Reportasje

Bærekraften vokser nedenfra

I 30 år har vi snakket om ­«bærekraftig utvikling». Lars Ove Kvalbein ble lei av de fagre ­ordene. Han stilte spørsmålet: Er et bærekraftig liv et bra liv?

[object Object]

Den som ser godt etter, kan oppdage at midt i gravearbeidene som likevel skulle gjøres på Møhlenpris bak Universitetet i Bergen, dukker det opp en ­liten platting med et rødt rør som stikker opp. Når gravingen er ferdig, vil et av byens «mobilpunkter» være her. Det er et punkt i byen der du kan finne delingsbiler, lading, bysykkel og trygg sykkelparkering i en hangar. Ideen er hentet fra Bremen i Tyskland, og mobilpunktene viser vei inn i framtida, der gatene er bilfrie, lufta renere, elektriske selvkjørende delingsbiler er plassert under bakken, og overfylte søppelspann er en saga blott. Med en brikke får beboere tilgang til å slippe søppel ned i rør under bakken der det suges direkte til et gjenvinningsanlegg.

– Det viktige er å begynne å øve. For den store endringen er ikke egentlig teknologien. Den er i hodene. Vi må gå fra å eie bil til å ha tilgang på bil. Å eie en bil om 15 år blir som å ha hest i dag, sier Kvalbein.

---

Eksistens: Bærekraft

  • I denne fjerde artikkelen i eksistensserien «På kant med naturen» er temaet «bærekraft».
  • 30 år etter at Brundtlandkommisjonen innførte uttrykket «bærekraftig utvikling» spør vi hvor oppnåelig bærekraft er og hva det innebærer i praksis.

---

Medvind

48-åringen er rådgiver i Bymiljøetaten­ i Bergen kommune og har ansvar for å gjøre transport­løsningene bærekraftige. Kvalbein har lang fartstid med ordet bærekraft. I kommunen har han jobbet siden 2014. Men Kvalbein er også en av de tre grunnleggerne av initiativet Bærekraftige liv, og har hatt flere jobber i kirken rettet mot bærekraft.

Han husker fortsatt et bilde fra en dag mens han jobbet i Bjørgvin bispedømme: Han så for seg en mann gå langs kanten i et rundt basseng med vann. Han går rundt og rundt. Flere begynner å gå samme vei i bassenget. Det kommer flere og flere til. Til slutt er de så mange at vannet får fart, og det går an å legge seg i vannet og bli båret rundt.

– Jeg har en sånn opplevelse nå. Etter at jeg ­begynte i kommunen, merket jeg det tydelig. Da vi la en grønn strategi for byen, syntes vi at planen var ambisiøs. Så kom politikerne og høynet ambisjonene. Deretter kom byrådet og høynet enda mer. I tillegg kommer næringslivet som nesten enda tydeligere er på bølgen. Nå gjelder det bare å ikke brenne seg ut fordi det er så mange muligheter, sier han.

Å eie en bil om 15 år blir som å ha hest i dag.

—   Lars Ove Kvalbein, rådgiver og grunnlegger av Bærekraftig liv

Kvalbein er gift og har fem barn, men eier ikke bil. Mange tror ikke helt på ham når han sier at det går helt fint. Løsningen er bildeling. Nå har han tilgang på 170 biler og kan velge akkurat den som passer formålet, om det er en ni-seter fordi familien­ skal på tur med bagasje, eller en liten ­el-bil til et raskt ærend i byen.

– Men da må du gå 500 meter for å hente bilen?

– Ja, kanskje 200 til 500 meter. Men sånn blir det i byene etter hvert uansett. Gratis parkering i gata er vi snart ferdige med. Det blir bare litt støy når man oppdager det, sånn som i Oslo, sier Kvalbein.

Han understreker at hvis man skal stramme inn på noe, er det viktig å ha gode alternativer tilgjengelige og synlige for folk.

Tenke som i skogen

Det er nå 30 år siden Gro Harlem Brundtland la fram rapporten Vår felles fremtid og gjorde uttrykket «bærekraftig utvikling» til allemannseie. Egentlig kommer begrepet bærekraft fra skogvesenet, forteller Karen Victoria Lykke Syse, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Hun ­understreker at det hviler på tre pilarer: økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft.

Syse mener at begrepet bærekraftig fremdeles er nyttig. Det er som en trebeint krakk. Alle tre beina må være der, ellers er krakken ubrukelig. Samtidig er det ekstremt krevende å få til en bærekraftig utvikling når alle tre aspektene skal med. Brundtland-kommisjonen var inne på det i sin rapport. Den skrev:

«Jorden er én, men menneskenes verden er splittet.­ Vi er alle avhengige av biosfæren for å overleve. Likevel strir alle samfunn, alle land, for å bedre sine kår uten å ta særlig hensyn til de følger det får for andre. Noen forbruker Jordens ressurser­ i et tempo som vil bety at det blir lite igjen til framtidige generasjoner. Andre, de langt fleste, forbruker­ altfor lite og må leve under trusselen om sult, elendighet, sykdom og tidlig død».

En ny økonomi

Rasmus Hansson har jobbet med miljø siden 1970-tallet, og har et dobbelt forhold til ordet «bærekraft». Han synes det er et svært godt og viktig begrep, slik Brundtland-kommisjonen definerer det, nemlig at menneskene skal behandle jorden slik at de som kommer etter, får minst like gode muligheter.

– Det bærekraft egentlig betyr, er ekstremt krevende og forpliktende. Det betyr at vi må veie alt vi gjør opp mot de langsiktige konsekvensene og kostnadene.

Hansson, som er talsperson for Miljøpartiet De Grønne, mener at hvis ordet «bærekraft» hadde blitt tatt alvorlig, ville verden vært på et mye bedre spor enn den er.

– «Bærekraft» er i stor grad blitt en floskel som misbrukes på en totalt uforpliktende og helt uansvarlig måte av svært mange. Det snakkes om bærekraftig oljevirksomhet og det ene med det andre. Noen gjør det i beste mening, andre fordi de er sleipe og prøver å grønnmale seg. I dag er det sånn at hvem som helst kan kalle hva som helst for bærekraftig og ingen blir arrestert for det, verken av pressen eller Språkrådet eller noen. Jeg har i mange år ønsket at jeg kunne finne opp et bedre ­begrep, men det har jeg ikke fått til.

Gro Harlem Brundtland selv var den første som begynte å ødelegge begrepet «bærekraft», mener Hansson, fordi hun sa at økonomisk vekst måtte være en del av utviklingen. Hansson mener at grunnproblemet fortsatt er at de fleste politikere ikke våger å røre ved det økonomiske systemet.

– Politikken er styrt av en vrangforestilling om at jordas fysikk og økologi pent må tilpasse seg statens og bedrifters budsjetter, sier han.

Miljøpartiet De Grønne foreslår flere omlegginger av økonomien. Hansson mener at løsningene er mer utprøvd enn man får inntrykk av i Norge.

– Det handler om et bedre liv, ikke et dårligere.­ Det vil innebære å jobbe mindre, dele mer på ­arbeidet så færre faller utenfor, om å ha det vi trenger, men forbruke mindre ved at ting varer lenger og kan repareres og resirkuleres.

Et resultat kan være bedre helse og mer tid til menneskene du har rundt deg. Hansson viser til at det foregår tenkning i fagmiljøer og i Eog OECD om en sirkulær økonomi som kan erstatte ­dagens økonomi der forutsetningen er å bruke mer ­ressurser og øke avkastningen.

– Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz sier at verden er nødt til å utvikle en slik økonomi.

Gjøre noe sammen 

På Landås i Bergen begynte Lars Ove Kvalbein, Liv Karin Thomassen og Agnes Vevle Tvinnereim i 2008 å se på hva de kunne gjøre i lokalmiljøet for å leve mer bærekraftig. De var lei av debatten om det var vits i å brette melkekartonger når de store, politiske beslutningene uteble. De snudde på logikken om at hvis folk får kunnskap, vil det endre holdninger og handlingsmønstre. På Landås ville de begynne med å invitere folk til å gjøre noe sammen med dem.

Men de ville også se om det faktisk er mulig å leve et bærekraftig liv. Derfor tok de tre grunnleggerne for seg fotavtrykket et menneske etterlater seg, 15 tonn karbonutslipp hvert år, ifølge en studie fra 2008. De begynte å skissere løsninger ut fra at utslippene per person skal ned til ett tonn i 2050, som flere rapporter har satt som tålegrensen for å unngå stor temperaturøkning. Så spurte de: Er det mulig, og er det et bra liv? Livet ble inndelt i fire områder: Reising, mat, bolig og generelt forbruk. De så for seg løsninger, gravde fram tall og ba om kvalitetssikring fra fagfolk. Svaret ble at de definitivt kunne like livet med ett tonn i utslipp. Det kunne faktisk bli bedre.

Det bærekraft egentlig betyr, er ekstremt krevende.

—   Rasmus Hansson, talsperson for Miljøpartiet De Grønne

Kvalbein inviterte med seg naboer på noe han hadde lyst til: Vedhogst i skogen bak der de bor. Der grodde det opp mye småskog som var altfor tett.

– Du får et fellesskap og får tatt ut mye energi, og jeg tror det sparer både psykologer og parterapitimer, sier han.

Andre aktiviteter var reparasjonskveld for klær og duppeditter, felles vårpuss på sykkelen og matkurs med felles festmåltid. En nøkkel var at dette skulle være noe de hadde lyst til å invitere naboen med på, ikke bare de mest miljøinteresserte.

– Noe av nøkkelen er å finne det passelig store lokalsamfunnet, og så oppdager du at når dette begynner å svinge, kan det ha påvirkning både på politikk og næringsliv.

Nå har Bærekraftige liv opprettet et eget matkollektiv der de samarbeider med bønder i nærheten om innkjøp av mat. Hvert år arrangerer de Landåsfest, der rundt 1.200 av de 6.500 innbyggerne på Landås møter opp. Kvalbein har sett at handling gjør noe med folks holdninger, og også interessen for å leve bærekraftig.

– Folk har blitt tutet ørene fulle. Det er ikke mangel på informasjon om klima. Men det som betyr noe, er at man legger om noen vaner og oppdager at det ikke er farlig, men faktisk OK. Og spesielt er det OK hvis du kan gjøre det sammen med noen, sier Kvalbein.

Økonomisk vekst er ikke nødt til å gi en utvikling som ikke er miljømessig bærekraftig.

—   Glen Peters, forskningsdirektør i Cicero

Fremtidens vinnere 

Glen Peters er forskningsdirektør i Cicero og mener at ordet bærekraft brukes på to måter: En sterk og en svak. Den sterke bærekraften handler om at utslipp og miljøpåvirkning må ned dramatisk, og ikke gir rom for en vekst i forbruk. Den svake bærekraften handler om å få til en grønn vekst og drive mer effektivt, samtidig som mye skal fortsette som før.

– Betyr bærekraft at ­levestandarden må ned?

– Svaret på det er mer sammensatt enn mange sier. Økonomisk vekst er ikke nødt til å gi en utvikling som ikke er miljømessig bærekraftig. Du vil ikke få folk med deg hvis du vil gå langt og si at folk ikke kan kjøpe seg ny TV. Men vi kan debattere hvilken type økonomisk vekst vi skal ha. Og det å investere i sterk bærekraft, kan gi økonomisk vekst, sier Peters.

En av dem som har stor tro på at det ligger økonomisk gevinst i bærekraft, er Philip Ripman, senioranalytiker for bærekraftige investeringer i Storebrand. Selskapet som forvalter store summer i pensjonspenger for mange nordmenn, har fått mye oppmerksomhet for sin satsing på bærekraft.

– Vi har et dedikert analyseteam som daglig arbeider med å finne selskapene som er best forberedt på fremtidens muligheter og utfordringer. Slike selskaper investerer vi mer i, fordi vi mener det gir kundene våre en langsiktig, god avkastning. Disse selskapene vil være fremtidens finansielle vinnere, sier Ripman.

Storebrand har laget en modell som rangerer selskaper fra null til hundre. Analytikerne vurderer selskapene på særlig tre områder: Miljø, sosialt ansvar og styring. Innen miljø vurderer analytikerne hvilke systemer selskapet har for å redusere miljørisiko og effekten virksomheten har på miljøet rundt. Sosialt ansvar handler om hvordan selskapet forholder seg til menneskerettigheter. Innen styring ser Storebrand for eksempel på hvordan selskapet jobber for å hindre korrupsjon.

Ripman mener at den miljømessige ­utviklingen allerede snur opp-ned på hva som er lønnsomt. Et eksempel er kull. Storebrand gjorde et stort nedsalg i kull i 2013. Senere har kull blitt stadig mindre­ lønnsomt.

– Vi var kanskje litt seint ute, for kullsektoren hadde allerede da tatt tap. Men sammenlignet med mange andre sparte vi kundene våre for å tape mer i den nedgangen som kom.

Mening

Mens regnet siler ned jevnt denne dagen i Bergen, holder Helge Jensen på å male vegger inne i villaen som var Landås hovedgård, men som Bærekraftige liv nå leier av kommunen i 20 år for en symbolsk sum i året, tusen kroner. Jensen er 71 år og pensjonert naturfaglærer, en ivrig lokalhistoriker, og hjelper nå Bærekraftige liv i gang i det som nå heter Lystgården.

---

Bærekraftige liv

  • Et nettverk som oppstod på Landås i 2008 og som nå har spredt seg til flere steder i Norge. Agnes Tvinnereim, Lars Ove Kvalbein og Liv Karin Thomassen startet det hele.
  • Sier om seg selv: «Bærekraftige liv er en bevegelse av nabolag der vi får store ting til å skje. Vi løfter hverandre ut av handlingslammelsen og inspirerer til et liv verdt å leve for deg, de andre og kloden».
  • Er tilknyttet det internasjonale nettverket Transition Towns.

---

– Jeg er nærmeste nabo til henne, så jeg er bare nødt til å være med på dette, sier Jensen, med henvisning til Liv Karin Thomassen, en av grunnleggerne av Bærekraftige liv som er prosjektleder for Lystgården.

– Hvilken betydning har Bærekraftige liv for området her?

– Det har vært helt grunnleggende for Landås som et attraktivt bosted. Folk vil til Landås og betaler nesten hva som helst for å komme hit, fordi­ denne Bærekraftige liv-gjengen finner på så mye og har en ­positiv tone. Dette tror jeg folk legger merke til og tenker at de har lyst til å bli en del av.

Selv kunne Jensen like gjerne­ vært ute på tur som å male vegger i Lystgården, men han stiller opp fordi han synes det er viktig det Bærekraftige liv gjør. Når det gjelder det store bildet, er han pessimist. Han er sterkt i tvil om menneskeheten klarer å snu i tide.

For naboen Thomassen er det tre ord som gjelder: Mening, handling og håp.

– Det Helge snakker om nå, har ikke jeg makt til å gjøre noe med. Det jeg kan gjøre noe med, er mine valg i hverdagen for min familie og mitt nærmiljø der jeg har innflytelse. Med Bærekraftige liv gir vi folk en anledning til å være en del av løsningen. Vi er med og snur det store tankskipet litt hver dag, sier hun.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje