Reportasje

Ved det grønne alteret

Aasne Linnestå tenker på bønn som en fredning av det dyrebare. Selv opplever hun å bli ivaretatt i naturen, der hun finner det guddommelige.

[object Object]

– Det er et ord jeg har tenkt mye på i det siste, sier Aasne Linnestå.

Vi er ute på en av øyene i Oslofjorden, et sted der vinden snur og river i grønne blader, og bølgene slår taktfast. Og hvor rådyr plutselig kommer galopperende forbi oss på stien.

Vi besøker forfatter Aasne Linnestå på øya der hun tilbringer somrene sine, og på mange måter tar omgivelsene rundt oss del i samtalen – om tro, og om det guddommelige i naturen.

– Man snakker ofte om kunsten og litteraturen som noe oppmerksomhetskrevende. Men et ord som har blitt viktig for meg, også i prosessen med den nye boka mi, Døgnbok, er å komme inn i noe oppmerksomhetsåpnende.

Å åpne seg

Ordet kom til Linnestå da hun i sommer var på museum i Japan. Hun beskriver en bygning formet som et skjell over og under jorden, der man gjennom to åpninger kunne titte ut på himmelen og skogen. Opp av gulvet piplet det duggdråper, som spredte seg for stadig å omformeres til nye mønstre.

– Og det var stille, sakralt nærmest, forteller Linnestå.

– Det var ikke krevende å være der, men allikevel merket jeg at oppmerksomheten ble skjerpet. At den åpnet seg.

Sinnbilder

Aasne Linnestå har skrevet alt fra romaner og dikt til dramatikk og librettoer. Kanskje er det allikevel poesien som står henne nærmest, som en språkbevissthet i alt hun gjør. Døgnbok er imidlertid ikke bare en diktbok, men også en samling tegninger.

– Jeg tenker at tegningene på en måte er sinnbilder. Små, løse stempler – eller sjelelige avtrykk. De handler kanskje ikke bare om hva jeg har i meg, men også hva jeg ser i andre. De er uttrykk for hva jeg fanger opp av stemninger og emosjoner.

Dette er en bevegelse vi kommer tilbake til flere ganger i samtalen, mellom det indre og det ytre. Det er ikke alltid så lett å skille mellom dem, og kanskje er nettopp å løse opp skillet et poeng for Linnestå.

Sjå ljoset

– De siste årene har det blitt mer og mer avklart for meg at det guddommelige – det finner jeg materialisert i naturen, sier Linnestå.

Hun snakker med rolig, uanstrengt stemme, som om hun helt bevisst ikke vil overdøve lyden av bølgeslag og risling i løv.

– Det som er her og nå er uhyre sårbart, sier hun.

Dyrene og naturen har kommet tettere på i arbeidet til Linnestå. I et av diktene i Døgnbok heter det: «åpne det grønne alteret». For Linnestå handler det om de hellige rommene som finnes i naturen.

– Hvordan erfarer du at dette er guddommelig?

– Jeg lurer på om jeg har det hjemmefra.

Aasne Linnestå er ikke født inn i en familie med «så mange gudfryktige», som hun sier. Men naturen, den sto sterkt, også i barndommen.

– «Sjå på ljoset», pleide mor å si, helt fra jeg var liten. Se på lyset – akkurat nå. Jeg finner det vakre og store, og en forbindelse med dette, ute i naturen. Hjertet åpner seg.

---

Aasne Linnestå

  • Norsk forfatter, poet, librettist og dramatiker.
  • Oppvokst på Rjukan, men er bosatt i Oslo.
  • Er utdannet ved Universitetet i Oslo og Forfatterstudiet i Bø.
  • Har vært medlem i Det Litterære Råd.
  • Er aktuell med Døgnbok, gitt ut på House of Foundation i forbindelse med Møllebyen Litteraturfestival.

---

Hva skal få være det dyrebare? Hva skal vi verne om? Der er det mye som står på spill nå.

Det dyrebare

Linnestå bruker ordet «andektighet» for det hun kan oppleve i møte med en bjørk eller et fjell. Et hav i storm eller blikkstille. Andektighet – og en form for tilhørighet med altet.

– Det er jo store ord, og det er vanskelig å snakke om uten at det blir klisjéfylt. Samtidig har jeg et ønske om at det også kan være mulig å samtale om det hellige, på denne måten. At det hellige finnes overalt, og ikke primært i mer abstrakte forestillinger om en fjern gud. Hva skal få være det dyrebare? Hva skal vi verne om? Der er det mye som står på spill nå, det vet vi alle. Det ukrenkelige finnes overalt.

Guds hud

Når Linnestå i Døgnbok skriver om Gud, er det også nært knyttet til naturen:

– Vis meg huden din Gud!

Linnestå ler, og vi leser opp resten av diktet:

«lær av skogene, myrene, liljer –»

– Jeg håper diktet sier noe om grunnholdningen jeg bærer i meg, sier hun.

– Er det en kristen tro?

– Jeg tror ikke det. Jeg ser mange vakre trekk ved kristendommen, men jeg er nok mer i det dennesidige.

Det utenkelige

– Er det for mye som hefter ved begrepet Gud?

– Ja, dessverre. Jeg har nok et ønske om å ta gudsbegrepet tilbake til noe som kan leve utenfor de store skriftene. Jeg skulle ønske det guddommelige fant sin plass i det vi har rundt oss. Vi trenger å utvikle en større varhet for alt levende. Man snakker om at fuglene kanskje kan forsvinne i løpet av en tretti års tid! Hva betyr det? Og hva vil det bety? Det er det utenkelige, som kan bli sant. Det gjør meg egentlig ganske skrekkslagen.

Linnestå snakker enda mer lavmælt nå.

– Det er vanskelig å snakke om, gjentar hun. Det er veldig personlig for meg. Det er så mye fortrengning, ikke sant? Det er så mye jeg fortrenger selv også.

Hun tørker seg i øynene og ler.

– Jeg har i alle fall ikke begynt å grine under et intervju før!

---

Fire raske

  • Gud er: Jeg tror på det guddommelige mer enn jeg tror på en gud. Og det guddommelige kan like gjerne vise seg i et barn som i et lønnetre.
  • Jeg kan ikke leve uten: kjærlighet. (Og leppestift.)
  • På min gravstein skal det stå: takk - til livet.
  • Boka alle må lese: Veggen av Marlen Haushofer

---

Bønn

Det er noe med omgivelsene vi befinner oss i, eller kanskje er det emnet for samtalen og retningen den har tatt, som gjør at vi tillater oss å være stille noen øyeblikk, og høre på lydene av liv på alle kanter.

En person som lenge har interessert Linnestå, er den franske filosofen Simone Weil. Weil var fransk med jødisk bakgrunn, men leses i dag som en moderne kristen mystiker. Hun ønsket imidlertid ikke å la seg innlemme i noe kirkesamfunn, heller ikke den katolske kirke, som sto henne nærmest.

Linnestå refererer til Weil i flere av verkene sine, og har utført en slags pilegrimsferd i hennes fotspor. Hun har besøkt graven hennes i England, og oppsøkt leiligheten der foreldrene bodde i Paris.

– Det som har gjort sterkest inntrykk på meg med Simone Weil, er hennes humanisme, og kompromissløse forsøk på å forene teori og praksis, sier Linnestå.

– Simone Weil knytter oppmerksomheten til bønn. Kjenner du deg igjen i det?

– Jeg skrev for en stund siden verket Floratorium, som er dedikert til blomsterfloraen og de sjeldne plantene i Oslofjordområdet. Mange av dem er rødlista. Da musiker Frode Haltli og jeg framførte stykket, som i bunn og grunn er en oppramsing av planter og blomster, fikk jeg en tilbakemelding som festet seg i meg: «Det var som om du velsignet blomstene.» Jeg hadde ikke tenkt på dette da jeg skrev, men etterpå...

Linnestå tenker seg om.

– Når noe er dyrebart, så vil du ivareta det. Bønn er en henvendelse til noe dypere, en slags fredning. Det er nok noe der jeg holder på med. Og som jeg kanskje ikke er så redd for lenger.

Rom som ivaretar

– Hva med menneskets behov for selv å bli ivaretatt?

– Selv om jeg har erfart at naturen kan være nådeløs, opplever jeg også en form for ivaretakelse der. Jeg faller på plass. Naturen gir rom som jeg kan være i. Jeg kan absolutt finne noe av det samme i religiøse rom, en lignende form for fred. Enten det er snakk om en kirke eller en moské. Det handler om tilstedeværelse. En følelse av å ta del i noe større.

Skriverommet er også et helt sentralt sted for Linnestå. En fri sone. Et sted der man – i alle fall innimellom – kan kjenne på små overskridelser.

– Man er i seg selv, men også i noe større. Det har en overskridende, nesten religiøs dimensjon. Jeg er veldig glad i dikterskapet til Stein Mehren, som nylig gikk bort. Han skriver i et dikt: «Noen ganger kjenner jeg pusten av noe stort og levende i språket.» Og det er sant. Språket kan ha en fantastisk frigjørende og åpnende funksjon.

Hvis vi skal redde skaperverket, hadde det kommet naturen til gode om flere av oss så det hellige her.

Nesten nok

– Jeg tenker ofte at hvis vi skal redde skaperverket, hadde det kommet naturen til gode om flere av oss så det hellige her. I det dennesidige.

– Når du snakker om skaperverket, betyr det at du tror på en skaper bak alt sammen?

– Det er så svimlende stort. Det er ikke der jeg setter inn tankekraften min – på å finne ut av opphavet. Det er for uhåndterlig og usikra. Det er ikke der slaget står for meg. Perspektivet mitt er her og nå, blikket på det umistelige og dyrebare som finnes i denne verden.

Linnestå trekker frem Haldis Moren Vesaas.

– Hun har mange gode grunnsetninger, og naturforholdet hennes er så sterkt. Innimellom nesten ekstatisk, en stille ekstase.

Linnestå smiler.

– Og et sted så skriver hun: «Vi lever på jorda».

– Det er noe med det. Jeg synes det er perspektivrikt nok.

Linnestå reiser seg og henter en bok med Vesaas samlede. Hun leser: «Kvitkløveren. Linerla. Så smått. Så stillferdig. Ja. Og så dyrbart. Nesten nok, berre dette, i kveld.»

Siver inn

Linnestå har alltid hatt et utadrettet, eller om du vil – oppmerksomt – blikk på omgivelsene. Det har også innebåret et politisk engasjement, som har vært synlig i forfatterskapet.

– Jeg tenker aldri: Nå skal jeg skrive politisk. Men et spørsmål som interesserer meg er «hvor skaper man fra?». Som privatperson er jeg også opptatt av samfunnet rundt meg. Det kan være flyktningproblematikk. Eller at jeg stadig vekk forskrekkes over vanskelighetene ved å være kvinne i verden. På en eller annen måte vil det sive ut i det jeg skriver. Eller det siver inn, kanskje?

Linnestå mener vi har en tendens til å isolere eller forenkle begreper som politikk og moral. Men dette er begreper som ikke trenger å bli begrensende for skrivearbeidet, mener hun.

– Hvis jeg som forfatter kjenner at det er maktpåliggende å skrive om en tematikk som også vedrører noe større enn meg selv og den personlige sfære, da gjør jeg det. Finnes en språklig kraft og vilje til å skrive økopoesi, eller løfte fram problemstillinger som kan dvele ved alt fra dyrevelferd til fattigdomsproblematikk, da er ikke dette noe jeg er redd for å nærme meg, overhodet. Vi er en del av denne verden.

Det vesentlige for meg når jeg skriver, er at jeg åpner meg.

Luksusproblem

– Det er både kamp og hvile i forholdet ditt til omverden, enten det er snakk om naturen eller samfunnet?

– Absolutt. Å skrive kan være ubehagelig, ikke minst fordi det vekker til live store spørsmål og temaer jeg både bekymrer meg for og grunner mye over. Man oppsøker iblant problemstillinger man gjerne heller ville lukket øynene for. Samtidig tenker jeg at dette også er et luksusproblem! Det er jo også en slags lykke i dette for en forfatter: At også smertefulle erfaringer kan bli til godt litterært stoff.

– Men å skrive blir uansett aldri en del av en kalkulert politisk «plan» eller strategi. Det vesentlige for meg når skriver, er at jeg åpner meg.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje