Vil motvirke den late forståelsen

Den canadiske forfatteren Anne Carson har uttalt at hun ønsker å være uutholdelig, både som menneske og som poet. Forfatterskapet skal vekke irritasjon. Å lese Carson kan da også være irriterende – på den friske måten. Stadig utfordrer hun både sjangerforventninger og antagelser om verden, ja, på mange områder er hun grunnleggende udogmatisk. Det er som om hun sverger til at forstyrrelsen bærer i seg en viktig innsikt.
Sagt annerledes: Carsons forfatterskap utmerker seg som et særprega, eksperimenterende og mangefasettert virke. Hun er i dag blant våre mest anerkjente engelskspråklige poeter, og er dessuten forfatter av essays, romaner og librettoer – skjønt sjangrene er i Carsons tilfelle mest av alt gjenstand for overskridelse. Dessuten er hun professor i klassisk litteratur og filologi. Men mest av alt er hun en oversetter. Carsons kanskje fremste metode for å vekke irritasjon er nettopp å oversette – i vid forstand.

Forelskelsen i antikken

Det hele starta som et kjærlighetsforhold allerede i tenåra, da Carson begynte å lære gresk utenfor skolens normale undervisning. De greske orda hadde mer dybde, syntes hun, og gjennom dem endra også verden seg.
Som oversetter har hun i forlengelse av dette nærma seg flere av antikkens gamle tekster. Både Sapfo, Sofokles og Evripides har fått ny, engelsk språkdrakt gjennom pennen hennes. Men Carsons oversettelser er ikke kun språklige. Den higende tilnærminga hennes til antikken er godt synlig også i hennes egen produksjon: Både i skjønnlitterære tekster og mer faglige essays er den gamle greske verden et omdreiningspunkt en stadig støter på.

[ Les flere saker fra Vårt Lands bokbilag her ]

Blendende hybrider

Når Carson nærmer seg de greske heltene og filosofene, gjør hun det alltid med utgangspunkt i den tida hun sjøl står i. Den klassiske litteraturen blir hos henne for eksempel ispedd elementer av moderne litteratur og underholdningsprogrammer på TV, samt de alltid aktuelle menneskelige temaene kjærlighet og sorg. Ikke hver for seg, men satt i sammenheng med hverandre.
På denne måten framstår Carsons tekster som det hun selv kaller «dazzling hybrids», blendende mangslungne tekster hvor ulike tider, kulturer og kunstformer krasjes inn i hverandre for å skape nytt liv. Carsons forfatterskap, oversettelsene inkludert, er en møteplass hvor grenser blir overskredet. Det som i tid og rom er adskilt, får mulighet til å møtes. Slik får også mennesket mulighet til å tre inn i en større sammenheng enn det de umiddelbare omgivelsene åpner for.

Oversatt myte

Ta for eksempel Autobiography of Red (1998), som i høst kommer på norsk som Rød selvbiografi i Tone Hødnebøs gjendiktning. I den eksperimentelle romanen skrevet på vers gjør Carson bruk av den greske myten om Herakles. Herakles, eller Herkules som han også blir kalt, er kjent for sin overmenneskelige styrke, og ifølge gresk mytologi gjennomførte han tolv storverk for å gjøre bot for drapet på sin egen familie. Den tiende av disse dådene var å bekjempe den røde kjempen Geryon, som bodde på ei øy, og stjele buskapen hans.
I Carsons gjenfortelling – eller oversettelse – er denne myten omforma til en forelskelse mellom de to, satt i vår egen moderne tid. Kjempen Geryon har blitt til en sensitiv gutt, fortsatt vingebekledt, men klumpete og utilpass i sin egen kropp. Herakles er en sjarmør som utvider Geryons horisonter, som et høyst etterlengta hjertesukk, men som siden etterlater Geryon i kjærlighetssorg. Herakles' utsletting av Geryon i den antikke myten får i Carsons roman sin ekvivalent i den påfallende skeive maktbalansen mellom de to.
Myten er slik oversatt til ei moderne fortelling om begjær. Den originale kampen mellom Herakles og Geryon har Carson konsentrert i kroppen, i kroppenes samhandling med hverandre.

---

Anne Carson

• Canadisk professor, oversetter og forfatter, født 1950
• Deltok sist helg på Louisiana litteraturfestival i nærheten av Helsingør, nord for København.
• Er en av samtidas mest anerkjente engelskspråklige diktere, og har mottatt en rekke priser.
• Har utgitt essays, dikt, romaner og oversettelser av antikk litteratur.
• På norsk finnes dikt- og essayboka Glass, ironi og Gud i Tone Hødnebøs gjendiktning (Kolon, 2014). I høst kommer verseromanen Rød selvbiografi (også på Kolon forlag, i Hødnebøs gjendiktning).

---

Mest av alt er troa i Carsons tekster prega av et ønske om å skjønne, et ønske om å vite – og et ønske om å elske.

Gudsgrublerier

I tillegg til antikkens verden, utforsker Carson i flere av tekstene sine også tradisjonen hun står i som katolikk. Men der den greske litteraturen for Carson er en lidenskap, kaller hun i et intervju med Will Aitken (i Paris Review 2004, vol. 171) forholdet til kirka som en historisk tilfeldighet hun ikke rår over.
På spørsmål om hun anser seg sjøl for å være «spesielt hengiven» til Gud, svarer hun at hun heller er «spesielt forvirra». Selv om hun i neste svar benekter at hun har et personlig forhold til Gud, anser hun det å gruble over det guddommeliges eksistens som et sentralt aspekt ved det å være menneske. Troa i Carsons tekster er dermed som mennesket selv; mangslungen. Den er prega av tvil, ikke-tro, kritikk, frustrasjon, begjær, mystikk og menneskets tilsynelatende iboende hang til å ønske seg noe mer i tilværelsen. Men mest av alt er troa prega av et ønske om å skjønne, et ønske om å vite – og et ønske om å elske.

Gud med oss

Nettopp i dette ønsket blir det tydelig hvordan Carson benytter oversettelsen som metode for å forsøke å forstå. I Glass, ironi og Gud (1995) figurerer Gud ved flere anledninger, som tittelen antyder. I sekvensen «Sannheten om Gud» står blant annet diktet «Guds Kristusteori», som i Hødnebøs oversettelse lyder:

Gud følte ikke noe, men ønsket en stund
å bevege seg i menneskets bevissthet
som om han hadde følelser: Kristus.

Ikke lidenskap men medlidenhet.
Med  – betyr «hos.»

Hva slags hoshet kunne det være?

Oversett dette.

Jeg har en venn som heter Jesus

fra Mexico.

Faren og bestefaren heter også Jesus.

De tar meg for en idiot på grunn av spørsmålene mine om frelse.

De sier de sparer for å flytte til Los Angeles.

Diktet spenner fra det metafysiske til det materielle, og tematiserer slik hvordan kristentroa setter begge deler i sammenheng. Fra store teologiske spørsmål – på hva slags måte kan Gud være med menneskene? på hva slags vis kunne Gud bli menneske? – beveger diktet seg til den konkrete virkelighetas nødvendigheter og begrensninger.

I Carsons tilnærming til Gud er det kanskje mest av alt troas vrangsider hun retter søkelyset mot

Nær i Jesus

Carson oppfordrer: «Oversett dette», og den fjerne Kristus blir deretter nær i Jesus. Gud blir menneske, ja, på sett og vis er det som om diktet gjennomfører selve inkarnasjonen, og dette framstår som en form for oversettelse. Det kan se ut som overføringa fra Kristus til Jesus fører med seg at det guddommelige forsvinner, at den mexicanske hvilken-som-helst-Jesus aldeles ikke er Gud. Samtidig spør diktet: «Hva slags hoshet kunne det være?» I originalen bruker Carson ordet «withness», som et ordspill på ordet «witness», på norsk verbet eller substantivet «vitne». Gjennom dette spørsmålet åpner diktet allikevel opp for at Kristus og Jesus blir holdt sammen, samtidig som det undrer: Hvordan er det mulig? På hva slags vis kan Jesus, som den profeterte Immanuel, være hos oss? Eller, som en annen mulig oversettelse av Carson vil være: På hva slags vis kan Gud være med oss? Immanuel betyr, som evangelisten Matteus påpeker, nettopp dette: «Gud med oss» (Matt 1,23). Oppfordringa til å oversette blir slik en metode for å utforske og prøve å forstå.
Kroppens betydning er tydelig også i dette diktet. Oversettelsen diktet gjennomfører er jo plent ei overføring til kropp. Gud blir menneske, og den himmelske frelsen får sitt jordiske motstykke i Los Angeles – englenes by. Slik kan Carsons tankegods minne om kirkas insistering hver eneste søndag: For hva annet ligger vel til grunn for nattverdens gjentatte feiring av at Gud ble menneske, i seremonien fysisk til stede i brødet og vinen, enn at munnen – ja, kroppen – skal kjenne og forstå, på underfullt vis? Dette er fordøyelsens forståelse, en form for digestiv hermeneutikk.

Troas vrangsider

I begjær etter den transcendente Gud, som i sitt vesen befinner seg utafor menneskers fatteevne, framhever Carson også i andre tekster hvordan mennesket er tvunget til å oversette for å forsøke å forstå. Slik blir oversettelse mer en prosess enn et resultat: Oversettelsen blir rett og slett et ønske om å nærme seg guddommen, et ønske om å la Guds virkelighet gjennomsyre også verden omkring seg, eller altså et ønske om å se det metafysiske i det fysiske.
«Månelys i kjøkkenet er et tegn på Gud», skriver Carson et sted i «Sannheten om Gud». Et annet sted i samme sekvens ytrer hun seg mer kritisk om religionens vilje til å forstå hendelser i lys av Guds eksistens. Etter ei lang opplisting av verdens elendigheter, skriver hun ironisk: «Vi har lært å omtale dette som Hans kjærlighet». I Carsons tilnærming til Gud er det kanskje mest av alt troas vrangsider hun retter søkelyset mot. «Min religion gir ingen mening / og hjelper meg ikke / derfor søker jeg den» skriver hun i et tredje dikt. Carsons undersøkelse av blikket den troende ser verden med, er absolutt kritisk.
Så er nok Carson til sjuende og sist mer interessert i mennesket enn i Gud. Som antikken blir også Bibelens univers en anledning til å utvide mennesket fra den ofte snevre forståelsen den sekulære tida vi befinner oss i tilbyr. Gud blir for Carson på sett og vis en anledning til å prøve å forstå hva mennesket er, med alt hva det begjærer.

Kroppens forståelse

Når jeg bruker ordet begjær, er det fordi nettopp begjæret spiller en helt sentral rolle i Carsons forfatterskap. I Eros the Bittersweet (1986), som er Carsons første utgivelse, sirkler Carson inn begjærets vesen hos Sapfo og flere andre antikke forfattere. Hva kjennetegner begjæret? Et ønske om noe en mangler. Begjæret, som dermed er paradoksalt i sitt vesen, kan ikke stilles, for med en gang begjæret får det det vil ha, finnes ikke lenger noe begjær. Slik rommer begjæret samtidig både en glede; det å strekke seg mot noe, og en pine; det å komme til kort.
Kunnskap, skriver Carson, ligner forelskelse på den måten at begge er prega av begjæret. Kunnskapen innebærer derfor en stadig bevegelse av det å nærme seg, uten å komme i mål. Begjæret gjør også et annet element ved forståelsen tydelig: Den er kroppslig. Det er kroppen som må forstå.

Det å oversette blir å begjære og strekke seg etter andre språk, andre tider, andre kulturer – og Gud.

Et feministisk prosjekt

I flere av Carsons tilnærminger til Gud er et feministisk perspektiv tydelig. I Decreation (2005) finnes for eksempel essayet «Decreation. How Women Like Sappho, Marguerite Porete and Simone Weil Tell God», som på mange måter oversetter Gud til en kvinnelig kropp og et kvinnelig perspektiv, og slik søker å reforhandle om hvem Gud er.
Når Carson sier at hun ønsker at litteraturen hennes skal være til irritasjon, er det da også med den kvinnelige stemmen at hun sammenligner den: Som kvinnestemmen fra antikken av har blitt ansett for å være lys og pipete, og uten evne til selvbeherskelse – i motsetning til mannens mørke stemme – nettopp slik ønsker hun at også bøkene hennes skal irritere. Som oversetter er det tydelig at Carson ønsker å forandre de vante forestillingene vi bærer med oss.

Irritanten

Stadig, og på ulikt vis, framhever Carson nettopp det å oversette som metode for å forstå både litteraturen og verden som omgir oss. Som oversetter utvider Carson sammenhengene det moderne mennesket står i. Det å oversette blir å begjære og strekke seg etter andre språk, andre tider, andre kulturer – og Gud.
Men hvor ligger det irriterende ved oversettelsen?
Jo, i nettopp det at oversettelsen hos Carson ikke først og fremst er et resultat, et ferdig forma produkt, men en metode – ei stadig oppfordring til å forandre. For ved oversettelse kommer en ikke utenom forandring, og forandring er ofte både ubehagelig og forstyrrende. Siden vår menneskelige forståelse alltid vil være begrensa, er det å oversette det fremmede til noe fattbart den eneste muligheta vi har for å nærme oss den forståelsen vi begjærer. Ja, som mennesker er vi på mange måter dømt til å oversette. Vi er dømt til stadig å forsøke å forstå og skape nye sammenhenger. For det finnes ikke noe vi har forstått som vi ikke også har oversatt.
Som oversetter er Carson uhyre bevisst dette. Det er vel derfor hun ønsker å være en irritant som motvirker en lat og stillestående forståelse.
Blendende lys kan være irriterende. Uten sammenligning med Gud for øvrig.

Illustrasjonen øverst i saken er laget av Stian Hole.