Reportasje

Den sammensatte viking

Norge er inne i en ny vikingtid. Stadig flere ønsker å leve som forfedrene våre. Mens mange lever ut den norrøne livsstilen, savner andre mer rom for å utøve åsatro.

[object Object]

Innerst i det som er kjent som den villeste og vakreste sidearmen til Sognefjorden, Nærøyfjorden, ligger bygda Gudvangen. For 1000 år siden var dette et viktig handelssted, og det sies at stedsnavnet betyr «Gudenes slette ved vannet». Fjorden er oppkalt etter havets gud, Njord.

Men selv ikke ved gudenes egen slette var det plass til alle som ønsket å bo. De skandinaviske landene var overbefolkede, og flere begynte å røre på seg. Dette ble starten på det vi i dag kaller vikingtiden.

1000 år senere vikingene igjen inntatt Gudvangen. I mai åpnet Njardarheimr vikinglandsby, den første av sitt slag i Norge.

Autentisk landsby

Lukten av leirbål fyller neseborene idet man beveger seg mellom tjæredekte hus med jordvoller på taket, og med utsmykninger av dragehoder og fiskekropper over dørene.

Innimellom er det satt opp hjemmesydde telt, og foran noen av dem leker barn med bustete hår og med lange lintunikaer og skinnfeller. Fidgetspinneren er byttet ut med flådde ekornkropper.
Det eneste som ødelegger illusjonen om en annen tid er lyden fra E16 og synet av Shell-logoen bak høye gjerder.

Ellers er det som å befinne seg i et eventyr eller bak kulissene i en fiksjonsserie. Bare at dette verken er fiksjon eller eventyr; dette er vår egen faktiske historie – gjenskapt så autentisk som overhode mulig.

---

Njardarheimr

  • Vikingbyen består av over 1500 m2 bygninger.
  • Har så langt kostet 14 millioner kroner.
  • Drives av Gudvangen Utvikling AS (GUAS), et lokalt eid utviklingsselskap, som har som formål å utvikle både næringslivet og bosettingen i Nærøydalen.
  • Eierne av GUAS drifter allerede lokal næringsvirksomhet med en samlet omsetning på mer enn 150 millioner.

---

Lever seg tilbake

I tillegg til å formidle historie, er et av formålene med byen å skape et hjem for dem som har dette som hobby.

Reenactment er en rollespill-lignende aktivitet der historiske epoker eller hendelser blir gjenskapt i tidsriktige drakter og utstyr. En øvelse i stadig vekst, både i Norge og resten av verden.

– Jeg har studert arkeologi, og for meg ble dette en fin måte å praktisere arkeologien på. Vi portretterer vikingtiden slik den var ved å kle oss i de samme klærne, skape de samme tingene gjennom gammelt håndverk, øve på måten de kjempet på og ta vare på noen av de religiøse aspektene, forteller Liga Gulme fra Latvia.

Hun og kjæresten Panel Topor har bodd i Gudvangen i ti dager så langt, og har planer om å bli lenger for å kunne leve som innbyggere i Njardarheimr sammen med likesinnede. De to er blant mer enn fem hundre mennesker som for en periode har valgt å bo i vikinglandsbyen. Hittil har over 8500 vært innom på besøk.

Predikant til høvding

– Vi må lære oss at vikinger ikke var krigere som dro ut for å drepe og plyndre, men folk som bodde i et trangt og kaldt land som ville finne seg et sted å bo. Historien er ikke så grusom som vi vil ha den til, sier Georg Olav Hansen, eller Georg Olafr Reydarsson Hansen som han helst kaller seg.

Mannen med det lange, bustete skjegget og med reveskinnslue på toppen av hodet, ser viktigere ut enn de andre linkledde i Njardarheimr. Håndleddene blinker i edelt metall og rundt halsen bærer han Tors hammer.

Den tidligere predikanten og gateevangelisten er høvding i Njard Vikinglag og fortsatt kristen.

– Det snodige er at interessen for de norrøne gudene ble gjenoppdaget da Horten menighet tok initiativ til det første vikingmarkedet i 1995. Senere har de nok følt at de skjøt seg selv litt i foten. Akkurat som vikingene gjorde da de tok med de første irske munkene hjem og med det startet kristningen av Norge, forteller Hansen, og humrer godt i skjegget.

Jeg sier vi må være glade i hverandre. Vi er ikke først og fremst en fightergruppe, men en familie der folk kan føle at de hører hjemme

—   Georg Olafr Reydarsson Hansen, vikinghøvding

Paralleller

Høvdingen har tatt vare på den kristne troen sin, som han selv beskriver som «litt merkelig», og forteller at han ikke er alene om å være kristen i miljøet.

– Jeg er like akseptert av åsatrosamfunnet Bifrost som jeg er av Den norske kirke og pinsemenigheten i Bergen, for eksempel. I morgen kommer det en pastor fra Bergen på besøk, og i vikinglaget vårt har vi en praktiserende munk, forteller høvdingen som har holdt både kristne vielser og tradisjonelle knesettinger (en form for hedensk dåp, jou.anm.) de siste årene.

Han tror den norrøne mytologien er misforstått, og at vikingene ikke underviste ungene sine om guder som Tor fordi de ville de skulle tilbe en gudestatue.

– Man gjorde det fordi ungene var redd for lyn og torden, og man ikke hadde vitenskap som kunne forklare det. Derfor skapte man forklaringer som var troverdige for ungene.

På vikinglagets møter snakker Hansen gjerne om både Gud og Jesus og de norrøne gudene, og parallellene mellom dem.

– Det er ikke sånn at jeg starter møtene med å si «Heil Odin», som mange dessverre assosierer miljøet med. Jeg sier vi må være glade i hverandre. Vi er ikke først og fremst en fightergruppe, men en familie der folk kan føle at de hører hjemme.

---

Njardar Vikinglag

  • Njardar Vikinglag ble opprettet i 2002.
  • Vikinglaget har 100 betalende medlemmer.
  • Det er 40 vikinglag i Norge med over 2000 «vikinger» i dag.
  • Interessen har økt. Da Njardar Vikinglag startet opp var det bare åtte vikinglag.

---

Nøytralt

Inne i høvdinghallen er lysene dempet. Hansen sitter på høvdingstolen innerst inne i lokalet med oversikt over hele hallen. Stearinlysene foran han lyser opp det vennlige ansiktet med de smale øynene og lure smilet.

Her inne tar han imot turister fra alle verdens land, og svarer så godt han kan på alt de måtte lure på.

Gudvangen Utvikling AS (GUAS) som står bak vikinglandsbyen, er opptatt av at Njardarheimr skal være et sted for alle, uavhengig av religion eller livssyn. Derfor planlegger de også å bygge et livssynsnøytralt seremonihus øverst i byen, inspirert av de gamle stavkirkene.

– Folk skal kunne tro og mene det de vil her, politikk og religion skal kun diskuteres i en historisk sammenheng, sier daglig leder i GUAS, Frode Tufte.

Han understreker at byen er skapt for dem som tiltrekkes av det historiske aspektet ved vikingtiden, men at de som måtte tro på det religiøse er velkomne på lik linje med andre.

Savner religion

En som synes det er trist at vikingfestivaler og -markeder rundt omkring i Norge ikke vektlegger det religiøse aspektet, er Ivar Hille, leder i åsatrosamfunnet Foreningen Forn Sed (FSN).

– Jeg har savnet å se åsatroen på slike vikingsteder i Norge, som Njardarheimr. Som privatperson og åsatroer synes jeg et slikt livssynsnøytralt seremonihus blir merkelig. I mine øyne utelates en sentral del av vikingenes kulturarv.

Hille tror varsomheten skyldes at religion rett og slett er blitt litt tabu. Samtidig forteller han at FSN stadig vokser, i dag har de 110 medlemmer.

– Vi inkluderer både åsatro, som er en religion som henter inspirasjon fra norrøn mytologi, og folketro. Vi inkluderer stort sett alle guder og makter som folk dyrker og er interessert i. De aller fleste er mest opptatt av de norrøne gudene, men noen er også opptatt av nisser og vetter, forfedre og andre ting som kan være i naturen. For eksempel finnes dem som dyrker sola og månen, forklarer Hille.

---

Åsatro

  • En nyreligiøs, nyhedensk bevegelse.
  • Åsatro betyr «troen på æsene», og kan ses som hovedgruppen av guder innenfor norrøn mytologi.
  • Mange åsatroere forholder seg også til andre guder og vesener, og mange lar seg inspirere av andre naturreligioner og nyhedenske bevegelser.
  • Bifrost ble godkjent som norsk trossamfunn i 1996.
  • Forn Sed er en utbrytergruppe fra Bifrost og ble godkjent i 1999.

---

Vi har et annet forhold til begrepet tro. Vi mener vi er tro, ikke at vi tro

—   Sunniva Saksvik, høvding i Bifrost

Blot og bål

Trossamfunnet distanserer seg på mange måter fra dem som kun lever ut det historiske aspektet.

– Mitt inntrykk er at vikinglag skal være religionsnøytrale, og det blir litt på siden for vår del selv om vi har noen medlemmer som også er medlem av et vikinglag. Noen kler seg opp som vikinger også, men vi er opptatt av å ha et forhold til gudene i moderne tid, og vektlegger dermed ikke å kle seg som man gjorde på den tiden.

Vikingene pleide å dyrke sine guder ved å ofre dyr til dem, og noen ganger også mennesker. Det er det som kalles blot og som foreningen FSN gjør sin egen humane vri på fem ganger i året.

– Da ofrer vi mjød som regel, noen ganger mat, og står ute i naturen ved et bål for å gjøre det litt koselig. Det handler om å komme sammen og kunne henvende seg til de maktene man tror på i fellesskap, forklarer Hille.

Høyrenasjonalisme

Både Forn Sed og Norges andre og største åsatrosamfunn, Bifrost, er opptatt av at «ekstremister» innenfor den norrøne trosretningen ikke er velkomne hos dem.

– Vi er veldig lite glad for koblingen mellom åsatroen og høyrenasjonalisme. Denne har ingen grobunn i norrøne myter i det hele tatt, og jeg mener de tar veldig feil. Vi har derfor en religionspolitisk plattform der vi tydeliggjør at vi ikke tolerer noen som er intolerante overfor andre. Det gjelder alt fra rasisme og islamofobi til homofobi, sier Sunniva Saksvik, høvding i Bifrost.

For Bifrost er det viktig å fremstå som en moderne religion, ikke en interessegruppe for vikinger, forklarer hun.

– Vi prøver å gjenskape en religion for folk som lever i dag, ikke for tusen år siden. Selvsagt er mange av medlemmene også opptatt av vikingtiden og noen bruker tid på å leve som på vikingtiden.

– Vi er tro

Bifrost-høvdingen forteller at medlemmene som regel er opptatt av kulturkunnskap og historie.

– Men hva som kommer først av dette og religion er vanskelig å bestemme. Du må forstå den historiske konteksten for å forstå mytologien, men det er likevel to helt forskjellige ting.

– Hva gjør åsatroen annerledes enn andre religioner?

– Primært sett det at vi tror det finnes flere guder, men også det at vi ikke tror det finnes noe form for åndelig sannhet. Vi har forbud mot å misjonere, og mener alle former for tro er legitimt. Vi mener etikken er menneskeskapt, ikke skapt av noe gud. Og vi liker å tro at vi har et annet forhold til naturen, forteller Saksvik.

– Hva betyr egentlig tro for dere, da?

– Vi har et annet forhold til begrepet tro. Vi mener vi er tro, ikke at vi tror. Fortellingene om gudene blir sett på som myter, som figurative fortellinger om noe annet. Det er noe stort, fantastisk og uhåndgripelig som du ikke klarer å fatte med din kognitive, menneskelige innsikt, og da skaper man myter – poetiske fortellinger om tilværelsen.

– Umulig og irrelevant

‪Norrønfilolog ved Universitetet i Oslo, Elise Kleivane, synes ikke det er overraskende at man vil bygge et livssynsnøytralt seremonihus i Njardarheimr.

– Det er helt i tråd med nåtidens tankesett.‬ Men noe livssynsnøytralt seremonihus ville man ikke finne i 1000-tallets Skandinavia, mener hun.‬

– Dette er midt i brytningstiden mellom førkristen og kristen tro, så man kan jo velge å leve etter kristen lov eller førkristen lov eller åsatro. Det er forresten heller ikke umulig at reisene til Sør-Europa kan ha brakt med en og annen muslim. ‬

‪Kleivane ser at det er en forskjell mellom hva de som lever ut hobbyen sin i Njardarheimr ønsker å oppnå, og de som identifiserer seg som åsatroende. ‬

Hun mener at å skille mellom religion og samfunn på 1000-tallet er både umulig og irrelevant fordi det gikk hånd i hånd. Derfor vil noe av det autentiske blir borte om vi i dag skaper et slikt skille.‬

– Jeg forstår at Bifrost og Forn Sed kan føle at åsatroen blir skjøvet litt til siden, men samtidig er det en religion det er nesten umulig å vite noe om den autentiske formen til, forklarer Kleivane. ‬

Spiritualitet

Hun forteller at man vet en god del om den norrøne mytologien, men svært lite om utøvelsen av religionen.

– Arkeologiske kilder og stedsnavn indikerer at man vektla ulike guder på forskjellig måte, både regionalt og kronologisk. Det som er sikkert er at vi trodde på noe også før vi ble kristne.

Tilbake ved leirbålet i Njardarheimr står latviske Liga Gulme. Hun spikker ut en skje mens hun reflekterer over det religiøse aspektet ved livsstilen sin.

– For meg er det ikke religion, men spiritualitet. Jeg hedrer ikke gudene, men jeg hedrer naturen ved å respektere den og beundre de ulike årstidene. Det er ikke noe galt å tenne et bål og samle seg rundt det to ganger i året til jul og sommer, for eksempel. Eller synge sanger for å respektere solen, men man trenger ikke å tro på de norrøne gudene av den grunn.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje