Vil ha gravplass for 796 døde barn

– Merket du noe da du gikk over lekeplassen? Under ligger bokser med døde barn, det er så tragisk, sier Catherine Corless på telefon.

Da vi var der et par uker tidligere, var mai-formiddagen stille, bare et par hunder som bjeffet. Den store, asfalterte lekeplassen var tom midt i skoletida.

Lekeplassen, og sosialboligene­ som rammer den inn, er på ­tomta der St. Mary’s mor- og barnehjem en gang sto. The home, ble institusjonen kalt, og ligger i byen Tuam, et par timers kjøring fra Dublin.

Hobbyhistorikeren Catherine Corless fant etter flere års arbeid ut at nesten 800 barn kan være begravet her, uten kister, i en gammel, forlatt septiktank. Da historien ble kjent i 2014, sendte det sjokkbølger gjennom Irland. Det var så ille at noen ikke trodde det kunne være sant.

Men det var det.

De «falne» kvinnene

Det nonnedrevne hjemmet for ugifte gravide har blitt en påminning om hvordan den katolske kirka, og samfunnet forøvrig, behandlet de som falt utenfor: de falne kvinnene, som ble gravide uten å være gift. Det var en skam, for dem, familiene og samfunnet.

Medier fra hele verden har de siste årene skrevet om The home – det har kommet fjernsyns­dokumentarer, filmer, radio.

Det mener Catherine Corless har vært helt avgjørende.

– Fra å leve et stille liv, kom det gruppe på gruppe med ­journalister og andre som ville vite mer. Jeg måtte bare snakke ut og fortelle, ellers hadde ­ingenting skjedd, sier Corless til Vårt Land.

Barn døde av underernæring

I 2017 bekreftet en undersøkelseskommisjon oppdagelsen til Catherine Corless: Det ble funnet «betydelige mengder menneskelige levninger» i strukturen under jorden. Barn som døde mens de bodde på St. Mary's ble ikke begravet på kirkegården, men lagt i septiktanken og de underjordiske rørsystemene, delt i 20 kamre som ikke lenger var i bruk.

Barna døde av underernæring og sykdommer som lungebetennelse, kikhoste, meslinger, influensa og hjernehinnebetennelse. De døde barna antas å være mellom 35 uker og tre år gamle. Dødsratene var mye høyere på The home enn i landet for­øvrig. Nå jobber Catherine ­Corless for at barna skal tas opp og få et verdig gravsted.

– Noe annet er en hån mot de som døde, og også mot de som overlevde, sier hun.

Det ligger døde i en septiktank. Det går ikke, de må ut derfra

—   Catherine Corless, lokalhistoriker i Tuam, Irland

Uten hennes ­nitidige arbeid ville navnene til de glemte barna aldri blitt kjent. Og det er på grunn av henne at en regjeringsoppnevnt kommisjon også ser på de andre hjemmene i Irland. The Home var ikke det eneste av sitt slag.

I januar 2021 kom rapporten. Den viser at så mange som skal 9.000 barn ha dødd på 18 slike institusjoner over en periode som strakte seg over mange tiår. Barnedødeligheten her var langt høyere enn ellers i landet. Tallet på døde er enda høyere enn irske myndigheter har trodd tidligere.

Mellom 1904 og helt opp til 1996 bodde anslagsvis 35.000 kvinner og jenter på ulike mødre- og barnehjem i Irland. De ble stort sett drevet av kirka, og økonomisk støttet av staten. Disse hjemmene ble drevet av nonner, i en tid da å være gravid utenfor ekteskap var en stor skam.

Kvinnene ble sendt på institusjoner for å føde, borte fra familiene. Kommisjonen undersøker leveforholdene, spedbarnsdødelighet, hvordan døde ble gravlagt, vaksineprogram og ulovlig adopsjon, blant annet.

– De var falne kvinner, sier Catherine Corless.

– Alle sviktet kvinnene

Hun mener at ingen var opptatt av å finne ut hva som egentlig foregikk på hjemmene, hvordan kvinnene og de «uekte» barna hadde det, fordi de ikke betydde noe.

– De harde forholdene skulle fungere som en korrigerende straff. Myndighetene, kirka og familiene – alle sviktet kvinnene. Det er alltid kvinnene. Mennene slapp unna uten å måtte stå til ansvar for «synden» som var begått, sier Corless.

The Home ble drevet av nonneordenen Bon Secours, og var i drift fra 1925 til 1961. Dit kom ugifte, gravide kvinner i området. De fødte barnet sitt, jobbet der et år for å «­betale» for oppholdet. Så dro de.

Det var billig arbeidskraft. Ikke alle fikk eller kunne ta med seg barnet. Barna ble værende på institusjonen til de var i syv-årsalderen. Noen ble sendt til fosterhjem, andre adoptert bort, mange til katolske familier i USA.

Fant beinrester

En dag i 1975, 14 år etter at The home stengte, lekte to gutter, Frannie Hopkins og Barry Sweeney på området der bygningen en gang hadde stått. De oppdaget et hull, og inni der så de skjeletter og beinrester.

Lokale myndigheter mente det måtte stamme fra den store hungersnøden, en lokal prest ba en bønn, og så ble det fylt igjen. Ingen undersøkelser ble gjort, hverken over hvem som lå begravet der, eller hva som hadde skjedd med dem.

Men et ektepar begynte å stelle på det lille området, plantet gress og blomster, og laget et rom for Maria-statuen i hjørnet. Alle visste at det var noe der. Men ingen ante omfanget.

Catherine Corless begynte å undersøke historien til institusjonen, og kunne hun ikke forstå at levningene de to guttene hadde funnet år tidligere, kunne være fra den store hungersnøden. Hun lette, spurte, leste, lette­ mer. Da hun sammenlignet et moderne kart med et bykart fra 1890, oppdaget hun at den store septiktanken lå på samme sted guttene hadde funnet skjelettene 35 år tidligere.

Septiktanken var en del av det eldgamle systemet av tuneller og kamre, og fra­koblet på 30-tallet. Hun klarte etter hvert å få tak i dødsattestene­ til barna som hadde gått bort i årenes løp. Men ikke noe gravregister. Hun fant ingen av navnene på den lokale kirkegården.

Hvor var de hen?

Det som sjokkerte Catherine Corless aller mest, var antallet døde barn, at det var så mange. Det neste sjokket var da hun skjønte de måtte være i septiktanken.

– Du vet, de som burde vært bekymret, var ikke det. Kirka håpet bare at saken skulle blåse­ over. Det ga meg energi til å fortsette. Noen måtte kjempe på de døde barnas vegne. Det er som om det var en mening med det. Det ble meg, sier hun i dag.

Minner om barna

Mens Catherine Corless jobbet med saken, kom minner tilbake fra skoletida. Hun er selv oppvokst i Tuam og husker barna, men ikke mer enn så vidt, sier hun, fordi de ikke var på skolen så lenge. Til de var rundt sju-åtte år. Så var de borte. De var alltid skilt fra de andre elevene og satt på én side av klasserommet.

Hun mener at det var en måte nonnene sa at de barna var annerledes og at de andre burde holde seg unna.

– Jeg hadde ingen anelse om hva som pågikk bak murene, selv om jeg gikk forbi stadig vekk. Men voksne visste om hvor grusomt home-babies hadde det. De var tynne, kalde og alltid livredde. Alle så det, forteller hun.

Pensjonisten Catherine Corless er ikke nådig i sin beskrivelse av den katolske kirkas ansvar og behandling av barna og kvinnene. Nonne­ordenen fikk midler fra staten, så de burde hatt penger nok til å gi barna skikkelig mat og klær, poengterer hun. Det burde heller ikke vært noen grunn til at flere barn døde på mødrehjemmene enn gjennomsnittet i landet.

– Flere av nonnene var jordmødre eller barnepleiere. De burde kunne hygiene og ernæring. Men de brydde seg ikke. Det er forferdelig å tenke på urettferdigheten og grusomheten. Barna ble forkastet av kirka. Det gjør meg kvalm at kirka preker om godhet og omsorg, men på sin egen dørterskel gjorde de ­ingenting.

Barna ble forkastet av kirka

—   Catherine Corless

I april 2018 kom en rapport, ledet av Irlands barne­minister, Katherine Zappone, med fem forslag, og hvor mye det koster. Alt fra å lage et minnested og la de døde være der de er, til å gi alle en egen grav, og DNA-testing. Det er kompliserte og følsomme spørsmål. Det er også et økonomisk spørsmål, og Catherine Corless er spent. Hun mener at kun å lage et minnested er en fornærmelse, både overfor de som døde, men også for de som overlevde, og alle slektningene.

– Det ligger døde i en septiktank. Det går ikke, de må ut derfra, sier hun.

Jobber videre

Corless, som ble årets navn i Irland i 2018, jobber fremdeles flere timer om dagen foran dataskjermen. Hun undersøker og forsker, og gir det hun finner videre. Mange tar kontakt, også fra USA, som vil ha hjelp til å finne ut om et av de 796 navnene er en ukjent søster eller bror. Hun hjelper til så godt hun kan, og har tatt mange med seg til det lille minnestedet.

– Det er en trøst, vet du. Bare å være der.

I dag er det ikke gress, men grus, på det lille minnestedet i hjørnet av området. Under statuen av Maria ligger bamser, som er våte av regn, og blomster, både i plast og ekte. Gresset ble gravd bort da septiktanken som ligger under jorda, ble undersøkt. Slik blir det til myndighetene har ­bestemt hva som skal skje.

– Jeg kjenner alltid et nærvær når jeg er her, sier Corless.

---

Mor og barn- hjem i Irland

• Rundt 35.000 jenter og kvinner har bodd på hjemmene i perioden fra 1904 til 1998. Det eksakte antallet blir aldri kjent.
• Minst 9.000 spedbarn og barn døde.
• I byen Tuam ble fant amatørhistorikeren Catherine Corless ut av nesten 800 barn er begravet i en septiktank under det som var St. Marys hjem for kvinner og barn, drevet av nonneordenen Bon Secours.
• Magdalene Laundries er en annen variant. Det var vaskerier som ble drevet i regi av kirka og skulle være forbedringsanstalter for kvinner som havnet i «ulykka» og prostituerte. De vasket tøy til ulike kirkelige og statlige institusjoner, og forholdene er blitt beskrevet som slavearbeid.
• I 1993 ble det oppdaget en massegrav med 155 døde under et av vaskeriene. Kilde: Irish Times, Wikipedia

---