Forfatterens akutte bønn for morgendagen

Åpningsscenen i romanen De kommer til å drukne i sine mødres tårer er et langtrukket mareritt der unge terrorister truer med å drepe en karikaturtegner. Boken fikk Augustprisen i fjor fordi den på originalt vis skildrer hvordan samfunnsveven bryter sammen og terror og undertrykkelse bryter løs. Nå foreligger den på norsk og er allerede omtalt som årets mørkeste bok.
Den høyreiste skikkelsen smiler. Han møter oss på jernbanekafeen der han har skrevet romanen mens han har rugget på en barnevogn. Vi er midt i Gøteborg der han bor med kone og fire barn og der faren fra Uganda ligger begravd. Om faren har han skrevet romanen En storm kom fra paradiset (2013).
I sekken har han et ferskt eksemplar av sin nye samling tekster skrevet de siste åtte årene. I forordet leser vi:« Jag lyfter upp  flickan på mina axlar och bär henne under träd vars namn är adresser i en vidsträckt och susande hemstad: bok, ask, rönn.»
I løpet av samtalen kommer vi tilbake til hva det er som gjør at vi hører hjemme et sted. Å kunne trærnes navn – bøk, ask og rogn, er et sikkert tegn på tilhørighet. Å kunne skrive vakkert og vondt om det som river i sjelen og i samfunnsveven er blitt Anyurus varemerke.

Brennpunkt Paris

Han var egentlig i gang med en større fortelling da tegneserieredaksjonen Charlie Hebdo ble angrepet av terrorister.
– Det fantes en plass i den store fortellingen for denne rystende hendelsen. Da jeg hadde skrevet den inn, skjønte jeg at det var dette som var akutt. Slik er det hver gang; jeg må finne grunnen til å skrive. Jeg må finne brennpunktet.
– Hva kan et slikt brennpunkt være?
– Det er et punkt der noe dypt personlig sammenfaller med noe som jeg på et vis finner umulig å fortelle. Den forrige boken om min far er åpenbart dypt personlig. Da jeg stod der ved hans døde kropp og så på hans døde ansikt, fant jeg brennpunktet.
– I denne romanen kom det umulige først. Slik jeg opplever det er det umulig å snakke om islam, terrorisme, høyrepopulisme og holde to tanker i hodet samtidig. Det er vanskelig som muslim å skrive om det uten å bli fastlåst i posisjoner man ikke ønsker å havne i. Det er vanskelig på den ene side ikke å bli en som forklarer terroren med rasisme, med Abu Ghraib eller krigen i Afghanistan og bli en slags apologet for ekstremisme.
På den andre siden vil han unngå å bli utnyttet av høyrepopulister og fascister.
– De lengter etter fortellinger fra innsiden av islam der muslimer forteller om de feil som finnes i sin religion. Det kjentes umulig. Der oppstod brennpunktet.

Fra sitt innerste

Det tyngste i skrivingen oppstod da terroristene slo enda hardere og tok livet av 130 parisere senere samme år. Etter Charlie Hebdo fant romanen sin form og innholdet var gitt – alt umulige temaer.
– Men boken ble provokativ og et mørkt speilbilde av Charlie Hebdo-hendelsen og av Europa. Da Bataclan og den jødiske matforretningen ble angrepet, ble jeg slått av hvor monstruøs min egen bok var. Det var noe amoralsk, uetisk og unnvikende i fortellingen. Det var en tung periode. Å bli stilt innfor alvoret i det man skriver, forteller han.

Det løsnet ikke før han skjønte at han måtte skrive seg selv inn i fortellingen. I neste versjon av manus var det forfatteren Johannes Anyuru som skriver boken. Av fortellertekniske grunner tok han bort navnet. Nå er forfatteren et slags alter ego.
– Til tross for at boken er fiksjon, er den dypt personlig for meg, sier han.

Sci-fi-figur

I 2003 debuterte han med diktsamlingen Det är bara gudarna som är nya og ble straks et navn i litterære kretser. Det har forundret ham hvordan hans siste roman er blitt lest av søsken og venner som aldri har brydd seg om å lese diktene.
– Det gjør meg lykkelig at så mange ulike mennesker har kunnet lese den, gjenkjent noe av seg selv og har funnet mening og skjønnhet i den. Gamle menn i moskeen kommer til meg og sier de har lest den og merker at den er skrevet i kjærlighet. Også mennesker som ellers er opptatt av å skrive om den trussel muslimer utgjør har funnet en beretning om vår tid som sier dem noe. Det forbauser meg at så mange ulike tar den til seg, sier Anyuru.
– Du har heller ikke gjort det spesielt enkelt. En lurer stadig på hvor er vi nå og hvem er det som snakker?
– Nei, jeg vet. For ikke å snakke om at romanen anvender visse fortellerfigurer fra science fiction og tegneserier. Jeg har sett en mengde filmer og lest serier om figurer som reiser i tid og i parallelle univers og hentet flere grep derfra inn i boken.

Siste dikt

Den første romanen han skrev, var et forsøk på å vinne tilbake en spansk kjæreste. Den lærte ham alt om dårlige romaner samt at han faktisk kunne levere 300 sider prosa. Tidligere hadde han bare skrevet dikt. Etter at han ble muslim, har han ikke skrevet lyrikk. Hvorfor ikke?
– Poesien var nok en religion for meg, en religion av fortvilelse. Ikke på et dårlig vis, men på en produktivt og positiv måte. Poesien hadde religionens plass i mitt liv. Poesien var en måte å søke etter en fortelling om mitt eget liv. Poesien spør hvorfor finns jeg og hvem er jeg? Å bli religiøs er å finne svar på de spørsmålene. Jeg opplevde at jeg fant svar. Hvorfor finnes jeg? Fordi Gud har skapt meg. Det høres jo banalt ut, men om du reflekterer, er det også en avgrunn i å tenke det. Hvem er jeg? Religionen svarer egentlig «jeg er ingen og Gud er alt». Når man har funnet en trygghet i de svarene, noe jeg opplever, så mister poesien sin oppgave. Jeg synes det er vanskelig å finne hva poesien da skal gjøre i mitt liv. I stedet er jeg blitt interessert i hvorfor mennesker gjør ting, ikke hvorfor finnes noe, men hvorfor gjør vi ting. Hvorfor kjenner jeg dette? Hvorfor hender dette? Det er spørsmål som romanen ofte kan svare bedre på. Det er ett svar på ditt spørsmål.

---

Johannes Anyuru

• Svensk poet og forfatter.
• Født 1979 i Växjo der han er oppvokst med mor og to brødre.
• Aktuell med romanen De kommer til å drukne i sine mødres tårer (Press forlag).
• Han er også aktuell med essaysamlingen Strömavbrottets barn Texter om konst, våld och fred 2010 – 2018 (Nordstedts).
• Han bor i Göteborg med Sara og fire barn under elleve år. Parets felles datter Aya er 18 måneder gammel.
• I 2007 konverterte han til islam.
• I 2003 debuterte han med diktsamlingen Det är bara gudarna som är nya.
• Har også skrevet Omega (2005) og Städerna inuti Hall (2009)
• Romandebuten Skulle jag dö under andra himlar kom i 2010.
• I 2012 kom romanen om faren fra Uganda En storm kom från paradiset som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

---

Ateisten. Han tror mottakelsen av romanen kan skyldes emnets brennende aktualitet. Mens vi snakker pågår rettsaken i Stockholm etter terroren i Drottninggatan. I Gøteborg er flere menn arrestert etter å ha kastet brannbomber mot byens synagoge før jul. Enkelte kalte Anyurus roman for profetisk.
– En tanke som var veiledende for meg, var at det må bli en bok som kan komme fra trykkeriet samme dag som det inntreffer en terrorhandling.
– Hva om det var den tidligere ateisten Anyuru som skrev boken?
– På et vis hadde det vært mye enklere for da finnes ikke mistanken der om hva slags muslim du er. Hadde ateisten Anyuru skrevet boken, ville det blitt den spekulative provokasjonen. Det ville ha blitt en mye mørkere bok. Jeg har skrevet en diktsamling som er uetisk, som bare viser fram mørket i verden. Min tredje diktsamling pirker liksom i leseren med et skarpt glasskår. Da jeg var ateist, var jeg interessert i å rasere menneskers egne forestillinger om sin egen godhet, tror jeg.
– Uff…!
– Ja, og en mye dårligere bok. Som troende muslim i dagens Europa kjenner man seg utsatt og truet. Mye politikk formuleres rundt en selv og rundt det at man liksom utgjør et problem. Alt dette skjer fordi man holder fast i noe som er en kilde til uendelig håp og lys. Forstår du? Som muslim er man utsatt fordi man er religiøs, fordi man tror på en skapende kraft som er god og rettferdig. At alt til slutt kommer til å balansere. Det er ut fra den merkelige, doble posisjonen som boken er skrevet. Problemet med terroristene som utøver sin vold i religionens navn, er at de ikke riktig tror på en gud som kommer til å bringe rettferdighet.

Umulig flukt

Som svart vet han hva rasisme er. Huden kan han ikke bytte. Den setter ham heller ikke i stand til å holde ut med å bli dårlig behandlet. Som muslim derimot burde det være slik at du har verktøyene til å håndtere disse sakene.
– Når det likevel ikke er slik med alle, tror jeg det skyldes at vi muslimer har mistet en form for åndelighet og er blitt opptatte av politiske og sosiologiske forklaringer.

I boken antyder han en avskjed med Sverige. Familien boken forteller om sikter mot Canada. Da Anyuru var femten fantaserte han om Uganda. Drøye ti år senere var det Spania han lengtet til.
– Noen emigrerer om de har mulighet, andre tenker at dette er stedet jeg kjenner…
– De kan navnet på treslagene der…
– Akkurat. Den hjemfølelsen har oppstått fordi de har bodd der hele livet. Den erkjennelsen kommer i alle menneskers liv. Har man en forelder som kommer fra et annet sted i verden slik jeg har, da hender det kanskje når man er fem eller ti år gammel. Jeg forstod veldig tidlig at jeg ikke er svensk. Det er noe alle som bor i Sverige kommer til å innse at det at du er svensk er en tilfeldighet. Det utgjør ikke kjernen i den du er.
- Jeg skulle kunne bo hvor som helst. Når høyrepopulistiske stemmer blir høyere og høyere i Europa, blir den følelsen stadig sterkere. Da handler det ikke lenger bare om at man lengter til noe bedre. Da overtar skrekk og redsel for tanken på hvordan det kommer til å bli her om ti år. Hvordan vil det være for mine barn å vokse opp her? Finnes det et bedre og sikrere sted? De tankene begynte jeg og min kjære å få for fem år siden. Hun er fra California, og vi har lenge tenkt at vi kunne flytte til USA. Men så vant Trump og sugde med det all glede ut av tanken på å flykte til USA. Det ble så tydelig at problemene finnes overalt. Det er ikke noe sted å flykte til fra friksjonene i det flerkulturelle.

Bare svensk

Når han sier at han aldri egentlig har kjent at Sverige er hans land forklarer han det med at han aldri har hatt illusjonen om at et land kan være et hjem.
– Ditt eneste hjem må være et punkt inne i deg selv. Som religiøs skulle jeg ville si at mitt hjem er hos Gud.
Han sammenligner med den følelsen av forelskelse han kjente som 15-åring. Den må ikke forveksles med kjærlighet.
– Den rette kjærligheten i mitt ekteskap er mye dypere, bedre, sannere og mer virkelig. På samme måte tror jeg det er mer fantasien om en hjemmefølelsen i et land. Den er ikke like dyp og meningsfull som den ordentlige hjemmefølelsen som du har når du kan navnene på trærne et sted. Når jeg har vært utenlands og kommer til Sverige, så kommer jeg hjem. Ikke fordi jeg er svensk, men her ble jeg tilfeldigvis født og her vokste jeg opp. Det er blant disse menneskene jeg har lykkes med å skape et meningsfullt liv. Gøteborg er min plass i verden. Her er min pappa begravd. Det er bare på svensk jeg kan snakke på denne måten. Det er menneskene her som leser mine bøker som gjør at jeg kan opprettholde mitt liv. Det er når man gjør det til sin nasjon at det kommer inn mange fantasier.

Må ha håp

«Skrivandet är en väv, en väntan. På vad? På det som ska öppna sig.» Sitatet er fra hans siste essaysamling. I romanen blir forfatteren spurt om han har noe håp for Sverige. Og han har ikke svar. Hva sier du?
– Jo jeg har håp. Det må man ha.
Da må det forhandles fram måter å leve sammen på tvers av skiller som går dypere enn de som er mellom curry og fårikål.
– Det er ikke så enkelt som vi trodde. Det finnes store virkelige skiller. Hvordan skal vi håndtere dem og den angsten de gir opphav til? Hvordan skal muslimer håndtere at vi lever på steder der man ikke bare kan tegne karikaturer av pave, av Jesus og av profeten Muhammed, men der det til og med blir heiet på og sett som en del av en frihetlig tradisjon. Hvordan skal vi håndtere det?
– På samme måte må sekulære mennesker håndtere det at de finnes mennesker blant dem som ikke synes begjæret er sannheten i tilværelsen, som har verdier som de opplever som svært gammelmodige og bakstreverske, som for eksempel ideen om at man ikke skal ha sex utenfor ekteskapet. Hvordan håndterer man at visse kvinner vil gå med hijab? Eller burka? Sannheten er at det er enkelt å si at det er menn som tvinger dem.
– Det som gjør meg fortvilt er at vi i Sveige har et parti med nazistiske røtter som får 20 prosent oppslutning. Det som gir meg håp er likevel at samtidig pågår det hele tiden samtaler – som ikke er disse opphissede kranglene – mellom kolleger, naboer og venner som forhåpentligvis gjør oss menneskelige for hverandre.

Jødiske søsken

 – Det er en jødisk jente med i romanen. Hvor bevisst er det?
– Det er svært bevisst. Muslimer gjør ofte den feil å tenke at motsetningen til å være muslim er å være kristen eller jøde. Egentlig er vi svært nære hverandre. Konflikten i Israel og Palestina river i stykker hele den muslimske og den jødiske verden på en måte jeg opplever som destruktiv, sorgfull og meningsløs. Med den voksende fascismen så må vi jo være allierte. Jeg tror muslimer kan lære seg mye av den jødiske erfaringen av å være en religiøs minoritet i Europa. Hva har de gjort og hvordan har de håndtert det? Hvordan har de kunnet beholde sin egenart samtidig som de har levd blant mennesker som ikke er troende eller jøder i tusentalls år. Vennskapet mellom den muslimske og den jødiske jenta er en bønn i boka om at det søskenskap som finns mellom jøder og muslimer skal kunne gjenopprettes.
– Ordet kjærlighetsdikt går igjen. Er det det romanen er?
– Det har jeg ikke tenkt, men sånn er det kanskje. Det finnes en religiøs forestilling om at Gud ville bli erfart av noen andre. Da skapte han sin elskede, og det er profeten Muhammed. For at han skulle finnes og være profeten, måtte det finnes en verden og et oppdrag. Derfor ble verden skapt, ifølge sufitradisjonen, som Guds kjærlighetsdikt til profeten. Det er derfor vi elsker hverandre. Romanen er kanskje et kjærlighetsdikt, men jeg skulle heller si at den er som en bønn, sier Johannes Anyuru.

Romanen er kanskje et kjærlighetsdikt, men jeg skulle heller si at den er som en bønn

—   Johannes Anyuru