Reportasje

Den ­grønne patriarken

– Vil vi berge vår sjel, må vi også bevare skaperverket, sier patriark Bartholomeus av Konstantinopel.

‘Den grønne patriarken» har som få andre åndelige ledere insistert på at miljøkrisen har åndelige røtter, at den bunner i en indre avstumpethet hos menneskene. Veien ut handler derfor om en gjenoppdagelse av hjertets økologi, mener han. Det ydmyke hjertet oppdager hvordan Gud gir seg til kjenne i alt som lever, i livet som gave.

Dette har landet som «en ny vinkling» i mange­ kretser som har hørt seg trette på den gjengse miljøretorikken. Siden midten av 1990-tallet har patriarken blitt hentet inn som taler i blant annet EU-parlamentet (som første­ religiøse leder noensinne), den amerikanske kongressen, London School of Economics og det økonomiske toppmøtet i Davos.

Bartholomeus har siden 1990-tallet ledet­ en rekke store, reisende symposier­ om miljøvitenskap, filosofi og religion langs allverdens vannveier på Donau, Svartehavet, Adriaterhavet, Egeerhavet, Østersjøen, i Amazonas og ved Grønland. Det har skjedd i samarbeid med prominenser som britiske prins Philip og EUs toppkommisjonærer Jacques Santer og Romano Prodi. Blant annet på denne bakgrunnen kåret magasinet Time ham til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer i 2008.

Her følger den skriftlige delen av intervjuet med patriarken. I følge patriarkatet formulerer patriarken selv svarene på alle slike henvendelser.

– Da Gud ble menneske i Kristus, forente­ han det sant menneskelige og det sant guddommelige i sin person. Hva betyr dette for vår oppfatning av miljøkrisen, av hva som står på spill?

– Da Kristus, Guds Ord, «ble kjød og bodde­ blant oss» (Johannes 1,14), berørte hans guddommelige natur alt det skapte og forvandlet det. Det er derfor vi under festen for teofanien, for Herrens dåp, minnes at all skapningen ble helliget da Herren steg ned i Jordan. Og i feiringen av alle festers fest, oppstandelsesliturgien, synger vi: «I dag er alt fylt med lys: himmelen, jorden og det som er under jorden.»

– Dette er det evig nye i den kristne tro. Ved å bli kjød ikledte Kristus seg ikke bare det menneskelige. Han ikledte seg all materien. Inkarnasjonen har en kosmisk dimensjon. Det er hva Paulus snakker om når han skriver at «i Kristus forsonte Gud alle ting med seg selv» (Kolosserne 1,20). Eller, for å bruke et annet av den hellige Paulus bilder, dét om at «all skapningen vrir seg i smerte...». I Kristus, den nye Adam, skal alt det skapte forløses, frigis fra slaveriet under forgjengeligheten.

«De som ikke er imot oss...» 

– Hva innebærer dette for kirkens rolle? Hva er annerledes, om man sammenligner med den sekulære miljøbevegelsen?

– Vår rolle som kirke kan sies å være både lik og annerledes. Den er anner­ledes fordi vi anerkjenner og tilber Skaperen, som skapte verden så vakker. Derfor betrakter vi verden som en hellig gave fra en kjærlig Gud. Samtidig er det ingen grunn til å kjenne seg truet av dem som ønsker å bevare skaperverket av andre grunner. Som Kristus sa til sine disipler, når de spurte om dem som utførte mirakler, men sto utenfor disippelkretsen: «Den som ikke er er mot oss er for oss.»

– For vår kirke er den mest avgjørende forpliktelsen overfor den økologiske krisen knyttet til Guds bud om å «tjene og bevare jorden» (1. Mosebok 2,15). Naturmiljøet er en dyrebar gave vi ikke har rett til å mishandle eller utbytte. Derfor handler­ krisen på en avgjørende måte om vårt blikk på verden. Vi må gjenoppdage skaperverket som den kropp Kristus ikledde seg i inkarnasjonen. Da vil vi også begynne å behandle den med respekt.­ Forsiktig. Med den samme følsomhet som vi behandler mennesker. Derfor har vi gjentatte ganger fordømt økologisk misbruk som synd. Vi må lære å endre våre vaner, fra hva vi lyster til hva verden ­trenger.

Vil vi berge vår sjel, må vi også bevare skaperverket.

Et løfte om skjønnhet

– Hvilken rolle har bønn og kontemplasjon i møte med denne situa­sjonen?

– Vi har gjentatte ganger understreket at den økologiske krisen ikke primært er et politisk eller økonomisk problem, men et åndelig. Relasjonen vi har til Gud vil uvilkårlig speiles i vår relasjon til jorden. I bønn og kontemplasjon kan vi få bedre øye på den verden Gud så, den han så som «svært god» på skapelsens sjette dag. Da vil vi begynne å sanse  i alt det skapte  et løfte om skjønnhet. Da vil vi lettere få øye på verden som mysterium: at alt er knyttet sammen.

For lite radikalt

 – I den protestantiske verden beskriver kirken miljøkrisen oftest som et uttrykk for at «vi mennesker har sviktet vår rolle som forvaltere». Kommentar?

– Det kallet vi står overfor krever noe mer radikalt. Det er ikke galt å tenke at vi «er jordens forvaltere». Men uttrykket betoner nøyaktig den forestillingen vi trenger å få korrigert, at vi bare er jordens management, dens kontrollører. Forestillingen har bidratt til vår underkuing og vårt misbruk av jorden. Vi er snarere kalt til å tenke oss selv som skaperverkets prester, til å løfte skaperverket opp og tilbake mot Gud. Han som i sin tur forvandler det til vår Herres kropp og blod, utgitt for all verden. Kanskje skulle man løfte sterkere frem bildet av den kristne som et kongelig presteskap?

– Hvordan opplever du at ditt engasjement er blitt mottatt i kirkene rundt om i verden, inkludert i dine hjemlige?

– Vårt håp har vært at de ulike økologiske initiativene det økumeniske patriarkatet har tatt ville resultere i grønne menigheter og «grønne prester» rundt om i verden. Ved Guds nåde har vi lyktes i gradvis å infiltrere holdninger og praksis i et segment på internasjonalt nivå, utenfor kirken. Det har skjedd via sammenkomster som har påvirket politikere, vitenskapsfolk, teologer og journalister, mens vi reiste til kritisk belastede elver og havområder for å diskutere følgene av en egoistisk og meningsløs menneskelig oppførsel, eksempelvis i form av klimaendringer og global oppvarming.

Like fullt har det ligget oss sterkest på hjertet at det skulle skje en forvandling i våre egne rekker, blant de ortodokse troende. Ironisk nok har dette vist seg å være det vanskeligste målet å nå. Vi har derfor, gjentatte ganger, besøkt våre ulike patriarkater, kirkene de leder og menighetene. Målet har vært å dele med dem den ortodokse grunnforståelsen som vår miljøinnsats bygger på. Og heldigvis, i de siste årene har vi beveget kunne registrere at ortodokse menigheter og prester  rundt i hele verden, men særlig i USA  gir prioritet til dette kallet, både i menighetens liv og i den enkeltes personlige liv.

Mer barnlig

– Temaet i denne utgaven av Strek er vekst og kristen modning, ser du forbindelseslinjer?

– Her ligger det et paradoks. Modning i kristen forstand ligner ikke på vekst i sekulære termer: vekst i volum, teknologisk fremskritt. På 400-tallet beskrev St. Esaias­ av Scetis, en av ørkenfedrene, at modning er å bli som små barn, slik Kristus formante sine disipler: «Uten at dere blir som små barn kan dere ikke bli frelst.» (Matteus 18,3).

Det vi kalles til er derfor kanskje ikke så mye å vokse og utvikle oss som om prosessen hvilte på vår vilje og våre anstrengelser alene. Snarere handler det om å overgi seg, med kjærlighet og tro, i Guds armer. Kort sagt: Kristen modning dreier seg om ydmykhet. Og å bli mer lik Kristus, i lydighet og offer.

Dette bringer oss tilbake til økokrisen. Vi har lett for å tenke at vi kan korrigere og forandre dette uføret bare ved å ta hardere i. Kanskje det er annerledes, at det vi trenger er å bli lettere på foten, å forvandles til personer som lever enklere og mer ydmykt i Guds verden.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje