Der flyktninger ønskes velkommen

Grace Atimu har flyktet med tre barn fra borgerkrigen i Sør-Sudan. I Uganda får hun en jordflekk å klare seg på. Uganda tatt imot en million flyktninger fra Sør-Sudan på halvannet år.

Reportasje

Mye står stille en søndag i Omugu, men ved mottakssenteret for flyktninger venter et femtitalls mennesker på å bli registrert. Dette er sørsudanere som i løpet av helgen har vandret fra områder i hjemlandet, til poster ved den ugandiske grensen. Der samles de opp og sendes hit. Det er flest kvinner her, enker med barn. Grace Atimu har tatt med seg tre barn fra Kapoeta – Det pågår fortsatt kamper der, vi kom hit etter trygghet, og mat, sier hun. Hun oppgir at mannen ble drept sist oktober, og at hun siden har gjemt seg for de stridende. Måneder i busk og kratt sitter i huden på barna, Roland og Innocent, som kravler rundt moren. På spørsmål om hun noen gang ser for seg å reise tilbake til Sør-Sudan, rister Atimu bare redd på hodet.

Apokalypsen

Den siste omdreiningen i krigen om Sør-Sudan startet i juli 2016. Borgerkrigen i verdens yngste land brøt ut i 2013 men fra august 2015 var en skjør fred på plass. I mai året etter kom president Salva Kiirs hovedrival visepresident Riek Machar tilbake til Juba. Det var under et møte mellom disse to at nye kamper brøt ut i sentrum av Juba 8. juli 2016. De påfølgende dagene flyktet Machar og restene av hans livvakter sørover mot Uganda og Kongo, i hans spor herjet soldatene fra regjeringshæren SPLA. Det er mennesker fra disse områdene, Ekvatoria i Sør-Sudan, som snart skulle bli en av de raskeste folkeforflytninger i vår tid. På noen måneder sent i 2016 og begynnelsen av 2017 tømtes byer og landsbyer. Hele områder ble lagt øde ettersom soldatene rykket fram, og opprørerne svarte. Rapporter fra FN og menneskerettsgrupper har dokumentert etnisk rensing i deler av Ekvatoria.

Aggressive soldater

Andrew Amule, var rektor ved en skole i Yei, en større by helt sør i landet, da soldatene kom. – Den 16. juli 2016 stengte vi skolen. Vi fikk ikke lenger tak i mat til elevene, alle veier var stengt. Det var for farlig å bevege seg ute. Jeg ble i en måned til, for jeg hadde ansvaret for mange folk, også studenter som ikke kunne komme seg hjem, som var fanget ved skolen.

Etter hvert måtte usikkerheten ved å bevege seg vike for usikkerheten ved å bli. I midten av august ble en konvoi med lokale politiske ledere og soldater angrepet på veien like sør for Yei. De skadde ble tatt til sykehuset i Yei, bygget på 1990-tallet av Norsk Folkehjelp. – Soldatene var veldig aggressive da de kom til sykehuset. På et tidspunkt åpnet noen av dem ild mot sivile som ventet der, de drepte mange ved sykehuset midt i byen, sier Amule. Hendelsene ved sykehuset overbeviste den anglikanske pastoren at det var på tide å komme seg unna. I august 2016 ble Amule, familien, og flere av studentene som hadde flyktet med ham, tildelt et jordstykke i BidiBidi nord i Uganda. – Vi har en hel liten landsby her, og vi forsøker å heles sammen. Barna her har fryktelige minner fra Sør-Sudan, nå må vi klare å gjøre dem trygge, sier Amule.

Velkommmen

BidiBidi er verdens nest største flyktningleir, med mer enn 287.000 innbyggere. Eller, en bosetting, skal vi følge språkbruken til ugandiske myndigheter. Dette er nemlig ikke leire, hvor flyktninger lever på organisasjoner og det internasjonale samfunns nåde. Men et stort område satt av til å bosette flyktninger. Her får de hver sin lille jordflekk og noen byggematerialer og redskap til å starte opp et nytt liv. I teorien skal flyktningene også få tilgang på tjenester på lik linje med landets egne innbyggere, som helsevesen og skoler. Uganda har nemlig i flere omganger siden 1980-tallet mottatt flyktninger fra krigene i Sør-Sudan. De er beredt på at flyktninger vil bosette seg permanent i landet. Denne «åpen dør»-politikken, ikke bare mot sørsudanere, men også for kongolesere, burundiere og andre i regionen, har høstet mange godord, blant annet fra Verdensbanken. I en tid der stater gjør det de kan for å begrense tilstrømming av flyktninger ser Uganda ut til å gå mot strømmen, og ønsker dem velkommen. I alle fall på papiret.

---

Flyktninger i Uganda

  • Uganda har ifølge FNs høykommissær for flyktninger tatt imot 1,4 millioner flyktninger.
  • 1 million av disse er fra Sør-Sudan, 300 000 er fra Den demokratiske republikken Kongo.
  • Flyktningene får samme rettigheter som ugandere ved ankomst, de får også utdelt en jordlapp og noen materialer til å bygge med.
  • De sørsudanske flyktningene er i hovedsak bosatt i fire provinser nord i Uganda. I disse provinsene utgjør flyktningene opp mot en tredel av alle innbyggerne.
  • Borgerkrigen i Sør-Sudan har pågått, med opphold, siden desember 2013.
  • I februar opplyste FNs høykommissær for flyktninger at organisasjonen kun har mottatt fire prosent av det de trenger for å drive bosettingene i Uganda.

---

Uten grunnvann

– Det var ingenting her, så vi gjør det vi kan. Men utfordringen er blant annet at det har vært dårlig med grunnvann, og at området flommer over i perioder. Det burde vel egentlig ikke bo folk her, sier Tereza Unzia. Unzia er ugander men engasjert av norske Flyktninghjelpen for å bedre de sanitære forholdene i Palorinya, en bosetting vest for BidiBidi. Ett år etter at det kom flyktninger til Palorinya-bosettingen i mars 2017 er det mye som ikke er på stell på denne flomutsatte sletten ved Nilen. Det bores etter vann og konstrueres vanntårn på spreng. To ganger om dagen må det kjøres ut vann til 35 tanker Flyktninghjelpen har ansvaret for. Dette er vannkilden for 64 000 mennesker i sektor tre i en leir med til sammen 163.000 mennesker. Det er nok til å drikke men lite å vaske seg med. Og jordbruk kan de som er bosatt her mer eller mindre glemme.

Ripe i lakken

Problemer med grunnvann, slik de har i Palorinya, gjør at bosettingene i Uganda er avhengig av assistanse også i årene som kommer. Men Uganda, som nylig ble framholdt som «best i klassen» på å ta imot flyktninger har også fått noen riper i lakken. I februar ble det kjent at myndighetspersoner hadde overdrevet antallet flyktninger i en bosetting til egen vinning. Hoder måtte rulle, både hos statsministerens kontor og i FN-systemet. Uganda risikerer å miste noe av donorstøtten flyktningene fortsatt er helt avhengig av. Siden nyttår har Uganda opplevd en ny tilstrømming fra det nordøstre Kongo. I en verden hvor flyktninger i Midtøsten får mye av oppmerksomhetene, er FNs operasjoner i Afrika i konstant pengenød.  Det er usikkert hvor lenge Uganda nå kan holde portene åpne. I BidiBidi har flyktningene selv forslag til løsninger.

Enker og farløse

Naboen til pastor Amule heter Rosemary Kute, og som han kom hun til Uganda fra Sør-Sudan i august 2016, med syv barn. Ifølge FNs egen statistikk er hun typisk: 82 prosent av hele flyktningbefokningen er kvinner og barn. Enker og farløse.

Om vi kunne få jobbe, så ville vi klart oss selv

—   Rosemary Kute

– Å være enslig mor her er ikke lett, og å skulle få videre utdanning til barna er heller ikke greit, sier Kute som selv er utdannet lærer. – Tre av ungene mine har nå droppet ut av skolen, og selv får jeg ikke jobbe som lærer. Papirene mine forsvant da vi flyktet. Jeg har forøkt å søke jobb ved skolen her, men de sier jeg mangler papirer. De vil ikke høre hvorfor. Kute har fått til en slags kjøkkenhage hvor de vokser kassava og squash. I en kjøkkenhytte kokes de bitre kassavabladene til en middag for barna. Dette er det familien lever på. – Men vi er helt avhengig av matrasjoner, dette er ikke nok å klare seg på. Men om vi kunne få jobbe, om vi kunne få transport slik at vi kunne reise, så ville vi klart oss selv. I mellomtiden venter vi bare, sier Rosemary Kute.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje