‘Tradisjonen sitter i hjertet’

– Synagogen har jeg gått i helt siden ungdommen, da jeg sto bar mitzwa.

Martin Meholm (102) lever tett på Oslos jødiske trossentrum. I 1994 fikk han sin egen leilighet i jødisk bo- og seniorsenter på St. Hanshaugen, vegg i vegg med byens synagoge.

Den sterke tilknytningen var avgjørende for at han valgte å flytte fra Hovseter og hit etter at kona gikk bort.

– Og så var det viktig at søsteren min bodde her, selvfølgelig, forteller han.

Med 24 års fartstid er Meholm den av beboerne som har bodd lengst på aldershjemmet. Det vil si store deler av senterets trettiårige historie.

Tradisjon og fellesskap 

Hele sitt liv har Meholm tatt beina fatt. Gått frem og tilbake fra Hovseter til jobben som servitør på nå nedlagte Restaurant Scandinavie i Karl Johans gate. Fra bord til bord i arbeidstiden, på tur i skauen etter jobb.

Nå vil ikke beina bære ham lenger, og det blir sjeldnere at han kommer seg i synagogen.

– Men bønnene kan jeg si her hjemme. Det heter seg at stedet man bor, også er Guds hus. Jeg holder tradisjonen ved like. Den sitter i hjertet. Og her oppe, sier han, og peker på hodet.

Leiligheten har kjøkkenkrok og egen balkong ut mot gaten. Veggene er dekket av familiebilder om malerier. Tre av dem malt av Jakob Weidemann.

– Dronningen er fan av Weidemann, smiler han.

Det jødiske miljøet i Oslo har ikke endret seg nevneverdigverdig i årenes løp, ifølge 102-åringen. Men sammensetningen på aldershjemmet er en annen nå enn i starten. Tidligere hadde de fleste beboerne jødisk bakgrunn. I dag er halvparten ikke-jøder.

– Det spiller ingen rolle. Vi er salige i hver vår tro. De hadde vel ikke søkt seg hit hvis de ikke visste at det var godt å være her, sier Meholm.

Livet ut

En av målsettingene ved Jødisk bo- og seniorsenter er at de eldre skal kunne bo der livet ut. Det innebærer at de flytter inn i leilighet som ganske friske. Etter hvert, dersom helsen svikter, kommer de nærmere de ansatte i underetasjen. De seks sykehjemsplassene er forbeholdt de sykeste. Med en gjennomsnittsalder på 94 år for senteret samlet sett, er det der behovet for nye rom er størst nå, ifølge Tone Løken Olsen, som er daglig leder.

– Vi strekker oss langt for å unngå at noen må flytte ut. Med en gang det blir en ledig plass på sykehjemmet, er det som regel en av våre egne som får den.

---

Eksistens: Bolig iblant oss

• Valg av bolig former tilværelsen. Vi møter folk som velger å bo på forskjellige måter.
• Identitet og fellesskap er viktig livet igjennom. I dag treffer du beboere på jødisk bo- og seniorsenter i Oslo.

---

Vi er salige i hver vår tro.

—   Martin Meholm

Eldre mennesker bor ofte hjemme lenge før de blir for dårlige til det. Mange av dem risikerer å bli litt isolerte fra omverdenen, tror Olsen.

– De har kanskje et dagsenter som de benytter seg av fra ti til to i hverdagene. Men flere har behov for sosial kontakt også på kveldstid.

Ritualer og frihet

Olsen mener nedgangen i antall jødiske søkere har å gjøre med at den eldre jødiske befolkningen i Oslo ikke er så stor akkurat nå.

– Men vi tror det vil bli en oppgang igjen om ikke så altfor lenge. Søkere blir uansett grundig informert om hva som er spesifikt for oss, slik at det ikke skal bli overraskelser.

Mat og måltider er viktig i jødisk tradisjon. Seniorsenteret lager all mat fra grunnen av. Kosher-reglene blir fulgt til punkt og prikke. Kjøttmat håndteres på én del av kjøkkenet, melkemat på en annen.

– Innholdet i matvarene endrer seg iblant, og dermed også hva som er kosher – så kjøkkenet vårt får oppfølging av rabbineren, forteller Olsen.

Rabbineren gir også råd om hvordan matserveringen for de eldre skal innordne seg høytidene. Fasteperioden må ikke bli for lang, og beboerne må få mat før de legger seg.

– Ifølge den jødiske tradisjonen går helse foran alt, uansett.

Familie og trygghet

– Jeg går ofte i synagogen sammen med min kusine. Du skjønner, hun bor også i Oslo. Vi ringer til hverandre hver dag, sier Agnes Sebastian.

I etasjen under Meholm har Sebastian innredet leiligheten sin med kunst, bøker, familiebilder og en nett trimsykkel. Den spreke 88-åringen flyttet fra Kristiansand til bosenteret sammen med mannen sin for fire år siden. Nå er det bare Agnes igjen.

– Jeg er glad for å være her. Jeg behøver ikke å lage mat, det føles trygt og det er mye som skjer. Det eneste som gjør vondt, er at mannen min har gått bort. Vi var 16 år da vi traff hverandre, 20 da vi giftet oss, forteller Agnes.

Familien stikker ofte innom eller slår på tråden. Til sammen har hun seks barnebarn, og nå også et lite oldebarn. En datter bor i Oslo, mens en annen datter og en sønn holder til i Kristiansand.

– Tenk at vi flyktet fra Ungarn til Norge da sønnen vår bare var to og et halvt år. Han satt på ryggen til pappaen sin.

Flukten fra regimet

Agnes og Georg Sebastian var midt i 20-årene da de forlot et Ungarn i opprør. Året var 1956. De kom seg over grensen til Østerrike, og fikk hjelp av Det norske flyktningråd. Slik endte familien i Kristiansand, hvor de ble innkvartert i en herskapsleilighet i sentrum av byen.

– Vi fikk låne en nydelig leilighet frem til vi fant noe eget. Kan du begripe at vi turte å flykte? Vi visste ikke hvor vi skulle. Vi bare pakket og dro, forteller hun.

Agnes og mannen, som var journalist, ble værende på Sørlandet. De lærte seg norsk, og hun fikk jobb på tobakksfabrikken i byen.

– Skulle vi ha rømt i dag, var det du som måtte sitte på ryggen til sønnen din, pleide jeg å si til min mann, spøker hun.

Etter 60 år i Norge er ikke forbindelsen til gamlelandet så stor.

– Egentlig var jeg ikke så begeistret for Ungarn. Det var alltid så mye antisemittisme der.

Krigsminner

Den jødiske befolkningen i Europa har levd med forfølgelse tett på kroppen. Vonde minner og historier sitter i hos mange. Martin Meholm var selv krigsfange på beryktede Berg interneringsleir under 2. verdenskrig.

– Jeg satt på Berg fordi jeg var gift norsk, for merkelig nok tok de hensyn til det. Men fra kommandanten fikk vi høre at vi skulle skytes alle sammen, at vi ikke skulle komme levende fra det. Jeg kunne ligge i køya om natten og tenke; «lever jeg i morgen?». Vi ble pint, vi hadde det forferdelig. Til dags dato har jeg enda mareritt om fangeleiren.

Ekstra tungt er det å tenke på faren, som ble tvangssendt ut av Norge og slått i hjel i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

– Vi har en spesiell bønn for å minnes alle de døde, og da sier jeg min fars navn. Det blir på en måte en liten oppreisning, forteller Meholm.

Sanger fra fortiden

Trygghet og identitet er viktige sider ved det religiøse fellesskapet, ser Tone Løken Olsen. Sang og musikk som de eldre kjenner fra før, betyr mye.

– Det jødiske blir ivaretatt under høytidsfeiringene, med bønn som synges eller leses høyt. Noen av beboerne kan hebraisk. Ut over det har vi tilpassede konserter, sånn at alle kan synge med.

---

Jødisk bo- og seniorsenter

• Et alders- og sykehjem på St. Hanshaugen i Oslo.
  Feirer 30-årsjubileum i år. Markering med taler og konsert 13. juni.
• Eneste alders – og sykehjem i Norge som drives i tråd med jødisk religion, kultur og tradisjon. Serverer koshermat.
• 16 aldershjemplasser og seks sykehjemsplasser.
• Privat eierform. Driftet av Det mosaiske trossamfunn.
  Også åpent for ikke-jødiske beboere og pasienter.
• Jødiske bo- og aldershjem finnes også i andre europeiske byer.

---

Når du flytter hjemmefra, må det være fint å komme til et sted med kjente ansikter.

—   Tone Løken Olsen, daglig leder

Sabbaten er et viktig møtepunkt, uansett om man har jødisk bakgrunn eller ikke.

– Ved andre sykehjem er søkelyset gjerne på det kristne – at det skal være tilbud om gudstjenester og tilgang på prest. Dette er egentlig akkurat det samme, bare at vi har en jødisk vinkling, sier hun.

– Det jødiske miljøet i Oslo er ikke så stort, så da blir kanskje fellesskapet ekstra viktig?

– Ja, det er flere her som kjenner hverandre. Når du flytter hjemmefra, tenker jeg at det å må være fint å komme til et sted med kjente ansikter.

Alderens hemmelighet

– Jeg tror nesten ikke det kan stemme! At jeg er 102 år. Jeg kan nesten ikke tenke meg det selv, ler Martin Meholm.

Senterets eldste beboer tror den høye alderen han har oppnådd har mye å gjøre med høyt aktivitetsnivå og et sunt kosthold. Et stalltips er tran – ikke i kapselform, men ren tran, rett på spiseskjeen.

– Tran har jeg fått siden jeg var barn. Jeg tar det på fastende hjerte. Det er det første jeg gjør om morgenen.

Snart venter besøk fra sønnen, Freddy, som fyller 80 år.

– En stor begivenhet! Det blir en hektisk dag, men heldigvis er jeg i en god tilstand, sier han.

Grønne omgivelser

Også Agnes Sebastian vet å ta vare på helsa. Hver dag går hun turer i parken på St. Hanshaugen.

– Etter frokost går jeg som regel dit og setter meg på en benk. Parken er så nydelig. Det er stor trafikk av mennesker der som kommer med hund, eller med små barn, forteller hun.

Vi blir med Sebastian ned i fellesområdet, til onsdagstrimmen. Damene som møtes strekker armer og bein, med og uten ball. Døren til terrassen står åpen og slipper inn lyden av barnelek fra barnehagen utenfor.

– En utfordring for eldreomsorgen

Den flerkulturelle kompetansen i norsk helsevesen er blitt bedre. Men vi har enda et stykke igjen, mener lege Stein Husebø.

Det norske samfunnet er blitt mer mangfoldig, med flere minoriteter. Det krever en bedre tilpasset eldreomsorg, påpeker lege Stein Husebø.

– Det er enormt viktig at pleiepersonalet kjenner kulturen til dem de skal pleie. Særlig kommunikasjon kan være en utfordring, sier Husebø, som er faglig leder ved Verdighetssenteret i Bergen.

Flere tilbud samlet

Det jødiske bo- og seniorsenteret skiller seg på mange måter ut, med sitt særegne tilbud til den jødiske minoriteten. Spørsmålet om det også burde vært etablert eldresentre for ulike innvandrergrupper, har vært reist av blant andre tenketanken Minotenk.

Alternativet i dag er et mer flerkulturelt tilbud på de institusjonene som allerede finnes.

– Særlig i de store byene forventer jeg at de har slike tilbud for eldre, sier Husebø.

Ved Oslo Universitetssykehus finnes ordninger som Samtalepartnere, som skal utfylle prestetjenesten ved sykehuset. Samtalepartnerne tilhører ulike tros- og livssynssamfunn.

– Mer bevisst

Husebø mener den flerkulturelle kompetansen i norsk helsevesen er blitt bedre, men at vi har et stykke igjen.

– Vi nordmenn er flinke til å si at vi er tolerante. Jeg tror vi kan utvikle oss videre, og legge mer vekt på det flerkulturelle i utdanningen.

Helsepersonell kan også støte på utfordringer når de skal forsikre seg om at pasienten har forstått sine valg.

– Mens vi har en etikk basert på enkeltindividets autonomi, kan det andre steder være vanlig at det er pårørende som treffer beslutninger.

Tro viktig

Mulighet for fellesskap, både med familie og andre, står høyt hos mange eldre, bekrefter Husebø. Tro og livssyn er dessuten viktige dimensjoner ved det å bli gammel.

– Religion spiller gjerne en større rolle enn vi er klar over.

Prognoser fra SSB viser at andelen eldre innvandrere vil øke i årene som kommer. Antall innvandrere blant dem som er over 70 år vil kunne gå fra 4 prosent i 2016 til 27 prosent i 2060.