Evangeliet, etter Kristus

– Paulus skriver i Første korinterbrev, første kapittel: «For jøder krever tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet.»
Det blafrer i stearinlys nedover benkeradene i Sabbatsbergskyrkan midt i Vasastan. Klokken er fire om ettermiddagen, den disige solen sender gullforgylte strimer over den lille forsamlingen med hovedvekt av mennesker i sine livs høst. Tilsynelatende er det en helt vanlig søndagsgudstjeneste i en helt vanlig kirke i Stockholm, men skinnet bedrar. Trehuset fra 1710 har vært sommerbolig for adelen, vertshus, barnehjem og fattighus før det fikk prekestol, døpefont og alterring. Et hvilested, et samlingssted i fest og gråt, et tilfluktssted for de minste og svakeste blant oss. Hvor ellers skulle teologen og IT-konsulenten Tomas Walch presentere sitt evangelium om en kristendom uten en personlig Gud?

– Å søke tegn eller visshet kan aldri være grunnlaget for det som er en livsbærende tro, sier Walch fra talerstolen.
Han er leder for nettverket «Kristen Bortom Gud», som forkynner en ikke-teistisk kristendom uten en allmektig skaper, jomfrufødsel, mirakler, soningsoffer, legemets oppstandelse eller evig liv.
– Jeg mener at den teistisk-metafysiske forståelsen av kristendommen står i veien for den kristne troen. Det er ikke dogmene som er det viktigste i den kristne troen, sier Walch.
Forsamlingen sitter musestille, blikkene er åpne, spørrende, skeptiske, undrende. Fryktsomme? En eldre dame flytter seg lengre fram i benkeradene for å høre bedre. En mann rekker opp hånden.
– Men hva er det da?
– Jeg kommer til det, nikker Tomas Walch.

Det er ikke dogmene som er det viktigste i den kristne troen.

—   Tomas Walch

Nettverk

Walch fikk seg jobb som IT-ingeniør etter teologistudiene, men han slapp aldri den teologiske interessen. Det var en ensom interesse. Kona sang i et kristent kor, men forholdt seg lite til troen utover det. Selv besøkte han fra tid til annen den lokale frikirken i Sollentuna, han satte pris på inderligheten i troen, men mye av forkynnelsen føltes fremmed. I den lokale Svenska Kyrkan var det høyt under taket, men lite inderlighet. De kristne vennene kunne ikke forstå hvordan han kunne tro på en ikke-personlig Gud. De ikke-troende vennene kunne ikke forstå hvorfor kristendommen var så viktig for ham. Hvorfor blir du ikke bare sekulærhumanist, undret de.
– Men jeg er ikke sekulærhumanist, sier Walch.
I 2006 kom han tilfeldigvis over en bok på nettet, kalt Existensiell livssyn, kristen tro?, skrevet av en mann som het Karl Gustav Olofsson. Han skrev boken tilbake i 1998, men ingen ville gi den ut. Olafsson var selvlært teolog, jobbet på Posten, var for lengst ute av organisert kristenliv. Walch ble så begeistret for boken at han noen år senere spurte om å få gi den ut som e-bok. Det fikk han. Boken spredte seg raskt, etter hvert begynte folk å kontakte Olafsson personlig, folk som kjente seg igjen og ville vite mer.
– Han sendte dem videre til meg. Disse folkene ble utgangspunktet for nettverket «Kristen bortom Gud». Fortsatt vet jeg ikke helt hva vi har satt i gang, forteller Walch.

Jeg blir såret når folk antyder at jeg ikke er kristen.

—   Tomas Walch

Gudsbilder

Tidligere i vår skrev Tomas Walch en kronikk i Kyrkans Tidning, der han gikk langt i å kritisere Svenska Kyrkan for å være feig.
«Vi hører ganske ofte at uten en overnaturlig gud blir kristendommen redusert til en morallære. Vår erfaring er at det er i den liberalteologiske kirken, som verken vil være fundamentalistisk eller våger å slippe taket i teismen, at Jesus aller mest blir redusert til en visdomslærer. Man erfarer på et nivå det besværlige med den overnaturlige guden som forventes å agere aktivt på egen hånd. Isteden snakkes det mye om å følge Jesu lære og om livet i sin alminnelighet. Jesus som Kristus tones derimot ned. Samtidig gjør man den overnaturlige guden stadig nærværende i sin liturgi, i bønner, salmer og ritualer. Denne spenningen mellom ord og handling er ikke holdbar i lengden og tar ikke utgangspunktet til samtidens mennesker på alvor», skrev Walch i kronikken, som også ble underskrevet av kirkevergen i Gustaf Vasa i Stockholm.
Det ble ingen sinte motkronikker. Egentlig ble det ganske stille.
– Den Svenska Kyrkan sier at det er veldig høyt under taket, men de ser ikke at utenfra er terskelen kjempehøy og døren kjempetrang. Jeg har venner som er åndelig søkende personer. De kikker ikke engang på kirke og kristendom. Det er utrolig tragisk at det skal være sånn. At kirken ikke skammer seg. At man ikke engang prøver å nå de menneskene, sier Walch.
– Hvorfor er det blitt slik?
– Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men i Sverige er det slik at definisjonen av hva det vil si å tro på Gud, er blitt tatt av en ganske konservativ frikirkelighet, og av ateistene. Og de tror på det samme; ateistene er veldig tydelige på hvilken Gud de avviser. Tro er for begge parter å anta eksistensen av et overnaturlig supervesen. Men så fort man sier at kristen tro er et utsagn om en fysisk virkelighet, kommer den ateistiske argumentasjonen til å veie tyngre. Der kommer jeg inn.
– Hvordan da?
– Jeg lener meg ganske mye på Luthers definisjon, i utlegningen av det første budet i Den store katekismen. «Det du forventer deg alt godt av og vender deg til i din nød, det er din Gud». Det er en funksjonell beskrivelse av troen, der spørsmålet ikke så mye er «finnes Gud?», som «hvordan er Gud for deg?»

Et kristent begrepsapparat

Det går i ytterdøren. Han snur seg og smiler til ekskona, som er på vei inn døra med svigermor. De forsvinner stille opp trappen til andre etasje.
– Kristendommen er blitt til læresetninger man skal ta stilling til, for å finne ut om man er kristen eller ikke. For meg handler det like mye om hvordan man lever livet sitt. Det kristne synet på rettferdighet, hva det vil si å være menneske, er ikke det samme som sekulærhumanisme. Det handler om muligheter som er ikke-rasjonelle, idiotiske, på tross av. Den kristne troen er for meg ikke bare etikk og teorier om hvordan ting burde være. Den er troen på at det er sånn. At fred skapes, ikke ved å balansere makt, men ved å gi fra seg makt. At det er ved å gi slipp at man blir satt fri. At kjærligheten overvinner hatet.
– Ber du til Gud?
– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg mediterer litt. Men jeg synes den felles bønnen er viktig, i en gudstjeneste, der man artikulerer sammen hva man synes er verd å ta vare på. Jeg tror ikke Gud er noe som finnes utenfor oss mennesker.
– Hva er Gud da?
– Gud er det i oss som er større enn vi selv er. Våre bevisste «jeg» er mye mindre enn vi er. Det kan se ut som vi er mye mer sammenkoblede enn vi er vant til å tenke. Det er som grammatikk; den finnes ikke, men vi bruker den hele tiden for at kommunikasjonen skal være forståelig. På samme måte er det med vår hellighet. Det finnes en felles grunn for hvordan vi ser på verden. Men jeg går ikke inn i parapsykologien, da går man igjen i gang med å eksternalisere virkeligheten. Det stopper der, for meg. Der begynner troen.
Han forteller om en episode for noen år tilbake. En traumatisk konflikt med en arbeidsleder førte til et sammenbrudd. Walch fikk hjelp i terapi, men det var som det vonde hadde satt seg i kroppen. En dag, mens han gikk på gaten, opplevde Walch plutselig at Jesus snakket til ham. «Tomas, du trenger ikke å bære dette lenger. Jeg tar det», sa Jesus.
Øynene fylles av tårer igjen.
– Jeg har ikke noe behov for å analysere for mye hva det var som skjedde. Men hvis jeg ikke hadde kunnskapen om det kristne språket og troen, hadde jeg heller ikke hatt noe mottaksapparat for en slik erkjennelse. Og da hadde jeg kanskje ikke klart å slippe taket.

Gud er det i oss som er større enn vi selv er.

—   Tomas Walch

Jeg er ikke religiøs, men...

Prekenen er over i Sabbatsbergskyrkan, det er kaffepause før andre del av gudstjenesten. En ikke-teistisk andaktsstund. Vi er spent på hvordan den skal se ut. Det er resten av den lille forsamlingen av mennesker også, som akkurat nå presser seg sammen rundt det lille kaffebordet i sakristiet.
Anneli Johannsson (75) er her sammen med kjæresten, Bengt Karlsson (80). Det var han som rakte opp hånden i starten av gudstjenesten for å spørre hva Tomas Walch mente da han snakket om en livsbærende tro. Men det var hun som fikk Karlsson med seg til kirken. Anneli Johansson har hele livet lett etter et forum som dette. Helt tilbake til 1982, da hennes brev til den nå avdøde biskopen i Stockholm, Ingmar Ström, ble utgangspunktet for en hel bok med tittelen Vad tror du själv?, der biskopen tok for seg eksistensielle spørsmål.
– Jeg skrev til ham for å forklare hvorfor så mange svensker innleder alle samtaler om tro med «Jeg er ikke religiøs, men...». Det er gode grunner for dette. Mange mennesker får seg ikke til å tro på den kristne fortellingen om Jesu død og oppstandelse. Selv er jeg ikke spesielt troende, kan man si. Men jeg er opptatt av hvordan vi lever med hverandre. Jeg håper at kirken kan begynne å åpne opp for sånne som oss.
Kirkevert Henrik Betnér skjenker kaffe, kanelsnurrene sendes rundt. Tomas Walch sitter konsentrert på en stol med ansiktet i alvorlige folder, og gjenspeiler slik ansiktsuttrykkene til resten av den lille forsamlingen. Hva betyr det om man fjerner troen på en allmektig, personlig gud, og på Jesu fysiske oppstandelse, hvilke konsekvenser får det, hvordan kan man vite at dette gir mening?
En av de eldre mennene rundt bordet rekker plutselig opp hånden. Han har sittet i taushet mens de andre har snakket.
– Kanskje er det slik at treet kjennes på fruktene, sier han.
– Kanskje er det bare slik en kan vite hva som er sant.
Det går et lite sukk gjennom sakristiet. Ansiktet til Tomas Walch åpner seg i et lettet smil.
– Bare glem alt jeg har sagt, sier han.
- Det er dette jeg har prøvd å si hele tiden.

Jeg håper at kirken kan begynne å åpne opp for sånne som oss.

—   Annika Johannsson

Kirkens nye situasjon

Kirkevert Henrik Betnér går inn igjen i kirken for å forberede andakten og sette i gang kirkeklokkene. Vi følger etter.
– Jeg er nok den mest teistiske av medlemmene i nettverket vårt, sier han, med et lite, beskjemmet smil.
Betnér vokste opp i baptistsamfunnet. Han er fortsatt ungdomsleder i en baptistmenighet i Stockholm, til tross for at han meldte seg inn i Svenska Kyrkan midt på nittitallet. Håpet var at kirken skulle bli en virkelig folkekirke. Men Betnér ble skuffet. Etter mange år som kommunikasjonsmedarbeider i Svenska Kyrkan, sa han opp jobben i fjor. Nå jobber han med kommunikasjon i et eiendomsselskap.
– De som jobber i kirken er fortsatt preget av at kirken har vært i en maktposisjon. Mange vil holde på den posisjonen.
– Hvordan takler baptistene at du er medlem i dette nettverket?
– Det har ikke vært noe problem. Jeg kan si det samme fra talerstolen her som jeg sier til ungdommene i baptistmenigheten. Ingen merker forskjell.

Andakt

Forsamlingen er tilbake i kirkebenkene. Over høyttalerne i kirken strømmer musikk fra Taizé-fellesskapet i Frankrike.
Der kjærlighet og omsorg er, der er Gud, synger koret på latin.
Betnér leser en kort bønn, før han finner fram igjen skriftstedet fra Første Korinterbrev, som innledet gudstjenesten.
Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene, leser Betnér.
Så spiller han en sang av Johnny Cash over anlegget.

If you're holding heaven, then spread it around
There's hungry hands reaching up here from the ground
Move over and share the high ground where you stood
So heavenly minded, you're no earthly good

Henrik Betnér oppfordrer forsamlingen til å sitte i stille kontemplasjon noen øyeblikk. Noen lukker øynene. Andre sitter stille med blikket rettet ut i luften og hendene hvilende i fanget. Etter noen minutter ber Betnér oss finne fram arket vi fikk utdelt i starten av gudstjenesten. Han leder den felles opplesningen.

Gör oss till redskap för fred:
Låt oss sprida kärlek där rädslan tagit över,
tro och hopp där misströstan råder
och förnuft där eftertanke uteblivit.

Etter bønnen stiller Betnér seg foran forsamlingen. Han løfter begge hendene fram foran seg.
– Vær velsignet, sier han.
– Gå i fred, og tjen hverandre med glede.

Gå i fred, og tjen hverandre med glede.

—   Henrik Betnér

Avskjed

Himmelen er mørkeblå og lilla. Henrik Betnér og Tomas Walch, kommunikasjonsrådgiveren og IT-konsulenten, har spist palaak paneer, ris og nanbrød på en liten indisk restaurant i Vasastan og snakket høyt og begeistret. Om Jesus, om framtiden for Sveriges åndelig søkende, om den lille forsamlingen av troende ikke-troende i Sabbatsbergs kyrka. De skilles i et lyskryss. Betnér skal hjem til familien. Tomas Walch skal hjem til ettromsleiligheten. I morgen skal de begge tilbake på jobb. Men miraklenes tid er kanskje ikke forbi.
– Takk for nå, sier Tomas Walch.
– Takk for at dere kom.
I taxien på vei tilbake til flyplassen tenker vi på siste del av fellesbønnen som ble lest opp i kirken. Og på det som gjorde at Tomas Walch, midt i sitt livs største krise, satte seg ned for å omskrive akkurat denne gamle fransiskanerbønnen til kveldens gudstjeneste.

För det är genom att ge som vi får ta emot
Genom att släppa taget som vi finner oss själva
Genom att ta ansvar som vi finner mening
Och genom att förlåta som vi får förlåtelse.

'Noe må stå fast'

Den norske kirke vil ikke overleve hvis den tukler med dogmenes betydning, mener Ivar Bu Larssen. Han sluttet selv som prest da han mistet troen.

– Jeg tror folk forventer at i hvertfall prestene skal tro på oppstandelsen, om ikke de selv klarer å tro på den. Kirken er avhengig av en trosbekjennelse for å overleve.

Teolog Ivar Bu Larssen sa opp stillingen som prest i Den norske kirke for to år siden, etter å ha kommet fram til at hans og kirkens tro ikke kunne forenes. Larssen deler Tomas Walchs diagnose om en folkekirke uten relevans for de fleste svensker og nordmenn.

– Jeg er enig i at kirken i praksis har forlatt troen på Guds inngripen i vår verden. Jeg tror ikke at prestene og biskopene egentlig tror på læren om fortapelsen og helvete. Det gjør ganske mye med kirkens forkynnelse, det som blir viktig er livet her og nå. Men når en ikke har en trussel i bakhånd, mister kirken på mange måter sin brodd.

Han mener at mange prester åpent vil kunne innrømme at de ikke tror på miraklene, jomfrufødselen eller fortapelsen, men tror de holder fortsatt fast på at oppstandelsen er en historisk hendelse og på at Jesus stod fysisk opp fra de døde.

– Dersom en skulle gi slipp på den, tror jeg mange opplever at alt faller sammen. Det kan også være at enkelte innrømmer for seg selv at de ikke tror på oppstandelsen, men de frykter konsekvensene for jobbene sine og for kirken som institusjon, dersom de sier det høyt. Derfor vil de nok unngå å svare direkte på spørsmålet, slik jeg selv gjorde i mange år. Man holder fast på fortolkningen mer enn historien. Men jeg har kommet fram til at jeg kan ikke unnvike spørsmålet om hva jeg faktisk tror skjedde og ikke.

– Er det ikke litt trist at du dermed måtte slutte som prest?

– Jo, det er jo det. Men dette er mitt dilemma. En kan ikke i det ene øyeblikket stå på talerstolen og lede forsamlingen i trosbekjennelsen, og i det neste øyeblikket holde en preken der en sier at en ikke tror likevel. Det vil kanskje fungere i enkelte snevre teologiske kretser, men ikke blant folk flest. Liberaliseringen av kirken fører ikke til at flere støtter opp om den; det er de konservative kirkesamfunnene som er mest motstandsdyktige i møte med sekulariseringen.

– Kan ikke det grenseløse fellesskapet være selve budskapet i en mer eksistensiell form for kristendom?

– Jeg tror på behovet for fellesskap og ritualer. Og jeg er sympatisk innstilt til ideen om å samles om Bibelens fortellinger, symbolsk forstått. Men jeg vet ikke om en kan bygge en kirke bare på det, uten en forestilling om en overnaturlig virkelighet. Jeg tror kanskje det er litt naivt å tenke seg. Og et fellesskap vil alltid defineres ut fra noe ekskluderende. I et slikt fellesskap som du skisserer, vil konservative kristne bli utdefinert, de som ikke har en rett forståelse av hva kristendommen handler om, sier Larssen.