dag den raskest voksende frimenigheten i Bergen by, i tillegg til de sju andre menighetene som er blitt etablert rundt om i landet. Før jul ble det kjent at Salt i Bergen har kjøpt opp ærverdige Forum kino på Danmarksplass. 105 millioner kroner og 1.200 sitteplasser. Det skal bli et menighetshus for Salt, men også et moderne kulturhus for hele byen, ifølge Gjerme selv.

– Jeg er tredje generasjons pinsevenn selv. Det er noe som heter «Salvation and Lift» som sier at en menighet starter nederst i samfunnslaget og etter fire-fem generasjoner er man på doktorgradsnivå. Vi er der nå som bevegelse. Det sier jeg ikke for å være snobbete, men det er slik realiteten er.

Ingen tungetale

Uttrykket til den noe utradisjonelle pinsemenigheten som består av både pinsevenner, lutheranere, bedehusfolk og ikke-troende er annerledes. Selv om du finner alle elementene du finner i andre moderne frimenigheter – som lovsang, lyskastere og karismatiske talere – er ikke Salt like opptatt av at man skal rekke hendene i været eller tale i tunger under gudstjenestene.

– Vi har en veldig tydelig målsetning for våre gudstjenester. De er for Gud, for inspirasjon og oppbyggelse for de troende, og interessant og forståelig for våre venner. De to første punktene har vi grunnlag for i Det nye testamentet. Den siste setningen er vår misjonale tilnærming. Det ­preger måten vi forkynner og synger på, og måten vi ­leder møtene på.

Gjerme er en akademisk skolert pastor. Det merkes­ også på gudstjenestene hans.

– Jeg er opptatt av Ordets plass. Ikke bare erfaringen. Jeg sier ja til erfaringen og karismatikken, men noen har sagt at vi er mer i den skolastiske siden.

Den personlige assistenten mumler et bekreftende «mm».

Vellykket

Øystein Gjerme har skrevet tre bøker. Han er styreleder for Høyskolen for ledelse og teologi og leder for den norske bevegelsen for menighetsplanting, Sendt Norge. Det er ikke en overdrivelse å kalle ham Norges mest vellykkede pastor.

– Hvor viktig har det vært for deg å være vellykket?

– Det finnes en side av den pentekostale (pinsepregede red.anm.), karismatiske kristendomsforståelsen som vektlegger framgang og progresjon. I mine miljøer er det mange «self going people». Hadde jeg ikke vært pastor hadde jeg stått på for en annen sak. Jeg tror det sitter i personlighetstypen. Så jeg unnviker ikke spørsmålet ditt.

– Det høres sånn ut?

---

4 raske

• Gud er: God.
• Jeg klarer meg ikke uten: Min kone. Og der kom den igjen. Pinsepastor og opptatt av konen.
• På min gravstein skal det stå: Fullført løpet, bevart troen.
• Boka andre må lese: Seven Habits of Highly Effective People av Stephen Covey.

---

– Jeg sier bare fra et generelt synspunkt at jeg nok er den type menneske. Men jeg har med meg en sunn, teologisk forståelse av at det ikke handler om vellykkethet. Det handler om at vi alle sammen er «broken people» som trenger Guds nåde, da. Så har jeg full forståelse for at når man sier det, så er det én ting – og når folk ser oss og opplever oss, så kan de se noe annet.

– Når jeg ser og hører deg tale tenker jeg noen ganger: Har ikke han der opplevd noe motstand i livet sitt?

– Ja?

– Hvorfor tror du at man kan få den følelsen?

– Jeg tror hvis du hadde hørt på flere taler og lest mer av det jeg har skrevet, så hadde du oppdaget at jeg i stor grad legger vekt på å snakke sant om livet og troen. Men jeg kommer fra en tradisjon som vektlegger den seieren som finnes i Jesu Kristi oppstandelse. Den pentekostale troende slår ut som mer progressiv og overvinnende.

Underdog

Pinsepastoren sier han ikke «dveler så lenge i dødsskyggens dal».

– Jeg slår ikke leir der, men går oftere gjennom til den andre ­siden. I alt jeg sier og skriver prøver jeg å komme gjennom. Den klassiske lutheraneren i Norge er kanskje ikke helt der.

– Har det vært øyeblikk der du har tvilt?

– Jeg har aldri tvilt på Guds eksistens. I alle fall ikke over tid.

– Når er du på ditt mest sårbare?

– Ja, det... I desember og juni, kanskje. Vi pastorene har det nesten som lærerne, vi har komprimert arbeidstid. De senere årene er det rundt de månedene jeg får tid til å reflektere over ting uten ansvar. Det har jeg merket. Det var kanskje en litt komplisert måte å svare på det spørsmålet, men da er jeg på mitt mest sårbare, ja. Følg gjerne opp med et annet spørsmål.

– Jo takk. Hva utfordrer deg mest ved kristentroen?

– Jeg kan kjenne på det trykket som er i samfunnet vårt nå på kristen tro. Det er krevende. Jeg har tenåringsbarn selv, min kone jobber i ­næringslivet som kristen. Man kan fort kjenne seg litt som en underdog. Da må jeg låne fra lutheranerne og minne­ meg selv på at det ikke er jeg som skal kjempe og få alt til.

Talene som holdes i Salt legges ut som podkast. I en episode fra 6. januar i år taler Gjerme blant annet om hvor irriterende han synes det er at «alle» i samfunnet går rundt og tror de sitter med sannheten.

– Jeg irriterer meg over at folk kan trå inn med en harelabb i den kristne troen, og så definere den uten å kjenne til den og stille den kristne i for­legenhet. Jeg mener det er respektløst og en mangel på dannelse i sivilsamfunnet. Vi må sette oss inn i hva den andre tror før vi kritiserer.

– Men du mener vel også at du sitter med sannheten. Må du ikke mene det?

– Det er klart, jeg er her for å dele et budskap. Jeg er forkynner. Jeg er her for å stille meg mellom Gud og mennesket og gi troens gave til folk. Klart jeg er her for å overbevise og få innflytelse!

Jeg dveler ikke så lenge i dødsskyggens dal. Jeg slår ikke leir der, men går oftere gjennom til den andre siden.

—   Øystein Gjerme

Koneskryting

Det sies at bergensere må legge trykk på alle ordene de sier for å komme seg gjennom alle skarre-r-ene. Det er i alle fall ikke langt mellom trykkene hos Øystein Gjerme. Det skal godt gjøres å falle ut mens han prater.

– Hvordan forholder du deg til den makten du har?

Han puster dypt inn og ut. Tar seg for første gang en pause før han svarer.

– Makt kan alltid korrumpere. Og alle som har makt, må reguleres og holdes ansvarlige. Så jeg er veldig bevisst på det. Men som kristne ledere har vi faktisk ikke mer makt enn når vi snur oss og ser hvem som følger. Og i Norge skal du oppføre deg skikkelig bra hvis du skal ha noen som følger etter deg.

– Jeg må spørre: Hvorfor er pinsepastorer så glade i å snakke om konene sine på talerstolen?

– Nei, hvorfor vi snakker om konene våre? Det er bare amerikansk kultur som vi har tatt med hjem, og vi dummer oss ut på det av og til. Det er veldig teit å snakke om hvor pene de er og be dem reise seg opp så alle får se, og så videre. Det må vi ikke gjøre.

Rolleforventning

Midt i et spørsmål kommer han på at han skulle vært i en annen avtale og spør PA-en om han kan gi beskjed om at han blir litt sen. PA-en tekster og inn fra siden legger han en Iphone midt på bordet. Store røde tall teller nedover fra 10 minutter på skjermen. Her må man være på om man skal klare å nå helt inn til Gjerme før tiden renner ut:

– Når gråt du sist?

– Åh, det skal jeg si til deg.

Han lener seg frem over bordet og demper toneleiet.

– Jeg gråt sist i en svært trist begravelse som jeg holdt for noen uker siden. Jeg har hatt to begravelser på denne siden av nyttår, og den siste var en kvinne som har vært med i vår menighet i mange år. Da kjempet jeg med meg selv. Det var veldig krevende på grunn av omstendighetene.

Han blir stille igjen. Sifrene på klokken raser nedover.

– Det er rart at du spør, for jeg gråt sist da jeg kjempet mot gråten. Da måtte jeg være i rollen min og det er akkurat dét jeg må passe på. At jeg ikke er rollen min.

Fotografen får låne Gjerme i et siste minutt før han må fly videre. Opptakeren er avslått og Gjerme tilbake i sitt fleipete humør.

– Du glemte å spørre meg om jeg skal gå i Pride.

– Skal du gå i Pride, Øystein Gjerme?

– Nei.