Reportasje

Tro uten tankespinn

Ellen Andrea Wang har valgt å ikke gruble for mye over troen sin. 
Hun ønsker seg mer av jazzens improvisasjon i kirken.

For noen år siden strøk Ellen Andrea Wang på en eksamen på Menighetsfakultetet. Det valgte hun å se på som en Guds gave.

Studiene på Norges Musikkhøgskole, som hun hadde begynt på samtidig, fullførte hun. Siden har bassisten, sangeren og komponisten som The Guardian mener er en av dagens mest interessante jazzmusikere, hatt et profesjonelt heltidsforhold til musikken. Det har hun ikke hatt til troen sin.

– Jeg har ikke noe behov for å gjøre troen på Gud vanskeligere og mer krevende enn nødvendig. Derfor gidder jeg heller ikke vri og vende på alle slags teologiske forklaringsmodeller. Ofte synes jeg det er vanskeligere å forstå meg selv enn Gud, og min egen tvil skyldes nok oftere meg selv enn ham, tror jeg.

Trenger et holdepunkt 

Kvinnen som i fjor vår ble headhuntet av Sting til å spille med ham i Paris, tenker ikke mye på hva Gud betyr for henne. Det har hun ikke tid til.

– I perioder kan Gud virke abstrakt, men av og til opplever jeg ham veldig konkret, nær og tydelig, sier 30-åringen.

Sist Gud plutselig rykket veldig nær, var for fire uker siden. Hun satt på flyet hjem fra en jazz­festival i Sardinia, stuptrøtt, og med hodetelefonene på seg. Da hun var i ferd med å våkne fra en dyp søvn, hørte hun en stemme synge: «We’re all gonna die, we’re all gonna die, we’re all gonna die.» Det var Sufjan Stevens’ repeterende refreng på slutten av låten «Fourth Of July». Plutselig bråvåknet hun.

– Jeg tenkte: «Hjelp! Her er jeg, på enda et fly! Jeg flyr jo rundt og spiller konserter hele tiden. Hva er det jeg bruker livet mitt på? Jeg skal jo dø!». Ikke slik at jeg hadde fått en dødelig diagnose, men låten til Sufjan Stevens ble likevel en påminnelse om at tiden min her på jorda var tilmålt.

---

Ellen Andrea Wang

  • 30 år. Gift. Bor på Hamar. Vokst opp i Søndre Land.
  • Aktuell med sitt andre soloalbum, Blank Out. Har gitt ut tre album med bandet Pixel.
  • Spilte først fiolin, men gikk over til bass 16 år ­gammel. Utdannet ved Norsk ­Musikkhøgskole, hvor hun ­studerte hos Bjørn Kjellemyr. ­Kristendom grunnfag på MF.
  • Startet i 2009 bandet Pixel. Ble i 2010 med i Dag Arnesen Trio, hvor også Pål Thowsen er med. Turnerte med Manu Katché i 2015, og spilte med Sting på Olympia i Paris i fjor. Turnert med Ten Sing Norway.
  • DNB-prisen (2015), NOPA-stipendet (2014), Japan Jazzmagazina New Star Of The Month (2012).

---

Hun kjente i hele seg at hun måtte ha noe annet enn tonene fra bassen i bånn for ­livet sitt.

– Jeg følte at det var Gud som skulle ha den plassen. Jeg måtte bare ikke glemme det så fort.

Med et så travelt og omskiftelig liv som en ­musiker på hennes nivå fører, føler hun i stadig større grad behovet for et fast holdepunkt utenfor seg selv.

– Gud minner meg om at det er noe som er ­viktigere enn det jeg gjør og presterer som ­musiker, men også som menneske. Jeg opplever også at troen definerer meg som menneske, og det mennesket jeg har lyst til å være.

Lovprisning 

Hun husker første gang hun hørte saksofonisten John Coltranes A Love Supreme, en legendarisk jazz-innspilling fra 1965. Men også et rekviem for musikerens venn Eric Dolpy, som hadde dødd noen måneder tidligere. Coltrane uttalte flere ganger at talentet hans tilhørte Gud, og ikke ham selv.

– Her viser John Coltrane et ­tenorspill av en helt annen ­verden, og det er nettopp en helt annen verden plata hans handler om. Den er en lovprisning til Gud, og til den åndelige oppstandelsen. Coltrane understreker det i teksten i innercoveret. Gud blir tydelig når jeg hører slik musikk.

Brobygger

Jazzmusikeren har bestilt rekesmørbrød. Stortorvets gjestgiveri har servert henne masse reker, men et lite smørbrød, på en stor tallerken. Det er mer mat enn hun hadde tenkt seg. Så hun tygger reker. Tygger og tenker.

– Noen ganger, sier hun innimellom en munnfull, – skulle jeg ønske at jeg kunne vært en like frimodig kristen som John ­Coltrane var, uten å være det minste redd for å bli stemplet som «kristen musiker». Det er jeg ikke, og det vil jeg heller ikke være – selv om jeg tror. Samtidig ønsker jeg å være en brobygger mellom troen og musikkverdenen, slik jeg er det mellom jazz og pop.

Hun skyver bort tallerkenen. Det rekker med reker for denne gangen. Hun vil i stedet ­snakke mer om denne broen mellom kristentroen og det jazz- og ­popmiljøet hun ferdes i.

– De fleste kollegaene mine vet at jeg er kristen. Før lurte flere på hvordan det var mulig å tro på Gud. Etter hvert er det blitt flere spørsmål om hva troen min innebærer. Det er blitt mer ­nysgjerrighet, og mindre skepsis. Jeg har visst ikke noe å frykte når det gjelder å snakke åpent om troen min.

På sitt nye album, Blank Out, har hun skrevet all musikk og produsert selv, mens tekstene er gjort i samarbeid med ­Martin Hagfors. Tekstene handler om at mennesker ofte har en tendens til å ville fortrenge, eller slette ut, det som er vanskelig. Så er man liksom kvitt det.

– Men det fungerer jo ikke slik. Det enkleste er ikke alltid det beste. Noen ganger må man bare stå i det, og ta ansvar. Det gjelder i livet, for meg også i troen.

Bygge menighet

I går var hun på Sortland Jazzfestival. I dag spiller hun på Victoria Nasjonale Jazzscene i Oslo. 28. september holder hun konsert i Hov kirke i Søndre Land i Oppland.

Det er kirken hun vokste opp i, hvor faren fremdeles er prest og moren organist. Hun husker at foreldrene lyktes med å fylle kirkerommet med det hun mener et slikt rom bør inneholde av ord og toner. En tilsvarende opplevelse av en funksjonell menighet, har hun de siste årene hatt i Vålerenga kirke, hvor hun tidligere ledet Vålerenga barnegospel hver onsdag sammen med mannen sin, Sigurd Mickelsson.

– Ofte handler en velfungerende kirke om å bygge menighet: Med de riktige materialene. Og med de folkene som er motiverte, og som har lyst til å gjøre jobben.

– Hvordan får man til dét?

– Jeg tror det er viktig at folk føler tilhørighet til kirken. I Vålerenga kirke er det lav terskel. Folk i bydelen snakker like naturlig om «kirka mi» som om «fotballaget mitt». Når det gjelder hva som blir formidlet, så er det fint at kirken er en kulturarena, og at den tilpasser seg tiden vi lever i. Men den må heller ikke glemme sine viktigste trosreferanser: Jesu død og oppstandelse, frelsen og nåden. Dropper man dette, ramler for meg mye av det andre sammen.

Gjenkjennelig tro

Ellen Andrea Wang ser klare likhetstrekk mellom en inspirerende gudstjeneste og et velfungerende jazzband.

– Et jazzband må kunne sin «jazzbibel», og en prest må kunne sin kristne bibel. Jeg mener et godt innhold likevel ikke er nok, hvis det man har på hjertet ikke engasjerer folk. Grunnleggende sosiale koder må ligge i bunn. Jeg tror det kan være lurt av kirken å løsne litt på snippen.

Jeg opplever at troen definerer meg som menneske, og det mennesket jeg har lyst til å være.

—   Ellen Andrea Wang
– Hva tenker du på?

– Det må ikke bli for teologisk og teoretisk. ­Grunnen til at jeg følte mer lettelse enn skuffelse da jeg strøk til den eksamenen på MF, var at jeg endelig kunne forholde meg til en enkel og gjenkjennelig tro igjen. En tro som passet meg. Jeg kunne legge vekk alt det forvirrende tankespinnet.

Før en jazzkonsert snakker hun og de andre musikerne ofte om at kveldens konsert må bli bra, og at de skal spille hverandre gode. Men også at publikum skal merke nettopp dét.

– Det å jobbe med samhandlingen mellom ­musikeren og publikum, eller mellom prest og menighet, er viktig. Selve utgangspunktet til en jazzkonsert og en gudstjeneste er omtrent det ­samme; det er en problemstilling som skal løses. Publikummet og menigheten – folka – må føle seg velkommen, samtidig som de også blir utfordret.

Improvisasjon

Under farens gudstjenester i ­barne- og tenårene, husker hun at han kunne forflytte seg fra prekestolen til flygelkrakken for å spille en jazzsalme – ofte med improvisasjoner.

– Det ble et brudd. Han gikk ut av rollen som prest, og inn i en annen rolle som musiker. ­Uansett hvor mange, eller få, strenger en prest har å spille på, bør ikke gudstjenesten bli så forutsigbar og liturgisk at det ikke blir rom for improvisasjon. En jazzkonsert uten improvisasjon, og uten en viss risikofaktor, er ingen jazzkonsert. Jeg tror den mentaliteten kan overføres til et kirkerom.

– Hvorfor er improvisasjon så viktig?

– Det handler om å gi rom for spontanitet og følelser, både hos avsenderen og mottakeren. Da skjer det ofte noe som ellers ikke ville ha skjedd.

Himmelen

Gode musikere får gjerne høre at de spiller «himmelsk bra». Ellen Andrea Wang er ikke noe unntak. Med sin kristne oppvekst og tro, ser hun likevel på ordet «himmel» som mer enn en ­metafor for en god prestasjon. I låten ­«Heaven» på det nye albumet, stiller hun spørsmålet om ­himmelen virkelig er et konkret sted? Og om slutten på livet egentlig bare er en begynnelse på noe nytt?

– Jeg går ikke rundt og lengter etter å komme til himmelen, for jeg synes livet her er godt. Likevel tror jeg at det finnes et annet sted, en himmel. Jeg ser heller ikke bort fra at jeg vil treffe igjen kjente og kjære der.

---

4 raske

  • Gud er: Far
  • Jeg kan ikke leve uten: Vann
  • På min gravstein skal det stå: Bass is Boss
  • Boken alle bør lese: Grief Is the Thing with Feathers av Max Porter. Fascinerende skrevet om sorg.

---

Gud i musikken

Tiden hun jobbet med barnekor i 
Vålerenga menighet, gjorde ­henne godt. Det minnet henne om da hun selv sang i barne-
koret i Hov kirke – en tid med sang, musikk, og en ukomplisert tro. Faren og moren hennes delte på dirigentoppgaven i Response Ten Sing på Gjøvik, men da hun ble 16 år tok Ellen Andrea Wang over dirigentoppgaven.

– KFUK-KFUM-tilhørig­heten og profilen har vært ­viktig for meg. Hele mennesket som 
utgangspunkt for kristen tro, har jeg sans for. Tro handler også om omsorg for hverandre, inkludert flyktninghjelp, og naturligvis musikk.

Musikken hun opp ­gjennom årene har hørt på, favner mye mer enn Ten Sing: ­Johan ­Sebastian Bach, Antonio ­Vivaldi, jazz­pianisten McCoy Tyner, 
Chick Corea, og den kristne jazzvokalgruppa Take 6. Når det gjelder gospel, husker hun godt albumet Get Together med Oslo Gospel Choir. I dag er ­kusinen Marthe Wang solist i koret. 
Andre gospelartister hun har ­lyttet på er Andraé Crouch og Clark Sisters.

Jeg tror at Gud er en del av den skapende musikken.

—   Ellen Andrea Wang

– Clark Sisters var så kule! De sang bra, og de spilte Hammondorgel med lange og røde negler.

I 2006 var hun med på farens CD Blå ­hymne, med Pastor Wangs Quintet. Selv om ikke ­salmer var så kult i tenårene, har de fått en større ­betydning for henne med årene.

– Har musikk en åndelig dimensjon?

– Jeg tror at Gud er en del av den skapende musikken, og den åndelige dimensjonen som jeg kan oppleve i musikk har styrket troen min. Det gjelder både konserter hvor jeg selv har spilt, og konserter hvor jeg har lyttet til andre. Det har rett og slett oppstått musikalsk magi, noe ­uforklarlig vakkert.

Viktige byggesteiner

De neste ukene ­holder hun konserter i Norge, Sverige, Finland, og ­Nederland, før hun runder av konsertåret med to opptredener under London Jazzfestival. Den siste av dem med verdensstjernen Marilyn Mazur.

I 2018 venter nye musikalske utfordringer. Kalenderen fylles opp. Enda flere flyturer, fra land til land, fra konsertsal til konsertsal. Ellen Andrea Wang har mye annet enn Gud å tenke på fremover.

– Kan troen komme til å glippe for deg?

– Jeg har ikke noe ønske om å gi slipp på ­troen. Mange byggesteiner i livet mitt vil i så fall ­forsvinne, og da tror jeg mye kan falle sammen. For meg er det enklere å tro enn å ikke tro.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje