Et trygt rom i Tysfjord

Kvelden er mørk og kald. Inne i kirkegammen ved Skolevannet er det likevel lunt og lyst. Det er fyr i ovnen og på parafinlampene. De som går langs veien på den andre ­siden av vannet kan høre salmen «Lagábuj Jubmel, duv» – «Nærmere deg, min Gud» – bli sunget på samisk.

I kveld er Samisk kirkeråd på besøk. Den vigslede gammen har vært et viktig møtested for mennesker i lokalsamfunnet siden VG-artikkelen «Den mørke hemmeligheten» avslørte omfattende seksuelle overgrep i kommunen i juni 2016.

Trygt rom

Gammen er vigslet. Folk i Tysfjord vet det. Derfor kan den stå åpen og likevel få være i fred. Her har diakon Anna Kuoljok én til to ganger i måneden invitert folk – også de som ikke kaller seg troende – der overgrepene har vært blant samtaletemaene. Folk sier de opplever det som et trygt rom.

– Hva innebærer det?

– Et trygt rom er et rom der du kan komme som den du er, med alt du har, og bli møtt med respekt som menneske. Enten du er overgriper eller har opplevd overgrep. Vi kan ikke alltid ta bort det som er vondt for mennesker. Men vi tåler å høre hva folk sliter med. Sammen reflekterer vi over alle våre grunnleggende relasjoner i livet, sier Anna Kuoljok.

Kan bli verre

Innbyggerne i Tysfjord ble lamslått da VG-artikkelen kom. Elleve kvinner fortalte at de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep. 47 historier fra de siste tretti årene kom fram i artikkelen. I ett år etterpå hadde folk i lokalsamfunnet nok med å stå på føttene, sier en i bygda som kjenner den godt.

Vi kan ikke alltid ta bort det som er vondt. Men vi tåler å høre hva folk sliter med.

—   Anna Kuoljok, diakon

Politirapporten som oppsummerte etterforskningen kom i november i fjor. Da avdekket den at omfanget var enda større.

151 av det som politiet ser på som straffesaker er seksuelle overgrep. Mye av dette er voldtekter.
Mer enn tre fjerdedeler av de som har opplevd overgrep er barn eller ungdommer under 16 år. Den yngste var fire år.
To menn er dømt til fire og fem og et halvt års fengsel. Begge dommene er anket.

«En nasjonal tragedie», kalte tidligere sametingspresident Vibeke Larsen det for knapt et år siden. Overgrepene fordeler seg over 60 år.

Tausheten om overgrepene er brutt. Nå tåler bygdefolket å snakke om det vonde.

– Vi har akseptert at det er slik det er, og kanskje enda verre, sier Anna Kuoljok.

– Enda verre?

– Politiet sier at det er toppen av isfjellet. Vi er forberedt på at det kan komme mer. Nå spør vi om hva vi kan bidra med for at folk kan leve sammen, sier Kuoljok.

---

Tysfjord

• Kommune i Nordland, i området Nord-Salten.
• På samisk er navnet Divtasvuodna.
• Har knapt 2.000 innbyggere.
• I kommunereformen blir kommunen delt. Den østlige delen blir innlemmet i Narvik. Den vestlige delen blir med i Hamarøy kommune.

---

Også sametingspresident Aili Keskitalo hevdet i sin nyttårstale på TV at det finnes flere overgrepsofre i Tysfjord. Hun ba dem stå fram.

– Ikke skjul sorgen og smerten mer, la sinnet forlate de innerste kamrene, sa hun.

Følelser

Anna Kuoljok har arbeidet mye – sammen med mange – for at lokalsamfunnet skal takle traumene. Hun er opprinnelig svensk og eneste diakon i det lulesamiske området som Tysfjord er en del av. Samene her har gjennom lang tid opplevd krenkelser, også fra kirken. Nå snakker­ diakonen om at kirken ikke skal splitte, men bygge broer. Det kan være vanskelig når følelsene knytter seg til noe som ligger langt tilbake i tid.

– Vi samer snakker lite om følelser, konflikter og tro. Det viktigste er å holde gruppen samlet. Nå prøver vi å finne ord for følelsene.

Ritualer

Kirken i Tysfjord har lagt til rette for to samlinger med Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Til høsten skal den tredje holdes. I januar ble det arrangert en spesiell gudstjeneste – «Messe for verdighet» – i den lokale kirken. Ressurssenteret har utviklet messen og tilrettelagt den for Tysfjord sammen med kirkestaben der.

I messen er et poeng at alteret et dekket av et hvitt klede, som en bandasje. «Her kommer vi med våre sår – som kan forbindes, leges», sies det i liturgien. I Tysfjord ble det samiske vektlagt i valg av språk, salmer og gjenstander som ble brukt. Deltakerne kunne bruke et lite kors av tre, et gripekors, som et symbol på noe man kan holde i når det ikke finnes andre «holdepunkter».

Vi er forberedt på at det kan komme mer.

—   Anna Kuoljok, diakon

Inge Nordhaug er opptatt av at ritualer kan ha en helende virkning. Han har vært med på å lage messen, er spesialkonsulent med vold og seksuelle overgrep som fagområde og arbeider til daglig ved RTVS Vest i Bergen.

Forkortelsen står for Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging.

Nordhaug erfarer at mange som har erfart overgrep synes det er vanskelig å snakke om det de har vært utsatt for. Da er det lettere å få forbønn eller en perle som tegn på verdighet.

– Jeg tror mange helbredes via symboler og symbolske ritualer. Det har stor effekt på hvordan man opplever sin egen verdi, sier han.

Selv om man ikke tror at Gud er i ritualet, kan det være ­«helende», mener han.

Offentlig

– Hvor viktig er det at ritualet skjer offentlig og ikke på et bakrom?

– Er det et kulturelt traume, som det ser ut til å være blant lulesamene, bør ritualet være offentlig – om synet på dem som har opplevd traumet skal forandres. For bygda og framtida der er dette viktig. Holder man ritualer innen familien, risikerer man at overgrepene blir skjult der, sier Nordhaug.

Det kom et trettitalls personer på «Messe for verdighet» i Drag/Helland kirke. Biskop i Sør-Hålogaland, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes deltok. Noen mener at flere ville kommet om biskopen, som er for likekjønnet vigsel, ikke var der.
Messen kommer til å holdes på Drag én gang i året. Gjentas den årlig, vil messens betydning øke, mener Inge Nordhaug.

Armodit

Rett fra vaffeltreff på sykehjemmet kommer Anna ­Kuoljok for å snakke med Vårt Land på gamle Drag skole der hun har kontor. På vannet nedenfor går et ungt par på skøyter i vintersola. Vi setter oss på det tomme prestekontoret. Etter at sogne­presten nylig sluttet, er de på utkikk etter en som kan være prest for hele det lulesamiske området.

Jeg tror mange helbredes via symboler og symbolske ritualer.

—   Inge Nordhaug, spesialkonsulent vold og seksuelle overgrep

– Hva betyr ritualer for det som folk går gjennom i Tysfjord?

– Samers personlige forhold til skaperverket er ikke noe vi snakker om. Det er noe vi gjør. Derfor treffer ritualer oss veldig bra, mye bedre enn ord. Man kan preke, men personlig hører jeg kanskje mer tonen i prekenen enn ordene, sier Anna ­Kuoljok.

Når samer tidligere døde, var det kvinners oppgave å uttrykke sorgen med en blanding av gråt og sang. På samisk kalles det armodit. Joik ble forbudt under tvangskristningen, og mange er skeptiske til å slippe samiske uttrykk til i kirken. For dem som ikke kjenner til armodit, kan det forveksles med joik. Og mange samer er redde for å bli hånet og latterliggjort igjen, forklarer diakonen.

Men i salmesangen kommer følelser ut. Jo mer følelser som skal ut, jo saktere går det, og jo flere halvtoner legger vi inn, forklarer hun.

«Gråtested»

Bølgene på den brede Tysfjorden er snill med ferja Vardehorn på vei mot Drag fra kommunesenteret Kjøpsvik. Over tettstedet glitrer Norges nasjonalfjell, Stetind. På neset som ferja må runde før den legger til, stikker det spisse taket til en lavvo-formet bygning opp over trærne. Her holder det lulesamiske senteret Árran – Ildstedet – til. Opp under taket har seniorrådgiver Anne Kalstad Mikkelsen sitt kontor.

«Samer trenger et gråtested», skriver hun i ­Bårjås, tidsskriftet senteret gir ut.

– Hvordan ser du for deg et slikt gråtested?

– Dette kan være del av en samisk sannhetskommisjon. Det kan også være konkrete rom – «Det hvite rommet», eller «Det svarte rommet» – som er avsatt til å ta imot de vanskelige fortellingene, der smerten anerkjennes, sier hun.

– Kan kirken være et gråtested?

– Ideelt er det en av kirkens oppgaver, men slik har det ikke vært. Selv om man kan forstå det som at Jesus gir plass til de vanskelige fortellingene, så er det i praksis mange som ikke har fått plass. Det har ikke vært lyttende ører, sier Anne Kalstad Mikkelsen.

Snøspurven

Hun har vært opptatt av å få fram tabuer og vonde historier i det lulesamiske miljøet, og arrangementer ved Árran har i praksis gjort senteret til et «gråtested».

– Vi har laget ritualer her på Árran. Vi setter rommet, og gjør det til et trygt rom der følelser får plass. De som lytter gjør det aktivt. En fadder gir respons. Fadderen har som oppgave å ta imot fortellingen og anerkjenne den, forteller hun.

Som en del av ritualet får både forteller og fadder en snøspurv av glass. Den symboliserer at de er bundet i hop og har ansvaret for hverandres fortellinger i det videre liv.

– Alt dette tror vi kan helbrede. For samene har de andres fortelling vært så sterk og dominerende at vi har mistet vår egen stemme. Med din egen fortelling er du med på å definere ditt eget liv, sier Anne Kalstad Mikkelsen.

«Gå på gravene»

Hvitmalte Drag/Helland kirke ligger helt for seg selv i en åsside. I bakken opp mot kirken ligger kirkegården. En prest står midt i flokken som har samlet seg rundt en åpen grav. Parkeringsplassen nedenfor er full av biler.

Det er en samisk begravelse. Ved en slik ­anledning kommer alle, slik samene har for vane å stille opp for hverandre. Fortsatt holder noen fast på tradisjonen med å gi penger til de etterlatte for at de skal klare å betale for begravelsen.

Politiets rapport om Tysfjordsakene forteller at noen her på kirkegården har gjennomført ritualer for å hevne seg mot de som har varslet om overgrep, eller for å skremme dem til stillhet. Det kalles «å gå på gravene». Det gjøres for å få kontakt med de døde.

Tysfjord er et religiøst samfunn. Konservativ, kristen tro har stått sterkt, særlig i læstadiansk form. Men ritualene som politirapporten skildrer viser at folketroen også lever blant folk.

«Trusler ved hjelp av overtro og overmenneskelig kraft synes også å være elementer i flere av overgrepssakene (sjamanisme)», står det i rapporten.
Formødre og forfedre er en del av den samiske familien, og de er til stede som en overmenneskelig kraft som kan være både av det gode og det onde, skriver politiet. Under etterforskningen har de fått høre at «vi må la de døde være i fred», og ikke etterforske saker der døde er involvert.

Ganning

Fem trusler har også kommet mot varslere i ettertid. Disse er politianmeldt. Varslere skal også ha mottatt trusler om at de skal bli gannet, men dette kjenner ikke politiet til. Ganning betyr i følge folketroen at det kastes en forbannelse over mennesker.

Dette er også skremmende, forklarer Heidi Frich Andersen, som ved nyttår gikk av som sokneprest på Drag. Hun forteller om folk som vil bli bedt for.

– Å være en kristen er å være beskyttet mot ganning. Bønn beskytter sterkere. Derfor sier jeg at bønn beskytter mot ganning og trusler, forteller hun.

Blant samer er også «lesing» mye brukt for påkalling av gode, guddommelige krefter. ­Lesere er de som ved å lese konkrete bibel­vers, eller be, skal ha evnen til å helbrede.

Utmattet 

Anna Kuoljok skal avspasere resten av dagen. Det røyner på å være diakon i disse dager.

– Jeg er utmattet. Kort sagt. Men jeg klarer meg fordi jeg har fått veiledning og støtte.

– Hva er det vanskeligste?

– Alle som bor her er berørt. Alle familier har enten en venn eller er i familie med noen som er rammet. Det betyr at jeg alltid er på jobb, sier hun.

I begynnelsen ville noen at overgrepene skulle ties i hjel. Nå er folk stolte over styrken som er vist med alle varslingene. Det er stor vilje til å skape en tryggere framtid for barn og unge i bygdene.

Men det tar tid å lege sår. De åpnes igjen hver gang en sak kommer for retten.

Alle som bor her er berørt. Det betyr at jeg alltid er på jobb

—   Anna Kuoljok, diakon

Et stille opprør

Varslingsakene i Tysfjord har utløst noe et samisk opprør. De kaller det ­#miha.

‘Mange mener at det må tas oppgjør med en ukultur blant samer. Men er det en ukultur her, finnes den også blant offentlige myndigheter.

Lars Magne Andreassen vil ikke høre snakk om at roten til overgrepene utelukkende ligger i den samiske kulturen, som har blitt beskrevet som en taushetskultur der man dekker over det vanskelige.

Samenes taushet er der fordi ingen har villet lytte til dem opp gjennom historien, mener han:

– Når ingen tar imot dine historier, oppstår tausheten.

Direktøren ved Árran, det lulesamiske senteret og museet på Drag i Tysfjord er tydelig på at skylden for overgrepene ligger hos overgriperne. Men grunnen til at overgrepene ikke har kommet til overflaten tidlig­ere ligger dypest sett i undertrykkingen av samene, i fornorskingen. Anerkjennelsen av det samiske kom først med Sameloven av 1987, hevder Andreassen.

Mistillit

Overgrep i Tysfjord var også anmeldt til politiet før VG-oppslaget i 2016. Omsorgssvikt var meldt til barnevernet. Brev var skrevet til kongen.

– Det hele ble tiet i hjel. ­Regjering og sameting sa det var en lokal sak, kommunen sa det ikke var problem med seksu­elle overgrep. Myndighetene hadde ikke innsikt i samiske forhold, ingen­ kulturkompetanse. Slik økte mistilliten blant samene,­ mener Andreassen, som er ­lulesame selv.

Mistilliten ble gjensidig: Når samene ikke fortalte, konkluderte myndighetene med at de var et lukket samfunn.

Metoo

Andreassen trekker paralleller til Metoo-bevegelsen.

– Kvinner og samer kan fortelle om det samme: Tausheten, ikke bli tatt på alvor, redsel for konsekvenser, individualiseringen av skammen, sier Andreassen.­

Skammen over å være same har mange steder vært stor, hevder han. Kan du ikke gjøre noe med situasjonen, tilpasser du deg. Du lærer ikke språket ­videre, du bærer ikke kofta. Prisen er skam, og den er kollektiv.

– Tysfjordsakene berører alle, i hvert fall indirekte, og er ikke utelukkende et samisk problem. Politirapporten som ble lagt frem i november 2017 viser at en tredjedel av de anmeldte overgriperne ikke er samer.

Lars Magne Andreassen vil imidlertid ikke fjerne ansvar fra samene i Tysfjord.

– Vi må ta selvkritikk for at vi ikke har klart å beskytte våre barn. Hvis alle sier at «jeg er ikke anmeldt, dette angår ikke meg», så får vi berøringsangsten som vi har opplevd både fra norske og samiske myndigheter.

Miha

For mange i Tysfjord er det vanskelig å snakke ­offentlig om overgrepssakene,­ men Árran-­direktøren har ­bestemt seg for å snakke med alle ­journalister.
Varslingene har utløst en ny stolthet blant mange samer den siste tiden, forteller Lars Magne Andreassen. Lørdag for to uker siden ble det arrangert en stor konsert i Hamarøyhallen der det samiske ordet for stolthet var overskriften – mihá.

– Vi er stolte av det som skjer, vi er stolte av dem som sto fram og varslet, vi er stolte av hverandre.

Om det er noe storsamfunnet kan gjøre, er det å være stolte over hvordan tysfjordingene har tatt fatt i overgrepsproblematikken.

– Vi trenger den klappen på skulderen. Vi er et slitent folk, både samer og nordmenn her.

Ringvirkninger

De samiske artistene på konserten kom fra hele Nordkalotten. Andreassen mener det peker på at Tysfjord-sakene har store ringvirkninger.

– I norsk bevissthet er Tysfjord en avgrenset geografisk sak. I den samiske bevisstheten er det derimot et nasjonalt problem i hele Sápmi – Same­land. Nå står de andre stedene for tur. Vi er nødt til å være offensive, vise at vi ikke lar oss knekke av dette.

– Blir det en varig endring?

– Ja, det er klart. Brytes stillheten, skjer forandring. 
Vårt Land

Når ingen tar imot dine historier, oppstår tausheten.

—   Lars Magne Andreassen, direktøren ved Árran

Dette er er Tysfjordsakene. 

Mange opplysninger er fra politirapporten som kom i november i fjor:

* 161 straffesaker er opprettet. 151 av disse er seksuelle overgrep.

* 40 saker omhandler voldtekt av barn under 14 år.
* Den eldste saken er fra 1953 og den yngste saken fra august 2017.
* 82 personer har status som fornærmet.
* Fornærmedes alder strekker seg fra 4 år – til 75 år.
* 92 personer har status som mistenkt, siktet eller tiltalt.
Nærmere 70 prosent av de fornærmede og mistenkte tilhører det lulesamiske miljøet.Mistenktes alder strekker seg fra 10 til 80 år.
*  I 10 saker blir det reist tiltale.
20 er siktet.
12 saker etterforskes fremdeles.
* 106 saker (70 prosent) er per november 2017 henlagt på grunn av foreldelse eller av ­andre grunner.
* I 20 tilfeller ble ikke overgrep varslet om av familiemedlemmer, skole, barnevern, lege, menighet, predikant, politi med flere.
* Før jul ble en 49 år gammel mann i Salten tingrett dømt til fengsel i fem og et halvt år for overgrep mot fem kvinner.
* Tidlig i februar ble en 56 år gammel mann dømt til fire års fengsel for overgrep mot en psykisk utviklingshemmet kvinne fra Tysfjord.
Begge dommene er anket.
* Siden november har politiet fått fem anmeldelser knyttet til Tysfjord-sakene.
* Spesialenheten for politi­saker har innledet etterforskning mot en polititjenestemann etter at politiet er ­anmeldt for å ha unnlatt å avverge en straffbar handling.
* Den læstadianske forsamling i Tysfjord er anmeldt for å ikke ha varslet eller avverget overgrep.
Kilde: Politirapporten Overgrepene i Tysfjord og NTB