Vil motvirke den late forståelsen

Den canadiske forfatteren Anne Carson har uttalt at hun ønsker å være uutholdelig, både som menneske og som poet. Forfatterskapet skal vekke irritasjon. Å lese Carson kan da også være irriterende – på den friske måten. Stadig utfordrer hun både sjangerforventninger og antagelser om verden, ja, på mange områder er hun grunnleggende udogmatisk. Det er som om hun sverger til at forstyrrelsen bærer i seg en viktig innsikt.
Sagt annerledes: Carsons forfatterskap utmerker seg som et særprega, eksperimenterende og mangefasettert virke. Hun er i dag blant våre mest anerkjente engelskspråklige poeter, og er dessuten forfatter av essays, romaner og librettoer – skjønt sjangrene er i Carsons tilfelle mest av alt gjenstand for overskridelse. Dessuten er hun professor i klassisk litteratur og filologi. Men mest av alt er hun en oversetter. Carsons kanskje fremste metode for å vekke irritasjon er nettopp å oversette – i vid forstand.

Forelskelsen i antikken

Det hele starta som et kjærlighetsforhold allerede i tenåra, da Carson begynte å lære gresk utenfor skolens normale undervisning. De greske orda hadde mer dybde, syntes hun, og gjennom dem endra også verden seg.
Som oversetter har hun i forlengelse av dette nærma seg flere av antikkens gamle tekster. Både Sapfo, Sofokles og Evripides har fått ny, engelsk språkdrakt gjennom pennen hennes. Men Carsons oversettelser er ikke kun språklige. Den higende tilnærminga hennes til antikken er godt synlig også i hennes egen produksjon: Både i skjønnlitterære tekster og mer faglige essays er den gamle greske verden et omdreiningspunkt en stadig støter på.