Reportasje

Kirkene som unngår kirkebygg

Nye kristne grupper insisterer på at Gud møtes best i hverdagen. De håper flere vil slutte seg til dem.

– Dette er siste gang vi får plass i en leilighet. Noen vil si det ikke er plass nå en gang! Det er dette jeg har drømt om. Å se stua mi full av disipler, sier Kjetil Aas.

Det er søndag kveld på Grønland. Vi befinner oss i en helt vanlig leilighet med barnebilder på veggen, planter i vinduskarmen og kaffe på kanna. Dette er faktisk også et kirkelokale. Og det ikke bare på søndager.

Den blåmalte stua er mer enn stor nok for familien på fire som bor her. Men i dag må familien Aas ty til et titalls klappstoler for å få plass til alle menneskene som er kommet.

De har nettopp forsynt seg med kaffe, frukt og brus. Nå finner de frem biblene sine, Ipad, notatblokk og penn.

– Tenk dere dette her i hver eneste stue i Oslo. Det er det som er målet vårt – å få himmelen ned hit, fortsetter Aas.

Familiefaren med doktorgrad i meteorologi jobber til vanlig på Universitetet i Oslo, men han er også leder for husmenigheten DNA.

For omlag ti år siden ble det å opprette husmenigheter på ny en trend i norsk kirkeliv. Bibelgrupper og misjonsforeninger var vanlige, som et supplement til gudstjenester og møter.

Nå ville man gjøre som de første kristne: Gjøre sine egne hjem til det viktigste samlingsstedet for kristne. Det skulle skape en ny nærhet mellom kristne, noe som igjen ville føre til vekst.

Himmelen hit

I Leiligheten til familien Aas nikkes det ivrig til det Kjetil Aas formidler. Bekreftende «ja», «mhm» og «yes» runger underveis mens han prater. Her er det ingen som er redde for å prate i munnen på hverandre. Alle er like viktige i DNA. De er en familie med et oppdrag.

Oppdraget er ikke mindre enn å få himmelen ned på jorda. Himl'en hit er også navnet på boka som nylig ble utgitt på DNAs eget forlag. Det er grunnleggeren av menigheten, Knut Osland, som har skrevet den, med god hjelp fra resten av menigheten.

De håper boka kan bli en viktig del av å virkeliggjøre visjonen til husmenigheten i fremtiden. Den forteller hvordan man kan starte slike menigheter, og mye kan tyde på at det er noe folk vil ha. På en måned har boka allerede har solgt over tusen eksemplarer og høstet god kritikk i Kristen-Norge.

– Kristentroen kan lett bli litt svevende, vi trenger noen praktiske verktøy. I boka forklares Bibelens kjernebudskap og viser oss Guds plan for planeten, forteller Kjetil Aas.

De praktiske verktøyene er utgangspunktet for det som skjer i stua på Grønland i kveld, og som startet for ti år siden. Da var de bare tre. Nå er de godt over hundre.

---

Husmenigheter i Bibelen

  • Det nye testamentet viser at de kristne pleide å samles i hjemmene. Hver lille gruppe ble kalt menighet. I tillegg ble alle kristne på jorda kalt menighet. Ordet menighet er altså et organisk begrep.
  • De første kristne hadde ikke kirker og gudstjenester slik det er vanlig å ha i dag. Husmenighetene var ikke noe tillegg, men det var der det foregikk.
  • I tillegg drev mange kristne evangelisering. Helt i starten, før kristentroen spredde seg ut av Jerusalem, skjedde dette på tempelplassen.
  • Vi kan lese om husmenighetene i for eksempel brevene til Kolloserne, Romerne, Filemon, Timoteus og i Apostlenes gjerninger.
  • Kilde: De første kristne av Sjur Jansen.

---

Disippelgjøring

I 2007 flyttet Knut og Elisabeth Osland til Oslo. Drømmen var å starte det de kaller en multipliserende disippelbevegelse med mål om å gjøre flest mulig til følgere av Jesus.

Ekteparet hadde lang fartstid i kristen-Norge og hadde flere ganger vært med på å plante tradisjonelle menigheter i Bergensområdet.

Men det var ikke i menighetslokalene arbeidet hadde gitt mest frukt, men i hjemmet sitt. Det var dét de ville satse på. Å ta den langsomme veien med å bygge kristne verdier og prinsipper inn i enkeltpersoner, slik at de igjen kunne gi det videre på en troverdig måte. Såkalt disippelgjøring.

– Da Jesus hadde begrenset med tid på jorda var det dette han prioriterte. Masser av mennesker kom for å høre på han, men han prioriterte å lære opp noen få som igjen kunne gi det videre. Det er selve kjernen i det vi holder på med, forklarer Oslo-lederen Aas.

Tilbake til røttene

At det er 2000 år siden Jesus levde på jorda betyr ikke at praksisen hans har utgått på dato, ifølge denne gjengen. Tvert imot, ønsker de å være kristne nettopp på samme måte som beskrives i Det nye testamentet.

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» står det i Matteus-evangeliet.

De aller første husmenighetene vi kjenner til er allerede fra rundt år 50 e.Kr. Disse måtene å samles på fortsetter i mange år, men fra keiser Konstantins tid forandrer det seg.

– Kristendommen får fotfeste og vi får Maxentiusbasilikaen, som i dag regnes som det første som kan minne om en kirke. Den blir et samlingspunkt for de kristne og fører med seg nye maktstrukturer og utfordringer, forteller Karl Ove Sandnes, professor i Det nye testamentet ved Det teologiske menighetsfakultet (MF).

Skriftene i Det nye testamentet forteller om kristne som samlet seg i hjemmene sine for å spise, be og undervise og forkynne evangeliet sammen. Hver lille gruppe ble kalt en menighet.

Husmenighetene var helt nødvendige. De tilbød de første kristne et sted å være på en tid da mange ble forfulgt for troen sin. Kristendom var mange steder forbudt og det lot seg ikke gjøre å møtes andre steder enn hjemme.

Sandnes forteller at menighetene i oldtiden lett ble eksklusive, nettopp fordi de ble grunnlagt av en familie.

Jeg vil bygge mennesker, ikke menigheter.

—   Sjur Jansen

Hverdagsliv

Det er lite som minner om eksklusivitet i stua til Kjetil Aas og familien. For DNA handler husmenighet om å være en familie og dele hverdagsliv. De er mennesker med alle slags bakgrunner, med vanlige jobber, studier, barn, barnebarn.

På DNAs nettside kan man se en video av hvordan en vanlig dag ser ut hos familien Sunde i Skien. Det er bleieskift, middagslaging og andre hverdagssysler – i fellesskap.

– Det vi velger å bruke tida vår på, og hvilke ting vi er opptatt av, skaper mye mer verdier enn hva du sier i en halv time i en undervisning på et møte. Hverdagen og livet er den beste måten å vise hva det å være kristen er, sier Kristine Sunde.

Til vanlig jobber hun som kreftsykepleier, men hun og mannen er også med å lede DNA Skien.

– Samlinger er ikke det viktigste for oss. Det er relasjonene og det som skjer mellom samlingene som avgjør i hvilken grad folk faktisk får hjelp og føler at livene deres blir forandret, forklarer hun.

Hun innrømmer at det kan være krevende å gi videre og at det tar tid å forandre mennesker.

– Å lære alt det Jesus har befalt involverer veldig mange sider av livet. For å gjøre det trenger man å se hverandre i ulike situasjoner, og det kan vi når vi åpner døra på denne måten, mener Sunde.

---

Husmenigheter i Norge

  • På 1700-tallet samler lekpredikanten Hans Nielsen Hauge det norske folk i hjemmene sine for å forkynne Guds ord.
  • Over to hundre år senere er det en annen viktig mann som igjen oppfordrer kristne til å møtes i hjemmene, nemlig Edin Løvås.
  • Løvås var grunnlegger av såkalte retreatbevegelser og en kristen forkynner og forfatter.
  • I 1981 skriver han boka Husmenigheten – et levende nærmiljø og kommer med en klar oppfordring: «Alt for lenge har den store massen av Guds folk og Jesu venner vært et publikum i kirkebenkene. Nå er tiden kommet for denne appellen: Slutt dere sammen i husmenigheter!»
  • I dag finnes flere ulike fraksjoner av husmenigheter. De fleste fungerer som et supplement til allerede eksisterende menigheter, mens andre tar utgangspunkt i formen til DNA og KF.

---

Celler og grupper

Etter reformasjonen oppsto nye bevegelser opp i stort antall. De første «gjendøperne», kvekerne, herrnhuterne og metodistene startet alle opp i private hjem. I Norge møtte predikanten Hans Nielsen Hauge mye motstand for at han samlet folk og preket for dem i hjemmene deres. Frem mot 1800-tallet skulle forkynnelse kun skje under prestens kontroll. Ikke av lekfolk som fartet land og strand rundt slik som Hauge.

Men Hauge lot seg ikke stoppe, og vekkelsesbevegelsen han setter i gang på denne tiden har satt dype spor i norsk kristenhet. Husmenigheter helt frem til dags dato lar seg inspirere av haugianerne.

– Det er viktig å huske på at Hauge aldri så dette som et alternativ til kirken som størrelse, men mer som et supplement, sier professor i systematisk teologi ved MF, Harald Hegstad.

Han understreker at husmenighetsfenomenet er mer enn bare én ting, og viser til at både Den norske kirke og mer lavkirkelige miljøer lenge har benyttet seg av såkalte cellegrupper eller mindre husfellesskap i tillegg til vanlig gudstjenesteliv.

– Ingen vil være imot den type grupper. Problemet er eventuelt i den ytterliggående formen som sier dette er den eneste formen for menighet. Kristne gudstjenesters offentlige karakter er viktig. Hvis husmenighetsformen skulle vært enerådende så ville det vært en innsnevring og privatisering av kristne gudstjenester.

Hegstad tror husmenighetene er en slags reaksjon på et litt mer upersonlig menighetsliv i store forsamlinger der man ikke kjenner hverandre, og hvor fellesskapet og deltakelsen er begrenset.

Nærhet

Kristine Sunde i DNA tror husmenigheter er en reaksjon på at folk ønsker å være aktive og være med på det som skjer.

– Derfor tror jeg denne formen for menighet hvor alle er viktige, hvor det er en grasrotbevegelse, hvor hver og en må være i stand til å gi det videre, hvor alle får lov til å bidra – er noe som er attraktivt for folk, sier hun.

DNA understreker at de vil samarbeide med andre som har samme visjon som dem.

– Vi ønsker å være en del av et kristent fellesskap i byen. Det at vi samles i ulike lokaler og på ulike måter er sekundært. At vi velger bort å skaffe oss et stort lokale og å gjøre ting på en tradisjonell måte er ikke for å markere distanse, men for å kunne fokusere på det sentrale, utdyper Kjetil Aas.

DNA samarbeider med den karismatiske gruppen Kristent Fellesskap (KF) Oslo. I Oslo har KF mellom 10 og 15 menigheter som består av alt fra seks til 30 mennesker, og som møtes på ulike tidspunkt i løpet av en uke. Hver tredje uke samles alle menighetene i Misjonskirken for å backe hverandre opp.

Daglig leder i KF, Kjartan Ørnes, er som DNA opptatt av å leve et menighetsliv i hverdagen – men innrømmer at det kan være ufordrende.

– Det krever mye for du må ha folk så tett inntil deg. Det blir vanskeligere å holde den fine fasaden. Det er lett å kle seg fint og holde maska på en gudstjeneste på en søndag, men slik som dette får vi et mer åpent og ærlig fellesskap.

Mens noen synes terskelen for å komme inn i kirkerommet blir for høy, ser Ørnes at andre kan synes de intime settingene også kan være det.

– Det er derfor jeg tror det er så viktig at vi har så mange ulike uttrykk. Mennesker er forskjellige og de trenger ulike ting. For noen er det er godt å komme og bare være, men vi tror også på en personlig vekst og at folk skal tørre å slippe Gud og mennesker nærmere inn på livet sitt også.

Folk ønsker ikke å være tilskuere. De ønsker å være med og bidra selv, ikke sitte og se på noen profesjonelle

—   Kristine Sunde

Venner

Mens både DNA og KF er husmenighetsbevegelser som er opptatt av å spre budskapet de tror på til flest mulig, finnes det også andre husmenigheter i Norge – med en ganske annen visjon og metode.

Sjur Jansen er journalist og forfatter, og har skrevet to bøker om de såkalte urmenighetene eller husmenighetene. Han har bakgrunn som både pinsevenn og baptist, men i dag er han ikke juridisk medlem av noen kirkeorganisasjon.

– Etter noen år i vanlig menighetsliv stoppet jeg opp og tenkte: Her er noe feil, her løper alle i ring og stresser, og det er så mange her som ikke føler seg sett. Jeg begynte å sette meg dypere inn i hvordan de første kristne tenkte og det var da ideen om husmenighet dukket opp.

Først tenkte Jansen at det ble for sært. At det bare var noe «sekter og raringer» drev med. Men alle analysene og argumentene hans pekte mot at det var dette han skulle gjøre. Så han ga etter og startet sin egen husmenighet.

– Selve ordet husmenighet har jeg blitt forsiktig med å bruke for når man hører «menighet» så tenker man med en gang at det er noen som bestemmer, men det er ikke det jeg står for. Det jeg er opptatt av er at man skal være venner, og ikke at man skal lage en organisasjon eller noe hierarki.

Jansen ville gjøre som de første kristne, da det ikke fantes noen pinsevenner eller katolikker. Bare kristne som møttes som venner. Og slik gjør han det også. Hver fjortende dag møter han andre kristne venner. De spiser middag, diskuterer teologi, de ber og noen ganger kan de ha nattverd. De er fra ulike trosretninger, noen er lutheranere og en og annen gang stikker en katolikk innom.

– Det ligner på sånn som venner ellers møtes. Noen ganger så kan vi prate om hva som helst under middagen, andre ganger er det noe aktuelt vi vil ta opp umiddelbart. Samlingene varer gjerne tre til fire timer, forteller Jansen.

Han skjønner at når man tenker som ham, blir det heller ikke noe stort under samme paraply, eller noe som vises. Men han tror likevel at veksten kan bli større når man satser på enkeltmennesker og hjemmesamlinger.

– Mange snakker om å plante menigheter, men det er egentlig ikke vårt oppdrag. Vårt oppdrag er å skaffe og lære opp disipler, og da begynner man å pensle over i at det handler om enkeltmennesker og ikke organisasjoner. Jeg vil bygge mennesker, ikke menigheter.

Dåp på Sørenga

I Misjonsbefalingen i Matteus-evangeliet står det: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere».

Dette er selve grunnsteinen for DNA-bevegelsen: å gjøre folkeslag til disipler, døpe dem og lære dem om Jesu befalinger.

Også dåp er noe menigheten gjennomfører i en naturlig setting. De har døpt medlemmer både på Sørenga og på Sognsvann. Etterpå drar de hjem til noen for å markere med en fest.

– At dåp ikke er så fjernt fra livet generelt kan også hjelpe til å se at dette livet skal vi fortsette å leve i hverdagen. At det å være kristen er mer enn et søndagsliv, utdyper Aas.

Det er varmt og tett i stua på Grønland. Noen åpner vinduet for å slippe inn litt frisk luft.

Et år er omme, et nytt er i gang. Det er klart for takkestund. Forsamlingen begynner å takke høyt. Noen lukker øynene, noen strekker ut hendene, noen ber i tunger, noen bare nikker.

Etter å ha takket Gud i ti minutter er det en som finner frem gitaren. Takken går over i lovsang. «He has made my day» gjentas det og stemningen står plutselig i taket. Det klappes, danses og synges så det runger i den lille leiligheten. Forhåpentligvis har noen sendt ut nabovarsel.

Tegn i tiden

Harald Hegstad på MF tror at så lenge vi lever i et åpent samfunn hvor vanlige menigheter kan operere fritt, vil husmenigheter aldri erstatte menighetslivet i kirken, men han tror de vil forbli et viktig supplement.

Det er gjengen i DNA også overbevist om. De gir seg tross alt ikke før de har fått himmelen ned på jorda.

– Er det noe med tidsånden som gjør dette ekstra attraktivt, Kjetil Aas?

– I Europa har vi vært vant til profesjonelle mennesker som tar ansvar for å lede kirkevirksomhet. Det tror jeg er noe færre i dag kjenner seg igjen i. Folk er minst like søkende og interesserte i å bli kjent med Gud, men man opplever ikke lenger at kirken er plassen alle naturlig går til.

Sunde nikker og legger til:

– Folk ønsker ikke å være tilskuere. De ønsker å være med og bidra selv, ikke sitte og se på noen profesjonelle. Folk lengter etter det genuine og autentiske, det som er ekte og sant.
Samlingen er over på Grønland, men det er ingen som skal hjem ennå. Det er tid for å gjøre som de kristne gjorde på Paulus sin tid – å dele et måltid. Akkurat slik DNA vil fortsette å gjøre det – å dele hverdagslivet og Gud med hverandre.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje