Fem hundre års forventningspress

Det var en gang bønder og fiskere tok på seg finstasen, kavet seg til kirken og presset seg inn i benkeradene.
For å bli sett? Ja visst. Og sikkert for å slarve og sladre litt. Men aller mest for å lære om tilværelsens store mysterium av lokalsamfunnets klokeste, mest beleste og verdensvante mann: Presten.
Så kom pietismen med nye kirkesamfunn, sekulariseringen med nye livstolkninger – og velferdssamfunnet med nye utdanningsmuligheter, som fikk vanlige folk til å sette spørsmålstegn ved autoritetene og deres sannheter.
Det er lenge siden søndagens preken var lokalsamfunnets pulsslag. Men fortsatt tar hundrevis av norske prester på seg prestekjortelen hver søndag, og går de tunge skrittene opp til prekestolen. I den minst svette hånda holder de en tynn bunke ark, hvor noen ord er strøket over og andre er streket under. Når de har kommet helt opp, og har lagt prekenteksten foran seg, sier dagens prester – litt oftere en før – en stille bønn:
«Kjære Gud, la dette gå bra».
– Det er typisk at prester drømmer at de står på prekestolen og oppdager at de er nakne, sier Merete Thomassen, prest og førsteamanuensis ved Teologisk fakultet.
– Eller at de står der og ikke aner hva søndagens tekst er. Det er stressdrømmer, som vitner om en frykt for å bli avslørt. Følelsen av å måtte spørre seg selv: «Hvem er egentlig jeg, jeg som plunder med mitt eget liv og strever med tvil og tro?»
Hun påpeker at utdanningsnivået var mye lavere for hundre år siden.
– Nå sitter det flust med mastergrader og doktorgrader i benkeradene.

Gruppearbeid

En av kirkene hvor doktorgradene kanskje sitter tettest, er Uranienborg kirke, vest i Oslo, noen steinkast unna både Menighetsfakultetet og Teologisk fakultet. Her fylles benkeradene med teologer og andre som på forskjellig vis har som levebrød å gi uttrykk for sine kritiske meninger.
– Jeg liker ofte bedre å preke fra lesepulten, sier Eirik Rice Mills, prest i Uranienborg.
– Men menigheten vil at jeg skal stå på prekestolen, så da gjør jeg det. Jeg er fullstendig klar over at kirkebenkene i Uranienborg er fulle av folk med større teologisk kompetanse enn meg, så jeg forsøker heller å sette ord på noen allmenne livserfaringer. Noen synes prekestolen gir en trygghet, men for meg er det symbolsk krevende.

Den unge presten sitter i et rom fullt av bøker, i leiligheten til sin pensjonerte prestekollega Arne Fauske, like ved kirken. På bordet står en vase tulipaner, et hvitt stearinlys, og to bibler som er åpnet til søndagens tekst: fortellingen om da Gud leter etter Adam, etter at han har spist av eplet i Edens hage.
– Så kommer erkjennelsen av å være naken. I de aller fleste kulturer er det forbundet med skam. Man blir sårbar, og må vise sitt sanne jeg. Det kan være ubehagelig, sier Mills.

Om fire dager er det han som skal stå foran menigheten og fortelle dem hva han ser i denne teksten.
Han innrømmer gjerne at han etter 15 år som prest fortsatt synes det er vanskelig å skrive prekener. Derfor har han det seneste året tatt med seg oppgaven opp i leiligheten til sin pensjonerte kollega, for å få hjelp til å tenke.
– Les teksten en gang til, og hør hvordan Adam egentlig svarer, sier Fauske.
Nok en gang leser Mills teksten hvor Gud spør Adam om han har spist den forbudte frukten, og Adam svarer nok en gang at kvinnen «som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste».
Adam skylder på Eva, og Eva skylder på slangen.
– Det er din skyld! Jeg er utsatt for et komplott! Det er slik han svarer. Men snakker han sant? spør Fauske.
– På sett og vis gjør han vel det, svarer Mills.
– Det får meg til å tenke på politikere, oss selv, og nå sist saken med bistandsorganisasjonen Oxfam. Vi vrir oss unna, klarer ikke snakke sant. Dette er en tekst med psykologisk dybde, sier Fauske.
I løpet av en langt arbeidsliv som prest på Hitra, i Gudbrandsdalen og i Oslo, har han preket over denne teksten en rekke ganger. I Den norske kirke har Kirkemøtet vedtatt en liste som fastslår et knippe tekster som skal leses og reflekteres rundt hver enkelt søndag. Etter tre år har kirken gått gjennom hele lista, og begynner på nytt. Tanken er at man da – i løpet av tre år – har gått gjennom Bibelens mest sentrale tekster. Hver søndag har også sin egen bønn.
– Denne teksten er et eventyr om vår eksistens her og nå, sier Fauske.
– Den beskriver en overgang, men enda mer menneskenes situasjon i verden. Vi kjenner det gode, men har også valget. Så må de svare på Guds spørsmål, og der bommer de.

---

Preken

• Fra latin, «offentlig vitnesbyrd».
• Den muntlige forkynnelse av det kristne budskap, som regel knyttet til en bestemt bibeltekst.
• Kan rettes mot en kristen menighet (menighetspreken) eller mennesker som er fremmede for den kristne tro (misjonspreken).
• Læren om prekenen kalles homiletikk.
• Formelt skjelner man mellom homiletiskpreken som følger teksten og legger den ut, gjerne vers for vers. og tematisk preken, som utvikler et tema, som gir seg ut fra teksten.
• Innholdsmessig har man skjelnet mellom en frelseshistorisk prekentype, en sjelesørgerisk prekentype, og en profetisk prekentype.
• Kilde: snl.no

---

Historien

Prekenen er en eldgammel sjanger. Selv evangeliene og brevene til Paulus ble skrevet for at noen skulle lese dem høyt for andre. Likevel er det ved reformasjonen for 500 år siden at prekenen begynner å få den form og betydning den har hatt fram mot vår tid.
Da blir det talte ordet viktigere for å komme i kontakt med det hellige. Det er når en forkynner at Jesus kommer nær, og prekenen gir alt du trenger for å bli frest.
– Etter hvert får prekenen større plass, og får også innpass i kirkelige sammenhenger som ikke har hatt prekener tidligere, som begravelser og kveldsgudstjenester, sier Sivert Angel ved Det teologiske fakultet. Der er han førsteamanuensis i homiletikk, som læren om prekenen kalles på fint.
Etter at den lutherske kirken hadde revet seg løs fra paven, ble den avhengig av beskyttelse fra fyrsten. Slik får kirken og staten et gjensidig avhengighetsforhold: Kirken gir en åndelig begrunnelse for staten, og mens staten sikrer kirkens økonomi og gir den beskyttelse.
– Men nå får også staten innflytelse over kirken. Det blir prestens oppgave å oppdra gode borgere, mens myndighetene pålegger innbyggerne å møte opp for å høre prekenen.
Lærebøker fra 1600-tallet oppfordrer prestene til å begrense prekenen til én time. Likevel kunne de ofte vare i tre. Prekener som er bevart fra denne tiden viser at det var vanlig at prestene la ut om hvordan Bibelen legger føringer for hvordan en skal leve. Slik meisler prekenen ut hva som skal være samfunnets moral.
Denne moralismen gjorde at prekenene ikke bare ble lengre, men også stivere og mer autoritære. I kirkene hadde de kjepper som ble brukt til å vekke trette arbeidere som hadde sovnet i benkeradene.
– Her ligger nok roten til mye av den folkelige motstanden mot prestenes prekener, sier Sivert Angel.
Han tror det bildet som da satt seg i folk av hva en prest er, er noe dagens prester fortsatt kjemper mot.
– Så av frykt for å være moralsk belærende, kan nok en del av dagens prester ende opp med å bare være snill. Da kan en også kjenne på at det er litt lite kunnskapsinnhold. Det kan være gode følelser og intensjoner, mens innsatsen som legges inn i å finne noe interessant ikke alltid er den samme som for noen generasjoner siden.
– Hvor lang tid bruker en prest på å lage en preken?
– Jeg vil håpe det tar tre dager. I hvert fall to. Men som oftest tar det nok bare én. Men det tar ofte tid å komme på innsiden av teksten og gjøre et selvstendig arbeid med den. Noen ganger kan en få lykketreff, men som oftest må vi skrive ut tankene en gang for å se hva som fungerer. Og så skrive det hele på nytt.

