Reportasje

De ­feirer den glemte festen

Barnehager og skoler i hele Norge gjør seg klare til å feire engelen Mikael. Kirkens forsøk på å gjenreise Mikkelsmess er derimot ikke blitt noen suksess.

[object Object]

– Hånden på skjeftet, folkens!

Det ropes til kamp. Barna griper mot hoften, mot hvert sitt luftsverd:

«Vi er St. Mikaels riddersmenn. Dragen temmer vi med sverd. Alle som dragen temme kan, er en St. Mikaels riddersmann.» synger de.

Vi er i steinerbarnehagen Mikaelgården på Bøler i Oslo. Her har ungene den siste uken forberedt seg på høstens store festdag. Fredag 29. september er nemlig Mikaeli, eller mikkelsmess som den kanskje først og fremst er kjent som. Før var dette en av de virkelig store høytidsdagene i året. Men i dag er steinerbevegelsen ganske alene om å markere St. Mikael.

– Jeg tenker at Steinerbevegelsen har ivaretatt noe av det sentrale ved mikkelsmess. Mens det virker som at kirken ikke vet hva de skal gjøre med dagen, mener kunsthistoriker Kirsten Stabel.

Dype røtter

St. Mikael opptrer i Bibelen som en skytsengel for Guds folk. Han er også den som i apokalypsen går til krig mot Satan. Men det finnes dessuten et stort legendemateriale om ham, og fra 400-tallet av dukket det opp en kult rundt ham i Italia, som raskt spredte seg i øst og vest.

Her til lands kan funnet av en Mikaelskulptur i en vikinggrav, vitne om spor av den allerede i førkristen tid, mener Kirsten Stabel.

– Hans bedrifter i kamp og strid gjorde at han lett kunne gli inn i vikingenes kult. Dessuten hjalp han den døde over i det neste livet. St. Mikael ble tidlig en del av det norske helgenhierarkiet, og kulten omkring ham fikk stor betydning utover middelalderen, sier Stabel.

Mikael spilte en avgjørende rolle i både liv og død. Han var den som brakte sjelene over til det hinsidige, og han var der også ellers i livet når farer truet. Derfor ligger Mikael-helligsteder ofte på spesielt værutsatte steder. Både kirkene som bærer hans navn og kunsten avslører hva han betød. Ofte fremstilles han med et sverd. Eller han holder hånden på en vekt. Man forestilte seg nemlig at Mikael veide menneskets sjel etter døden. På den ene vektskålen lå menneskets onde gjerninger. På den andre lå menneskets sjel. Men selv hvis gjerningene veide tyngst, var ikke alt håp ute.

– Mikael var en nådens engel, og kunne trikse med vekten til den avdødes fordel, forklarer Stabel.

Gjeninnførte dagen

I motsetning til flere andre helligdager, forsvant ikke Mikkelsmess med reformasjonen. Likevel forandret innholdet i festen seg gradvis. Mikkelsmess gled gradvis over til en høstmarkering, en høsttakkefest. I 1770 ble den tatt ut av den offisielle kalenderen.

---

Mikkelsmess

  • Religiøs høytidsdag til minne om erkeengelen Mikael som feires 29. september.
  • Tradisjonen oppsto i middelalderen, og ble bevart som kirkelig festdag også i den lutherske kirken etter reformasjonen.
  • Her til lands utviklet mikkelsmess seg til en høsttakkefest, der man takket for markens grøde. Den forsvant som offisiell høytidsdag i 1770.

---

Over to hundre år senere, i 1999, forsøkte Den norske kirke å gjeninnføre festdagen. I dag medgir initiativtakerne at det ikke ble noen braksuksess.

– Jeg tror det har ført til litt større bevissthet om englenes plass. Men jeg ser at det går seint. På en måte virker det lettere i vår tradisjon å fortsette å feire høsttakkefest, sier Øystein Bjørdal, tidligere studierektor ved Liturgisk senter, og en av krumtappene bak å hente frem igjen Mikkelsmess.

I minnet

Om St. Mikael falt ut av kirkeåret, levde han videre i kulturen. Og kanskje er vi blitt vi blitt mer bevisst på ham i takt med at vi har begynt å reise mer? I både katolsk, ortodoks og anglikansk tradisjon står Mikael sterkt. I England er flere hundre kirker oppkalt etter ham, og høstsemesteret ved universitetene kalles Michaelmas. Frankrike har på sin side et av de mest kjente valfartstedene, Mont-Saint-Michel, på en klippe utenfor kysten av Normandie. Den var forøvrig modell for byen Minas Tirith i Ringenes Herre-filmene.

Steinerbevegelsen har trolig spilt en stor rolle i å bevare minnet om Mikael. Steinerskoler og -barnehager iscenesetter årlig kampen mellom Mikael og dragen i egne Mikael-spill, og barna tar såkalte motsprøver, der hvor de overvinner sin egen frykt. Grunnleggeren Rudolf Steiner (1861-1925) mente at menneskeheten var kommet til en egen Mikaels-tidsalder. Dragen som det gjaldt å beseire, var de kreftene som hadde gjort materialismen så tydelig i verden, forklarte han i sine foredrag.

Dragetro

I Mikaelgården vet fem år gamle Teddy Nome nøyaktig hvordan en drage ser ut.

– De spruter ild, de har bein slik at de kan gå, og de kan fly, ramser han opp.

– Har du sett en?

– Nei. For de finnes ikke på ekte.

– Ikke?

– Nei, men det finnes jo spøkelser og andre skumle ting. Jeg kan jo bli litt redd i mørket.

Mikkelsmess løfter blikket vårt

—   Hans Arne Akerø, teolog og seksjonssjef i Kirkerådet

Å si at dragen ikke finnes, er litt det samme som å si at julenissen ikke finnes. Det er en konklusjon de fleste barna her kommer til etter hvert. Det betyr ikke at fortellingen er uten verdi, mener pedagogisk leder i Mikaelgården, Rikke Kjensli, og spør Teddy hva han gjør når han er mørkredd.

– Lommelykt. Eller refleks, foreslår han.

Med andre ord har han et sverd å bekjempe sin egen drage med, konstaterer Kjensli.

– Barna kommer absolutt til å møte drager i livet sitt, selv om de ikke flyr eller er grønne. Det kan handle om å stille opp i møte med hat, eller hvis noen blir urettferdig behandlet. Forhåpentligvis har de da fått med seg noe som gjør at de vil kjempe mot det onde – pluss en tro på at det gode seirer til slutt, sier hun.

Fortellingen om Mikael lærer dem nemlig viktige ting: Om mot, barmhjertighet og rettferdighetssans.

– Når man er liten tenker man på det som de bildene det er. Men det er sterke saker, denne fortellingen, mener hun.

I strid

Denne uken holdes en årlig Mikkelsmesskonferanse i Trondheim, som er en konferanse om gudstjenesteliv. Utover dette er det få markeringer av dagen i Den norske kirkes regi. Det synes Hans Arne Akerø, seksjonssjef for gudstjenesteliv og kultur i Kirkerådet, er leit.

– Hva er det kirken får frem ved å markere dagen?

– Mikkelsmess løfter blikket vårt. Den gir mening til det som vi synger hver søndag: «Sammen med englene og alle de hellige», sier vi når vi feirer nattverd, sier Akerø, og viser til de faste tekstene som hører til festdagen:

I en bønn heter det blant annet «vi takker deg fordi du sender dine hellige engler for å vokte og verne oss mot ondskapens makter. Vi ber deg, gi oss frimodighet til å stride troens gode strid». Mens bibelteksten for mikkelsmess sier «pass dere for å forakte de små (...) De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.»

– Englene er voktere for «de små», de går altså i forsvar for de som sliter, de fattige, de som man lett ser ned på, og forakter. Nettopp kampmotivet ved Mikkelsmess synes jeg er viktig. Til tross for at det er så mye snakk om hellig krig på en helt vrang måte i vår tid, må kirken våge å si at den kjemper en strid, sier Akerø.

Vestkantengler

Det er en annen Mikael vi møter i vår tid enn i middelalderen. Særlig «Sankte Såle Mikkjel» fra middelalderballaden Draumkvedet har langt på vei mistet jobben. En av effektene av reformasjonen var at ingen skulle ha behov for en medhjelper som Mikael. Verken i dødens stund eller på Dommedag.

– Luther forkynte at man ble frelst ved troen alene. Dermed ble det irrelevant å veie de onde gjerningene slik «Sankte Såle Mikkjel» hadde gjort, forklarer Kirsten Stabel.

Samtidig er det nettopp det litt «katolske» preget ved mikkelsmess som i vår tid kan ha bidratt til å gjøre folk nysgjerrige på dagen.

– Mange opplever nok Den norske kirke som litt ribbet for tradisjoner, ritualer og dramatikk. Dessuten har engler fått renessanse, sier hun, men legger raskt til at det er et stykke mellom Mikael med sverdet og de glansbilde-englene som vi plasserer på peishylla, altså slike lubne, små vesen som ligger på skyer med hodet mellom hendene.

– Slike «vestkant-engler» utfordrer oss ikke slik som Mikael gjør. Det er ikke de som kan gi mikkelsmess nytt liv, mener Stabel, men mener poenget med dagen kan fremheves i riddermotivet:

– Høsttakkefest er vel og bra, men det kosmiske perspektivet er blitt marginalisert. Kampen mellom det gode og det onde - det er dét fortellingen om Mikael handler om, sier hun.

Kampen mellom det gode og det onde - det er dét fortellingen om Mikael handler om

—   Kirsten Stabel, kunsthistoriker

Som Jens?

I Mikaelgården forbereder barna seg til motsprøvene. De blir tøffere og tøffere jo eldre de blir. De minste tar fingeren gjennom et lys, eller får smake på en sitron. For noen er det faktisk nok bare å dra i barnehagen, forteller Rikke Kjensli.

Men når de overvinner frykten, dragen, blir de slått til Mikaelsriddere. Da kommer de også i godt selskap. Kjente nordmenn som Jens Stoltenberg, Nicolai Cleve Broch og Jon Almaas har alle gått på steinerskole, og er høyst sannsynlig Mikaelsriddere.

I morgen skal barna få et stjernebånd rundt hodet, mens Kjensli ser dem inn i øynene og sier: «Så lenge det finnes ondt på jorden, behøver vi mennesker med Mikaels gnister i hjertet.»

Og det mener hun, av hele sitt hjerte.

– Værsågod, verden. Her er en gjeng Mikaelsriddere! sier hun, og ser utover flokken som leker.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje