Fenomenet Sub

I 1997 gikk en gjeng ungdommer sammen med et felles utgangspunkt: I sine egne menigheter, enten det var pinsebevegelsen eller folkekirka, følte de seg som piercede og tatoverte utskudd. I musikermiljøene fikk de ikke utløp for troen sin. Nå ville de dyrke musikken og troen samtidig.

– Vi hadde ikke snøring i starten, sier Morten Holmqvist.

Han er i dag førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet, men var pastor i Sub Church de ti første åra.

Death og trash

– Jeg var 22 år og eldst i gjengen, så det kunne gått helt gærent. Vi ville jo egentlig ikke være menighet i begynnelsen, men så fant vi ut at mange ikke gikk fast til noen menighet, så da ble det sånn, sier Holmqvist.
Stian Kilde Aarebrot fulgte det hele fra utsida de første månedene. Da han leste om oppstarten av Sub Church i Vårt Land, lo han bare.

– Noe så tullete som å starte en egen rockekirke! tenkte jeg. Kan ikke folk gå i vanlige ­menigheter? sier Aarebrot.

Han slutta fort å le da han ble forelska i ei jente som gikk i Sub Church. Fordommene mot «rockekirka» forsvant, og siden har han blant annet vært styremedlem og daglig leder på Sub Scene.­ For øyeblikket er han mest opptatt med lovsangsplata som lanseres på lørdag.

– Jeg var veldig glad i death metal og thrash metal og gikk med hanekam og naglebelte i en pinsemenighet, så jeg var nok et utskudd som ble sett litt rart på. Mange i Sub hadde det nok på samme måte. Vi delte en sterk identitet knytta til musikken, men hadde ikke et sted hvor vi både kunne leve ut dette og troen vår.

Noe så tullete som å starte en egen rockekirke!

—   Stian K. Aarebrot

Den fremvoksende kirke

Denne uka feirer Sub Church 20 års virksomhet, med fellesmiddager, Japan-kveld, tidebønn – og selvsagt konserter. Musikken har mer enn noe annet vært fellesnevneren i miljøets tjueårige historie. Selv om menigheten er liten, har den vært en viktig referansemenighet i Oslo, både for kristne og for norsk musikkliv generelt.

Det startet i Oslo sentrum vis-à-vis Rockefeller. Nå holder de til i Rosenkrantz' gate 17, lokalene til den nedlagte champagne-klubben Stravinsky.

Religionshistoriker Dina Fauske­ skrev en masteroppgave om Sub Church for noen år siden, etter å ha besøkt menigheten over to år og gjort en rekke informantintervjuer. Hun beskriver gudstjenestene som frikirkelige i formen, men særpreget av musikk- og ungdomskulturen de fleste tilhørte. Hun setter organisasjonen i sammenheng med den såkalte «emerging church»-strømningen – på norsk «den fremvoksende kirke».

– Man prøver å oppheve ­modernitetens skille mellom kirke og tro og resten av samfunnet – den religiøse og sekulære sfæren. På den måten søker man å være sann både mot troen og den kulturen man tilhører, sier Fauske.

Emerging church er en grasrotbevegelse og består gjerne av unge folk som tar i bruk moderne medier og elementer fra samtidskulturen i sin trospraksis. Menneskelig kreativitet og autentisitet i gudsforholdet vektlegges. Den har særlig blitt utbredt i sekulariserte land, som Australia og USA.

– De ønsker å komme bort fra stivnede kirkelige former, og har et behov for å ta sin egen kulturelle identitet i bruk, sier Fauske.

Tverrkirkelige utfordringer

Lokalet i Rosenkrantz' gate har dempet belysning, retromøbler og konsertplakater på veggene. Det er høyt under taket og tung rock strømmer ut av musikkanlegget. I et sofahjørne henger en del yngre ungdom, under jubileumsveggen med bildeminner fra alle de 20 årene med Sub Church. 30–40 små og store er samlet denne ettermiddagen. Også under jubileumsuka har kafeen sin ukentlige tirsdagsmiddag.

Blant de frammøtte er Tåran Reindal, som har vært aktiv i menighetsarbeidet i ti år. Hun setter pris på mangfoldet, kulturprofilen og «et tydelig gudsfokus med mange hengivne folk».

– Det tverrkirkelige kan være en utfordring, men det er også en styrke å kunne samle folk med forskjellig syn på ting. Vi er jo enige om det viktigste, sier Reindal.

Hun er selv prestedatter, med bakgrunn fra Normisjon, KFUM og Ungdom i oppdrag. «En god miks», som hun selv beskriver det – noe som er typisk for dette miljøet.

– Hva er det teologiske fundamentet til Sub Church?

– Det er et veldig godt spørsmål, sier Reindal. Etter å ha tenkt seg om, utdyper hun.

– Vi står sammen i troen på Jesus og ønsker å hjelpe hverandre til å følge ham og forstå de bibelske sannhetene. Først og fremst er vi som en forstørra husmenighet, bygget på en tanke om at kirka er mer enn søndager.

Helt konfliktfritt har det likevel ikke vært, og noen har slutta på grunn av teologiske uenigheter. Stian Aarebrot beskriver det som «de samme uenighetene du finner overalt»: Det handler om bibelsyn, og hvorvidt man skal lese tekster bokstavelig eller heller vektlegge den historiske konteksten.

– I synet på homofili har styrets standpunkt i alle år vært at vi ikke har et standpunkt. Det er mange i menigheten vår som er positive til homofilt samliv, men det finnes også de som ikke er det. For min del syns jeg det er viktig at det skal være plass til dem også.

Det tverrkirkelige kan være en utfordring.

—   Tåran Reindal, menighetsarbeider.

Aarebrot sier noen ønsker seg ledere med tydelige svar på slike spørsmål.

– Vi har heller vegret oss fra å ta tydelige standpunkter, for å favne mange. Så det er vel noen som har karikert oss dit hen at vi er en menighet hvor man kan mene hva som helst, og det er det nok noen som river seg i håret over, sier Aarebrot

– Dere setter livsstil over teologi?

– Jeg vet ikke om livsstil er ­ordet. Men om du har en grunnleggende, nesten nerdete interesse for noe, som i en frimerkeklubb, vi du alltid ende opp med å samle mennesker med forskjellige meninger. Da er det politiske­ underordnet kjøp og salg av ­fireskillingsmerker. Sånn er det også med Sub.

Luthersk-metodistisk-­baptistisk

Den apostoliske trosbekjennelsen går igjen som et minste felles multiplum blant alle vi snakker med fra Sub Church, og den er også nedfelt i manifestet deres. Utover dette er menigheten forsiktig med å tone tydelig flagg i kontroversielle teologiske spørsmål.

– At medlemmene kommer fra ulike tradisjoner og ulike bibelsyn skaper til dels forskjellige tolkninger i etiske og teologiske spørsmål. Men jeg fant en sterk vilje til konsensus, de ønsker å vektlegge det som forener dem, framfor det som skiller dem, sier Fauske.

Hun påpeker at «det har definitivt vært debatter», men at de bevisst unngår å ta standpunkt i enkelte kontroversielle spørsmål.

Morten Holmqvist beskriver deres rådende teologi som en «ganske mainstream lavkirkelighet, åpent for mange forskjellige synspunkter».

– Det høres jo fint ut, men det var vel også utfordrende for menighetens pastor?

– Det var ikke bare lett, nei, det skal jeg love deg! flirer Holm­qvist.

– Vi hadde en avstemning for dåpssyn, og endte opp med at tre syn ble rådende: Luthersk, metodistisk og baptistisk. Det er jo herlig postmoderne, og det var overraskende enkelt å få gjennom!

For Holmqvist understreker dette at fellesskapet var det viktige, og trumfet teologiske stridsspørsmål. I dag har han ingen formell tilknytning til Sub Church.­ Han preker der kanskje en til to ganger i året.

Det er jo herlig postmoderne med tre forskjellige dåpssyn samtidig!

—   Morten Holmqvist, tidligere pastor

Subkulturelle koder

Et tett sammensveiset miljø med unge folk som deler felles preferanser, kan fort få en skyggeside. Miljøet kan framstå som lukket, preget av interne smakskoder knyttet til klesstil og musikk.

– Det som fungerer samlende for en subkultur kan også skape grensemarkører som virker ekskluderende for andre, sier Fauske.

Flere av informantene hennes problematiserte denne balansegangen mellom den subkulturelle identiteten og den kristne fellesskapstanken. Holmqvist kjenner igjen disse utfordringene.

– Jeg tror absolutt ikke det var enkelt å besøke Sub Church for første gang. Det er ikke tvil om at en del folk følte seg enten for kjedelige eller utafor, sier ­Holmqvist.

Han sier dette var et tema som gikk igjen i menigheten. Særlig når den var på sitt største, med opp mot 150 deltakere, syntes Holmqvist det var vanskelig å sørge for at alle ble inkludert.

– Mange var usikre, det var mye menneskefrykt og mange som syntes det var krevende å bli en del av miljøet.

– Er det ikke et paradoks her? Et miljø som oppstår på bakgrunn av at folk føler seg ekskludert der de kommer fra, møtes og lager et nytt miljø, som etablerer sine egen innafor- og utafor-­mekanismer?

– Det er jeg helt enig i, og det går igjen i de fleste subkulturer. Det faktum at det ble et uttrykk å være en «subber», sier noe om hvordan slike klikkdannelser oppstår. I mine veldig unge dager hang jeg mye på Blitz. Der oppstod det fort et slags pønkepoliti: Var du ekte eller var du en posør? Det viser hvordan en subkulturdynamikk lett kan bli elitistisk, og det kunne også skje i Sub Church, sier Holmqvist.

– Samtidig ønsker man vel å la dem på innsiden bygge tette og gode relasjoner, skape en slags stammetilhørighet?

– Da spør jeg meg: Er det nødvendig å etablere en stamme? Evangeliet utfordrer oss på dette med å skape fellesskap på tvers av kulturer, sier Holmqvist.

Fasadekristendom

At miljøet kunne framstå litt eksklusivt og ugjennomtrengelig for folk på utsida, setter Stian Kilde Aarebrot i sammenheng med subkulturenes autentisitetsideal. Det handler om å come as you are, som Nirvana sang i 1991.

– Vi snakker ofte om at klaging og frustrasjoner også hører hjemme i troslivet. Har du en dårlig dag, skal du ha lov til å vise det. Du trenger ikke ta på deg en maske og smile bare fordi du skal på gudstjeneste, sier Aarebrot.

Han forstår hvorfor frikirker gjerne bruker lystigere musikk, som er oppløftende og vekker gjenkjennelse. Men Sub Church har for ham vært mer en «kamp mot fasadekristendommen», og dette kan ha skapt et litt dystert førsteinntrykk.

– Noen har sagt de har hatt det fantastisk fra første gang, mens andre har gått her et halvt år uten å bli hilst på. Jeg tror du finner en del folk med en viss menneske­frykt blant oss, noen «brente barn» som ikke er av de mest utadvendte. Men mange­ syns også det er godt å slippe misjonsiveren og selv kunne ­bestemme tempoet, sier Aarebrot.

Tåran Reindal vedkjenner også at «skyggesiden med å ha en sammensveisa gjeng, kan være at det er vanskelig å komme inn».

– Vi har ingen diakon som står i døra og sier hei, så det blir opp til fellesskapet å ansvarliggjøre hverandre til å ta vare på nye. Mange nye sier det ble godt ivaretatt, andre sier de ikke ble det, sier Reindal.

– Et tett fellesskap kan også gjøre det lettere for folk på utsida å føle seg ekskludert?

– Det er et tveegga sverd, og viktig å finne balansen. Vi må ha lav nok terskel til at folk kommer seg inn, men også tillate folk å finne tette relasjoner på innsida. Det er litt som en familie, der man av og til må inkludere nye, sier Reindal.

Subkulturer i midtstrømmen

Aarebrot mener det har skjedd store endringer i Kristen-Norge siden Sub Church startet.

– På 90-tallet var det rart å være kristen og spille i metallband. I dag kan du gå i Filadelfiakirken og se masse mennesker med tatoveringer og alle mulige klesstiler som holder på med den samme musikken som oss. Den subkulturelle identiteten er blitt akseptert, sier Aarebrot.

Dermed har det blitt vanskeligere å rekruttere nye medlemmer til Sub Church. Reindal ­registrerer også endringer.

– Før var vi en menighet som baserte seg på at folk ikke ble akseptert andre steder. Det er ikke like gjeldende i dag. Jeg ser også at generasjonen over oss var mer opptatt av tilhørighet og retning, mens unge studenter nå på jevna er mer tverrkirkelige. Det er mye «menighets-shopping» i Oslo, sier Reindal.

Også kultur- og musikkinteressen er mindre påfallende enn tidligere. Kjernen som startet det hele er blitt småbarnsforeldre. I dag er barnearbeidet en viktig del av virksomheten. Flere generasjoner deltar. Hans Erik Schei, eller «Hes», som han kalles, er et eksempel på dette. 69-åringen er det eldste medlemmet i menigheten og ble med etter at han spilte her med bandet sitt Kari Hansa & Gregers Hes for fire-fem år siden.

– Først tenkte jeg at jeg var for gammel til å gå her, men jeg liker å snakke med folk. Jeg har nok blitt en slags mentor for mange her, sier Schei, som tidligere jobbet i Kirkens Bymisjon.

På 70-tallet var han en del av bevegelsen «Guds Fred», og syns Sub Church har mange fellestrekk med denne. Aarebrot mener det ligger noen «litt uartikulerte hippie-røtter» i Sub Church, med slektskap til Jesusvekkelsen og Scheis initiativer.

– For min egen del klarer jeg ikke å se for meg å gå i en annen menighet. Så da blir kanskje flergenerasjonsprofilen sterkere, sier Aarebrot.

– Vi ser nok fortatt på oss selv som «de unge», men det kommer jo stadig nye til. Etter hvert må vi nok gi noe videre til dem, sier Reindal.

Hun har selv med seg datteren Anna (4). Ved bordet hennes sitter en hel gjeng med småbarnsforeldre, som alle har vært med i Sub Church i flere år.

Flere generasjoner

– For ti år siden var det ingen barn her. Vi var nok også færre som hang her fast. Miljøet har blitt større og vi er flere generasjoner nå. Det er gøy! sier hun.

– Gjør Kristen-Norges aksept av subkulturene at Sub Church har utspilt noe av sin rolle?

– Ja, det tror jeg. Mange av de som har et alternativt uttrykk kan finne seg til rette i andre menigheter i dag. Men det er fremdeles slik at mange ønsker et menighetsfellesskap der subkulturelle uttrykk får en plass i lovsangen og symbolikken.

Stian K. Aarebrot legger også vekt på de liturgiske elementene.

– Selv om det ikke er mange menigheter i dag som debatterer om rock og kristendom er forenlig, blir ikke disse uttrykkene sluppet til mye på scenen. Det gjelder både i Den norske kirke og i frikirkelige sammenhenger. Den dominerende musikken er «Coldplay på lykkepille», for å si det sånn. Så her mener jeg Sub Church fortsatt spiller en viktig rolle.

Morten Holmqvist tror menigheten nå må redefinere seg selv og sitt oppdrag.

– Jeg tror Sub har endra seg – og det er helt naturlig. Derfor må menigheten spørre seg selv: Hva er motivet vårt, hva vil vi, hvilke verdier står vi for?

Religionshistoriker Dina Fauske­ mener tjueårsjubileet viser at Sub Church fortsatt er levedyktig.

– Jeg tror menigheten tilbyr et fellesskap og en tilhørighet som fortsatt gjør dem relevante. De kommer til å finne sin vei videre, avslutter Fauske.