Når humanismen forliser

Under tunge skyer driver en isønderreven farkost. Plankene trekkes fra hverandre mens bølgene skyller over flåten. Over bleke livløse kropper, over de som fortsatt er i live. Men langt, langt borte, i horisonten, skimtes et skip. Redningen. De som fortsatt har krefter, klatrer opp på hverandre, river skjorten av seg, vifter alt de bare makter.

– Aldri før hadde jeg hørt historien bak maleriet til Géricault. Men i det øyeblikket jeg fikk høre den, så visste jeg det. Det var som med en forelskelse. Man vet ikke hvorfor, men man ser denne personen, også bare vet man det... Slik var det. Jeg måtte skrive om det, sier Franz Stefan Griebl.

Fra virkeligheten

Østerrikeren er bedre kjent under kunstnernavnet Franzobel. Forrige uke besøkte han Oslo i forbindelse med at hans prisbelønte roman Medusas Flåte er oversatt til norsk. Den kretser rundt en grufull historie fra virkeligheten, en som utspilte seg i juni og juli i 1816: Fregatten Medusa var på vei mellom Rochefort i Frankrike og Saint Louis i Senegal, men utenfor kysten av Vest-Afrika går det forferdelig galt. Skipet støter på en sandbank. Det er for få livbåter, og 147 mennesker plasseres på en flåte. Når tauene som binder flåten til de andre livbåtene kappes av, er tragedien et faktum. I dagesvis driver flåten rundt på havet. Når den til slutt blir oppdaget, er bare femten mann tilbake.

Fortellingene om hvordan det kunne ende slik, og hvilke horrible ting som hadde utspilt seg, er for sterk kost for offentligheten. Men gjennom maleriet til en ung fransk kunster, Théodore Géricault, overlever den. I dag henger maleriet i Louvre, som et ikon, et høytepunkt fra den franske romantikken. Og Medusas flåte starter midt i dette maleriet. Skjønt, ikke sett fra flåten, men fra skipet i horisonten:

Kapteinen på briggen Argus står og patter på pipa, titter inn i teleskopet, når han ser noe komme drivende. Han ser en mann som står på en flåte og pisser – og så mannen drikker pisset! Ombord finner de femten radmagre menn, og vi introduseres snart for skipslegen fra Medusa, Savigny, som erklærer at «Verden trenger å vite».

Men det er ingen som får vite. Historien bak maleriet, har man tidd om i alle år.

Latent barbari

– Den er fortsatt tabuisert i Frankrike, hevder Franzobel.

– Hvorfor må vi snakke om den?

– Kanskje er ikke det konkrete tilfellet det viktigste. Det viktige er hvor lite som skal til før alt vi har lært, ikke lenger spiller noen rolle, før hele humanismen og moralen faller. Det er det viktig at vi snakker om til alle tider. Fordi det finnes stadig nye samfunn der demagoger trer frem, der noen gis et syndebukkstempel, og der menneskene – straks det går litt dårligere – er beredt til å hugge ned sine naboer. Ja, der alt vi har lært, ikke teller mer. Det barbariske ligger der i oss hele tiden. Og skal man kunne beskytte seg mot det, må man være seg bevisst på det – at det er latent.

---

Franzobel

• Franz Stefan 'Franzobel' Griebl (f. 1967) er en østerriksk forfatter av skriver lyrikk, romaner og teaterstykker.
• Hans historiske roman Medusas flåte vant i Nicolas Born-prisen i 2017 og ble langlistet til Den tyske bokprisen.
• Den er basert på en sann historie om det franske skipet 'Medusa' som havarerte utenfor kysten av Afrika i 1816.
  Boken er nå oversatt til norsk av Ute Neumann, og gis ut på Cappelen Damm.

---

– Men kan man vegre seg mot det, når man står i en unntakstilstand?

– Det vet jeg ikke. Jeg tror at man kan i noen grad forsøke å forholde seg sivilisert. Men i en situasjon som på flåten, der det står det om å leve eller dø, finnes det ingen instans man står til ansvar for, annet enn en guddommelig, for den som tror. Det er et rettsløst rom. Hvordan man ville forholde seg da – det tror jeg ikke noe menneske kan vite på forhånd.

Leonardo 

Over 500 sider nøster Franzobel opp fortellingen om menneskene ombord på Medusa. Vi følger dem fra de seiler ut fra Rochefort og til flåten blir oppdaget en måned senere. Underveis blir vi vitne til dramatiske hendelser – også før fregatten setter seg fast i sandbanken «som et koppeglass på huden», slik kapteinen sier det.

Det råder en overtroisk stemning av uro fra første stund. En mann piskes i hjel på kapteinens befaling, for deretter å dissekeres av den kyniske skipslegen. Førstereisgutten Viktor herjes rundt av andre i mannskapet, han blir nær voldtatt og drept. Når han nekter å tyste på sine plagånder, straffes han imidlertid ved å bindes fast i masten. Der hører han Medusa selv hviske at ferden vil ende katastrofalt. Vi møter også fine fruer på offisersdekket, og papegøyen William Shakespeare, som kommenterer alt som blir sagt.

Alt ledsaget av en allvitende forteller. En som drar oss gjennom fortellingen, som etter beste forsøker å forklare situasjoner, med referanser tatt fra alt fra antikken til vår egen tid. Og når den yndige guvernørdatteren Arétée Schmaltz forelsker seg i Reynaud, den ikke fullt så vakre offiseren, som senere begår en utilgivelig handling i det han kapper tauet som holder flåten fast til livbåtene, får vi høre at «Det var som om Kate Winslet skulle ha valgt bort Leonardo DiCaprio på Titanic, til fordel for en Lino Ventura som ikke engang var med i filmen. (...)»

– Grepet splitter leserne, røper Franzobel. Noen elsker det. Andre liker det overhodet ikke. Men det måtte til for at han skulle klare å skrive:

Pirogfart

– Nesten alle historiske romaner har en fortellerstemme som lever på samme tid som historien utspiller seg. Jeg ville imitere språket til en slik forfatter, så jeg begynte med å lese svært mange tekster fra denne tiden. Men det fungerte ikke. For det er et utrolig møysommelig arbeid når man hele tiden må sjekke språket. Eksisterte den metaforen på den tiden? Snakket de slik på den tiden? Da tenkte jeg: 'Greit! Jeg lever i det 21. århundre. De som leser boken lever også i det 21. århundre. Og de som var der, på Medusa, vil uansett ikke lese boken.' Da fikk jeg frihet, følte at det stemte, og at jeg kunne skrive.

– Selv er du en landkrabbe. Hvordan har du gått frem for å forstå det miljøet du portretterer?

– Jeg har brukt enhver mulighet til å reise med skip. Og jeg har reist til Senegal for å se stedet Medusa skulle ankommet. Derfra fikk jeg hjelp fra lokale fiskere til å ta meg i nærheten av stedet skipet forliste. Jeg reiste med piroger (enkle kanoer red. anm.) for å se og føle hvordan det er der. Jeg så på vannet og fuglene i timevis, kjente hvordan bølgene gynget og kroppen min reagerte. Jeg kan aldri forstå det fullstendig, men jeg har prøvd. Og jeg har kommet frem til at det å oppleve tingene selv, å sanse stedene, gjør tekstene mer sannferdige.

Trump

– Hvor slutter virkeligheten, og hvor begynner fantasien i romanen din?

– Det er vanskelig å si. Det går over i hverandre. Mange ganger når jeg har lest dette på nytt, har jeg tenkt at «det var svært modig av meg», også leser jeg kildene, og ser at «nei, det der har jeg jo overhodet ikke funnet opp. Det var virkelig slik». Andre ganger er det motsatt, sier han, og legger til at størsteparten av persongalleriet er historisk. Men forfatteren medgir at han har tatt seg friheter til å dikte rundt personlighetene deres. Skjønt, at kapteinen var liten og forfengelig, det var realiteten, sier Franzobel.

Det som også var realiteten, sier han, var hvor mange ombord som drev med 'hochstapelei'. Uttrykkets bygger på et ord som betyr tigging, og er ikke så godt å oversette. Det er en slags form for 'viktigperiskhet', at man prøver å fremstå viktigere og mer fornem enn man egentlig er.

Det viktige er hvor lite som skal til før alt vi har lært, ikke lenger spiller noen rolle, før hele humanismen og moralen faller.

—   Franzobel

– Jeg er litt lei meg for at Trump ikke var president enda da jeg skrev boken, ellers hadde jeg nok lånt noen trekk fra ham, skyter Franzobel raskt inn.

De levende

Romanen hviler på flere kilder enn Géricaults maleri. Både skipslegen og en av de overlevende har nedtegnet sine opplevelser. Det finnes også rettsdokumenter tilgjengelig: Kapteinen ble nemlig stilt for retten etter forliset. En bok av Erwin K. Münz fra 1964 berører dette, og Franzobel har sett til både denne og en britisk roman som beskriver deler av Medusa-fortellingen.

– Jeg har også brukt lignende fortellinger. Som beretningene til de overlevende etter en flykatastrofe i Andesfjellene i 1972, der et rugbyteam styrtet. De fortalte hvor lang tid det tok før de begynte å spise likdeler – de hadde jo ikke overlevd ellers – hvordan de klarte det, hvordan de tilbredte det, om de kunne like det.

– Hva finner du mest forkastelig i historien om Medusas flåte, moralsk sett?

– Måten man omgås de overlevende på. Det at ingen ville høre om historien, at de som hørte til hæren og som var ombord, ble etterlatt uten noen skikkelig avskjedigelse. Eller det at man seilet ut til vraket, tok med seg det som var ombord, men ikke ga det til de overlevende, bare solgte det på auksjon. Og også hvordan kapteinen oppførte seg. Men det at de spiste de døde, det finner jeg ikke forkastelig.

– Er det forståelig?

– Forståelig er det ikke. Og jeg vet ikke om jeg ville gjort det selv. Men jeg kan forestille meg at jeg ville gjort det. Når det står om liv og død, har man ikke andre muligheter. Og det fantes også fra kirkens side en dispensasjon for å gjøre det i en nødsituasjon. Fordi det er døde kropper, sjelen er vekk. Så hvorfor ikke? Vi spiser jo dyr også.

Raske skifter 

Det er også argumentet til skipslegen, Savigny, som likevel tviler et sekund på om han skal spise de døde. Men vi hører også et annet argument, nemlig at «kannibalene i stillehavet tror at når man spiser de døde, så tar man også til seg sjelen deres, ånden og kraften». Dette får en annen til å utbryte. «De er villmenn!»

Det er ikke slik at jeg bare vil skrive for å peke med moralfingeren. Jeg vil også underholde.

—   Franzobel

Og hvem som er villmenn, og hvem som er de siviliserte, og ikke minst hvor brått rollene kan bytte, ligger som det murrende spørsmålet gjennom hele boken. Det er beslektet tematikk Franzobel tar opp i sin nye bok Rechtswalzer, som nettopp kom ut i hjemlandet, men også i det bokprosjektet han skriver på for øyeblikket. Rechtswalzer er en dystopi, der handlingen er lagt til Østerrike i 2024. Landet er i ferd med å bli et diktatur, et terrorvelde, med arrestasjonsbølger og null meningsfrihet. Boken er litt som Orwells 1984. Bare med mindre tidsforsinkelse. Det er også poenget:

– Det som har interessert meg er hvor raskt det kan skje. Østerrike har allerede en høyreregjering, og hvis de drar til skruen litt, så har vi et regime som ligner det i Ungarn. Men som med 'Flåten' skal man også kunne le midt i den groteske situasjonen. Det er ikke slik at jeg bare vil skrive for å peke med moralfingeren. Jeg vil også underholde.

Gulljakt

I sin kommende bokprosjekt, hopper han derimot langt tilbake i tid igjen. Dette skal bli en fortelling om de spanske conquistadorene i Colombia, som legger ut på en enorm ekspedisjon for å finne Eldorado.

– Det finner de ikke, men de finner indianere som har en stor kultur, men ikke noe gull. Og det går fullstendig galt. Bare noen få overlever. Og jeg vet ikke hvorfor, men det er som med 'Flåten' at når jeg høre om historien, så visste jeg at jeg måtte skrive om det, sier Franzobel, som er nylig er tilbake fra en måneds reise i det latinamerikanske landet.

– Det har med imperialismen å gjøre. Hvordan mektige land farer over andre kulturer, uten å se seg tilbake. De skal ha fatt i gullet, men ser ikke hvilke åndelige skatter de har, og alt blir bare ødelagt. Det spørsmålet jeg stiller meg når jeg skriver er: Hvordan omgås man med ansvaret for å fremstille andres liv? Fremmed liv? Jeg har av og til en følelse av at jeg er forbundet med sjelene til disse menneskene. De lenker meg litt, og jeg har hatt følelsen av at «nå angir jeg det riktig, nå føres språket med fast hånd». Det er litt esoterisk kanskje, men det er en fin erfaring når det skjer.

Bildet i starten av artikkelen er Théodore Géricault maleri av flåten med overlevende etter Medusas forlis i 1816. KIlde: Wikipedia Commons