En Gud for sammenbruddet

Det henger ikke noe kors over dørkarmene i Bruderholzallée 26.

I en slitt murvilla, på en sveitsisk høyde over Rhinen, bodde en mann som ofte pekes på som forrige århundres viktigste teolog: Karl Barth. Han var en kirkelig lederskikkelse i motstanden mot nazismen. Han gjorde også opprør mot den liberale teologien, og staket ut ny kurs for hva som ble lært ved universiteter i kirker over hele Europa.

Og over dørene: Portretter av Mozart. Små ekko av toner som en gang klang i disse rommene. Barth spilte dem over grammafonen, eller sang selv. Om morgenen når han skulle til å arbeide. Eller når det led mot kveld, når han hadde lagt ned pennen og var ferdig med å tenke.

Uforståelig

Mannen som elsket Mozart feires i år med et internasjonalt jubileum. En hundreårsdag med en helt grusom krig som bakteppe. Første verdenskrig kostet millioner av menneskeliv. Den ble et enormt nederlag for troen på mennesket og fremskrittet. For hvordan var galskapen mulig?
– Vi ser det både i kunsten og litteraturen: Krigen var et åndshistorisk brudd. Et som førte til at man begynte å stille radikale spørsmål ved alle vedtatte sannheter, ved alt som før var ansett som forståelig. Det var dette Barth gjorde for teologiens del, sier Peter Zocher.

Han leder forskningsinstituttet Karl Barth-Archiv ved universitetet i Basel, og åpner dørene til Barths gamle hjem, murvillaen i dette hjørnet av Sveits, på grensen til Tyskland og Frankrike.

I det gamle arbeidsværelset står det meste slik det var da eieren fortsatt levde. Tunge lenestoler. Lamper med svakt, gult lys. Og alle bøkene. En av ryggene skjuler teksten som satte Barth på kartet for 100 år siden: En kommentar til Romerbrevet. Boken er så uendelig mye mer. Den er et tidsbilde. Et frontalangrep på måten man den gang snakket om Gud på – ved universitetene og i kirkene.

Katastrofen

Katalysatoren var et opprop fra kunstnere, vitenskapsfolk og litterater: An die Kulturwelt! ble lansert i 1914, og var en støtteerklæring til de tyske militære aksjonene ved starten av 1. verdenskrig. Blant dem som undertegnet, var også Barths lærer, Adolf von Harnack.
– De fleste oppfattet den store katastrofen først ved krigens slutt. Men Barth fant den allerede i det krigen brøt ut. Han fattet ikke hvordan hans egne lærere så kritikkløst støttet opp under krigspolitikken. Og når dette skjedde, tenkte han at det ikke bare var etikken det måtte være noe fundamentalt galt med. Det måtte også være noe galt med teologien som lå bak, sier Peter Zocher.

Slik ble Barths bok til. Tekster som først var tenkt for skrivebordsskuffen, ble solgt i titusener av eksemplarer i det Barth satte ord på oppbruddstimen.
– Gjennom 1800-tallet hadde teologene tolket den historiske utviklingen stadig mer positivt, at verden ble stadig bedre, og i bunn og grunn gikk det mot en sammenslutning av de jordiske forhold og Guds rike. Men den tanken, og den måten å drive teologi på, brøt helt sammen gjennom krigen, sier han.

Mennesket

Gjennom boken kritiserte han teologien for å tenke for mye ut fra mennesket, og samtidig la han grunnsteinen for en ny skole innen protestantisk teologi. Den skulle bli den dominerende retningen helt fram til 1970-tallet, kjent under det litt kryptiske navnet dialektisk teologi (se faktaramme).

Slagordet for dette var at Gud er «det helt Andre».
– Poenget hans er at vi ganske enkelt ikke kan fatte Gud med våre menneskelige begreper, for ellers ville ikke Gud være Gud, forklarer Zocher og spør hvordan kan man da drive teo-logi, det vil si snakke om Gud?
– Barth avviste at man kan gjøre det utfra «fra hodet eller føttene». Fordi man hadde tenkt seg frem til noe, eller erfart noe bestemt, utdyper han.

Teologien måtte baseres på Guds ord, og tjene kirken. For det eneste man kunne holde for sant, var det som kom «loddrett ovenfra», skrev Barth.

---

Karl Barth-året

• Karl Barth (1886–1968) regnes som en av viktigste teologene og kirkelige lederskikkelsene på 1900-tallet.
• I år er det 100 år siden sveitseren entret den teologiske scenen. Dette markeres av kirker og universiteter med et internasjonal jubileum.
• Barth spilte en avgjørende rolle i ­kirkekampen mot nazismen, og regnes som grunnlegger av den såkalte dialektiske teologien, som var et oppgjør med 1800-tallets vitenskapsforståelse og liberale teologi.

---

Brev til mor

Hjemmet i Basel står som et taust vitne tilbake om Barth og familien. Fem barn vokste opp her, sammen med sin far, sin mor Nelly Barth, og sekretæren Charlotte von Kirschbaum. Barna kalte henne bare «Tante Lollo».

Vårt Land omtalte nylig romanen Zu Dritt, som dreier seg om dette pikante familieforholdet: At Barth som gift mann forelsket seg i von Kirschbaum, og fikk henne til å flytte inn sammen med familien.

I andre etasje ligger kontoret hennes vegg i vegg med Barths. Bilder der øynene deres møtes, forteller om to mennesker med et helt spesielt forhold. Arkivet i kjelleren forteller om en kvinne som jobbet knallhardt for den mye eldre professoren. Det virker umulig å tenke seg Barths karriere uten henne når man ser den enorme papirsamlingen.

I dag er det forskere som myser ned i den. Karl Barth-Archiv er et senter for internasjonal Barth-forskning under Universitetet i Basel. Senterets leder, Peter Zocher, plukker frem Barths håndskrevne tekster fra store hvite esker. Her er takkekort og kjærlighetsbrev, prekner og brev til mor, der Barth unnskylder seg for at han ikke skriver oftere til henne – og legger til at dette betyr at han har det bra. Blant de gulnede arkene er også førsteutkastet til Barmenerklæringen, en banebrytende tekst der flere kirkesamfunn markerer opposisjon mot nazismens økende innflyelse. Da Barth skrev den var han blitt en sentral røst både i den offentlige debatten. Derfor ble han tvunget i eksil i 1936.

Mørke sider

Rådde grusomhetene under 1. verdenskrig, var det ikke bedre under den neste.

I sitt nye hjem i Sveits satt Karl Barth og lyttet til Mozart. Komponisten var hans følgesvenn i møte med det vonde og uforståelige. Mozart hadde, ifølge Barth, forstått det som få andre hadde: At skaperverket er godt i sin helhet, at det ikke kan beskyldes for ondskap, for intethet eller for å være meningsløst – uansett sine mørke sider.

Etter krigen, i sitt viktigste verk, Die Kirchliche Dogmatik, skriver Barth om dette i forbindelse med det ondes problem. Mozart har hørt, og også fått andre til å høre at det hele henger sammen, forklarer han. Mozart har hørt harmonien i skaperverket, der også de mørke sidene hører til. For tilhørende er også «mangelen som likevel ikke er en feil, tristheten som likevel ikke kan bli til fortvilelse, det dystre som ikke kan degenerere til tragedie, den uendelige vemod som likevel ikke er tvunget til å hevde seg som absolutt – og nettopp derfor også munterheten, men også dens grenser».

Og en dag vil vi overraskes, skriver Barth, når det viser seg at våre korte liv umerkelig har vært rettet mot Kristus. Og at vi, mens vi tenkte på alt som kunne og burde ha vært annerledes, har sunget Guds pris, og at livet slik det faktisk er dermed likevel var riktig og fullkomment.

Agnus Dei

Portrettene over dørene akkompagneres av hyllemeter med partiturer og Mozart-biografier. Mozart var hans allierte gjennom livet, og i anledning 200-årsfeiringen av komponisten i 1956, skrev Barth et takkebrev til komponisten. Der unnskylder han seg for at han er protestant. Ifølge en kjent anektode skal nemlig Mozart ha sagt at i protestantismen sitter alt «i hodet». De fattet ikke betydningen av «Agnus Dei qui tollis peccata mundi» (Guds lam, som bærer verdens synder).

Hadde Barth selv fattet dette i løpet av årene?

Det er et yndlingstema for Barth-forskerne å diskutere hvorfor teologien hans etter hvert forandret seg. Den ble mer menneskevennlig, så og si. Nylig hevdet forfatteren av romanen Zu Dritt, som handler om Barths samliv med to kvinner, Klaas Huizing, at dreiningen hadde sammenheng med hans private kamper, og forholdet til Lollo von Kirschbaum.

Brodd

Det er et uomtvistelig sprang fra Barth anno 1919, der alt som lukter menneske blir mistenkeliggjort, og frem til den oppsiktsvekkende etterkrigsteksten Om Guds menneskelighet, medgir Peter Zocher. Men han vil ikke snakke om noe klart brudd i forfatterskapet etter 1. verdenskrig:
– Hvis man bare ser på starten og slutten, er det åpenbart en motsetning. Men ser man på alle overgangene, mellomskrittene, tolker jeg det snarere som en utvikling, sier Zocher, og mener man i møte med forfatterskapet ikke kun må spørre når Barth skriver hva, men også «mot hvem eller hva?»
– Da Barth skrev Romerbrevkommentaren, visste han selvfølgelig at Gud hadde åpenbart seg i Kristus og blitt menneske. Men det ville ikke vært klokt av ham å betone dette når han skulle gå ut mot den liberale teologien, sier Zocher.

Likevel avviser han ikke at forfatterskapet tar nye vendinger «på grunn av faktorer som privatliv og alder». Eller ganske enkelt det at Barth ofte hadde en brodd mot samtiden.
– Han ville gå mot tidsånden, snarere enn med med den. Midt i de mørkeste krigsårene skriver han svært positivt om mennesket, som Guds utvalgte skapning, og derfra utvikler han sin frelseslære.

Skamfulle

– Hvilke spørsmål er de viktige å stille om Barth i dag?
– Det er kanskje litt kjettersk å si: Men jeg tror ikke det er like viktig å tenke så mye på Barth og hans teologi, som det er å stille de spørsmålene som Barth selv gjorde. Nemlig: Hva retter teologien seg mot? Hva er dens forhold til andre vitenskaper? Til politikken? Eller til forkynnelsen: Hva skal være dens innhold og gjenstand? Er det alltid bare menneskets følsomhet, og hvordan man kommer dette i møte som teller, eller også troens 'materiale'?

Han spør retorisk - legger til at det avgjørende i Barths teologi, ikke er å si at det menneskelige ikke teller, men «at retningen må stemme».
– Jeg har inntrykk av at mange er litt skamfulle når de snakker om Gud i dag – også teologene. Fordi det ikke oppfattes som vitenskapelig nok. Derfor trekker man seg litt, og glemmer at det bare er i det man kommer med sitt eget at man er interessant i en dialog. Og det er egentlig dette spørsmålet Barth var opptatt av hele livet: Skal kirken bare la seg diktere av det historiske, av det menneskelige, av hendelsene i tiden, i det den sier? Har kirken tillit til det å snakke om Gud?

LESETIPS:
Christiane Tietz: Karl Barth. Ein Leben im Widerspruch. C.H. Beck Verlag, 2018.
Nils Holger Pedersen: «Mozart, Barth og troslæren», Norsk Teologisk Tidsskrift, 1-2010.

---

Dialektisk teologi

• Dominerende retning innen protestantisk teologi fra mellomkrigstiden og helt opp til 1970-tallet.
• Oppstår etter 1. verdenskrig som reaksjon på kulturoptimismen og den liberale teologien.
• Navnet skyldes den grunnleggende antakelsen om at det menneskelige og det guddommelige er uforenelig, og at den troende er etter latt i et dialektisk spenningsforhold. Også kjent som kriseteologi, åbenbaringsteologi, eller Guds ord-teologi.
• Enhver form for naturlig teologi avvises. Påstanden er at åpenbaringen alene er å finne i Guds ord. Karl Barths slagord for dette er at åpenbaringen kommer «loddrett ovenfra».

---