Rotløs i liten leilighet

Jan Jakob Tønseth skriver nye dikt – for hånd - i stua i en liten leilighet på Sagene i Oslo. Han er nyinnflyttet, og har ikke vent seg til å bo der. Han håper at han snart vil gjøre det. For et halvt år siden satt han fremdeles og skrev i et stort og romslig trehus, med flere tusen bøker i hyllene rundt seg. Nå har han gitt bort eller kastet de fleste bøkene. Han har ikke lenger plass til dem. Grimbergs samlede havnet på Frertex.

– Da jeg var ung hadde jeg ikke problemer med å sitte mutters alene på en liten hybel og skrive. Etter å ha bodd romslig, og med andre mennesker i huset i mange år, oppleves det veldig uvant og skulle jobbe alene i et lite rom igjen, innrømmer forfatteren.

Hun var der

Mye er blitt annerledes for forfatteren som fikk Cappelenprisen i 2002 og Doblougprisen i 2007. På den tiden skrev og levde han fremdeles i huset med tre etasjer og 150 kvadratmeter i Våghalsen 2 i Oslo.

Før kona døde for ti år siden, tilbrakte han de fleste dagene i husets skrivestue i kjellerrommet - mens hun var på jobb som korrekturleser i Dagbladet. Når hun var hjemme, var de enten sammen i stua, eller han fortsatte å skrive mens hun gjorde andre ting i huset.

– Det var godt å høre at Grete var der. Høre skrittene hennes. Eller bare å vite at hun var der. Det eneste som ødela konsentrasjonen min, var når hustelefonen ringte i første etasje - og den var til meg.

– Levde du og kona di i stor grad livene deres i hver deres etasje?

– Nei, ikke hele tiden. Siden jeg av natur er introvert, og Grete var det motsatte, hadde jeg likevel ikke det samme sosiale behovet som henne. Hun ville gjerne ut, jeg kunne like gjerne være hjemme. Samtidig var jeg jo klar over faren for å være asosial, humrer Tønseth.

Høy terskel

Dørterskelen kunne derfor være høy når de var invitert på forlagsfester eller andre sosiale sammenkomster. Kanskje var det bare snakk om at han og Grete skulle gå ut en tur?

– Som oftest lyktes hun med å få meg ut av huset. Det ble som regel hyggelig også, selv om det innimellom kunne bli for mye av det gode – rent sosialt, altså.

I 1992 skrev Jan Jakob Tønseth den kritikerroste romanen Hilmar Iversens ensomhet. Han gjorde det mens han satt alene i kjelleren på det store huset, uten å føle seg ensom.

– Man trenger ikke være ensom selv om man sitter alene. Jeg har ofte nytt roen i stille hus mens jeg har skrevet, og vært tilsvarende ukonsentrert hvis det har vært for mye støy.

Jan Jakob husker da han var i militæret på Madlamoen. Særlig på dag- og kveldstid var det for mye uro på brakka til at han greide å skrive innimellom de militære gjøremålene.

– Folk kom og gikk hele tiden. Ei militærbrakke er ikke egnet som skrivestue, og er vel ikke ment å være det heller. Men under nattevaktene, særlig «hundevakta» mellom midtnatt og fire på morgenkvisten, var det stille. Flere av diktene jeg skrev for Morgenbladet ble til under hundevakta i militærbrakka.

Ensom ulv

På 1970-tallet husker han at flere av forfatterkollegaene hans satt på kafeer og skrev. Jan Jakob Tønseth tror de ville leve litt som bohemer. Selv lot han seg aldri overtale til å bli med. Hvorfor skulle ha det, når han fant roen, konsentrasjonen, og hyggen, med sin manuelle skrivemaskin på hybelen i Sorgenfrigata på Majorstua?

– Jeg fatter ikke hvordan de kunne konsentrere seg, med kafégjester som kom og gikk hele tiden. For meg ville det blitt militærbrakka om igjen. Takke meg til hybelen min.

Det var på hybelen i Sorgenfrigata det meste av diktsamlingen Kimærer, som var hans forfatterdebut, ble skrevet i 1971. Hele 1970-tallet satt han hjemme og skrev, mutters alene.

– En del så nok på meg som en ensom ulv. Selv om jeg trivdes alene på hybelen, så var jeg var jeg litt på byen også. Jeg hadde noen gode venner, og det hendte jeg hadde kjærester også.

Dagbladet-journalisten Andreas Hompland var en god venn, og han er det fremdeles. Da Hompland i unge år flyttet inn i kollektiv, var dét for Jan Jakob like uaktuelt som å skrive på kafé.

– Kollektiv ville blitt altfor trangt. Så mange mennesker tett på hverandre, under samme tak – nei takk! Ikke dermed sagt at det ikke finnes lykkelige kollektiv, for det tror jeg det gjør. Bare ikke for meg!

---

Eksistens: Bolig

• Valg av bolig former tilværelsen. Vi møter folk som velger å bo på forskjellige måter.
• I dag kan du lese om forfatteren Jan Jakob Tønseth (70), som bor og skriver alene på sitt tiende år som enkemann.

---

---

EKSISTENS: BOLIG

• Da tredje ungen kom, flyttet Wanda og Sindre inn i eneboligen til hennes far. 
• Etter mange år i misjonssambandets ­tjeneste, flyttet Solveig og Egil ­Grandhagen til stillhet, tidebønn og sagbruk på en ­skogsgård i Oppland.
• Idealet om selveid ­enebolig er passé for pådriverne­ bak Ormsundveien økogrend
• I Mariahuset bor fire voksne kvinner i et økumenisk og likeverdig fellesskap. Tre av dem er mennesker med utviklingshemming.

---

Trengte mer ro

Da han traff kjæresten Grete, skjønte han at det kunne bli alvor. At livet ville endre seg. For første gang tenkte Jan Jakob at hybelen hans i Sorgenfrigata var for liten – for to.

Det forelskede paret fikk seg leilighet i Stockfleths gate på Sagene. Den var akkurat passe for to, syntes Jan Jakob. Han fikk til å skrive der også.

Men da de fikk barn ble det litt trangt – og da barn nummer to kom til verden, ble bosituasjonen vanskeligere. Forfatteren i huset trengte mer ro i arbeidet.

– Jeg leide et lite kontor på et loft i Waldemar Thranes gate. Etter å ha kjørt barna i barnehagen, dro jeg rett dit, og satt der til barna skulle hentes igjen. Plutselig var det litt uvant å sitte så alene igjen. Men det gikk greit.

Bodde med barna

Da han og Grete fikk kjøpt det store trehuset i Våghalsen 2, lurte han først på hvordan det skulle bli å bo – og skrive – i så romslige omgivelser. Men skrivestua i kjelleren ble løsningen.

Da kona døde for 10 år siden, fortsatte barna deres å bo sammen med faren i barnomshjemmet deres. Jan Jakob savnet Grete, men det var fremdeles liv i huset.

– Barna var jo der. Når de ikke var der, så bodde de der likevel. Vennene deres stakk også innom. Jeg trivdes med det, og det gikk ikke ut over konsentrasjonen i arbeidet mitt. Jeg kan ikke huske at jeg hysjet på dem en eneste gang. De forstyrret meg jo ikke, og jeg ville ikke at de skulle tro at jeg ikke var glad for at de fortsatt ville bo med meg.

Savner lydene

Da barna flyttet ut fra barndomshjemmet for to år siden, senket stillheten seg over det store huset.

– Det opplevdes rart. Jeg tenkte at det var meningsløst å skulle bo i et så stort hus helt alene. Stillheten, som jeg så lenge hadde satt pris på, ble med ett øredøvende. Det ble vanskelig å konsentrere seg.

– Hvorfor, tror du?

– Jeg hadde vent meg til de vanlige lydene i huset. De minnet meg på at jeg ikke var alene. Jeg likte de lydene. Hvor mye har jeg først skjønt etterpå.

Kreft

Jan Jakob Tønseth ble operert for brystkreft i november 2013. Var det én ting han var sikker på, der han lå i sengen på sykehuset, så var det at han ikke skulle skrive om sin egen sykdom.
En dag han gikk tur til Fagervann, en 200 meter lang stigning fra sykehuset han lå på, følte han seg i overraskende god form.

– Jeg gikk i løv og frisk luft. Det gjorde godt å komme ut av sykehuset. Slik jeg følte meg, ville vært godt å være ute av alle hus, tror jeg - for å kjenne at det fremdeles var liv i meg.

Etter flere turer i naturen, føltes det også godt å være tilbake i hans gamle, kjære trehus. Der leste han Wergelands dødsdikt, og valgte etterpå å skrive om sin egen sykdom likevel. Diktsamlingen Muntre dødsdikt og andre dikt kom i 2015.

– Jeg skrev diktene på kjøkkenet. Der hadde jeg utsikt ut, og kunne ta jevnlige drammer fra vinflaska.

Rotløs

Kreften er kronisk. Jan Jakob går regelmessig til behandling. Han blir fortere sliten av å sitte enn før, derfor ligger han en del på sofaen i stua til sitt nye hjem når han skriver.

– Jeg vil fortsette skrive så lenge jeg orker – her i denne leiligheten. Prosessen med å selge og kjøpe hus er så nervepirrende at jeg ikke vil utsette meg for det flere ganger. Det praktiske, men også følelsesmessige ved å flytte fra et hus man er blitt glad i, tok nesten knekken på meg.

– Hvor ille var det?

– Opprivende, jeg følte meg rotløs. Noen vil kanskje si det er merkelig et hus kan virke slik på en, men dét gjorde det.

Jan Jakob har ikke sett sitt gamle hjem etter at han flyttet. Han har heller ikke behov for å bli bedt inn på kaffe av de nye eierne.

– Jeg ville nok begynt å gråte.

Eget rom

Den beste medisinen for ikke å gråte over spilt melk, men også for å venne seg til sin nye tilværelse, tror han er å skrive. I 2013 ga han ut romanen Prosten, om bestefaren sin. Etter Muntre dødsdikt og andre dikt, kom Mellom drøm og nærvær i fjor. Utkastene til en ny diktsamling er ferdigskrevet, for hånd. Første og annet utkast er alltid for hånd.

– Dette, sier Jan Jakob, og viser oss et lite rom ved siden av stua, skal snart bli mitt nye arbeidsrom.

Rommet er mindre enn det forrige skriverommet han hadde. Det er heller ikke plass til så mange bøker. Det blir omtrent på størrelse med rommet han hadde i barndomshjemmet på Bekkelaget. Igjen blar vi i minneboka hans, til de første sidene.

– Vi bodde i en leilighet i Pilestredet til jeg var seks år. Der var det ikke plass til egne rom for meg og broren min. Da vi flyttet til Bekkelaget, delte vi først et rom. Så ble det gjort om til to, og jeg fikk mitt eget rom, hvor jeg kunne tenke og skrive helt for meg selv.

Mye av det han skrev til skoleavisa Bladlusen, da han gikk på Holtet gymnas, ble skrevet i det rommet.

God lytter

Over 50 år etter innleggene i Bladlusen, sitter Jan Jakob Tønseth og kiler katten i nakken. Katen heter Sans Souci (fransk for uten sorg).

– Jeg prater mye med henne. Sans Souci er en god lytter.

– Er du ensom?

– Nei, de to barna mine stikker ofte innom. Sønnen min, Joakim, bor i kollektiv – dét har han ikke fra meg. Men datteren min, Fride, som studerer grafisk design på Kunsthøgskolen, bor derimot i en liten leilighet.

Det hender også han blir med venner ut. Men han går aldri alene ut og spiser.

– Da lager jeg heller min egen mat på kjøkkenet. Det er hjemmekoselig. Nesten like hyggelig som å sitte og skrive.