Reportasje

Han kjempet for sitt Tyskland under 1. verdenskrig. Så arkiverte jødiske Alfred barbariet som fulgte. Mens det skjedde

HOLOCAUST; I 1919 skjønte Alfred Wiener at det kunne gå fryktelig galt for jødene i hans elskede Tyskland. Så startet han å samle beviser for forfølgelsen. Mens det skjedde. Han så, før mange andre, at dersom ikke ­antisemittismen ble kontrollert, ville det føre til barbari.

[object Object]

‘De som er involvert: En 81 år gammel bestefar, en liten mann, på rundt 50 kilo. Bestemor på 71 år, med hjerte- og ryggproblemer. Hun kan knapt bevege seg uten hjelp. Svigersønnen er tilfeldig tilstede i huset, han skulle si farvel før han emigrerte fra Europa. Tidspunkt: Natten mellom 9. og 10. november 1938, klokka fire på morgenen.’

Slik åpner en av rapportene som er arkivert på Alfred Wiener Library i London.

Det er verdens eldste institusjon – og en av de største – som har samlet informasjon om nazi-Tysklands angrep på jødedommen. Mens det skjedde.

– Hvis du mener «nazi-Tysklands angrep på jødedommen» er en ­klossete måte å si «Holocoaust», er det likevel en nød­vendig ­beskrivelse. Det sier Ben Barkow, som er direktør for Wiener-biblioteket.

I nesten et tiår før Wansee-konferansen i 1942 og den «endelige løsningen på jødespørsmålet», hadde biblioteket samlet opp beviser og advart mot det som kunne skje.

– Arkivet eksisterte altså underveis, mens ­historien skjedde. Det gjør samlingen unik, ­mener Barkow.

Øyevitneskildringene fra Krystallnatten for 80 år siden, er noen av de tusener dokumenter som finnes i arkivet. Samlingen ble også et viktig ­materiale for britisk etterretning under krigen. Det er et fortettet, nøkternt bilde av hvordan barbariet utviklet seg.

Det Alfred Wiener samlet før krigen, er de mest systematiske betegnelser av bestialiteten i det nye regimet under Hitler. Dette var et glimt av den tidlige perioden i det tredje riket. Historisk er dette ekstremt ­fascinerende, fordi det gir et så tydelig bilde av hva som foregikk. Det forandret ikke virkelig­heten, men det er arkivert for ettertiden, sier ­Barkow.

Arkivet eksisterte altså underveis, mens ­historien skjedde. Det gjør samlingen unik

—  Ben ­Barkow

Patriot hele livet

Mannen bak er Alfred Wiener. Han var en patriotisk tysker og en lojal jøde. Slik beskriver Ben Barkow hvordan Wiener så på seg selv, sitt opphav, sin familie: De to identitetene – tysker og jøde – kunne ikke skilles fra hverandre. Da første verdenskrig brøt ut, nølte han ikke, Wiener ville gjøre sin plikt og var stolt av å tjene sitt fedreland. Da han kom hjem, med flere krigsdekoreringer, skjønte han til sin forferdelse at jødene fikk skylda for at Tyskland tapte krigen.

Tapet i 1918 var epokegjørende. Avtalene som ble gjort etter krigen, sådde katastrofens frø gjennom Europa. Wiener skjønte det kanskje ikke på den tiden, men den nasjonen som hadde skapt ham, og som han alltid var lojal mot, var blitt ugjenkallelig forandret, ifølge Ben Barkow.

Kjempet for dem som ikke ville kjennes ved ham

– På en måte startet hans eksil i det øye­blikket han kom tilbake fra krigen, og ingenting lenger var det samme. Det opprørte ham, og ­såret hans patriotiske følelser dypt. Her hadde han ­kjempet for sitt Tyskland og et folk som ikke lenger ville kjennes ved ham. Jeg tror det er en av grunnene til at han gikk inn i det jødiske sentralbyrået – Centralverein (CV) – den største jødiske organisasjonen i Tyskland, sier Barkow.

CV advarte mot høyre-nasjonalistiske, anti­semmitiske strømninger og konspirasjonsteorier som rådet på den tida. Etter at Hitler ble løslatt fra fengsel i 1924, konsentrerte byrået arbeidet om å dokumentere og advare mot nazismen. Wiener holdt taler, skrev artikler, samlet fortellinger og agiterte mot jødefiendtlige hendelser og holdninger.

Hans eksil startet i det øyeblikket han kom tilbake fra krigen, og ingenting lenger var det samme.

—   Ben Barkow

Alfred Wiener var konservativ ­politisk, og en av hans store skuffelser da han ­jobbet i CV, var at han ble avvist av dem han følte var hans naturlige allierte. Likegyldigheten fra myndig­heter, stillheten fra pressen og apati blant folk flest, var det han jobbet mot. H

an kjente seg rett og slett forrådt over at det de som jøder i tysk soldatuniform ofret under krigen, ble bagatellisert og hånet.

Midt i dette møtte han Margrethe Saulmann, og de giftet seg i 1921. Hun var økonom og ble ­regnet som en fremragende akademiker.

Saulmann ­analyserte blant annet nazi-partiets ­økonomiske program to år før de kom til makten. Paret fikk ­etter hvert fire barn. Den eldste sønnen døde i 1928, og en søster noe senere.

Margrethe ble igjen

I 1933, da Hitler kom til makten, ble det for farlig for familien å bli i Tyskland. De dro til Amsterdam og fortsatte arbeidet som Jewish Central Information Office. Etter Krystallnatten ble det farlig for dem også i Nederland. Arkivet og arbeidet ble flyttet til London, og Alfred dro med.

Døtrene Mirjam, Ruth og Eva ble boende i Amsterdam sammen med moren. Ingen kunne tvinge Margrethe til å dra, og hun ville bli igjen hos sin søster. Margrethe Wiener var en kvinne som tok sine egne valg. I Amsterdam gikk barna i synagoge sammen med søstrene Margot og Anne Frank. En av Wienerdøtrene, Ruth, ­skriver i dagboken sin at hun så Anne Frank siste gang i Bergen-Belsen.

For det var der også familien til Alfred Wiener havnet. Han hadde skaffet utreisepapirer fra Amsterdam, men det var for sent, og i mai 1940 ble de tatt. Alle overlevde konsentrasjonsleiren. Da var datteren Mirjam elleve år. Hun har senere fortalt at hun holdt moren i hånden på vei fra Bergen-Belsen til Sveits i januar 1945. De var del av en sjelden fangeutveksling, men moren Margrethe døde i det øyeblikket hun visste at døtrene var i sikkerhet.

Barna, som var elleve, 15 og 18 år, ble sendt på et Røde Kors-skip til USA, før de ble gjenforent med faren.

Alfred Wiener selv snakket lite om sine personlige tragedier.

---

Krystallnatten

  • Krystallnatten, natten mellom 9. og 10. november 1938 i Tyskland, da den nazistiske tyske regjeringen iverksatte omfattende voldshandlinger mot jøder og jødisk eiendom i Tyskland og Østerrike. Navnet henspiller på de store mengder glasskår fra vindusruter i de jødisk-eide butikkene som ble knust. Rikskrystallnatten var propagandaordet nazistene selv brukte om hendelsen. I mange historiebøker blir navnet Novemberpogromen brukt i stedet. Mer enn 1400 synagoger, bedehus, forsamlingssteder, flere tusen butikklokaler, private leiligheter og jødiske gravsteder ble rasert.
  • Kilde: SNL

---

Ben Barkow, som har skrevet biografi om Alfred Wiener, sier til Vårt Land at dokumentene fra Krystallnatten er helt unike.

– Mer enn 350 øyevitneskildringer er skrevet i ukene etter det hendte. Den tidligste er skrevet da det skjedde, natten mellom 9. og 10. november. Det er rått og veldig sterkt, sier han.

Wiener hadde et enormt nettverk av ­kontakter som sendte ham fortellinger og hendelser. ­Han samlet informasjon, ikke bare om nazi-­regimet, men også om hva som skjedde med jødiske ­flyktninger. Han gikk gjennom ulike lands antijødiske lovverk, og publiserte hele tiden. Informantene dokumenterte drap, selvmord, vold og hets av barn.

– Det han samlet før krigen er de mest systematiske betegnelser av bestialiteten i det nye regimet under Hitler. Dette var et glimt av den tidlige perioden i det tredje riket. Historisk er dette ekstremt ­fascinerende, fordi det gir et så tydelig bilde av hva som foregikk. Det forandret ikke virkelig­heten, men det er arkivert for ettertiden, sier ­bibliotekdirektøren.

Jødisk tro

Wiener var praktiserende jøde og gikk regelmessig i synagogen, og var hele tiden opptatt av forholdet mellom jøder og kristne.

Før krigen skrev han pamfletter om det han mente var ­kirkens apatiske holdning til antisemittismen. Etter krigen brevvekslet han med den kjente presten Martin ­Niemöller, som grunnla bekjennelseskirken i Tyskland.

Neimöller jobbet mot Hitler, men var selv antisemittisk. Han var samtidig åpent motstander av den ariske paragrafen. Den tyske kirken var lojale mot Hitler.

– Poenget er at selv ­Niemöller – som så mange andre – ikke brydde seg spesielt om jødene. Det var da han selv ble ­arrestert og satt i konsentrasjonsleir at han skiftet mening.

I 1950 skrev ­Wiener et brev og spurte hvorfor Niemöller var antisemitt før ­krigen.

Han svarte: «Jeg var blind. Sånn var det på den tiden.»

Brevet fra Wiener var­ ­direkte, formelt og konfronterende, men han var ikke sint, forteller ­Barkow.

– Det var sånn han var. ­Aldri redd for å spørre. Og med en stor tro på at folk kunne finne sammen igjen.

– Var han naiv?

– Vel, muligens litt. Han var voldsomt patriotisk overfor ­føde­byen Potsdam. Da han dro på en gjenforeningsfest på ­skolen, mente han det ikke var mulig at noen i hans klasse, eller blant hans barndoms­venner, kunne ha vært på den gale siden.

Weiners innsats for å gjenoppbygge forholdet ­mellom tyskere og tyske jøder og kristne, er likefullt heroisk, mener Ben Barkow.

– Så han antisemittimsen tidligere enn andre?

– Han så det på et veldig tidlig stadium. ­Allerede i 1919 skrev han om det i en pamflett– «Vor ­Pogromen» – som ble distribuert til ulike organisasjoner. Han advarte om hva dette ville lede til hvis ikke ­vanlige folk sa fra, og det var akkurat det som skjedde, sier Barkow.

– Vanlige folk vendte seg mot naboene. Han så, før mange andre, at dersom ikke ­antisemittismen ble kontrollert, ville det føre til barbari. Han så også at antisemittismen var sterkere på landsbygda, der folk hadde mindre å rutte med. ­Jødene skulle kun dømmes etter sin karakter, ­sine handlinger og hvordan de oppførte seg. Som alle andre. Derfor advarte han også mot såkalt philo-­semittisme, som er å elske alt jødisk. En unaturlig for­kjærlighet, mente Wiener, som også var uheldig, sier Barkow.

«Hverdagslig» antisemittisme

Wiener gjorde en enorm innsats for å samle det som både er et unikt kilde­materiale for forskere, men spesielt også et særdeles verdifullt tidsvitne-materiale. Det mener Anette Homlong Storeide, som er historiker og ekspert på ­Holocaust.

– At materialet også er tilgjengelig for et bredt publikum er svært viktig for å dokumentere ­jødeforfølgelsene for ettertiden og for å vise hvor mangespektret den var, sier hun.

Jødefor­følgelsene var ikke bare massedrap i Auschwitz, men også «hverdagslig» antisemittisme som kom i mange ­former og som fikk utslag lenge før selve krigen.

– Wieners materiale viser hvor vanskelig ­situasjonen var for en utsatt minoritet. ­Historiene viser  utdefineringen fra sam­funnet som jøder opplevde lenge før de første gasskamrene. De formidler hverdagslig anti­semittisme og hvordan den opplevdes. Dagens historie­diskusjoner viser at vi trenger en ­påminnelse om det, sier hun.

– Det er min egen historie

Ben Barkows interesse er personlig.

– Det min egen historie, forteller han.

– Jeg er tysk, født i Berlin. Blant mine slektninger døde en i Auschwitz, og en som overlevde Ravensbrück. Jeg har også familie som er antisemittiske. Det har alltid vært levende for meg, sier han.

Han trekker også linjene til dagens politiske situasjon i Europa.

– Alfred Wiener så hvordan høyre­nasjonalismen og antisemittismen ville ødelegge både ­Tyskland og andre land. Vi ser at mange av de samme ­strømningene er tilbake i dag.

– Det han samlet før krigen er de mest systematiske betegnelser av bestialiteten i det nye regimet under Hitler.

—   Ben Barkow

---

Alfred Wiener

  • Alfred Wiener ble født i Potsdam, Tyskland, 16. mars 1885. Han døde i London 4. februar 1964. Wiener studerte­ i Berlin og Heidelberg. Han tok eksamen i ­arabisk litteratur. Etter første verdenskrig ble han leder i det jødiske sentralbyrået: Centralverein, den største jødiske organisasjonen i Tyskland. På det meste representerte de over halvparten av den jødiske befolkningen i Tyskland. Ideologien til organisasjonen var assimilering, og de la vekt på at jødene var ­nasjonale tyskere, med alle de rettigheter det innebar. De tilbød juridisk bistand til forfulgte jøder, og ­kjempet mot og informerte om anti-jødisk propaganda som flommet over Tyskland på 20-tallet.

---

---

Wiener-biblioteket

  • The Wiener Library er et av verdens ledende og ­største arkiver om ­Holocaust og nazi-regimet. ­Biblioteket inneholder over en million brev, dokumenter, avis­artikler, fotografier og ­øyevitneskildringer. En tredjedel av materialet i arkivet er fra mellomkrigstiden, med dokumenter, øyevitneskildringer og nazismen og hvordan forfølgelsen av jøder utviklet seg. ­Biblioteket har mange skildringer fra ­jødiske flyktninger som kom til London under krigen. Utover 50 tallet var det et team av intervjuer som sporet opp og reiste rundt til overlevende og overtalte dem til å fortelle sine ­historier. Så ble skildringene arkivert.

---

Han så, før mange andre, at dersom ikke antisemittismen ble kontrollert, ville det føre til barbari

—   Ben Barkow

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje