Ut av mørkemennenes skygge

Sara Omar kaller sin roman Dødevaskeren for et kampskrift som «skal få jorden til å skjelve under undertrykkernes føtter». Romanen om jenta Frmesk som er uønsket av sin far, er også en klagesang og et skrik. I vonde skildringer forteller den om degraderingen og tilintetgjøringen av jenter, og i varme vendinger om kjærlighetens famlende favntak. Forfatteren kaller seg selv «en målrettet kvinne» og en kriger. Hun vet hvem hun slåss mot og at kampen koster.
– Jeg vet at det er mørke fundamentalistiske krefter der ute som vil gjøre alt for å stoppe en kvinne som meg som har ordet i sin makt. Der var derfor forlaget spurte meg om jeg var sikker på at jeg ville at mitt navn skulle stå på boken.
Hun slår hånden på boken.
– Mitt svar var ja – for jeg har hele mitt liv vært usynlig. Hvem skal ta kampen som gjør at kvinnene synliggjør seg selv og tror på sin stemme? Vi blir usynliggjort. Vi er bare en skygge. Vi er en skikkelse av en manns eksistens. Det er ikke i orden. Dette er ikke bare litteratur, det er post-traumatisk litteratur. Ordene jeg skriver er grunnen til min overlevelse. Uten ordene eksisterer jeg ikke, sier Sara Omar.

Åpne øyne

Hun snakker ikke høyt, men bruker stadig repetisjonens retoriske effekt. Røsten i romanen er til å kjenne igjen. Ordene brenner. Varmen hun er blitt møtt med opplever hun som livsbekreftende og rørende. På Litteraturhuset i Oslo kom kurdere bort til henne sist uke for å fortelle hvor viktig de synes hennes kamp er.
– Jeg skulle ønske vi levde i en verden der ingen kunne identifisere seg med problemer som Dødevaskeren tar opp. Men vi lever dessverre i en verden hvor undertrykkelsen finnes, hvor patriarkene finnes, hvor volden og incesten finnes, hvor voldtekten og systematiske overgrep av barn og voksne finnes. Det er realiteten. Vi kan ikke lukke øynene for det, sier hun
Hun er også blitt møtt med et fåtall reaksjoner fra menn som benekter problemene.
– Noen sier jeg skal la være å snakke om det. Det er der mitt hjerte sier ifra og mitt mot gir beskjed. Den verden jeg beskriver er så tabubelagt at ingen snakker om det, sier hun.
Hun har ønsket å belyse det aller verste, det vi ikke vil snakke om fordi det gjør så vondt og fordi det letteste er å frasi seg ansvaret for sine medmennesker. Hun vil det skal gjøre vondt å lese slik at vi kan ta kampen sammen.
- Jeg mener det er en revolusjon som skjer.

Utslettet frykten

Da Dødevaskeren ble utgitt i november, prøvde Vårt Land å få et intervju med henne. Da var hun gått i dekning på grunn av trusler.
– Har det skjedd noe etter at boken kom ut som gjør deg redd?
– Nei, frykten har jeg utslettet. Ikke noe kan bli gjort mot meg som ikke er blir gjort før. Snakker de om døden, så har jeg vært der. Snakker de om ødeleggelse, så er jeg barn av ødeleggelse. Snakker de om lemlestelse, så er lemlestelse en alminnelig hverdag for meg. Jeg er mor til en død datter. Jeg kjemper for min datter. Jeg kjemper for at andre mødre ikke skal miste deres døtre bare fordi de er hunkjønn. Hvis jeg frykter den frykten de gjerne vil plante i mitt hjerte, da har jeg utslettet min egen eksistens. Og det nekter jeg. Jeg var i ferd med å bli utslettet fra den dag jeg ble født fordi jeg var en kvinne. Det er så mane jenter som blir oppdratt til å være en manns kvinne for så å bli giftet vekk for en klekkelig medgift. Vær så god, sier familien, her er min datter. Hvis hun oppfører seg dårlig eller ikke er ærbar nok, må du gjerne beholde hennes skjød og sende knoklene tilbake til oss. Med den setningen har de gitt svigerfamilien lov til å behandle henne som de vil; de har rettferdiggjort vold mot henne.
– Du er mor til en død datter, sa du. Hva skjedde?
– Jeg vil ikke komme inn på det, men du sitter overfor en kvinne som har mistet, og det er derfor hun kjemper med ­sorgen i sine hender

Jeg er overbevist om at ondskapen har sin rot i mennesket selv

—   Sara Omar

Ikke en skygge

Et knapt halvår etter at romanen kom ut, er hun mest overrasket over all anerkjennelsen.
– Anerkjennelsen av at jeg ikke lenger er en skygge. Jeg har selv kjempet meg fram til en plattform uten at det er en mann bak meg. Mine ord blir hørt, og da vet jeg at de tauses stemme blir hørt. Da blir jeg klar over at med alle maktposisjoner følger det et kjempestort ansvar. Det gjør at jeg må være påpasselig med hva jeg sier og ikke sier. Fordi ordet er et sterkt våpen. I en verden hvor mennesker styres av hat og grådighet, har vi mer enn noen gang bruk for kjærlighet og barmhjertighet. Det viktigste for meg er å forene mennesker på tvers av religion og kultur, sier hun.
– Den lille jenta Frmesk har en mormor. Har du også en trygghet i en bestemor?
– Jeg er en meget ensom kvinne, men jeg er en lykkelig ensom kvinne. Og jeg er aldri alene.
– Du skriver detaljert og følelsesnært fra rommet der de døde vaskes. Hvor henter du kunnskapen og kraften til å skrive om dødevasking?
– Min barndom var preget av død, ødeleggelse, av lik, blod og undertrykkelse. Jeg er barn av krig. Jeg er også et barn av et rikt og vakkert Kurdistan som er blitt tyrannisert og undertrykt av omverdenen gjennom alle ­tider. Som om ikke det var nok, har noen av oss nå begynt med å terrorisere hverandre innbyrdes. Fordi det er en måte å avreagere på. Når jeg skriver om en begravelse eller om en rituell dødevaskelse, så er det fordi jeg har sett og opplevd, så er det fordi dødevaskeren har vært der og så er det også fordi jeg selv på en ­eller annen måte er en dødevasker.
– Hva var ditt første møte med døden?
– Khanda. Åpningen av romanen beskriver ett av mine første møter med døden. Khanda fikk sin stemme tatt fra henne. Men Dødevaskeren ga henne stemmen tilbake.
Romanen starter på et sykehus i Danmark der Frmesk våkner av et mareritt som handler om Khanda og noe som skjedde i Kurdistan. Hun flykter med den rasende faren rett etter seg. Han sier han ikke kan leve med en skjendet datter. Moren ber ham skåne henne. Hun får en neve i ansiktet og pålegges all skyld. Faren kapper tungen og skjærer ørene av datteren. Moren heller bensin over seg selv og tenner på.

Tankens frigjøring

– Hvor kommer det onde hatet fra?
– Jeg er overbevist om at ondskapen har sin rot i mennesket selv. Mennesket er så elastisk i sin komplekse identitet at det kan krympe seg selv sammen til en sneversynt klump av eksistens. Samtidig kan det hvis det vil, søke viten og stille spørsmål ved selve fundamentet. Utdannelse er ikke nok. Mennesker skal også danne seg.
– Undertrykkelsen er et universelt problem, men mennene jeg beskriver kan iblant legitimere­ volden i den mørke­ del av religionen. De vet at i deres­ samfunn stiller man ikke spørsmål ved Allah, Koranen ­eller Profeten. De er perfekte. Men man glemmer at begrepet perfeksjon er en illusjon. Man glemmer at profeten Muhammed også var et menneske. La oss nå si det er Allah som har skapt oss. Da glemmer man at han har skapt oss med en hjerne vi kan bruke;­ en hjerne som er i stand til å stille spørsmål ved universets og ­eksistensens ­kompleksitet, men også våre måter å agere og oppføre oss på.
– Hva har vært avgjørende for din dannelse?
– Det avgjørende har vært min livserfaring. Hver smerte, hvert sår som blør, hver gang jeg prøver å sette ord på det jeg mener er riktig og tror på. Det gjør meg til et dannet menneske. Så skal man ikke tenke på det man mislykkes med som feil, men som erfaring. Det handler ikke om hvordan du faller, men om hvordan du reiser deg igjen. Det er dannelse i å være et spørrende menneske. Jeg er muslim, men jeg er også agnostiker. Og det å være agnostiker er å være et sterkt tvilende og søkende menneske.

---

Sara Omar

• Sara Omar (f. 1986) er en dansk-kurdisk forfatter.
• Hun har bodd i Danmark siden 2001.
• Hun er født og oppvokst i Kurdistan, men måtte flykte derfra på slutten av nittitallet på grunn av krig.
• Studerer statsvitenskap og er aktiv i flere av Danmarks kvinneorganisasjoner.
• Dødevaskeren er hennes romandebut.
• Romanen ble anmeldt i Vårt Land i desember der anmelder Astrid Fosvold blant annet skrev: «Boka har absolutt svakheter. Likevel overbeviser Omar med en uhyre virkningsfull komposisjon og imponerer med en spenningsskapende måte å fortelle på.»

---

Kvinnekamp

– Du kaller boken et kampskrift. Hvor står kampen nå?
– Det er at kvinnene tar sin koran, studerer den, forstår den, stiller spørsmål ved ordene som mennene bruker som våpen til å straffe dem. Kampen kan starte når mennesket ikke lenger er redd for tvilen og ikke lenger lar seg true av paradis eller helvete. For hva er helvete? Er det ikke helvete nok det vi går igjennom i dag her på jorden?
– Det er at kvinnene begynner å forstå at de er verdifulle individer med medfødte rettigheter. Kvinnene fra den del av verden som romanen beskriver, er nødt til å ta sin koran, studere den, forstå den, stille spørsmål ved ordene som mennene bruker som våpen til å straffe dem. Kampen kan starte når mennesket ikke lenger er redd for tvilen og ikke lenger lar seg true av paradis ­eller helvete. For hva er helvete? Er det ikke helvete nok det vi går igjennom i dag her på jorden? Og hvem har skapt det? Er det ikke mennesket selv?
Danmark har fått sin første kvinnelige imam, og Omar bekrefter at det er en bevegelse på gang.
– Men den bevegelsen er også truet av mørke krefter som står i veien for kvinners frihet. Det er patriarkene. I det en kvinne kommer og sier hun vil være en imam, er hun trussel for mennene som tror hun kommer for å ta deres makt. Jeg tror ikke den kvinnelige imamen har det særlig lett. Jeg tror hun har måttet kjempe for å stå der hun står i dag.
– I boken skriver du at kvinner tar på seg skyld. Hva tenker du om det?
– Det er en del av kampen. Vi skal komme dit at kvinner ikke lenger sier at det var min skyld at jeg ble voldtatt. Det er dit vi skal, alle kvinner i verden. Hva er skam? Hva er ære? Er det noe som finnes mellom en kvinnes ben, eller er det noe som finnes i vår oppførsel og i våre tanker? Det kan aldri være en kvinnes skyld at en mann ikke er oppdratt til å styre sine dyriske lyster. Vi kan være med å oppdra en ny generasjon til å være mann nok til å respektere seg selv. Det gjelder alle menn og kvinner.

Tvilens kraft

– Noen hevder at din fortelling kan gjøre det vanskelig å få et balansert bilde.
– Jeg har ikke sagt at hele min verden er ondskapsfull. Jeg ­generaliserer ikke, stigmatiserer­ ikke. Jeg vet godt at kurderne har modige kvinner og respektfulle menn også. Mitt våpen er min penn. Jeg bekjemper også ISIS, men jeg bekjemper også dem som feller krokodilletårer i kampen, og sier at vi er ærbare menn. Men når de kommer hjem til sine koner, så banker de dem gule og blå. Jeg sier ikke at alle er slik. Vi har muslimske menn som vil dø for sine familier og kjempe til døden for sine døtre.
Sara Omar har lært seg Koranen.­ I romanen er det mormor Gawhar som er dødevaskeren. Hun kan Koranen utenat, og det er som en beskyttelse for henne. Men hun frykter også det hun kan. Mannen hennes Darwésh ses på med stor mistenksomhet fordi han har et hemmelig­ bibliotek. Han har sagt «at bøker ganske riktig var frihet, men at Koranen var verdens største fengsel, og at alle som trodde de var frie i Koranens bur, var tåper uten øyne og fornuft».
– I starten på Dødevaskeren møter du en Gawhar som frykter Allah, men samtidig elsker ham. Det gjør hun helt til den dagen hun tvinges til å skjære et foster ut av en død kvinnes mage. Da mister hun sin tro. Imamen prøver å veilede henne tilbake. Når hun til sist finner tilbake til Allah, har hun gjennomgått det jeg kaller en mental reformasjon. Den Allah hun nå finner, er ikke den hun mistet troen på eller den hun frykter, men en hun kan elske, tvile på og stille spørsmål ved, en som hun kan tillate seg å være et menneske overfor, sier hun.
– Du har navnet fra gamle Sara som lo da hun hørte hun skulle bli med barn...
– Ja, mitt navn er et godt ­eksempel på at vi kan leve sammen på tvers av kultur og religion hvis vi utsletter hat og umenneskelighet fra våre hjerter. Da kan man ha et jødisk fornavn og et muslimsk etternavn, sier Sara Omar.

Jeg vet godt at kurderne har modige kvinner, jeg er selv en av dem

—   Sara Omar