Reportasje

Verdivalget

Sigurd Jorde jobber litt mindre og får mer tid med sønnen. Økonomer frykter at flere vil velge som ham.

Når snøen har blitt grå slaps, blir veien hjem fra skolen litt lengre.

– En snømaskin kan kaste snø utover, foreslår Einar på seks. – Om den står på maks, blir det masse.

Det som i stedet kommer til å skje, er at vinteren igjen fester grepet og gjør veiene glattere, køene lengre - og et sted mellom jobben og hjemmet kommer flere til å spørre seg selv: Var dette livet skulle handle om?

– Vi ser at andre rundt oss sliter med å få det til å gå rundt. Vi klarer det så vidt, sier pappa Sigurd Jorde, mens Einar hopper fra en grusete brøytekant så slapsen skvetter rundt ham.

– Det at jeg jobber én time mindre om dagen tar bare litt av brodden av stresset. Etter jeg henter Einar på skolen er det bare tid til middag, lekser og senga.

Nå i vintermånedene jobber han sjutimersdager, om sommeren er det sekstimersdager.

– Men det er ingen av de ekstra timene som går med til noen form for selvrealisering eller luksus. De går med til å jobbe for samfunnet og bidra til fellesskapet på andre måter. Hele tiden.

Selv om han jobber kortere dager, opplever han at det alltid er behov for å yte mer på jobben.

– Og jeg har alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke har mer tid til Einar.

Yte etter evne

Denne uka holdt sentralbanksjef Øystein Olsen sin årstale, hvor han advarte oss mot å overvurdere den teknologiske utviklingens betydning for økonomien. Det var et mildt klaps i ansiktet til de som håper vi er på vei mot et samfunn hvor vi kan jobbe mindre.

For velferd koster penger. En gjennomsnittlig seksåring koster staten 138.000 kroner i året. Når vi blir 16 har beløpet steget til 155.000. Heldigvis synker kostnaden år for år, fram til vi som 24-åringer blir en pluss i statens regnestykke. Det er vi i 40 år, før vi igjen blir en utgiftspost.

Det som er leit for AS Norge, er at mange i den mest produktive perioden av livet spør seg selv: Må vi ha det slik som dette?
For noen blir svaret kortere arbeidsdager, ovale helger, utvidede barselpermisjoner. Et liv med mindre arbeid.

En annen vei

Da Aftenposten sist uke skrev om Rebecca og Magnus, som ved hjelp av «enkle grep pensjonerte seg som 34-åringer», lot ikke reaksjonene vente på seg. De enkle grepene var, kort fortalt, å gjøre månedlige investeringer i fond, for så å flytte til Costa Rica og leve av avkastningen.

I kommentarfeltet kalte en 43 år gammel sykepleier fra Rogaland dem «utrolig egoistisk». En kvinne i Finnmark mente dette var «rein egoisme satt i system», og spurte: Hva om alle skulle gjort dette?

– Jeg tror befolkningen hadde vært rimeligere i drift hvis flere hadde fulgt hjertet sitt, svarer Magnus Ravneberg gjennom en hakkete Skype-linje fra Costa Rica. Klokka er sju om morgenen i kystbyen Manuel Antonio.
Om noen skulle være i tvil: Kritikken fra kommentarfeltet preller av som saltvann på et nyvokset surfebrett.

– Vi har fortsatt inntekt og betaler fortsatt skatt. At vi kan leve uten å jobbe betyr ikke at vi ikke jobber, men at vi står fritt til å gjøre det vi vil. Vi følger hjertene våre. Om flere hadde gjort det, er jeg sikker på at det ville gjort utslag på fellesskapets utgifter, for eksempel innen helse- og justissektoren, sier han.

– Vi har overført ansvar fra velferdsstaten til oss selv. Om vi bidrar mindre over skatteseddelen, så tar vi også ut mindre.

Under takvifta sitter kona Rebecca og ammer. Om litt skal de på stranda. Etter noen timer skal den ett år gamle datteren Frøya sove, noe som vil gi Magnus og Rebecca to-tre timer til å jobbe med noen frilansoppdrag, oppdatere Instagram-profilen sin, og jobbe med en fotobok de skal gi ut. Noe tid går også med til å besvare henvendelser fra andre som har lest om dem og som vil følge deres eksempel. Det er mye de kan tjene litt penger på.

– All denne interessen tyder på at vi har truffet noe som ligger ubevisst i alle: Denne usikkerheten om en kanskje lever etter feil føringer, sier Rebecca, og setter seg foran datamaskinen med Frøya på armen.

Den lille familien er foreløpig ikke bekymret for at nordmenn etter ett år i utlandet mister medlemskapet i Folketrygden, og tilgangen til rause velferdsgoder som offentlig barnehage.

– Når man får barn ønsker man det beste for barnet sitt. Men jeg kan ikke forvente at hun skal følge drømmene sine om jeg ikke tør. Det er kjempeviktig. Men det er noen ganger jeg tenker: Hallo, hva er det vi har gjort? Men in the end kommer alt til å make perfect sense, og vi kommer til å tenke at det selvfølgelig var det dette vi skulle gjøre.

Unge voksne som nå er på vei inn i arbeidslivet tilhører det som betegnes ofte som millenniumsgenerasjonen, eller millennials. Begrepet brukes som oftest i sammenhenger hvor noen føler behov for klage over at de unge er selvopptatte narsissister, som skyr enhver form for ansvar og bruker dagene på å ta mobilbilder av seg selv. Samtidig berømmes millenniumsgenerasjonen for sin evne til å tenke annerledes, utfordre konvensjoner og finne bedre måter å gjøre ting.

– Det er en manglende open mindedness i Norge, sier Ravneberg.

– Rigide tanker om hvordan en skal gjøre ting binder opp mye av potensialet i samfunnet. At vi tar opp dette nå, med den støyen det medfører, gjør at det kan blåse litt over. Slik kan det bli enklere og friere når Frøya kommer på vår alder, og kanskje skal ha barn selv. Alle reaksjonene vi har fått tyder på at det bare er én vei å gå.

All denne interessen tyder på at vi har truffet noe som ligger ubevisst i alle: Denne usikkerheten om en kanskje lever etter feil føringer.

—   Rebecca Ravneberg

Vi følger hjertene våre. Om flere hadde gjort det, er jeg sikker på at det ville gjort utslag på fellesskapets utgifter.

—   Magnus Ravneberg

Bråket rundt Bratten

I den norske samfunnsdebatten har Anne-Kari Bratten tatt på seg oppgaven med å slå kaldt vann i blodet på de som ønsker seg et samfunn hvor folk flest kan jobbe mindre. Det gikk ikke upåaktet hen da hun under NHOs årskonferanse i januar sa at mange kvinner ikke jobber fordi de «heller vil shoppe på CC Vest» og ha tid for seg selv.

– Det må være en sammenheng mellom hva en forventer av velferdsstaten, og hvor mye man bidrar til den, sier Bratten, som leder arbeidsgiverforeningen Spekter.

Nå, noen uker etter «CC Vest-debatten», er hun opptatt av å understreke noe mange gikk glipp av mellom spissformuleringene: Nemlig at småbarnsforeldre og andre med spesielle behov for all del skal ha mulighet til å jobbe mindre.

– Men hvis for mange velger å ikke jobbe fulltid får vi problemer. De problemene kan tvinge oss til å øke skatter, kutte velferd, eller spise av oljefondet. Ingen av de alternativene er gode.
Hun vokste selv opp med en alvorlig syk far, og forteller at hun er grenseløst takknemlig for at det skjedde i den norske velferdsstaten.

– Vi skal ikke langt ut i Europa før vi ser at dette er behov som er satt ut til døtre og svigerdøtre, og det synes jeg er uverdig. Mennesker som trenger omsorg skal ikke gjøres avhengig av sine døtre eller svigerdøtre. Her gir velferdsstaten de eldre en verdighet som jeg ikke ville reversert.

– Har vi en moralsk forpliktelse til å jobbe fulltid hvis vi kan?

– Jeg vil ikke heve noen moralsk pekefinger, men jeg vil peke på at vi har verdens beste helsevesen og nesten full barnehagedekning. Grunnen til at vi får til det handler ikke bare om oljen. Om en ikke skal yte etter evne, må en samtidig ta stilling til hva slags velferdssamfunn vi skal ha. Vi kan ikke si at velferdsstaten skal gjøre det ene og det andre, uten samtidig å snakke om å styrke arbeidslinja. Da fører vi ungdom bak lyset.

– Dette lyder som moralsk forankret argumentasjon. Hvorfor ikke kalle det for det?

– I denne debatten ender man raskt opp med å stemple folk, så jeg har bestemt meg for ikke å være velferdsstatens tante Sofie. Men jeg kan gjøre ett unntak: Voksne som hverken har små barn eller andre omsorgsoppgaver, og som selv har helse til det, bør jobbe fulltid. Jeg mener de har en forpliktelse til det.

Ikke naturlover 

For en hammer ser alt ut som spiker. For samfunnsøkonomer handler mye om tall. Kan det være at de som forkynner at vi må jobbe mer, ikke sitter med hele virkelighetsforståelsen?

– Det viktigste jeg lærte i mine formative år i politikken, er at økonomi ikke er naturfag. Og økonomiske lover er ikke naturlover. Og at en ikke må være økonom for å stille spørsmål ved økonomiske modeller og argumenter, sier frilansjournalist og forfatter Linn Stalsberg, som i en rekke sammenhenger har tatt til orde for mer fleksibilitet for arbeidstakere. Denne formiddagen sklir hun rett inn i bildet på en typisk frilanser, med laptop og kaffe latte på kafébordet foran seg.

Stalsberg mener den skvisen mange opplever at fulltidsarbeidet setter dem i, presser fram et verdivalg som må baseres på mer enn samfunnsøkonomiske modeller. For ni år siden kjente hun selv at hverdagslivet ikke gikk opp. Resultatet ble at hun sa opp jobben som kommunikasjonsrådgiver i Amnesty.

– Det føltes ikke som et valg. Vi var ikke lykkelige, ikke barna heller. Det var lange dager i barnehagen, slitne barn og slitne vokse. Så vi måtte spørre oss selv: Er det dette som er livet?

– Hvordan svarer du på argumentet om at vi må ta ansvar for velferdssamfunnet?

– Det ansvaret tar vi, as we speak.

Stalsberg peker på at en typisk etterkrigsfamilie bidro med 45 timers arbeid utenfor hjemmet i uken, mens dette nå har steget til 70 timer, hovedsaklig grunnet økt likestilling i arbeidslivet.
– Til nå har debattene om tidsklemma handlet mest om kvinnene, fordi det er kvinnenes liv som har endret seg mest. Men nå som en ny generasjon menn tar mer ansvar hjemme, har kampen om tiden også blitt deres kamp, sier hun.

– Opplever du at det er et moralsk press for å jobbe fulltid?

– Jeg vil si at det benyttes en moralsk argumentasjon. Men jeg tror ikke intensjonen er moralsk. Intensjonen er heller å få folk til å jobbe mer, på næringslivets premisser. Ingen vil bli tatt for å være lat, uansvarlig eller for å sluntre unna. Dermed blir moralen et redskap, heller enn et mål i seg selv.

---

Arbeidslinja

  • Arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp.

  • Siden 1990-tallet har arbeidslinja vært en sentral del av norsk politikk.
  • Den knyttes til positive verdier som sosial inkludering, aktiv deltakelse, verdighet og selvrespekt, men bygger opp om en hegemonisk diskurs der lønnsarbeidet er det konstituerende og normalitetsskapende i det moderne samfunn, samtidig som forholdet mellom stimulering og tvang ikke alltid er like klar.
  • Kilde: Universitetsforlaget/Wikipedia

---

Fremtidsvisjonen

For snart hundre år siden spådde den britiske økonomen John Maynard Keynes at vi i vår tid ville arbeide 15 timer i uka. Men selv om produktiviteten har steget jevnt og trutt, må vi tilbake til 2001, og innføringen av den femte ferieuken, for å se at et samlet arbeidsliv gikk inn for å ta produktivitetsvekstens gevinst ut i fritid.

Men selv om også sentralbanksjefen denne uken advarte oss mot å tro at teknologien vil snu opp ned på alt, mener mange at vi er på vei mot et arbeidsliv som ikke bare vil åpne for – men også kreve - at vi jobber mindre.

– Med teknologi og litt større fleksibilitet tror jeg er det er et sinnsykt stort potensial for å legge til rette for at alle kan ha maksimal livskvalitet, sier Magnus Ravneberg i Costa Rica.

– At man får masse tid med det som gjør en lykkelig. At en kan være sammen med de man elsker og gjøre det man elsker. For meg er det veldig tydelig at vi har den muligheten, og at det som står i veien er et tankesett som er forankret i fortiden, sier Ravneberg.

– De må få bestemme over sine egne liv, sier Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker tilnyttet den liberalkonservative tankesmia Civita, som kjemper for individets frihet og en restriktiv økonomisk politikk.

– Men hvis en slik tenkingen setter seg, så bryter det med «avtalen» som ligger til grunn i samfunnet, legger hun til.
Fasting mener framtiden vil kreve at generasjonene er mer solidariske med hverandre. At ungdom som sjonglerer fulltidsjobb og småbarnslogistikk, også vil kreve at de eldre jobber lengre.

– I et samfunn som skal gi like muligheter til innbyggerne, er det å stå i jobben til syvende å sist en moralsk forpliktelse, sier Fasting.

---

Hva koster velferdsgodene om man regner inn det offentlige tilskuddet?

  • Barnehageplass til toåring: 230.000 per år. Maksprisen er i dag på 30.000 (Tall fra 2015.)
  • Videregående skole: 158.200 kroner i året. Dette er gratis i dag.
  • Månedskort, kollektivtransport, Oslo: 1.500 kroner. I dag betaler vi omlag halvparten.
  • Billett til forestilling på Riksteatret: 1.000 kroner. Koster rundt 400 kroner, med sterkt rabatterte billetter for barn, honnør og grupper.
  • Kilder: Telemarksforskning, Ruter, Riksteatret, Utdanningsdirektoratet. Tallene er gjennomsnittlige og ikke eksakte.

---

Vi jobber også for andre

Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå skrev rapporten «Må vi jobbe mer?». Svaret ble: Nei, egentlig ikke. 

– Det er mulig å bevare velferdsordningene uten å jobbe mer. Men da må vi betale mer skatt og godta lavere vekst i privat forbruk. Penger vi nå kan bruke på ny bil eller nytt kjøkken, må hentes inn slik at vi kan betale tjenester for de eldre, sier Holmøy.

Høyere skatter en ingen politisk vinnersak. Men Holmøy tror det vil være lettere å få folk med på å la mer av rikdommen gå til fellesskapet, dersom skattene «pakkes inn» på en annen måte.  
– Vi kan se for oss at vi lager ordninger som gjør det lettere for den enkelte å se hvordan pengene som går til det offentlige faktisk brukes til formål som man selv ville valgt å betale for, sier Holmøy.

Bidrag til flokken
Han viser til at Sverige gjeninnførte et separat budsjett for alderspensjonen da de reformerte sitt pensjonssystem. At flere land har finansierer helsetjenester og eldreomsorg gjennom obligatoriske forsikringer som reguleres av myndighetene. Og at de fleste ville vært villige til å betale for sine barns utdanning.

– Uten en klargjøring av at skattebetaling skjer i stedet for at man betaler av egen lomme for goder de fleste vil ha, er det en pedagogisk utfordring at folks lønn forsvinner inn i et stort skattehav, hvor de mister kunnskap om hva pengene brukes til.

Den enkle løsningen

En arbeidsdag, med alt den genererer av skatter og avgifter, bidrar med omtrent like mye til fellesskapet som i lomma til arbeideren.

– Så det er klart at det er gode grunner til å ønske at folk jobber mer enn det de selv velger. Velferdsstaten har et element av dugnad ved seg, hvor en også produserer for andre. En slik underforstått «generasjonskontrakt» nyter man selv godt av når vi som barn, syke og gamle ikke kan forsørge oss selv ved arbeid.

– Er dette en form for moralisme?

– Det var nok større bevissthet rundt denne formen for kontrakt da de bygde opp velferdsstaten. Jeg ser gode grunner til å styrke den, uten at det skulle bli kalt for moralisme.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje