Den lange veien mot sperregrensa

Kristelig Folkeparti gjorde sitt dårligste stortingsvalg noensinne. Hva brakte KrF hit?

Reportasje

Tallene kom klokka 21:00. NRK målte Kristelig Folkeparti til 4, TV 2 til 4,3 prosents oppslutning.

Det var så man kunne få vondt av de slitne KrF-erne som var samlet til valgvake på Ballroom i Oslo. Gule ballonger og glitter stod i grell kontrast til ansiktene rundt bordene. På et tidspunkt lå partiet an til å havne under sperregrensen.

Valgnatten endte på 4,2 prosent. KrF var blitt et sperregrenseparti. Krisen var et faktum.

Lang nedtur

– Det har kostet å være ærlig, sa Knut Arild Hareide til valgvaken.

Partilederens analyse var at spørsmål rundt partiets samarbeidsvedtak gjorde velgerne usikre.

– Vi blir ikke noe støtteparti, varslet Hareide i et intervju med Vårt Land i de små nattetimer.

KrF gikk i «konstruktiv opposisjon» og satt i gang et evalueringsarbeid om hva som gikk galt i valgkampen. Denne helgen diskuterer landsstyret svarene fra partiorganisasjonen. Valgforsker Bernt Aardal skal dessuten fortelle om resultatene fra den foreløpige velgerundersøkelsen. Den viser at KrF tapte like mange velgere til rødgrønn side – særlig til Senterpartiet – som til borgerlig side.

Årets historiske bunnotering sammenfaller med 20-årsdagen for rekordvalget på 13,7 prosent i 1997 og Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering. Siden har det gått nedover.

Hva brakte KrF hit? Hvilke valg ble tatt på veien? Vårt Land har snakket med aktører som var sentrale på ulike tidspunkt i disse årene. Dette er historien vi har puslet sammen.

Sentrums sorti

11. september 2001 er partilederne fra sentrumsregjeringen (1997-2000) samlet på Kjell Magne Bondeviks kontor. De er der for å diskutere veien videre etter stortingsvalget. Arbeiderpartiet har gjort et katastrofevalg. Jens Stoltenberg vil måtte gå av som statsminister.

Da får Valgerd Svarstad Haugland en tekstmelding: «Slå på TV'en». Mens flyene dundrer inn i tvillingtårnene konstaterer sentrumstoppene at Venstre har falt under sperregrensen og at Senterpartiet har mistet oppslutning. I motsetning til i 1997 er de til sammen mindre enn Høyre og kan ikke kreve regjeringsmakten. Sentrumsalternativet er dødt.

KrF har derimot gjort sitt nest beste valg med 12,4 prosent. Nå må de velge: Skal de gå i regjering med Høyre for første gang siden 1980-tallet?

---

KrFs krise

  • I en artikkelserie retter Vårt Land søkelyset mot spørsmål KrFs krisevalg reiser.

---

Høyre er sultne på regjeringsmakt og tilbyr til slutt KrF statsministerposten. KrF går i regjering, men med mindre entusiasme enn i 97. Lille Venstre blir med. Sp har alt avvist samarbeid mot borgerlig side. Sentrum er splittet.

Nå begynner nedturen. Ved valget i 2005 halveres stortingsgruppa. Resultatet viser 6,8 prosent. Det er sentrum/venstre-velgere som har forlatt skuta – også blant medlemmer og tillitsvalgte.

– KrF mister om lag 200.000 velgere. Veldig mange av disse var også mer liberale i de «klassiske kristne hjertesakene», sier en kilde.

«Blodbadet»

Trass seiere som trosopplæringsreform og røykelov, slet regjeringssamarbeidet med Høyre på KrF, vedgår Valgerd Svarstad Haugland i dag.

Mot slutten ble partiets ordførerkonferanser kalt «blodbadet», minnes en kilde. Lokalpolitikerne opplevde at sultefôringen av kommunene skadet KrFs sosiale ansikt. De slet med å forsvare egen regjering. KrF hadde forpliktet seg til skatteletter på 20-30 milliarder i regjeringserklæringen. Svarstad Haugland peker også på dette.

– Det var ikke klokt og bandt opp store budsjettmidler. Vi var flere som likte det dårlig, konstaterer generalsekretær Hilde Frafjord Johnson i dag.

Skattekuttene i årets blåblå budsjettforslag blir blåbær til sammenligning, mener Knut Arild Hareide, som tror partiet undervurderte forskjellen på å regjere med sentrum og med Høyre.

Jeg drømte om å åpne partiet for nye velgergrupper.

—   Valgerd Svarstad Haugland

Med regjeringens første budsjett i 2002 var festen over. KrF ble målt helt nede på femtallet. Lokalvalget året etter ble en nedtur og endte på 6,4 prosent, ned 2,8 fra 1999. Allerede da meldte spørsmålet seg: Hva hadde de gjort riktig i 1997?

Åpent parti

«Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF» stod det på valgplakatene ved lokalvalget i 1995.

– Jeg drømte om å åpne partiet for nye velgergrupper. Det var et veldig sterkt ønske i partiet om å nå videre ut, minnes Valgerd Svarstad Haugland.

Hun huskes som partilederen som gjorde nettopp det, også i egenskap av egen person. Hun var KrF-eren som gjerne tok seg et glass rødvin.

Knapt noen i KrF hadde troen på en sentrumsregjering før partiet steg kraftig i valgkampspurten i 1997. Flere forhold åpnet muligheten:

• Høyre var nede for telling mens sentrum stod sterkt etter EU-avstemningen og hadde utviklet et tettere samarbeid. De pekte på Bondevik.

• Ap-statsminister Thorbjørn Jaglands ultimatum om 36,9 prosents oppslutning for å regjere videre ga sentrumsalternativet en unik mulighet.

Likevel: KrF hadde også gjort et politisk forarbeid. De skulle snakke om verdier og dyrke sentrumsprofilen. KrF kjørte fram to konkrete saker som skulle speile dette: Verdikommisjonen og kontantstøtten. Disse skulle treffe bredere enn klassiske hjertesaker som friskoler eller abort, men de skulle også skape en opphetet debatt som ga oppmerksomhet.

Bondevik og regjeringen ble svært populære. KrFs stortingsgruppe favnet nå ulike deler av norsk kristenhet og meningsmangfoldet var stort. I 2000 lot Bondevik sin mindretallsregjering felle på spørsmålet om rensing av gasskraft – en miljøsak, ikke en tradisjonell hjertesak.

«Et veivalg»

Kontrasten er stor til stemningen på Radisson SAS i Nydalen i Oslo, november 2003. Fylkesleder i Vest-Agder, Oddvar Hodne, legger fram «havarikommisjonens» rapport.

KrF har vært gjennom en marerittaktig lokalvalgkamp. Medhaug-saken, der en lokalpolitiker beskyldes for voldtekt, har tatt mye av oppmerksomheten. Svarstad Haugland tar offentlig kvinnens parti.

Hodne-utvalget legger blant annet skylden på regjeringssamarbeidet med Høyre og partiledelsens håndtering av Medhaug-saken.

«Mangel på politiske prosjekt og gode politiske saker over tid, og utydelig politisk profil og for svak verdiprofilering», er blant ankepunktene mot partiledelsen, skriver NTB.

De store vyene fra 1997 er byttet ut med fanesaken «Nei til rusbrus». Svarstad Haugland føler hun mangler tillit. Hun går av.

Kommisjonens konklusjoner glemmes fort. Nå brygger det opp til lederstrid mellom Dagfinn Høybråten og Jon Lilletun.

– Partiledervalget var en vesentlig kamp om veien videre: Skulle man modernisere partiet eller ikke, sier en kilde.

Men kampen kom aldri ordentlig i gang. Jon Lilletun trakk seg. Året etter ble det kjent at han var alvorlig syk. Noen kilder forteller om skittent spill i kulissene, der historier fra Lilletuns fortid ble dratt opp. De mener han ikke orket et slikt spill.

Men på hvilken måte var det et veivalg?

Et kors

Når nye tillitsvalgte skal innvies i KrFs mysterier, tegner partifolket gjerne opp et kors. Den horisontale linjen er den tradisjonelle venstre/høyre-aksen, den vertikale linjen er verdikonservativ/verdiliberal-aksen. Skjønt, i KrF er det snakk om grader av verdikonservativ.

Enkelt sagt kan man havne i én av fire ruter. Ofte opplever KrF-politikere seg misforstått. Høyreorientert kan for eksempel forveksles med verdikonservativ.

Selv Dagfinn Høybråtens kritikere mener han ble misforstått av pressen og fikk et ufortjent mørkemannstempel i sin partiledertid. Forskjellen mellom ham og Jon Lilletun var ikke så stor som enkelte ville ha det til. Høybråten var litt mer verdikonservativ – noen beskriver ham som litt mer venstrevridd andre som litt mer høyrevridd enn Lilletun. Høybråten selv ønsker ikke å disse spørsmålene i dag, på grunn av sin stilling som generalsekretær i Nordisk ministerråd.

Flere av Lilletuns tilhengere fryktet at Høybråten ville gjøre partiet smalere da han ble valgt til partileder – og de mener i dag at de fikk rett.

Mye handlet om image. Lilletun hadde folkelig appell. Men han ville også tone ned grunnfjellets verdikonservative hjertesaker og for alvor ta tak i den kristendemokratiske ideologien som KrF i 2003 – på papiret – hadde tatt til verdigrunnlag. Lilletun mente KrF måtte holde fram et sett verdier og ut fra dem jobbe for et velferdssamfunn med sterkere innslag av frivillige krefter og valgfrihet.

Høybråten var derimot opptatt av å gjenreise KrFs sosiale profil og å trygge grunnfjellet – særlig etter at oppslutningen ble halvert i 2005. Det skulle ikke være tvil om KrF i verdikonservative hjertesaker som Israel, ekteskapslov, kristendom i skolen og abort.

---

Ordliste

  • Kristne hjertesaker: Viser til verdikonservative standpunkt i kristne grupper tradisjonelt har inntatt på konkrete politiske felt. For eksempel i familie- og samlivspolitikken, eller det som ofte omtales som «menneskeverdspørsmål» knyttet til med bio- og genteknologi, samt inkludering av funksjonshemmede. Andre eksempler er støtte til Israel og friskoler.
  • Samarbeidsvedtaket: Viser til vedtaket KrF fattet om hvem de kan samarbeide med etter årets stortingsvalg. KrF ønsket primært en sentrum/Høyre-regjering og utelukket formelt samarbeid med Frp. Dersom KrF ikke fikk førstevalget, ble det «mest sannsynlig opposisjon».
  • Bekjennelsesparagrafen: Viser til KrFs krav om at man må være troende for å ha verv i partiet. Paragrafen ble fjernet på landsmøtet i 2013 av et overveldende flertall.
  • Lekmannsbevegelsen: strømningen innen norsk kirkeliv utgått fra lekmenn (ikke teologer) og båret oppe av dem, slik som bedehus og misjonsorganisasjoner.
  • Frikirke: kristent trossamfunnene uten bånd til staten eller Den norske kirke.

---

Rødgrønne år

Før stortingsvalget i 2009 viser meningsmålingene mission accomplished for Dagfinn Høybråten: 6,5 prosent. KrF holder stand.

Desto større blir sjokket når KrF ender valgnatten på 5,5 prosent – et nytt historisk bunnpunkt. Man kan høre en knappenål falle på valgvaken på Ekebergrestauranten i Oslo når de første tallene tikker inn. Stemningen er svært anspent. Snart skal den forløses.

Bak seg har KrF fire rødgrønne år uten politisk innflytelse – til tross for at Høybråten hadde nær kontakt med Stoltenberg og førte KrF nærmere Ap i arbeids- og sosialpolitikken.

Samtidig framstår KrF i økende grad som et smalt, verdikonservativt hjertesaksparti. Med verdispørsmål som ny ekteskapslov som likestiller heterofilt og homofilt samliv på dagsorden, tydeliggjøres KrFs og Høybråtens verdikonservative sider mer enn de selv kanskje ønsker. KrF beveger seg riktignok i spørsmålet og sier de kan leve med partnerskapsloven fra 1991.

Internt presser verdikonservative profiler som Bjarte Ystebø på for å finne sammen med Frp om klar tale for Israel og mot Ekteskapsloven. KrF tapte nemlig også mange velgere til Frp i 2005.

Sammen med lav oppslutning forsterket dette autoritære trekk ved Høybråtens lederstil, mener kritikerne i ettertid. Rommet for debatt ble mindre. Særlig for de mer verdiliberale i partiet var det tunge år. Én av dem var Inger Lise Hansen, som ble nestleder i 2005. Hun var både verdiliberal og høyreorientert.

Hansen-saken

I oktober 2010 sier partiveteran Ingebrigt Sørfonn til Aftenposten at Høybråtens lederstil er et problem i stortingsgruppa og i partiledelsen. Da har allerede anonyme kilder varslet om fryktkultur og konflikter i partitoppen. Særlig mellom Hansen og Høybråten har det lenge vært iskaldt.

Spenningene i ledelsen går på hvorvidt man skal pleie grunnfjellet med hjertesaker eller ta noen ubehagelige valg for å vinne nye velgergrupper på sikt. Uenighetene går på håndtering av ny ekteskapslov – der krefter ville finne mer forsonlige alternativer enn et tvert nei – Israel, abort, miljø og samarbeidsspørsmål.

Det hjelper nok ikke på stemningen at Hansen i kjølvannet av valget i 2010 går ut i pressen og kritiserer tradisjonelle KrF hjertesaker. Hun etterlyser et bredere, kristendemokratisk parti. Mange i partiet opplever dette som illojalt, siden Hansen har vært med på å vedta denne politikken på landsmøtet. Hun er på ingen måte ukontroversiell.

Egentlig var partiet ganske delt i disse spørsmålene, mener en kilde. Få orket imidlertid å ta konfrontasjonen med Høybråten, hevder Hansen selv. Hun opplevde det som at den strategiske nytenkningen ble satt på vent i disse årene.

Akershus-mandatet

Tilbake til Ekebergrestauranten i 2009: Det er ikke bare tenners gnissel på valgvaken. Enkelte tillater seg et lite smil. Knut Arild Hareide gjenvinner nemlig Akershus-mandatet Valgerd Svarstad Haugland tapte i 2005. I ham ser moderniseringstilhengerne et lederemne.

Kort tid etter avsløringene i Aftenposten høsten 2010, varsler Høybråten at han vil trekke seg på landsmøtet til våren. Hareide velges til ny partileder. Da har partiet allerede gjort to viktige endringer:

• Bekjennelsesparagrafen er fjernet. At Dagfinn Høybråten gikk inn for dette, var avgjørende for å få brede lag av partiet med, mener Inger Lise Hansen.

• Strategiutvalget ledet av Dagrun Eriksen, som ble nedsatt etter krisevalget i 2009, har sammen med nå avdøde partisekretær Knut Jahr tatt et oppgjør med en organisasjonskultur som tillot enkeltpersoner å snakke på vegne av grupper i partiet.

Utvalgsmedlem Elisabeth Løland mener det gjorde konfliktlinjene i partiet mindre påtrengende, vanskelige debatter mer forsonlige og at flere stemmer slapp til.

Fornyelsen forsvant

Det betyr imidlertid ikke at det har vært lettere for Hareide å dra partiet i den retningen han ønsker, mener Vårt Lands kilder. For med et minkende og mindre mangfoldig velgergrunnlag, blir man enda mer redd for å miste velgerne man har – og enda mer opptatt av å samle fløyene i partiet.

Hareide ble som ung kalt «lille-Lilletun». Han startet karrieren som rådgiver for Jon Lilletun og hans politiske prosjekt kan minne om den avdøde partifellens. Kilder bruker ord som «modernisere» og «bredde ut», og peker på at han har ønsket å

åpne for andre samarbeidsløsninger. Men de mener partilederen har måttet legge bånd på seg for å samle troppene:
Fra ett hold blir det sagt at hans ambisjon var å nå alle de som døper barna sine, men ikke ser KrF som et naturlig valg. Og at han nok hadde passet bedre til velgergrunnlaget i 2001 enn i 2017.

En annen av de mange Vårt Land har snakket med mener det har vært en forventning i befolkningen og i KrF om at han skulle bringe mer fornyelse. I stedet ender det med et minste felles multiplum. Dette skal Hareide ha blitt konfrontert med.

En kilde mener det dermed blir i overkant mange «menneskeverdsaker», slik som kampen mot sorteringssamfunnet. Sett utenfra kan det virke smalt, selv om det i KrF oppleves som verdens viktigste spørsmål. Får man penger til fattigdomskamp internasjonalt, kan man leve med mye. Det er en viss motsetning mellom å samle og fornye.

Det blir dessuten pekt på at KrF mangler en debattkultur og at Hareide trenger motstand. Nå blir alt bare snilt, forbeholdent og konsensussøkende:

En kilde mener at når man forsøker å framstå som litt liberal, har man hele tiden dette «men'et» ved seg. Også i samarbeidsspørsmålet hersker en frykt for ikke å støte noen.

En sentralt plassert kilde viser derimot til at Hareide har tonet ned tapte verdikonservative kampsaker, som kampen mot den nye ekteskapsloven, for å nå bredere ut blant kristne velgere.

Selv sier Hareide til Vårt Land at han både har ønsket å samle og vide ut partiet. Han sier han har ønsket å involvere hele partiet i politiske beslutninger og heve takhøyden for debatt. Politisk har han vært opptatt av å være «radikal i fattigdoms- og miljøpolitikken».

Samtlige mener likevel at Hareide er best egnet for partilederjobben. Ved stortingsvalget i 2013 holder KrF stand og ender på 5,6 prosent. Resten av historien er velkjent. KrF inngår for første gang et formelt samarbeid med Frp. Fire år senere gjør partiet sitt dårligste valg noensinne med 4,2 prosent.

Kristelig vegringsparti

Mye har skjedd mellom 1997 og 2017. Foruten samarbeidsspørsmålet, har den nevnte debatten vært en gjenganger: Skal KrF betone sine tradisjonelle «smale» hjertesaker, eller tone dem ned til fordel for «bredere» kampsaker?

En del kilder mener KrF nå betaler prisen for at de vegret seg for å treffe et valg da oppslutningen var høyere på slutten av 1990-tallet. De hører gjerne til dem som vil tone ned hjertesakene. Det blir pekt på at KrF ikke gikk langt nok i retning av å bli et verdikonservativt idéparti på slutten av 90-tallet, selv om flere så behovet på sikt. Blir et partis merkesaker for dominerende, blir det sårbart, sier en av dem.

Andre mener KrF må finne tilbake til røttene nettopp ved å dyrke de gamle kampsakene og bli et tydeligere kristelig motkulturparti som nettopp er opptatt av abort, ekteskapet mellom mann og kvinne og å legge til rette for at barn kan vokse opp med en av foreldrene hjemme.

---

KrFs historie

  • Kristelig Folkeparti ble stiftet på Vestlandet 1933.
  • Partiet fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1945, da det stilte til valg i hele landet. 
  • Partiet gjorde sitt beste valg i 1997, med 13,7 prosent.
  • Partiet har sittet i syv koalisjonsregjeringer, og hatt statsminister i to sentrumsregjeringer, i 1972–1973 og 1997–2000. 
  • Sp er det partiet KrF har deltatt i flest koalisjoner sammen med. De to partiene har deltatt i seks regjeringer sammen.
  • I høstens valg gjorde KrF sitt dårligste valg etter ­krigen, og fikk 4,2 prosent. 

---

– De på Stortinget er fine, men veldig like folk. Fylkene nominerer konsensuskandidater. De til høyre for sentrum får ikke være med. Derfor er det ingen konservative på Tinget som kan legitimere partiet overfor den kristne høyresiden, sa Bjarte Ystebø, redaktør i verdikonservative Norge IDAG, til Vårt Land i sommer.

På den andre siden i KrF klager man derimot på at partiet har blitt for konservativt for flertallet i Den norske kirke. Det blir pekt på at KrF ikke kan kollidere med folkekirken på et så viktig politisk område om de skal vokse. Det er å skyve bort velgere som burde hatt sin tilhørighet i partiet.

Da KrF for alvor entret den nasjonale arenaen ved stortingsvalget i 1953, var Norge en enhetskultur og KrF favnet både lekmannsebevegelsen i distriktene og en mer kulturåpen, akademisk folkekirkelighet i byene. Som Vårt Land viste i serien «Jakten på kristenvelgeren» i sommer, har norsk kristenhet blitt ytterligere politisk fragmentert siden da. Kun unntaksvis – i gullårene på 70-tallet og seint 90-tall – evnet KrF virkelig å favne deler av folkekirkevelgerne. Nå står partiet for det meste tilbake med særlig frikirkelige velgere i lekmannsbevegelsens gamle kjerneområder.

Ja takk, begge deler

Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland synes det blir etterpåklokt hevde at de burde gjort større endringer.

Bondevik sier at spørsmålet om å vie homofile verken var noen stor debatt i Den norske kirke eller i KrF på den tiden. Det var ingen diskusjon i partiledelsen om å droppe tradisjonelle hjertesaker. Verken han eller Svarstad Haugland mener KrF bør gjøre dette i dag. Da ville KrF være «ille ute», tror Svarstad Haugland. De to ser ingen motsetning mellom tradisjonelle verdikonservative programstandpunkt på den ene siden og det å være et bredere kristendemokratisk verdiparti på den andre.

Sentrale kilder i dagens KrF vegrer seg også for å skrote verdikonservative symbolsaker som ekteskapsloven. De tror ikke det er støtte for det blant de tillitsvalgte og blant grunnfjellvelgerne de har igjen. For eksempel snakker én heller om viktigheten av «vektlegging» og «betoning». I stedet for å kjempe en tapt kamp mot abort, bør man for eksempel heller vektlegge en bredere kamp mot sorteringssamfunnet.

Enden på visa er med andre ord ennå ikke skrevet. Filip Rygg, leder i tankesmien Skaperkraft og tidligere KrF-byråd for miljø og byutvikling i Bergen, sier det slik:

– Jeg kan forstå begge sider. Vi kan tjene på å betone det som gjør oss annerledes, men også drukne i egne symbolsaker. Det er et vanskelig valg å ta, for mange ble jo med i KrF på grunn av slike enkeltsaker. Siden 2003 har KrF lett etter løsningen på nedgangen. Og når man presses fra alle kanter, blir man fort så lur at man lurer seg selv. Samarbeidsvedtaket er et eksempel på det. Man spør seg hva velgerne kan leve med, ikke hva man oppriktig vil. Til sist mener jeg stolthet over egenart trumfer alt.

Det store spørsmålet som gjenstår ubesvart sett utenfra er dette: Hva er egentlig KrFs egenart? Hvilken vei vil partiet velge? Ligger KrFs egenart kanskje nettopp i denne spenningen?

Vi kan tjene på å betone det som gjør oss annerledes, men også drukne i egne symbolsaker.

—   Filip Rygg

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje