Reportasje

Den ­politiske samaritan

Politikerne bruker den barmhjertige samaritan til å diskutere så vel skatt og helse som høyere utdanning og forsvar. Har han egentlig overlevd politikken?

Det er hva den britiske forfatteren Nick Spencer har forsøkt å finne ut. Han er aktuell med boken The Political Samaritan: How politics hijacked a parable, som nylig kom ut på Bloomsbury forlag.

Ideen fikk han under arbeidet med sin forrige bok om britisk politikk. I utallige politiske taler støtte han på én enkelt bibelfortelling, nemlig lignelsen om den barmhjertige samaritan.

– Det var helt påfallende hvor mye den ble brukt. På tvers av alle politiske fløyer, og i så utrolig mange ulike saker, sier forfatteren til Vårt Land.

Nå håper han å reise en debatt om hva religiøs retorikk egentlig er, og hvorfor det er trøblete å hive den ut av politikken.

Alt med måte

Britene er forresten ikke alene. Samaritanene var kanskje ikke sett på med så blide øyne i de jødiske miljøene som Jesus fortalte historien til. Men noen søk Vårt Land har gjort, viser at han på Stortinget er omtrent det beste du kan være.

Skjønt, med enkelte unntak:

– Selvfølgelig er det bruk for barmhjertige samaritaner, men – som vi påpeker – alt med måte, sa Frps Morten Høglund i 2009 etter at partiet hans hadde fått tyn for en formulering i budsjettdebatten om at «U-landene trenger rettferdig handel fremfor bistand, nettopp for å beholde selvrespekten og for å slippe å bli omringet av barmhjertige samaritaner.»

Flertallet bruker ham snarere til inntekt for egen politikk. En av dem som har nevnt ham mest, er nybakt kulturminister Trine Skei Grande.

«Den barmhjertige samaritan hadde, som kjent, ikke bare gode intensjoner, men hadde faktisk penger til å betale for seg også», sa hun for eksempel i en diskusjon om utdanning i 2013.

– Hvorfor fungerer den barmhjertige samaritan som et retorisk poeng, Grande?

– Folk forbinder nok lignelsen om den barmhjertige samaritan først og fremst med omsorg, godhet og en som bryr seg. Men den handler også om en som gjør opp for seg. Samaritanen betalte jo for mannen som han brakte til herberge. Det understreket mitt poeng i denne debatten. Det handler om at politikere må bry seg og vise handlekraft, men vi må også kunne finansiere våre gode løfter og tiltak, sier kulturministeren.

Skal du vinne en debatt, skal du vise til forskning

—   Geir Bekkevold, Krf

Underlig

Skal vi tro forfatteren bak The Political Samaritan, er det på ett vis litt underlig at samaritanen lever godt i den politiske diskursen. For mens kirken mister tilslutning, er det nokså bred konsensus om at man må «skille mellom politikk og religion». Eller som Tony Blairs spinndoktor ble kjent for å si: «We don't do God». Spencer observerer for britenes del at mens venstresiden i politikken er nokså ubekvemme med et religiøst ladet språk, har samaritanen et heller belastet rykte på høyresiden. Årsaken er Margaret Thatchers berømte formuleringer – som nettopp er Skei Grandes argument.

Thatcher forsøkte nok å understreke det personlige, etiske ansvaret som ethvert menneske hadde. Men det hun ble kjent for å ha sagt, var dette: «Ingen ville husket den gode samaritan hvis han bare hadde gode intensjoner; han hadde penger også.»

«Formuleringer om samaritanens velstand ble ikke akkurat noen teologisk lykkeamulett som partiet kunne smykke seg med videre, snarere en etisk albatross», skriver Spencer.

Og likevel er samaritanen der fortsatt.

I boken gjennomgår Spencer et stort antall eksempler fra vår tid der samaritanen brukes blant annet til å debattere forsvars- og skattepolitikk, helsereformer og EU.

Historie

Det er onsdag og spørretime på Stortinget. Mens Trine Skei Grande står på talerstolen inne i salen, sitter Høyres Henrik Asheim i en skinnstol i vandrehallen.

– Jeg forbinder samaritanen mest med Margaret Thatcher-sitatet. Hehe... sier Asheim, en stortingsrepresentant som forøvrig har flere studiepoeng i ­retorikk på CV-en.

– Hvis du skal legge tyngde bak et argument: Hva kan gi deg autoritet?

– En god historie slår alltid et tall. Man kunne selvsagt helt ­iskaldt vist til statistikk, men hvis man har et eksempel, et bilde på en situasjon eller et problem, er det alltid mye mer effektfullt. Dette handler ikke om populisme, men om å kunne relatere seg til hvordan folk har det, sier Asheim, og mener dette også er grunnen til at samaritanen får en plass i politisk debatt:

– Bibelreferanser er en naturlig del av språket vårt. Når vi bruker retorikk i en politisk debatt, handler det dessuten om å 
tegne bilder som folk kan kjenne seg igjen i, og mange av disse vil for eksempel være ting man har hørt om gjennom oppveksten.

---

Politisk lignelse

  • Boka The political samaritan: How politics hijacked a parable (London: Bloomsbury, 2017) tar opp hvordan lignelsen om den barmhjertige samaritan er blitt brukt av nesten enhver britisk rikspolitiker de senere årene. Fra Theresa May og Tony Blair til Margaret Thatcher og Jeremy Corbyn.
  • Forfatteren Nick Spencer er forskningsdirektør i den politisk-teologiske tankesmia Theos. Dette er hans sjette bok.
  • Lignelsen om den barmhjertige samaritan står i Lukasevangeliet (10,25-37). Den står midt i en fortelling om en lovkyndig jøde som diskuterer med Jesus hva man skal gjøre for å arve evig liv, og hvordan man da skal tolke Toraens ord om å elske sin neste som seg selv. «Hvem er så min neste?», spør den lovkyndige. Jesus svarer med å fortelle lignelsen om den barmhjertige samaritan, og konkluderer «Gå du og gjør som ham».

---

---

Lignelsen om den barmhjertige samaritan

  • 'En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød.
  • Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi.
  • Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
  • Luk. 10:25-37

---

Tolkninger

Men er det glassklart hva som menes i lignelsen om samaritanen?

Nei, ifølge Spencer, som viser til hvor mange og hvor ulike fortolkninger det finnes av den barmhjertige samaritan i politikken. Han stiller i boken spørsmålet «Hvem har rett?», og legger til grunn en fortolkning om at lignelsen forteller noe om at vi har et moralsk ansvar. Dermed får Labour-politiker Yvonne Cooper et greit skussmål for sin bruk av samaritanen i forbindelse med spørsmålet om å ta i mot enslige mindreårige flyktninger, mens partifellene hennes anklages for å trekke lignelsen vel langt når de bruker den for å si noe om institusjoner. Et eksempel er tidligere statsminister Gordon Brown, forøvrig storforbruker av lignelsen. Brown sammenlignet regjeringens finanspolitikk med den barmhjertige samaritan.

Ei heller Margaret Thatchers berømte bruk av lignelsen anser forfatteren for å være spesielt god.
Men kanskje er det viktigste spørsmålet et helt annet. Nemlig hva disse ulike versjonene av den politiske samaritanen sier om oss – om vår tid – og vår politiske kultur?

Sjeldne tekster

Lignelsen er nemlig langt mer enn et vanlig språklig bilde, mener Spencer:

– Spørsmålet er hva taleren vil gjøre med en slik fortelling. Når han forteller en historie, kan den selvsagt brukes helt enkelt retorisk for å illustrere noe, men den kan også si noe dypere om virkeligheten. Og i mange av tilfellene er det nettopp slik samaritanen brukes. Dette er det vi kan kalle en autoritativ tekst. Altså tekster som har en egen tyngde, som kan avsløre et moralsk ansvar og åpenbare noe fundamentalt om virkeligheten, sier han.

For i likhet med menneskerettserklæringen eller Shakespeare, har de enkelte bibelske tekstene en aura som gjør at de evner å heve en politisk diskusjon til å bli både en moralsk diskusjon, og en diskusjon om hva som gjør oss til mennesker. Når samaritanen brukes, handler det selvsagt om at den bibelske lignelsen ganske enkelt er en god og levende fortelling. Den skaper gjenkjennelse. Men det er også en fortelling som gjør at et politisk poeng kan bli til noe mer enn et politisk poeng, argumenterer Spencer.

– Men har vi egentlig autoriteter i dag?

– Det er et godt spørsmål. Vi liker jo ikke autoriteter. Det er dem vi reiser oss mot. Og det er en slags signatur på det liberale samfunnet vårt, at mennesker skal finne en moralsk autoritet inne i seg selv. På den annen side kan du ikke stå på en talerstol og argumentere med dine egne opplevelser. Du vil forsøke å si noe objektivt. Det kan sies gjennom autoritative tekster. Det kan også sies med formuleringer som «Det britiske folket føler at», eller «Vi briter har alltid gjort det slik», altså slik at du bruker demokratiet og historien for å gi argumentene dine tyngde.

Forskning

Mange viser også til forskning, påpeker Trine Skei Grande.

– Det synes jeg er positivt. Det betyr at man viser respekt for kunnskap. Det er et positivt tegn i en tid der hvor særlig populistiske politikere har satt spørsmålstegn ved det såkalte ekspertvelde. Det så vi under Brexit og vi har sett det her hjemme. Det er å mistenkeliggjøre forskere og å «disse» kunnskap. Det skal man ikke gjøre. Man skal snakke opp kunnskap, sier Grande.

– Skal du vinne en debatt, skal du vise til forskning. Hva kan stå i mot en forskningsrapport? spør Geir Jørgen Bekkevold i KrF.

– Det måtte vært annen forskning, da?

Men Bekkevold insisterer på at det er forskning som gjelder. Ja, selv i debatten om søndagshandel.

– Det hadde nok funket å trekke inn skapelsesberetningen i noen miljøer. Men hvis det skulle være det eneste argumentet, så ville alle de som ikke ser på søndagen som en helligdag, men mer som en annerledesdag, ikke skjønne hva jeg snakker om, sier Bekkevold, som også er teolog.

– Religiøs retorikk, har den noen særlig stilling i politikken i dag?

– Mindre og mindre. Vi lever i et sekulært samfunn, og det bærer også debatten i Stortinget veldig preg av. Jeg tenker at de gangene det brukes, brukes det mer som et retorisk poeng enn at jeg opplever at man har en dyp respekt for det man siterer. Men jeg skal ikke påstå at alle som bruker bibelske skrifter kun gjør det for å krydre innlegget sitt.

– Du sier du er forsiktig med å bruke samaritanen selv. Hvorfor?

– Fordi jeg tenker at mange av tekstene er gjenstand for tolkning, og det er ikke sikkert den som står på talerstolen i bystyret eller her på Stortinget nødvendigvis har den rette tolkningen. Jeg forstår at den ofte kan trekkes frem, særlig i saker der vi snakker om de svakeste i samfunnet. Men noe av utfordringen er denne: Hvis jeg bruker den, og du er uenig i mitt løsningsforslag, er du da ikke en barmhjertig samaritan?

Mot Rawls

Bestemmer vi oss for å luke ut den religiøse retorikken, har vi imidlertid et problem, mener den britiske forfatteren.

For da eksempelvis Martin Luther King jr. brukte samaritanen, klarte han – på en sjeldent effektfull måte – å knytte nåtidige erfaringer inn i en dyptpløyende religiøs myte, en som kunne skape forventninger om sosial forandring. «Ved å forankre politiske ideer i bibelske ideer, sier du samtidig noe om livet, om sannhet og mening», forklarer Spencer.

Han går slik i rette med en idé som har fått stor tilslutning i politisk filosofi de seinere årene: John Rawls tanke om offentlig fornuft.

Rawls mener religiøse argumenter alltid må ha anstand av en sekulær begrunnelse. Da kan innbyggerne, på tvers av hvilke «bakgrunnskulturer» de måtte komme fra, jobbe sammen i politiske fora for å finne gode løsninger.

Rawls bruker nettopp lignelsen om samaritanen som eksempel når han skal forklare sin posisjon. Borgere som har en tro, og som siterer lignelsen, bør i tillegg gi en type offentlig begrunnelse for konklusjonene i lignelsen hva gjelder politiske verdier, sier han.

Spencers funn viser at Rawls teori ganske enkelt ikke stemmer med praksis. Borgere (både med og uten tro) bruker lignelsen, uten å gi den begrunnelsen Rawls etterspør. Eksemplet understreker dermed at Rawls opererer med et kunstig skille når han mener at det finnes «bakgrunnskulturer» på den ene side og «offentlige politisk fora» på den andre, mener forfatteren. Men han mener det også er et krav som på sikt kan svekke politikken:

Forutsetningen hindrer den horisontutgivelsen som en autoritativ tekst på sitt beste kan gi, og gjør den politiske diskursen «tannløs i det den kunne gitt fra seg et skikkelig bitt», skriver han.

Når vi bruker retorikk i en politisk debatt, handler det om å tegne bilder som folk kan kjenne seg igjen i.

—   Henrik Asheim, Høyre

Forenklet

Om den barmhjertige samaritanen biter særlig fra seg i dag, er selvsagt en annen sak. Han nådde avisoverskriftene senest forrige uke da demokraten Nancy Pelosi brukte ham i sin åtte timer lange filibustertale i den amerikanske kongressen. Men det er lite av Martin Luther King jr. sitt kaliber å spore i de siste årenes bruk av lignelsen, og det kan virke som den ligger «halvdød tilbake i kanten av vår språklige motorvei», mener Spencer.

En av dem som har anmeldt boken, er Rowan Williams, Cambridge-professor og tidligere anglikansk erkebiskop. Han konkluderer med at bruken av lignelsen vitner om en kultur som er alt annet enn komfortabel med en etikk som er fullstendig rasjonalistisk i sin retorikk:

– Vi bruker et språk som bærer et ekko av det hellige, uansett hvor forvirrede disse ekkoene virker, skriver Williams i det politiske tidsskriftet New Statesman, og mener utgivelsen kan løfte frem viktige samfunnsdebatter.

– Hvilken effekt håper du boken kan få?

– Jeg tenker det er markøren ved et sunt demokrati at folk kan bruke religiøs tenkning og argumentasjon i den politiske diskursen, og jeg håper at vi kan få en mer voksen diskusjon om rollen til religiøse argumenter. Her er det flere fallgruver. I USA brukes Bibelen hyppig, og iblant på en måte som er altfor forenklet. Mens her hjemme kaster kommentatorer armene oppgitt i været hvis de føler at noen driver «bibel-bashing», og erstatter det amerikanerne gjør med en forenklet sekulær moralisme, sier Nick Spencer.

Innvandring

Demokratenes mindretallsleder Nancy Pelosi satte talerekord i Representantenes hus forrige uke, da hun argumenterte imot budsjettavtalen. Her brukte hun samaritanen i innvandringspolitikken.

Samaritanere var jo ikke venner av personen som den gode samaritanen reddet. Men han var en rettferdighetens mann».

Borgerrettigheter

Martin Luther King jr. har gått inn i historiebøkene for sin bruk av den barmhjertige samaritanen i sin aller siste tale, i Memphis 3. april 1968.

Han pekte på at mens levitten og presten hadde spurt seg selv:

«Hvis jeg stanser for å hjelpe denne mannen, hva vil skje med meg?», hadde samaritanen derimot snudd spørsmålet på hodet: «Hvis jeg ikke stanser for å hjelpe mannen, hva vil skje med ham». Slik ville King jr. få tilhørerne til å stille seg på borgerrettighetsbevegelsens side.

Nei til fordelingspolitikk!

Den britiske konservative politikeren Baron Hugh Cecil går på sin side inn i historiebøkene som et av de mer kreative eksemplene på hvordan samaritanen kan brukes:

I et argument mot statlig fordelingspolitikk, sa han at «obligatorisk uselviskhet er en absurditet». Han la til at samaritanen ikke hadde løpt etter presten eller levitten med krav om at de hjalp til, og at vi høyst sannsynlig hadde tenkt annerledes om den skadede mannen dersom han hadde forsøkt å tvinge til seg penger fra de to.

Utenom og forbi

Uttrykket «gå utenom og forbi» er hentet fra lignelsen. Det var det levitten og presten gjorde. Et av funnene i boken er at fyndordet brukes hyppig av spesielt Labour.

– Vi vil leve i et samfunn der vi ikke går utenom og forbi de menneskene som blir avvist av et urettferdig velferdssystem, sa for ­eksempel Labour-leder Jeremy Corbyn.

Utskjelt

Konservative britiske politikere har de siste årene brukt samaritanen nærmest på tross av Margaret Thatcher, som ble kjent for å ha påpekt at samaritanen ikke bare hadde gode intensjoner, men også penger. Thatchers poeng falt i dårlig jord, men handlet om å løfte frem personlig moralsk ansvar.

«Jeg lurer på om det offentlige ville gjort like mye for mannen som ble offer for tyvene som det den gode samaritanen gjorde?» spurte «The Iron Lady» ved en annen anledning.

Boligpolitikk

Per-Willy Amundsen (Frp): – Regjeringen gjør altså først alt den kan for å hindre nybygging, og så prøver den å fremstå som gode samaritaner ved å hjelpe dem som faller utenfor.

Psykisk helse

Kari Henriksen (Ap): – Politikere presenterer dem som hjelpeløse, stakkarslige og ofre, slik at vi etterpå kan sole oss i glansen og kappes om å være den barmhjertige samaritan.

Statsbudsjettet

Trine Skei Grande (V): 
– Den barmhjertige samari­tan betalte faktisk for de tjenest­ene han fikk. Det ligner litt på Venstre i dette budsjettet.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje