Her ­kommer ­Julius

Året er 1980 og tusenvis av norske TV-skjermer rammer inn en liten apeunge som leker med playmo på et stuegulv på Sørlandet. Den lille apen i stripete truse leker med munnen og hendene, alt skal smakes og kjennes på. Ikke ulikt en vanlig ettåring. Fra 1980 til 1984 blir det norske folk godt kjent med Julius – de ser han feire bursdag og spise bløtkake, sutte på tåteflaske og bade i vasken. De ser han klynge seg fast til foster­far Edvard Moseids høyre­ ben, trygg i menneskeverdenen­ – og livredd apeverdenen.

Julius ble avvist av moren ved fødselen. Fra den dagen Julius ble født, 2. juledag 1979, stod han i fare for å miste livet. Dyreparken måtte handle raskt og bestemte seg for å overstyre flokken: ­Julius skulle leve ett år i en menneskefamilie, inntil han var sterk nok til å leve med apene. Det gjorde han, i familiene Glad og Moseid.

Men da NRK inntok fosterfamilien Moseids hjem, ble Julius kjendis over natten. Frem til i dag har han preget tusenvis av avisoppslag, bøker, brødpakninger og attraksjoner i Dyreparken. Men, som alle rampelyshistorier, hadde berømmelsen en bakside.

– Det skulle ta 30 år å reparere, sier forfatter Alfred Fidjestøl om håndteringen av Julius på 80-tallet.

Hvorfor? 

Tilfellet Julius er ikke unikt. Dyreprofiler som spekkhoggeren Willy, gorillaen Koko og isbjørnen Knut er noen av mange kjendisdyr som har eksistert opp igjennom. Vendes snuten mot menneskets religions- og kulturhistorie er det også flust av ikke-menneskelig vesener kledd i ­menneskedrakt. Gresk mytologi var tett befolket av kentaurene, sirenene, satyrene og gorgonene.­ I oldtidens Egypt ble gudene sammenlignet med sjakaler, hauker og okser. I dag tilber millioner­ av moderne hinduer­ guder med dyre- og mennesketrekk, som den elefanthodede guden ­Ganesha. Videre i rekken kommer fablene, eventyrene, litteraturen, tegneseriene og naturligvis Disney. I språket opererer vi med forestillinger om at en rev er slu, en hai er ond og en ugle er klok.

Men å menneskeliggjøre dyr, sier nok mer om oss mennesker enn det gjør om dyrene.

Fristelsen til å forme

I tre år har kunstkuratorene Sigurd Tenningen og Jan Freuchen behandlet spørsmålene om «menneskedyret» i utstillingen Game of Life. I den tredje utstillingen, døpt Juliusvariasjonene, ble kjendisapen brukt som gjenstand for både kunst og samfunnskritikk. Gjennom blant annet gamle pressefoto og pedagogiske barnebøker ønsket de å vise hvordan vi alle inngår i ulike former for menneskliggjøring – det de kaller for Juliusvariasjoner – om det er gjennom oppdragelsen, kunsten eller pedagogikken.

– Slik vi ser det, er Julius et uttrykk for de ­motstridende kreftene som ligger i all menneskedannelse: I likhet med sjimpansen blir barnet ofte betraktet som et uferdig og formbart materiale. Det er i dette perspektivet at det blir tydelig at pedagogikken ikke er noen nøytral aktivitet. Pedagogikk er tvert imot kjennetegnet av det «å ville noe med noen», sier Freuchen.

Kunstkuratorene sier at det er noe helt naturlig og selvsagt med menneskets vilje til å menneskeliggjøre dyr, som Julius.

– Antropomorfisme, eller menneskeliggjøring av dyr, er et artstrekk ved mennesket. Menneskene­ leter ustanselig etter speilbilder av seg selv, og menneskeapene står i denne sammenhengen i en særstilling. Ønsket om å forstå kommer imidlertid ofte i konflikt med fristelsen til å forme.

---

Antropomorfisme

• Kommer fra det greske ánthrōpos = menneske og morphē = skikkelse eller form.
• Betyr å tillegge det som ikke er menneskelig (dyr, ting, guder og så videre) menneskelige egenskape

---

Antropomorfisme, eller menneskeliggjøring av dyr, er et artstrekk ved mennesket.

—   Jan Freuchen, kunstkurator

Sjimpansebiografi

Alfred Fidjestøl har skrevet biografien om Julius som kommer ut på Samlaget­ i slutten av august. Med Nesten menneske har han skrevet en dyrebiografi med samme tilnærming som han tidligere har brukt til å skrive biografier om mennesker. Det var ikke vanskelig. For apens liv er like godt dokumentert som en hvilken som helst annen kjendis her til lands – i tillegg til journaler, presseklipp og medisinske rapporter, har Fidjestøl fått høre fosterfamiliens og dyrepassernes egne historier.

– Det har vært et turbulent liv. Det er først de siste ti årene at han har hatt det stabilt og godt. I dag har han funnet sin plass i flokken og blitt flokkleder, men da Julius ble født, hadde ikke Dyre­parken ­erfaring med apebabyer og visste ikke konsekvensen av det valget de gjorde, sier Fidjestøl.

Julius som alle vil se

I tiden etter TV-serien var overskriftene mange og tabloide, og spedde alle oppunder merkevaren – mennesket – Julius. ­Illustrerende stod det om Julius i Aftenposten, 1989: «Julius. Tidenes største salgshit. En fullvoksen, farlig sjimpanse som fremdeles er alle barns lille kjæledegge. En salgsfremmende figur som har slått utrolig godt an. Julius lever som aldri før ute på kjøpemarkedet. Han er blitt en hel industri!»

– Det var en konflikt mellom merkevaren Julius og dyret Julius, som nok dyret led under. Julius var det store trekkplasteret og reddet Dyreparken økonomisk, mer eller mindre alene. Det var for eksempel en stor fristelse å ta ham ut av sjimpanseanlegget og la han gå blant menneskene. Til tider handlet det mer om å holde liv i merkevaren Julius enn å integrere han trygt i sjimpanseflokken, sier Fidjestøl.

I dag sier administrerende direktør, Per Arnstein Aamot at Dyreparken ikke ville overstyrt flokken slik de gjorde på slutten av 1970-tallet og at det er viktig at naturen får gå sin gang. Han forteller også at Dyreparken gjør et poeng ut av å ikke menneskeliggjøre dyr i dag, utover å gi dem navn av praktiske grunner.

– Det var svært problematisk å få en sjimpanse tilbake til flokken som hadde levd blant mennesker.­ Spesielt i dette tilfellet, der Julius nærmest ble oppdratt av menneskene, var det en stor utfordring. Ut ifra det vi i dag vet om sjimpanser, hadde vi ikke gjort det samme. Da hadde vi nok heller latt naturen gå sin gang, sier Aamot.

Det var dyreparkens direktør Edvard Moseid selv som tipset NRK om potensialet i historien. Etter å ha hatt flere slag, har han få ord igjen. Men i telefonrøret er det én ting som er sikkert:

– Jeg har ikke lenger ord for det jeg vil si. Men Julius, han er i hjertet, sier Edvard Moseid på ­telefon til Vårt Land.

Det var en konflikt mellom merkevaren Julius og dyret Julius, som nok dyret led under.

—   Alfred Fidjestøl

Narsissime eller nyttig verktøy?

I den kommende boka Animal Welfare Challenges, beskriver forfatter Charles Foster hvordan menneskeliggjøring av dyr er et eldgammelt, allestedsnærværende og fastkoblet karaktertrekk hos mennesket. I våre forsøk på å forstå verden, refererer vi alltid til dyrene for å forstå oss selv, mener han. Vi tar inn verden med øynene og rammer inn alt vi ser i språk, fortolkning, minner og assosiasjoner. Derfor er det kanskje uunngåelig at dyrene, så vel som Gud, får menneskedrakt.

Gjennom et helt liv har Foster vært interessert, kanskje nærmest besatt, av å sammenligne seg selv med dyr. Det startet den dagen han som liten gutt satt i vinduskarmen, i Yorkshire England, og så en svarttrost se like undrende ut på verden som han selv pleide å gjøre.

– Jeg husker at jeg så på den, og den så på meg. Hva var det egentlig svarttrosten så? Det ville jeg så veldig gjerne vite, sier Foster.

Minnet om svarttrosten skulle følge han gjennom hele livet. Foster opplevde at fuglen visste noe om bakgården, og verden forøvrig, som han selv ikke visste.

– Kan vi vite noe som helst om verdenen slik den ser ut for andre? Kan vi vite hvordan den ser ut selv for våre nærmeste venner? Eller er vi for alltid sperret inne i våre egne hoder, uten mulighet å se noe utenfor oss selv?

En ny menneskeliggjøring 

Da Foster så på svarttrosten, kom spørsmålet til ham: Hvor lik er vi egentlig dyrene? Og er det mulig å snu om på forholdet vårt? Med slike spørsmål som et ­utgangspunkt begynte han å lete etter møtepunkter som kunne ta han vekk hans selvsentrerte verden.

– Mennesket lider av sanselig fattigdom. Vi har fem sanser, men for det meste velger vi kun å bruke én av dem: synet. Synet er så tett knyttet opp til det kognitive at når vi ser på noe, la oss si et tre, vil det visuelle bildet av treet nesten automatisk bli farget av mine tanker og minner om treet. Når jeg sier at jeg ser et tre, ser jeg det egentlig ikke. Det jeg ser er en skapning av mine kognitive ­evner, forteller Foster.

– Det er problematisk! Vi tar kun inn én femte­del av omgivelsenes tilgjengelige informasjon. Hvordan kan vi leve oppriktig når vår oppfatning av verden er så fattig og subjektiv? Men for dyrene,­ er det ikke slik. De opplever verdenen­ slik den faktisk ser ut, fortsetter han.

Mot naturen 

Svaret på om det var mulig å sanse verden slik som dyrene gjorde, fant han ikke på universitetsskrivebordet, ikke blant bøkene, selv ikke i samfunnet. Nei, han måtte prøve det selv. I seks uker levde derfor Foster og hans da åtte år gamle sønn i skogen som en rekke forskjellige dyr. Som grevling sov de i et jordhull på dagen, og lusket i skogen om natten. De spiste meitemark og luktet seg frem i terrenget basert på lukten av andre dyrs avføring. Som urbane rever oppholdt de seg timer av gangen i Øst-Londons søppelkasser. Og som otere levde de dagevis i vannet, jaktet på ­reker og forsøkte å svømme kun med kraften fra sin egen munn.

Etter seks uker vendte de, ikke overraskende, hjem med halen mellom beina. Det underlige ­paret far og sønn hadde ikke klart å se verden slik et dyr ser den.

– Jeg klarte ikke å fri meg fra tyranniet av mitt eget syn, og min egen tenking. Jeg klarte ikke å se hvordan livet er for noen utenfor meg selv. Men, jeg lærte at «dette andre», det er ikke fullstendig utilgjengelig. Jeg lærte at empati er som alt annet: Du blir bedre jo mer du jobber med det.

– Å prøve å forstå hvordan det er å være et dyr, slik jeg gjorde gjennom mitt prosjekt, var et godt treningssenter for empati, sier Foster.

Historien om Julius handler om hvordan menneskeliggjøring av dyr kan gå på dyrevelferden løs. Det er en historie om hvordan intensjon og resultat ikke alltid sammen­faller når profitt er inne i bildet. Det er også en historie­ om hvordan dyreparker har gått fra å være ­underholdningskabinett til en arts-vernende aktør.

Men for de som har jobbet og levd tett på Julius, er historien en ganske annen. Tilfellet Julius også en historie om empati og nestekjærlighet. Slik bare et apebarn, og menneskebarn, kan fremkalle.

Lot hjerte styre

– Vi lot hjerte styre handlingene. Julius var mer på innsiden, enn han var på utsiden, han var som hugget inn i sjelen og styrte hele følelseslivet, sier Edvard Moseid.

For Alfred Fidjestøl, som har jobbet tett med Julius’ historie, har erfaringen vært noe av den samme.

– Filosofen Hans Jonas sa det godt: Darwinismens gjennombrudd er et idéhistorisk paradoks. Den førte til et slags sjokk hos mennesket og lærte oss at vi ikke lenger var unike. Men det kunne like så godt vært annerledes. Istedenfor at mennesket opplevde seg nedgradert, kunne naturen og dyreriket blitt oppgradert. Dyrene bærer på mange av de samme egenskapene, følelsene, problemene og sorgene som oss – ikke like sofistikert og artikulert – men likevel mange av de samme livsopplevelsene. Det føler man på når man jobbe så tett med et nærstående dyr som Julius. Og dét er en slags lærdom av tilfellet Julius, sier Fidjestøl.