Trygg i bur

–Da jeg gikk på ungdomsskolen hendte det flere ganger at jeg tok telefonen da den ringte, og så var det bare stillhet i den andre enden. Faren min har en fortid i AKP, så vi tenkte det var avlytting. Senere fant jeg ut at det var en av lærerne på ungdomsskolen som hadde bønnemøte. De ringte til oss for å liksom nå meg gjennom telefonen.

Musiker og gitarist Ivar Bjørnson drikker beksvart kaffe i ly for regnet inne på Apollon platebar i Bergen. Han forteller om da han i 1991 ble en av grunnleggerne av bandet Enslaved, som i form og uttrykk assosieres med svartmetallsjangeren. Tenåringen med det lange håret, bootsene og de svarte t-skjortene med djevelsymboler var, uten å vite det selv, med på å skape en helt ny musikksjanger. Og han skremte samtidig vettet av enkelte folk i den lille bygda Etne i Rogaland.

– Vi er ikke satanister, men antidogmatiske. Jeg ble tiltrukket av energien i musikken, først og fremst. Black metal er en anerkjennelse 
av de primale sidene i mennesket, aggresjon og krigslyst, som vi fortsatt bærer med oss. Men en blir ikke nødvendigvis aggressiv av å spille den typen musikk. Det er mer et forsøk på å være i dialog med de sidene av seg selv.

Selv fikk han likevel merke hvilken provokasjon musikken hans representerte: På sekstenårsdagen ble han sparket ned bakfra av en familiefar på fylla i Haugesund, og endte opp på sykehus med hull i hodet.

– Det er nok flere sammenfallende årsaker til at black metal oppsto nettopp i Norge. Men en av grunnene er nok kanskje presset vi følte om å passe inn. Etne var en fin plass å vokse opp, men hadde også lommer av mørkemannskulturen fra bibelbeltet sørpå. Black metal kom ikke som en aksjon, mer som en reaksjon, på elementer i miljøet vi vokste opp i. Vi var ikke voldelige. Vi var ikke punkere eller anarkister. Vårt opprør var å trekke oss unna.

Normer

Norge har noen av verdens strengeste regler for sosiale normer, viser en internasjonal undersøkelse gjennomført av blant andre professor Vidar Schei ved Norges Handelshøgskole. Bare overgått av land som Pakistan, India, og Sør-Korea, opplever innbyggerne i Norge at det er klare forventninger til hvordan de skal oppføre seg.

– Strenge sosiale normer utvikles gjerne som en konsekvens av utfordringer i omgivelsene, altså historiske og naturgitte forhold, for eksempel lite ressurser, som gjør at en organiserer seg strengt for å overleve, sier Schei til Vårt Land.

I 2011 publiserte han og Michele J. Gelfand, professor i psykologi ved University of Maryland, USA, en undersøkelse om sosial strenghet i 33 land. Nå har forskerne sett nærmere på det norske særtilfellet. For det er ikke lett å skjønne hvorfor et liberalt, velstående og åpent land som Norge har så strenge sosiale normer. Faktisk de strengeste i hele den vestlige verden.

Schei og Gelfand forklarer dette med likhetstankegangen i Norge, som kan føres helt tilbake til Svartedauden på 1300-tallet. Da døde to tredeler av den norske befolkningen ut, og med dem hele den norske adelen. Igjen sto en nasjon med fattige bønder som måtte kjempe hardt for å overleve og bygge opp landet igjen. Karrige forhold, spredt bosetning og tøffe tider gjorde at det ble skapt en kultur der det var viktig å holde seg til flokken. Jante­loven oppsto i dette klimaet, som ble forsterket etter at Norge ble en fri nasjon i 1905, med behov for å skape egen identitet. Den norske bygdekulturen ble en av de viktigste ingrediensene i den nye nasjonens selvforståelse.

«En dragning mot likhet og samhold forventes å legge press på innbyggerne til å opptre ‘likt’», skriver forskerne i rapporten, som ble publisert i mars i år.

– Det er absolutt mange fordeler med å oppleve strenge sosiale normer. Det kan gi sterke sosiale fellesskap. Samtidig krever kreativitet og innovasjon ofte innslag av ikke-konformitet, som altså gjerne bryter med sosiale normer. Og nordmenn er kanskje ikke de som opplever sterkest at de kan opptre utenfor det vante, utdyper Schei til Vårt Land.

Gruppepress

Undersøkelsen er helt i tråd med de snart sytti år gamle funnene til den amerikanske sosiologen Stanley Miligram. Han besøkte Norge i 1957, og utførte en rekke eksperimenter der deltakerne ble bedt om å svare på noen enkle spørsmål. De ble samtidig utsatt for gruppepress uten å vite det, i form av å bli gjort narr av og hetset hvis de svarte noe annet enn det de andre deltakerne gjorde. I langt større grad enn deltakerne fra andre land, var nordmenn villige til å si seg enige i en konklusjon de egentlig visste var uriktig.

Miligram konkluderte med at Norge er det mest konforme samfunnet i hele den vestlige verden. Og konformiteten lever i beste velgående, også i dag. Kanskje er de ekstreme kunstuttrykkene vi finner i Norge, som svartmetallen, den verdenskjente norske jazzen, Edvard
Munchs ekspresjonistiske malerier og Knut Hamsuns følelsesmettede romaner, ikke bare en reaksjon på den norske konformiteten, men også et svar på hvordan man kan bryte med den. Kanskje måtte alt dette oppstå i Norge, under det sterke sosiale presset som tvinger alle nordmenn inn i samme form, helt til noen av oss bare ikke orker det lenger.

---

Verdens strengeste

• I 2011 gjennomførte forskerne Vidar Schei ved Norges Handels­høgskole og Michele J. Gelfand ved University of Maryland, USA, en internasjonal undersøkelse om kulturell strenghet blant 7.000 respondenter i 33 land.
• Undersøkelsen, som plasserte Norge som et av de landene med strengest sosiale normer, ble publisert i tidsskriftet Science.
• Kulturell strenghet omhandler handlingsrommet en opplever i sosiale situasjoner. Høy grad av kulturell strenghet gir trygghet, men lite rom for kreativitet og innovasjon. Lav grad av kulturell strenghet gir fremmedfølelse og ensomhet. De lykkeligste menneskene bor i land midt på skalaen av kulturell strenghet.
• Forskerne ble overrasket over å finne Norge så høyt på skalaen. Nå har de sett nærmere på særtilfellet Norge, og funnet flere faktorer som underbygger hvorfor det er slik.
• Svartedauden, kolonisering, ressursknapphet, bygdekultur og enhetstankegang er noen av faktorene forskerne viser til i artikkelen som ble publisert i tidsskriftet Magma i mars i år.

---

Det er mange fordeler med å oppleve strenge sosiale normer.

—   Vidar Schei, forsker

Typisk norsk

- Nordmenn liker å tenke på seg selv som best i verden. Men vi lever i en tid som får fram interessante sider ved oss, sier Ivar Bjørnson, tilbake på Apollon platebar i Bergen.

– Hvordan da?

– Vi er så opptatte av at folk må bli så norske. Du ser det på hvordan vi tar imot folk utenfra. Det er veldig viktig for oss at folk må like kjøttkaker, de tingene der. Jeg tror vi er usikre på hvem vi er som nordmenn. I overgangen etter Svartedauden utslettet vi mye av den opprinnelige norske kulturen. Før det var vi en enormt mangfoldig og multikulturell nasjon, et folk som levde nær naturen, som reiste mye og besøkte andre kulturer. Vi pyntet oss med gull og fletter i håret og fargerike klesdrakter. Alt det der forsvant.

Bjørnson vet dette, fordi han i mange år har fordypet seg i norrøn kultur og mytologi. Han mener strengheten i den norske kulturen i dag er noe vi må jobbe aktivt for å løse opp.

– Innen psykologien snakker en om enkelte mentale lidelser som rester av overlevelsesmekanismer man hadde som barn, som man ikke lenger trenger, og som dermed skaper problemer for en som voksen. Slik er det også med den norske kulturen. Vi er i en helt annen situasjon nå enn i middelalderen. Nå er vi rike, men vi oppfører oss som fattiglus.

Fra nytte til hinder

Forskerne bak rapporten om sosial strenghet gir Bjørnson rett. Den norske konformiteten hadde en viktig funksjon da Norge var et fattig land. I vår tid blir den en klamp om foten. Den hindrer integrering av nye borgere, og bremser nødvendig innovasjon.

«Strenge sosiale normer skaper utfordringer både for inkludering av dem som kommer nye inn i kulturen, og for dem som kommer innenfra kulturen og forsøker å utvikle denne», skriver forskerne. De fant at innbyggerne med svært strenge normer var mindre lykkelige enn innbyggerne med middels strenge normer. For de som levde i kulturer med svært svake normer, var også mindre lykkelige. De sosiale normene fungerer som et samfunnslim, som gjør at vi føler oss som et fellesskap, og som gir oss mening og tilhørighet. Men de kan også virke hemmende på livsutfoldelsen og bidra til fremmedgjøring og undertrykking.

En av dem som har kjent dette på kroppen, er filmskaper, artist og menneskerettighetsaktivist Deeyah Khan. Denne uka vant hun sin andre
Emmy-pris, for arbeidet med dokumentaren White Right: Meeting The Enemy, om sitt møte med amerikanske nynazister. Men det har vært en lang og tung kamp fram til suksessen. De som kjenner Deeyah Khans historie vet at hun som sytten­åring måtte avbryte en lovende musikkarriere og rømme fra Norge, etter å ha blitt truet på livet av personer i det norskpakistanske miljøet.

Forskjellige typer kontroll

Deeyah Khan sitter på Gardermoen etter et besøk i Oslo, og venter på flyet hjem til London.

– Hvis dette hadde vært i England eller i USA, og jeg hadde sittet her alene, hadde noen begynt å snakke med meg. Ikke for å sjekke meg opp, men fordi det er en hyggelig ting å gjøre.

Pakistan topper listen over landene med strenge sosiale normer. Kan det å komme fra en kultur med mye sosial kontroll, gjøre det lettere å tilpasse seg en annen kultur med mye sosial kontroll? Ikke nødvendigvis.

Khan mener at norsk og pakistansk sosial kontroll handler om litt ulike ting, og til en viss grad utelukker de hverandre. Sammen gjør summen av sosial kontroll det vanskelig for norskpakistansk ungdom å finne sin plass i verden.

– Pakistanere har mange regler for hva de har lov til å gjøre, moralsk sett, men de har stor indre frihet. De positive pakistanske verdiene handler om å feire kunst, litteratur, teater, musikk. Pakistanere kan uttrykke både sinne og glede og nyte livet på en måte som ikke helt er godkjent i norsk kultur. Nordmenn har nesten ingen moralske regler, de kan gjøre hva de vil, men inni seg er de ofte ufrie.

– På hvilken måte?

– Det er veldig liten plass for følelser. Det er mange restriksjoner på hva som er sosialt akseptabelt å gjøre. Nordmenn er veldig konforme. Du skal ikke vise at du er lei deg eller sint. Du skal ikke uttrykke glede, kjærlighet eller sårbarhet. Jeg tror dette kan være med på å forklare hvorfor så mange sliter psykisk i Norge. Jeg mener: Mange aspekter av livet er smertefulle. Det norske samfunnet tilbyr klinisk og medisinsk hjelp og støtte, men mangler den varmen og de hjertelige møtene jeg ser i minoritetsmiljøer.

– En varme man kanskje ikke møter i det norske samfunnet, dersom man bryter med minoritetsmiljøet?

– Nettopp. Det har jeg opplevd selv, sier hun.

Flyktet ut

Deeyah Khan vokste opp i Norge, med pakistansk far og afghansk mor. Broren er den kjente danseren og skuespilleren Adil Khan. De var en liberal, kunstnerisk og intellektuell familie bosatt på Oslo vest, et uregelmessig verb i den norskpakistanske innvandrerbefolkningen. Khan var spådd en lysende popkarriere, men hennes offentlige framtoning og bare rygg på pressebilder ble en rød klut for mange i det konservative miljøet. Ansiktet hennes var på forsiden av alle de norske avisene da hun til slutt bestemte seg for å flytte til London. «Truet ut av landet», skrev de. Men ikke en eneste nordmann tok kontakt for å hjelpe henne.

Deeyah Khan er kanskje en av dem som i aller sterkest grad har opplevd konsekvensene av å havne i skvisen mellom pakistansk og norsk sosial kontroll. Som norskpakistansk popstjerne brøt hun med den pakistanske moralkodeksen, men også med den norske janteloven. Og da truslene kom, gjorde den norske konsensuskulturen at ingen tok offentlig til motmæle mot truslene fra det pakistanske miljøet. Deeyah Khan ble overlatt fullstendig til seg selv.

– Hva gjorde det med deg?

– Det knuste meg. Det tok meg lang tid å bygge meg opp igjen, sier hun.

– Unge kvinner jeg møter på krisesentre, som har brutt med familien, forteller at ensomheten er noe av det verste. Miljøene vi kommer fra, selv om de er fulle av sosial kontroll, er de også fulle av kjærlighet og emosjonell støtte. Når man går ut av dem, opplever man en sosial og emosjonell død. Mange kvinner går derfor tilbake til familien som mishandler dem, fordi de ikke finner nok kjærlighet og fellesskap i den norske majoritetsbefolkningen. Det å bli fratatt kjærlighet er nesten verre enn å bli slått.

Hun merker det også i møte med noen av sine hvite norske venner. Først i helgen, etter et par drinker, begynner de å snakke om hvordan de egentlig føler seg og har det.

– Først da kan de si høyt at de er glad i meg, for eksempel. De er veldig avstengt i det daglige, men alle følelsene er der jo hele tiden. De er bare ikke i stand til å uttrykke dem. Jeg tror ikke det er sunt å leve på den måten. Hvis vi ikke kan være oss selv fullt og helt, da opplever vi sosial kontroll.

Kollektivt ansvar

Khan har brukt hele sitt voksne
liv på å kjempe mot utdaterte sosiale normer i pakistansk kultur. Hun mener nordmenn også har et ansvar for å gjøre tilsvarende i den norske kulturen.

– Det er bra å forstå hvorfor ting har vært som de er, for da kan man gjøre noe med dem. Det er lenge siden 1300-tallet. Er det ikke på tide for oss å kvitte oss med disse normene, og frigjøre oss selv fra den indre kontrollen? Norge er et av de mest fantastiske samfunnene i verden. Vi har fått så mye, og derfor har vi også så mye å gi.

Også ekstremmetallgitarister blir innhentet av den norske konformiteten. For det er snart 25 år siden Ivar Bjørnson ble slått ned på byen for å gå med djevel-t-skjorter.

Nå skriver han bestillingsverk til Festspillene i Bergen og kjører ungene til skolen i familiens Volvo stasjonsvogn.

– Jeg merker det selv når jeg er ute og reiser, hvordan jeg misliker for eksempel amerikanere som tar stor plass og snakker høyt. Jeg har ikke lyst til å være sånn, men jeg er sånn. Og det er én ting å være tenåring og turnere rundt på slitne spillesteder. Nå er spillestedene større og finere, men kanskje er det konformiteten i meg som noen ganger kjenner på at jeg snart burde bli voksen og få meg en skikkelig jobb.