Reportasje

'Man må ha noe å leve for'

Som ung sosialist ville han utrydde fattigdom.- I dag er Odvar Nordli skuffet over at målet ikke er nådd.

Dette intervjuet sto på trykk i Vårt Land i mai 2013, under vignetten «Dette har livet lært meg». Odvar Nordli døde 9. januar 2018, 90 år gammel. 

85-åringen bor nå alene i en koselig enebolig med utsikt over Mjøsa. Der møter småfuglene og en -villkatt daglig opp for å få mat av den tidligere statsministerens- rause hånd. Samarbeid og  omfordeling av godene er fortsatt blant Odvar Nordlis fanesaker.

På hvilket viktig område har du skiftet mening?

– I min grønne ungdom var jeg så rød at selv Stalin framsto blass. Under AUF-møtene på Folkets hus på Tangen sto revolusjonen like utafor døra. Men vi slutta møtene med dans og roa oss ned på den måten. Heldigvis innså jeg at vår sosialdemokratiske drøm om frihet, likhet og solidaritet, ikke var lik den kommunistene i Moskva drømte om.

Den blodige revolusjonen fulgt av hensynsløs maktkamp i mellomkrigstiden, hvordan kunne Sovjet-unionen likevel være et forbilde?

–  Husk at de første soldatene som frigjorde Norge var russere og dermed våre allierte. Radio var ikke vanlig og knapt noen hadde råd til å holde ei avis. Derfor hadde vi lite kunnskap om Stalins meningsløse undertrykkelse. Vi sang «Nå dages det, brødre, det lysner i øst» og trodde i vår forblommede uvitenhet på den verdensrevolusjonen som det russiske folket hadde kjempet i gang. Et av historiens store paradokser er nettopp at det mange så som lysningen i et klasseløst samfunn falt i hendene på despoter. En gedigen skuffelse, men vi fant oss likevel snart til rette idet Einar Gerhardsen kalte det den langsomme revolusjon. For å bygge landet opp igjen etter krigen krevde hele folkets fulle innsats.

Hva bestemte din vei til politikken?

- Jeg ble født inn i et hardt klasse-samfunn her på Tangen, og glømmer aldri synet av gamle og fattige folk med lua i handa og pappeskene sine langs veien. De venta på at noen fra kommunen skulle komme og dele ut mat. Faren min jobba på Tangen Brenneri når det var jobb å få, for sprit-produksjonen av korn og poteter fulgte syklusen i landbruket og var ujevn. Jeg leste til realskole-eksamen ved siden av jobb i brenneriet og skaffet examen artium som privatist. Drømmen var å bli forstmann, altså skogsforvalter, men da måtte jeg studere ved Landbrukshøgskolen og det kosta penger. Slik ble trygghet for mat på bordet og lik rett til utdanning saker jeg ville kjempe for. Veien til Stortinget gikk via politisk engasjement lokalt. I dag kommer du inn på Stortinget rett fra skolebenken.

Hva er forskjellen på da du var i toppolitikken og utfordringene for dagens statsminister?

– Det åpne og pågående mediesamfunnet er forskjellen. Ofte skygger hverdagslige trivialiteter for langsiktige mål i politikken. Hvis pressen oppdager at en uheldig beboer på et sykehjem har fått feil medisin om morgenen, blir helseministeren stilt til ansvar for blunderen i Dagsrevyen samme kveld og i Stortinget dagen etter. At landets politiske ledelse hele tida må kommentere enkeltsaker, fører til en kortsiktighet som rett og slett undergraver demokratiet. For når politisk profil koker ned til noen -kilometer lengre motorvei, forsvinner grunnleggende politiske perspektiver helt ut i det blå. Jeg minnes at sjefredaktøren i den svenske avisa Dagens Nyheter, liberaleren Herbert Tingsten, på 1950-tallet erklærte ideologienes død. Han sa at skandalene hadde overtatt plassen til ideene. Jeg syntes han tok vel mye i, men i dag ser jeg dessverre at han hadde rett.

Men i motsetning tilStoltenberg hadde vel Arbeiderpartiet flertall på Stortinget i din statsministertid?

– Nei, det hadde vi itte. Men vi mangla bare SVs tostemmer for å få sakene igjennom. Og siden Hanna Kvanmo sa at'a likte meg litt bedre enn Kåre Willoch, ble det rødt flertall.

---

Odvar Nordli

  • Var statsminister for Arbeiderpartiet fra 1976 til 1981, og Norges første statsminister med oljeinntekter på statsbudsjettet.
  • Stortingsrepresentant for Hedmark Ap 1961-85 og parlamentarisk leder for Aps stortingsgruppe 1973-76.
  • Kommunalminister i Trygve Brattelis regjering 1971-72.
  • Utdannet revisor.
  • Medlem av Tysklandsbrigaden, den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter andre verdenskrig.
  • Utnevnt til kommandør av St. Olavs orden i 1994.

---

Nøden i samfunnet jeg vokste opp i, har gjort uslettelig inntrykk.

—   Odvar Nordli

Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Jeg er glad for at jeg ikke visste det jeg veit nå. Da hadde jeg ikke fått være ung. Ungdom skal ha lov til å ha bastante meninger. De må få lov til å være naive og revolusjonære. Samfunnet trenger ungdommens glød og korrektiv. I livet videre slipes de hardeste-kantene. Det kalles realpolitikk.

Hvilke opplevelser har formet deg mest?

– Nøden og fattigdommen i samfunnet jeg vokste opp i, har gjort uslettelig inntrykk. Og som tenåring opplevde jeg tysk okkupasjon av Norge.Etter krigen reiste jeg ut i Tysklandsbrigaden og fikk se litt av de ufattelige, menneskelige tragediene som Hitlers verdensbrann hadde påført millioner i Europa. Der nede hørte jeg Churchills tale om et Europas forente stater. Siden har jeg hatt en usvikelig tro på at bare forpliktende, internasjonalt samarbeid kan løse utfordringene verden til enhver tid står overfor.

Hvis du var 20 år nå, hva ville du gjort annerledes?

– Da ville jeg studert til forstmann. Tenk å få jobbe i naturen og oppleve det fantastiske konglomeratet av krefter i vekslende spill. Det hadde vøri et fint liv, kanskje enda bedre enn det jeg hadde i politikken.

Hva uroer du deg mest for?

– De millioner av arbeidsløse som er rundt oss i Europa og som blir flere for hver dag. Jeg ser også med uro på brytningene i den tredje-verden hvor mennesker mange -steder reiser seg i revolt mot fanatiske-undertrykkere. Jeg hadde håpet at internasjonalt samarbeid kunne møte disse utfordringene, men det ser ikke slik ut. Og jeg er skuffet over min bevegelse i-Europa. Hvor er den frie, faglige internasjonale og sosialistiske internasjonale? Jeg ser dem itte! Europas organiserte sosialdemokrater har ikke greid å bygge opp det sosiale bolverket som var målet for alle sosialister og som er nødvendig for å sikre stabilitet og demokrati. Og i dag spiller vi ikke lenger på den banen der vi kan gjøre noe med dette.

Hva synes du om behandlingen av Norges romfolk?

– Romfolk som tigger i norske byer er bare en bit av noe mye større. De er medmennesker og skal i utgangspunktet møtes med respekt. Jeg ser ingen mening i at vi skal ha fattige hverken i Norge eller i andre rike land. Hvis vi som lever på toppen, ikke innser at den største utfordringen er omfordeling av godene i verden, vil dagens situasjon med tiggere framstå som bagateller. Vi kommer snart til å få se en folkevandring uten like fra den fattige til den rike delen av verden. Og så sitter vi og jamrer oss over noen stakkars uteliggere.

Hva er det beste livet har gitt deg?

– Først og fremst familien min. Marit, kona mi, bar byrdene med å ta vare på et hjem og barna våre i alle de år jeg levde som en politisk landstryker. Så utrolig mye har jeg å takke henne for. Hun døde for fire år siden, og jeg tenker på henne hver dag. Huset, her vi skulle leve alderdommen sammen, ble tomt etter Marit. Men sjøl på mine eldre dager opplever jeg å ha en stor familie rundt meg, to døtre, fire barnebarn og fem oldebarn.Den yngste generasjonens sorg er at oldefar er en klossmajor til å spille data. Jeg har ikke maskin heller.

Hva håper du for resten av din tid?

– Jeg skulle ønske jeg fikk oppleve at vi hadde utrydda fattigdommen i Norge, og se at vi var på vei mot å løse problemet ellers på kloden. Vi er ikke der. Fattigdom er og blir et angrep på menneskeverdet.

Hva er meningen med livet?

– Jeg har brukt livet i en bevegelse som ofte ses på som materialistisk. Og det er grunnleggende viktig at folk har noe å leve av. Men livet har lært meg at det er like viktig at folk har noe å leve for. Et menneske må ha noe å tro på. Jeg tror på likeverd, solidaritet, medmenneskelighet og fellesskap. Hvis man gjennom et langt liv har fått vøri med å komme et lite skritt nærmere disse mål, var det vel livet verdt, kanskje.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje