Pinsereformatoren

I hjertet av en av Malmös hippeste bydeler, Möllevången, ligger Mariakyrkan. Mursteinskirken har stått der siden 1928, og har lenge vært møteplass for Malmös uheldige og ulykkelige sjeler gjennom et sterkt diakonalt engasjement. I kjelleren finnes en klinikk for papirløse, som det er mange av i Sveriges tredje største by.

To av dem sitter i kirkerommet når Vårt Land kommer på besøk, men vi er ikke her for å snakke med dem. Siden juni har nemlig kirken også huset unge, urbane pinsevenner.

– Jeg er veldig glad for at United har lykkes med å nå veldig mange vanlige folk. Mennesker i øvre del av middelklassen som utenfra sett kan virke som de har alt de trenger, sier Magnus Persson.

Sceneskifte

Pastoren og grunnleggeren av pinse­menigheten United er kledd i skinny jeans, skinnjakke og spisse pensko, rundt håndleddet og på ringefingeren blinker det i sølv. Den samme sølvfargen preger det velpleide skjegget og striglede håret.

Den velkjente lukten av stearinlys og kirkebenker i tre blander seg med dunsten av etterbarberingsvann idet han åpner døren inn til kirkerommet.

Mariakyrkan er enkelt innredet med lite kunst og utsmykninger på de grå murveggene. Men orgel, lysglobe, alterring og prekestol har sin vante plass.

Slik tradisjonell kirkeinnredning kunne man ikke finne i United sine forrige lokaler.

– Vi pleide å holde til i et klassisk møtelokale med over 400 sitteplasser. Nå er det Hillsong som har tatt over der, forklarer Persson.

At megakirken Hillsong har arvet United sine lokaler er ikke særlig overraskende. De to hadde mye til felles. Da Persson etablerte United i 2000 ble det fort en av Skandinavias mest søkersensitive menigheter.

– Hovedmålet vårt var å nå kirkefremmede. Vi skulle «provide the best show in town» for å presentere Jesus. Det klarte vi på mange måter, så vi vokste veldig fort. I 2008 var vi kanskje på toppen av det folk kaller fremgang med flere hundretalls gudstjenestebesøkende.

Event-kristendom

Persson forteller at de hele tiden prøvde å gjøre terskelen så lav som mulig. De ville ta bort alle hindringer som fantes for at vanlige folk skulle komme til kirken.

– Risikoen er at du da også tar bort det mest sentrale som kirken skal tilby: evangeliet. Jeg begynte å tenke på hva vi egentlig tilbød. Er ikke dette bare en kristen versjon av motivasjonspsykologi? Fem prinsipper for et bedre liv og så videre – det kan du jo høre hvor som helst.

YouTube-videoer fra 2007 og 2008 gjenspeiler det Persson beskriver. «Vi tar søndagen til et helt nytt nivå» lyder reklamestemmen, mens dansende unge mennesker løfter hendene i været til blinkende diskolys.

---

Magnus Persson

• 44 år, fra Malmö, gift, tre barn.
• Bor i Malmö.
• Pastor og grunnlegger av menigheten United i Malmö og leder for menighetsplanting-nettverket United Global.
• Aktuell med sin første bok Kristi kyrka.

---

– Vi var gode på markedsføring. På en måte fremstod vi som selgerne du møter i gågaten. Mye av den virksomheten blir slitsom, både for dem som sysler med den og for andre.

Han kaller det event-kristendom, og eksemplifiserer med den gangen de fylte Globen med over ti tusen svenske ungdommer. United handlet om innovasjon, forklarer han. De prøvde å finne opp noe nytt og annerledes som ingen hadde gjort før.

Men etter brakåret i 2008 oppdaget Persson og de andre i lederteamet at innovasjonen hadde gått for langt.

– Alt handlet om United, ikke om Gud. Det vi drev med var ikke bærekraftig eller teologisk nok. Det var en tomhet i det, og det skilte seg liksom ikke nok fra det resten av kulturlivet tilbød.

Daglig reformasjon

Så de sluttet med innovasjon, og i stedet hentet Persson inspirasjon fra en av kirkehistoriens viktigste personer: Martin Luther.

– Dette ledet til dyptgående reformasjon. Det vil si, vi gikk tilbake til det sentrale, det som har båret kirken hele tiden. ­Naturligvis fortsatte vi i vårt kulturelle kostyme og språk. Det handler ikke om å bli gammeldags, det handler om det tidløse. I stedet for å henge seg på trend etter trend.

Reformasjonsprosessen innebar at diskolysene ble byttet ut med kirkeklokker. Den moderne møteformen ble byttet ut med tradisjonell, allmennkirkelig ­liturgi som innebærer syndsbekjennelse, trosbekjennelse, skriftlesing og nattverd. Prekenene følger kirkeårets tekster, og den ferskeste forandringen: de holder til i den svenska kyrkan.

– Hva betyr reformasjon for deg?

– Det betyr å vende tilbake til opphavet. Reformasjon betyr ikke revolusjon. Jeg pleier å stille de to ordene opp mot hverandre. Grunnen til at en kirke slutter å fungere som den skal er at den glir vekk fra det sentrale innholdet. Det er da reformasjonen kommer inn i bildet.

Pastoren mener det Luther en gang gjorde burde skje oftere enn hvert femhundrede år.

– Jeg behøver daglig reformasjon. Jeg glir hele tiden vekk fra hva troen egentlig handler om, selv om jeg jobber med det og driver med det daglig. Det er som du er på badeferie i Syden og skal finne tilbake til håndkleet ditt etter du har badet, men understrømmene har gjort at du har drevet lengre bort. Forstår du hva jeg mener?

Se for deg et puslespill med tusen biter. Gud har lagt ulike kristentradisjoner i ulike biter, og sitter jeg bare med mine biter så ser jeg ikke hele bildet

—   Magnus Persson

Revet med

Han snakker stadig i bilder, og forsikrer seg inniblant om at du forstår dem. Det er engelske uttrykk og retoriske spørsmål over en lav sko. Det er kanskje sånn det er å intervjue en av Sveriges mest vellykkede forkynnere.

Men hvordan havnet han egentlig her?

– Eh, ja.. Jeg vokste opp i et kristent hjem, men kom ikke til tro før som 17-åring. I tidlig tenåringsalder brøt jeg helt med kirken. Jeg skulle søke frihet og spenning, og havnet på litt «bad places». Jeg var ikke ateist, jeg hadde en følelse av at Gud eksisterte. Jeg bare syntes han var verdens største gledesdreper.

På denne tiden var unge Persson lærling på en stor industri i Lund i Sverige. Han beskriver det som et destruktivt sted. Bussturene frem og tilbake dit ga 17-åringen mye tid til å tenke. Han husker at han hadde flere eksistensielle samtaler med seg selv.

– Sakte, men sikkert fikk jeg en opplevelse av Guds nærvær. Det som satt i meg fra søndagsskolen begynte å poppe opp igjen, og jeg opplevde det som et Guds kall. Den åttende oktober 1990 gikk jeg av bussen i gråt, og i det øyeblikket fant jeg meg født på nytt.

Han beskriver det som en dramatisk frelsesopplevelse, men er opptatt av å poengtere at det skjedde i ensomhet.

– Det var dramatisk fordi det også ledet til en ganske stor endring av livet mitt. Tre måneder ­senere havnet jeg på bibelskole, og så var det i gang.

– Ble du litt revet med?

– Sikkert. Men det var ikke så mye miljøet jeg ble revet med av. Det var ingen kampanje eller vekkelsesmøte. Bare en veldig sterk gudsopplevelse som snudde livet mitt på hodet.

– Men det må jo ha krevd et veldig driv for å starte United?

– Ja, jo, jeg tror alltid jeg har vært en drevet person.

Skyld og skam

Han unngår spørsmålene om seg selv. Pastoren trives best i sitt naturlige habitat, når han kan få snakke om Gud, Jesus og kirkeliv. Eller når han kan få preke, rettere sagt.

– Hva ligner troen din på?

For første gang i løpet av samtalen sliter Persson med å finne ordene. Han har ikke blitt spurt om noe sånn før, unnskylder han.

– Jeg tror ikke jeg kan finne noen bedre sammenlignelse enn at det er som å komme hjem. Men ikke bare det å komme hjem, men finne ut at her hører jeg hjemme. Kanskje er det derfor lignelsen om den bortkomne sønn sitter så sterkt i meg.

Når han prater om å finne tilbake til troskjernen trekker han frem to sentrale spørsmål: skyld og skam. Han viser til hvordan hjemlengsel preger enhver stor fortelling i samfunnet vårt gjennom kultur, kunst, musikk og film. At alle på et tidspunkt føler de har gått seg bort.

– Da er spørsmålet hva som skjer når vi kommer hjem, og svaret er at vi møter en far som direkte bekrefter oss, som tar bort følelsen av skyld og skam.Jeg tenker at den storyen «never gets old».

Pastoren trenger selv gudstjenesten.

– Jeg vil stadig bestemme selv, gjøre min egen greie. Men så kjenner jeg at det er ikke her lykken finnes, jeg må «back home». Da får jeg komme søndag etter søndag og kjenne at Far tar meg i sin favn, og jeg blir fri fra skammen.

Tøffe tak

– Frykter du Gud?

– Definitivt. Det tror jeg har økt etter de feilene vi gjorde med United. Før vår egen reformasjon brukte vi Gud som en slags butler. Gud ble et middel for å nå våre egne mål.

– Måtte du be om tilgivelse for det?

– Absolutt. Det er jo kjempealvorlig, spesielt når du er leder og pastor, og skal veilede andre. Da må du beklage deg offentlig. Så, ja.

Han blir stille.

– Var det tøft?

– Ja, det er tøft. All forandring er tøff, om du skal gå ned ti kilo eller hva det skal være. Det finnes ingen lett forandring.

– Hva var det tøffeste da?

– Nei, men det.. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle for det tøffeste, men det som er mest utfordrende det er at det viktigste vi har som kirke og som pastor er tillit. Å skulle håndtere dette på en måte som skulle gjøre at folk fortsatt ville ha tillit til meg, det var tøft. Det kunne nok blitt håndtert bedre når jeg ser meg tilbake.

Pinsepastoren sier han har ombestemt seg på den måten at han ikke lenger tenker at hvem som helst kan bli pastor.

– Man skal ikke bare kunne bli pastor fordi man kan prate eller har en karismatisk personlighet. Altså, du vil jo ikke legge ditt liv hos en lege som bare synes det er kult og spennende eller har interesse eller talent.

– Er det for lett å bli pastor i dag?

– I noen sammenhenger, ­absolutt. Der har en del frikirkelige menigheter noe å lære av kirkens ordninger. Derfor søker vi også å styre vår virksomhet som frimenighet inn i en mer bastant teologisk sammenheng.

---

4 raske

• Gud er: den som rettferdiggjør den ugudelige (Rom 4:5).
• Jeg klarer meg ikke uten: Kaffe.
• På min gravstein skal det stå: Nothing in my hand I bring, Simply to the cross I cling. (Rock of Ages - Toplady).
• Boka andre må lese: Min debutbok Kristi kyrka - om kyrkans kännetecken.

---

Kirkens puslespill

Det kan være vanskelig å forstå hva United egentlig identifiserer seg som. Menigheten tilhører enn så lenge fortsatt den svenske pinsebevegelsen, men som Vårt Land tidligere har skrevet om, samtaler de nå med den lutherske misjonsbevegelsen Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS) om muligheten for medlemskap.

– Identifiserer dere fortsatt dere med pinsebevegelsen?

– Jeg tenker sånn at alt tilhører oss. Bibelen sier at det er bare sammen med alle de hellige at vi skal vi forstå bredden, høyden, lengden og dypet i Kristus. Jeg ser for meg ulike puslebiter ...

Han kremter, lener seg frem og legger et usynlig puslespill frem på bordet foran seg.

– Se for deg et puslespill med tusen biter. Gud har lagt ulike kristentradisjoner i ulike biter, og sitter jeg bare med mine biter så ser jeg ikke hele bildet. Jeg må dele bitene med de andre. Så løsningen er ikke at jeg slutter å være pinsevenn og blir noe annet. Løsningen er at alle på et eller annet vis søker mot sentrum, og der bidrar med sine ulike bidrag.

– Men bitene er jo veldig ulike, mange av dem passer jo ikke sammen. Sier du vi skal kvitte oss med grupperingene?

– Jeg skulle ønske at vi ikke trengte dem. Men nå er det jo sånn. Jeg lurer på hva som hadde skjedd om alle disse fornyelsene hadde blitt i den store kirken. Det var jo det Luther også ønsket at vi skulle. Han ville ikke starte noe ny kirke, han ville reformere den som allerede fantes – men ble i stedet kastet ut.

Han tar en kunstpause.

– Det er vanskelig å si hvem som gjorde feil. Når noen peker ut svakheter er det lett at vi kaster dem ut slik som med Luther. Men hva hadde skjedd om kirken hadde tatt imot de nye strømningene innad i kirken? Og hva hvis de som stod i spissen for disse strømningene, i stedet for bare å melde seg ut, hadde faktisk forsøkt å bli? Det er der vi tenker at vi forhåpentligvis kan pløye en vei som viser tilbake, i stedet for å starte noe nytt.

Jeg vil stadig bestemme selv, gjøre min egen greie. Men så kjenner jeg at det er ikke her lykken finnes, jeg må «back home

—   Magnus Persson

Pastoren innrømmer at teologien er full av ­paradokser, men bekymrer seg ikke.

– Det finnes ingen mulighet for å overleve som en sunn kristen om du ser alt svart-hvitt. Du må lære deg å forholde deg til paradokser. Et av Luthers store bidrag er simul justus et peccator. At vi er både syndere og rettferdige. Mange mener at det er en motsetning, andre mener det er pessimisme, jeg mener det er en trøstende og befriende realisme.

– Hvordan unngår man en billig form for nåde da?

– Det er lett å tenke sånn, men nåden har flere dimensjoner enn som så. Det er ikke bare en forlatelse av skyld, det er også en opprettelse av det som er ødelagt i oss. Risikoen finnes at folk kan sette det i system, men jeg tror vi må ta den risikoen.