Suksessformelen

Da Arne Fauske gikk på Teologisk fakultet på 60-tallet var mesteparten av teologistudiet rettet inn mot det å holde preken. Det innebar å lære hebraisk, gresk og latin, og nok filosofi til å kunne se tekstene i en større sammenheng. Når tiden er begrenset, og oppgaven er å fortolke 3.000 år gamle babylonske og assyriske tekster, er det viktig å kunne faget.
– Hvis ikke kan du gå deg helt vill, sier han.
I dag begynner studiene i homiletikk med at studentene får tildelt en tekst og leser den på jakt etter noe som kan formidles oppbyggelig. Så øver studentene seg på å preke, og diskuterer og analyserer hverandres prekener. Til slutt holdes eksamen foran sensorer i fakultetets kappell. Som i en hvilket som helst annet fag, får studentene karakter på prekenen.
– Som troende menneske kan jeg bli truffet av et gudsord, på tross av stil og slikt. Men på eksamen er det håndverket vi bedømmer: At det er en tydelig tanke, at formidlingen er god, at det er spenst og plott, og et innhold som er komplekst og interessant nok. Med en kyndig bibellesning i bånn, sier Sivert Angel.

De bruker tekstene mye friere enn oss, og lever seg inn i dem

—   Sivert Angel om afroamerikanske menigheter i New York

Det kan være vanskelig å sette fingeren på hvorfor noe fungerer, mens noe annet ikke gjør det. De fleste prester er likevel enige om at en preken må ha et nært forhold til bibelteksten, og samtidig gå inn i vår tid.
– En god preken er livsnær og oppleves som aktuell. Den må handle om livet vi lever, samfunnet vi kjenner og vårt forhold til Gud, sier Martin Enstad, prest og leder for Presteforeningen.
– Prekenen er et sted hvor en helt tydelig står fram som talsperson for evangeliet. Samtidig er det viktig at den kan reflektere at det ikke alltid er lett å tro. Om vi skal snakke sant om det å være menneske, må vi gi rom for tvil og det en opplever som vanskelig i møte med en bibeltekst. At en ikke glatter over det som kan være provoserende. Hvis en prest blir provosert av en bibeltekst, må han gjerne være tydelig på det.
Prekenen er på sitt svakeste når den mangler bibelsk substans, skrev den legendariske teologen Carl Fr. Wisløff i 1951, i boka Ordet fra Guds munn:
«Det er ellers nok stoff i prekenen, men dette stoff består så altfor ofte av tankespinn og følelsesbølger. Forkynnelsens substans skulle ikke være hentet fra oss selv, men fra Skriftens Kristus-vitnesbyrd», skriver Wisløff.
Det er Sivert Angel enig i.
– De gangene jeg blir skuffet, er når presten går fra å snakke om sin følelse eller tro, til å snakke om min følelse eller min tro – og tar for gitt at tilhørerne føler det spranget.
Slike ting lar seg ikke formidle uten å gripe til noe, mener han. Og da er det mest effektivt å gripe tak i bibelteksten.
– Det er kontinuiteten i prekenens historie. Å hente perspektiver derfra fungerer på en merkelig måte. For Jesus sier noen ting som går ut av tiden og som har potensial til å treffe en.

Grep mot kjedsomhet

Merete Thomassen mener det på 80-tallet kom et paradigmeskifte som gjorde at prekenene begynte å bli mer livsnære.
– Jeg er ikke sikker på hva som spiller sammen med hva, men det henger nok sammen med at prestenes utdanning fikk sterkere innslag av psykologi og sjelesorg. Karsten Isachsen ble en viktig eksponent for utviklingen.
Thomassen trekker frem noen prekener hun mener har stått seg for ettertiden: Andreas Aarflots preken i Kong Olavs gravferd, som på en kortfattet måte forkynte evangeliske kjernepoenger til storsamfunnet. Prekenen Rosemarie Köhn holdt da hun ble innsatt som biskop, som brukte et motiv hun ofte vendte tilbake til, om håpet som spirer fra ruinene. Og Gunnar Stålsetts preken i bryllupet til kronprins Haakon og Mette-Marit i 2001, selv om hun mener denne hadde noen litt farlige metaforer som sto i fare for å skape et bilde av den syndige kvinnen som ble ren ved å være brud i kongesønnens bryllup.
– Men folk var fra seg av begeistring over den prekenen. Jeg har vært en intens lytter siden jeg var liten. Mye er kjedelig, og jeg detter ofte av. Men mange er også flinke, sier Thomassen.
Det finnes andre måte å gjøre det på. Da Sivert Angel holdt et kurs i å forkynne uten manus, besøkte han afroamerikanske menigheter i New York.
– Det var mye trøkk og energi. Det var fasinerende og gøy, men også fremmedartet.
Han mener slike prekener er inspirerende i sin egen setting, men at det er en form som ikke enkelt lar seg hente inn i Den norske kirke.  
– De bruker tekstene mye friere enn oss, og lever seg inn i dem, for eksempel de gammeltestamentlige tekstene om Guds folk som vandrer med Gud. De kan mye utenat fra profeter og Eksodus, og det er morsomt å se nærheten de har til tekstene. Her hjemme har jeg vært i karismatiske menigheter hvor prekenene kan ha en del av de samme kvalitetene. Men her hjemme har jeg vanskeligere for å gå ut av mitt kritiske modus enn når jeg er på reise i utlandet.

Siste liten

Hadde det ikke vært for siste liten, ville ingenting noensinne bli gjort. To dager etter Eirik Rice Mills satt hos sin kollega og leste om eplet i Edens hage, har ennå ikke prekenen begynt å ta form.
– Jeg har lest og tenkt. Jeg kan bruke mye tid på å plukke teksten fra hverandre. Men på et tidspunkt må jeg også begynne å sette noe sammen, sier Mills.
Å forberede en preken, betyr å forberede glede, sa den tyske teologen Rudolf Bohren. Ham om det. Den norske teologen Olav Skjevesland la til at å forberede en preken også kan bety «smerte, våkenetter, og trygling til Gud om Åndens sus gjennom det de opplever som prekenmanuskriptets raslende, tørre blader».
Hva er det som ligger i fortellingen fra Edens hage? Vel, mennesket blir konfrontert med sin synd og kjenner på skammen og nakenheten, og reagerer med å gjemme seg og skylde på Gud og hverandre. Her må det vel være noe?
– Det er mye teologi i den teksten, sier Mills, og trekker til linjen til evangelieteksten som også skal leses på søndagens gudstjeneste: Den om kvinnen som salver Jesu føtter med håret sitt.
– Hun er så langt nede at hun ikke lenger forsøker å holde fasaden og skjule skammen, fordi den er så opplagt. Men så kommer hun til Jesus med den sårbarheten og har tillit til at han vil ta imot henne.
Presten tenker høyt. Som vanlig vil det meste av lørdagen gå med til å skrive prekenen. Sannsynligvis også søndag morgen.
– Har du kontroll?
– Nja. I den forstand at jeg har det slik før hver søndag jeg skal preke. Men helt kontroll har jeg ikke før jeg er ferdig.

Helt kontroll har jeg ikke før jeg er ferdig

—   Eirik Rice Mills, prest i Uranienborg