Reportasje

Farefulle 
parforbindelser

De fleste ektepar har lovet å elske hverandre i gode og onde dager. Likevel velger halvparten å gå fra hverandre, ofte fordi de føler seg sveket av den andre.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Psykologspesialist og avdelingsleder på ­Avdeling for familiebehandling på Modum Bad, Bente Barstad, sier de tar imot mange par med alvorlige familieproblemer.

– Flere som søker hjelp kunne med fordel ha kontaktet oss før, sier hun.

Modum Bad har forebyggende lavterskeltilbud for par, både PREP-kurs og rådgivningssamtaler. Nå har de nettopp begynt å ta i bruk det danske forebyggingskonseptet Par-sjekk. Det handler om å ta «temperaturen» på forholdet, og eventuelt ta ondet ved roten - før det blir «krise».

– De første erfaringene våre er veldig gode, sier Barstad.

Framtidsønsker

Kathrine (54) og Morten (63) er et av de første parene som har prøvd Modum Bads nye Par-sjekk. De har vært gift i ti år, de bor i Oslo, og de hadde vidt forskjellig samlivserfaring da de traff hverandre: Han var ungkar, hadde ikke vært gift tidligere, og hadde ikke barn. Hun var skilt og hadde en sønn på 15, som nå er 25.

I dag er Morten pensjonist, mens Kathrine fremdeles er i fulltidsjobb. Flere faktorer gjorde at paret, som ønsker å være anonyme, for fem år siden søkte rådgivning hos det lokale familievernkontoret.

– Det hjalp ikke i det hele tatt. Det ble mye prat og lite resultat. Rådgiveren visste ingenting om oss før samtalene startet, sier Morten.

Da de oppdaget prøveprosjektet Par-sjekk på Modum Bad, bestemte de seg for å gjøre et nytt forsøk. Ikke fordi forholdet var i ferd med å rakne, men fordi de måtte innrømme at de hadde ting å jobbe med.

– Par-sjekk ble en helt annen opplevelse. Det ga oss et løft! sier Kathrine.

Hver for seg måtte de på forhånd fylle ut en spørreundersøkelse med 80 spørsmål om dem selv og deres opplevelse av parforholdet.

– Vi skjønte med en gang at terapeuten på Modum, på bakgrunn av forhåndsundersøkelsen, hadde dannet seg et grundig bilde av hvem vi var, og hvordan hun mente vi kunne finne ut av ting med hverandre, sier Kathrine.

---

Eksistens: Problemer i forholdet

  • Dette er andre artikkel i Vårt Lands serie om kjærlighet.
  • I dag ser vi på hvordan parterapi som en forebyggende metode, allerede før forholdet begynner å skrante, kan fungere for at man skal holde ut sammen.

---

Det har vært litt sånn: «Hei, hører du meg!».

—   Kathrine (54)

På forhånd hadde begge gitt uttrykk for sine ønsker for framtiden.

– Deretter opplevdes det veldig ok å kunne snakke med en tredjepart, som hadde en formening om hvordan vi skulle komme dit vi ønsket i forholdet, sier Morten.

– Likevel var det aldri tvil om at det var vi som måtte «lande» dette. Terapeuten var mer en iscenesetter. Hun virket også bevisst på rollen sin, supplerer Kathrine.

Å bli sett

En av de største utfordringene i forholdet til Kathrine og Morten, er å bli sett og hørt av den andre.

– Det har vært litt sånn: «Hei, hører du meg!». «Ser du hvordan jeg har det!». «Er du villig til å komme meg i møte...!», sier Kathrine.

Hun skulle også ønsket at Morten var mer interessert i å høre hva hun har opplevd på arbeidet, selv om hun vet det ikke interesserer ham.

Til det har ikke Morten noe å si.

Begge synes likevel kommunikasjonen dem i mellom er blitt mye bedre etter terapien på Modum Bad i fjor høst.

– De to timene vi hadde hjalp virkelig, sier hun.

– Det var vel bare én time, sier Morten.

– Nei, det var to! sier Kathrine litt amper.

Så smiler begge to, der vi sitter ved kjøkken­bordet i leiligheten deres, mens koffertene er pakket for vinterferie.

– Vi har ikke sluttet å være uenige, men jeg tror vi forstår hverandre bedre. Selv har jeg fått større vilje til å oppklare uoverensstemmelser, sier Morten.

– Er det blitt lettere å tilgi også?

– Vi er nok ikke den typen mennesker som tyr til tåre­dryppende tilgivelser. Det er mer slik at vi sier: «Nå legger vi den død! Nå går vi videre», sier Kathrine.

Morten nikker.

Kathrine tror et grunnleggende problem i et forhold, deres eget inkludert, ofte er at man tror man er flink til å inspirere den andre, mens virkeligheten er en annen.

– I Par-sjekken ble vi både i forhåndsundersøkelsen og i samtalene utfordret til å være 100 prosent ærlige, rett og slett blottlegge oss. Fordi begge var motiverte, tror jeg vi i stor grad greide det bedre enn om vi skulle prøvd det samme på egenhånd, sier Kathrine.

Preget av oppveksten

Begge tror opplevelser fra barndom og oppvekst, eller «indre forestillinger fra den tiden», som Kathrine sier det ofte kan være snakk om, senere har preget dem både individuelt og sammen. Hun vokste opp med foreldre som tidlig skilte seg, på 1970-tallet.

– Skilsmisse var ikke vanlig på den tiden. Mor var feminist, og tok konsekvensen av det. På skolen hadde jeg en streng kristen frøken, som straks inntok en «stakkars deg som er skilsmissebarn»-holdning til meg. Selv følte jeg meg sterk som hadde foreldre som hadde tatt et slikt skritt.

– Spilte denne opplevelsen inn da du selv skilte deg?

– Ja, jeg tror det gjorde at jeg selv orket å gå igjennom en slik prosess. For det var ille, det var forferdelig, da det stod på.

Ni år eldre Morten minner om at det på 1960-tallet, da han vokste opp, var enda færre samlivsbrudd enn tiåret etter.

---

Parproblemer

  • Omtrent halvparten av alle ekteskap går i oppløsning.
  • Par-sjekk er et prøve­prosjekt ved Modum Bad. Hensikten er å ta «temperaturen» på forholdet, og eventuelt ta ondet ved roten – før det blir «krise».
  • Den amerikanske ­forfatteren Harriet ­Lerner hevder i en ny bok at ­ekteskap går til grunne, og ­familiemedlemmer ­ slutter å snakke med ­hverandre, fordi noen ikke vil be om ­forlatelse.
  • Forskning ved ­Universitetet i ­Göttingen ­viser at menn som er sammen med mannlige ­kamerater, har ­betydelig ­lavere stressnivå enn når de er sammen med sin ­partner eller andre ­familie­medlemmer.

---

– I mitt barndomshjem var skilsmisse ­aldri noe tema. Jeg arvet boka Ekteskapets chanse av Arne Fjelberg fra 1953 av moren min. Den etterlot ikke akkurat inntrykket av at skilsmisse var noe man tok lett på, smiler Morten.

– Derfor gjør vi det vi kan for å unngå det. Jeg ser ikke bort fra at vi i framtiden kommer til å ta en ny runde med Par-sjekk. Først lurte vi litt på om det var en sånn psyko­analytisk greie, hvor vi litt motvillig måtte vrenge sjelen, men slik var det ikke, sier Kathrine.

Vanlige mennesker

Bente Barstad ved Modum Bads familie­behandling ser ingen spesielle kjennetegn på dem som ber dem om hjelp i samlivet sitt. De er vanligvis fra midten av 20-årene til midten av 60-årene, fra alle samfunnslag. Det er 46 prosent menn og 51 prosent kvinner. Gjennomsnittsalderen er 40 år.

– Det er ­vanlige mennesker som trenger hjelp i forholdet sitt, og i forholdet til seg selv. Mange opplever at samlivet og familielivet har gått i stå. Det kan ­handle om fastlåste og konfliktfylte parsamspill, problemer knyttet til livskriser ved for eksempel tap av barn ved dødsfall, ­suicidale i nær familie, og opplevelser av ­ulike former for konflikter i parforholdet. Utroskap er en av ­tingene som kan ha utløst en slik konflikt.

Barstad sier at innleggelse til familiebehandling på Modum Bad forutsetter at en av eller begge de voksne i forholdet ­sliter psykisk, og dermed har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Dette kommer i tillegg til problemene i par- eller familierelasjonen.

– Alle par sliter innimellom. Først når det er ­psykiske vansker og samtidig relasjonsproblemer, blir par og familier søkt til behandling hos oss. ­Psykiske symptomer kan enten være en årsak til par­problemene, eller være en følge av dem, sier hun.

Låst

Flere som søker hjelp, sier de føler seg låst i forholdet. De vet ikke hvordan de skal komme inn i et bedre spor sammen, og bli i forholdet, eller om de skal gå ut av forholdet.

Ved for eksempel utroskap, eller et annet alvorlig svik, mener Barstad det vil være en prosess som tar tid, både når det gjelder å tilgi, og å re-etablere tillit mellom partene igjen.

Det er vondt når par holder sammen, og gjør hverandre vondt, fordi de mener at Guds ord forbyr skilsmisse.

—   Bente Barstad, psykologspesialist

– Hvis den som er sveket, ­virkelig ønsker å tilgi, og klarer å tilgi, må man faktisk «legge ned retten» til å hevne seg, og slutte å bruke det som har skjedd mot den andre. Enten må den som er sveket, være villige til å leve med sviket og klare å tilgi, eller ­beslutte at det beste er å gå ut av forholdet.

– Hva kan man aktivt gjøre for å få et forhold til å ­fungere igjen?

– Sette av tid til å være sammen for å styrke nær­heten og intimiteten i forholdet. Selv om hverdagen er hektisk, er det helt nødvendig.

Guds ord

Bente Barstad sier at omtrent halvparten av de som søker hjelp, oppgir at religion og tro er viktig for dem. Noen par oppgir at de egentlig ikke orker, eller får til, livet sammen – men at troen hindrer dem i å ta ut skilsmisse.

– Det er vondt når par holder sammen, og gjør hverandre vondt, fordi de mener at Guds ord forbyr skilsmisse. Da hender det vi må hjelpe dem å forhandle frem måter å leve sammen på, i ­respekt for både hverandre og troen. Kommer tros­systemet foran kjærligheten, og samlivet bare er ­destruktivt for både voksne og barn, må vi stille spørsmål ved trossystemet til dem det gjelder, sier ­psykologspesialisten.

Gode og dårlige unnskyldninger

I den nye boka Hvorfor er det ikke nok å si unnskyld – kunsten å helbrede store svik og små stikk (Tiden forlag) tar den amerikanske forfatteren Harriet Lerner opp hvorfor ekteskap går til grunne og familiemedlemmer slutter å snakke med hverandre fordi noen ikke vil be om forlatelse, eller fordi unnskyldningen presenteres på en måte som strør salt i såret i stedet for å helbrede.

Etter å ha studert temaet i flere år, har Lerner kommet fram til at evnen til å be om unnskyldning på en god måte, utgjør kjernen i både effektiv ledelse, ekteskap, foreldreskap, vennskap, personlig integritet og – ikke minst – i kjærlighet. Forfatteren opplever selv å bli lettet og beroliget når noen gir henne en ektefølt unnskyldning: «Den uvilje, og det sinnet jeg bærer på, smelter. Jeg føler meg også bedre når jeg selv ber om unnskyldning og vet at det var på sin plass. Jeg er enormt takknemlig for at jeg kan reparere en hanglende relasjon etter å ha begått en feil eller oppført meg dårlig.»

Lerner advarer likevel mot det hun kaller «dårlige unnskyldninger»; for eksempel når man slenger på et «men...», som vil motvirke oppriktigheten i selve unnskyldningen. En annen dårlig unnskyldning, hun kaller det en skinn-unnskyldning,  er; «jeg er lei for at du føler det sånn».

– På den måten prøver man å legge skylden over på den andre.

En typisk ikke-unnskyldning, mener hun er: «Beklager hvis jeg var ufølsom nå...».

– Det inviterer den andre til å tvile på sine egne reaksjoner.

Forfatteren mener det også er fullstendig misforstått når noen, særlig kvinner, hevder hun, ber om unnskyldning for småting nærmest hele tiden.

– Kvinner i min generasjon ble oppdratt til å få dårlig samvittighet hvis vi ikke var rene omsorgsservice-sentre.

Venner gir mindre stress

I en fersk svensk undersøkelse gjengitt av forskning.no, foreligger det data på hvordan venne- og parforhold virker ulikt på mennesker.

Ved Universitetet i Göttingen har man forskningsresultater som viser at menn som var sammen med mannlige kamerater, hadde betydelig lavere stressnivå enn når de var sammen med sin partner eller andre familiemedlemmer. Forskerne fant også ut at stressrelaterte sykdommer oftere forekom blant hanner og hunner i parforhold, enn om de var sammen med venner.

Studier ved Michigan State University, med 300.000 deltakere, støtter opp under resultatene. De viser at vennskapsrelasjoner over tid er en viktigere kilde til tilfredshet enn sammen med par- og familierelasjoner.

Forsker i sosiologi ved Lunds Universitet i Sverige, Mats Hilte, ble for alvor interessert i vennskapets mekanismer da han ble interessert i middelalderkunst. Han oppdaget at det hos Aristoteles var tre former for vennskap: Den moralske, den nyttige, og den som utvikler våre karakteregenskaper.

– Aristoteles mente at mennesker bruker venner som et speil hvor vi kan møte oss selv, sier Mats Hille til forskning.no.

Aristoteles mente at mennesker bruker venner som speil.

—   Mats Hille, sosiolog
Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje