Munken i domen

Han sitter på den gjeveste karrierekrakken. Men uten å tro, kunne han ikke vært kirkemusiker, mener Magne H. Draagen.

Reportasje

Iblant, hvis du ser høyt nok opp i nordskipet til den eldgamle steinkatedralen, kan du få øye på ham. Og om du ikke ser, kan du likevel høre. For orgelspillet lyder også når det verken er konserter eller gudstjenester i Nidarosdomen. Og for en tid tilbake, en sen kveld i Trondheim, gikk tre unge menn gjennom gatene. De snakket om musikken de hadde hørt fra nasjonalhelligdommen midt på svarte natten, og om de trodde på Norges mest kjente spøkelse, munken i Nidarosdomen.

I samme sekund henvendte en lyslugget nordmøring seg til dem:

– Det er meg, det.

Det er den største utfordringen med livet, at vi må velge, og alltid leve med usikkerheten om vi har valgt riktig.

—   Magne H. Draagen

Mannen var Magne H. Draagen, ledende domkantor i Nidarosdomen.

Vi møter ham utenfor den berømte Vestfronten. Olsokfeiringen er rett rundt hjørnet, og det syder av folk ved katedralen. Men det som er en turistattraksjon for noen, er arbeidsplassen til Draagen – og samtidig så mye mer. Kanskje var det derfor han valgte å stå i blesten, da diskusjonen rullet tidligere i sommer om artisten Aurora skulle få holde konsert her.

Forpliktet

– Det er en sterk og lang tradisjon bak det som skjer i Nidarosdomen, jeg føler en forpliktelse til å forvalte og videreføre denne, forklarer Draagen, som markerte seg ved å forsvare det første avslaget på konsertsøknaden. «Kirken er for alle, men ikke for alt», mente han, og lånte dermed et sitat fra tidligere biskop Per Lønning.

Men kanskje var det nettopp fordi mange ikke opplever det slik, at Aurora-saken kunne bli så brennbar, foreslår han.

– Kirken har ikke alltid vært for alle, og dette sliter kirken stadig med. Mange er sinte på kirken. De har følt seg utestengt, de hører om forferdelige overgrep på katolske skoler, eller sitter med såre følelser etter kvinneprest- og homofilisaken. Alt dette spiller inn når man diskuterer kirkelig ting i offentligheten. Folk vil bort med den konservative nei-kirken, for enhver pris.

– Har du noen sinne følt at kirken ikke er for deg?

Det blir stille et sekund.

– Ja, sier han.

– Det føler jeg hver dag.

Han ler lett. Med en underfundig klang.

---

Magne Harry Draagen

  • Ledende domkantor i Nidarosdomen.
  • 42 år, fra Batnfjorden på Nordmøre, utdannet ved Norges Musikkhøgskole
  • Har tidligere arbeidet i blant annet Oslo domkirke og Stavanger domkirke, kom til Nidarosdomen i 2012.
  • Har også en karriere som konsertorganist, har gitt ut egne CD-innspillinger, samt medvirket på andre.

---

Vi skal få vite hvorfor. Men først skal vi tilbake til 1980-tallet, nærmere bestemt til Batnfjorden, ei bygd på Nordmøre. Det er et slikt sted der folk bor på gård eller i byggefeltet, og det viktigste valget man måtte ta som barn, var om man skulle spille fotball eller i skolekorpset. Draagen vokste ikke opp i noen spesielt kirkelig aktiv familie. Men som alle andre ble han sendt både på søndagsskole og til bedehuset.

– Jeg pleier å si at jeg har vokst opp sittende på vedkassa på bedehuset. Det er ikke helt sant. Men jeg har mange minner fra den tiden, med den fantastiske lukten av de store kaffekannene, vaflene og kakaoen. Jeg har opplevd slutten på en viktig epoke i norsk kulturhistorie. Og likevel ser jeg at noe åpnet seg for meg på en annen måte da jeg kom til Oslo, begynner Draagen.

Det var et instrument som tok ham dit. I spørsmålet om fotball eller korps, landet unge Draagen på korps, men han hoppet så over til el-orgel, som de hadde i stua hjemme. Da læreren flyttet befant han seg i et nytt dilemma: Skulle han fortsette på vanlig piano, eller begynne hos den lokale organisten? Han valgte det siste. Da var det gjort. To år senere spilte han som konfirmant i sin egen overhøringsgudstjeneste. Etter musikklinja i Kristiansund, bar det rett til Norges Musikkhøgskole og studier i kirkemusikk.

Det var her han oppdaget at kristen tro var noe annet enn han før hadde tenkt.

Gamle Aker

I Oslo, på en høyde rett nord for Vår Frelsers gravlund, ligger hovedstadens eldste bygning, en liten steinkirke med helt sjelden akustikk. Gudstjenestene i Gamle Aker kirke var kjent for å ha en særegen stil på 1990-tallet. Her duftet røkelse som i katolske kirker, selv kirketjenerne gikk i hvite blondekapper, og jevnlig lød aftensang etter anglikansk mønster. Menigheten var omstridt, den var dessuten kjent for å ha en heller konservativ teologisk profil, noe Draagen understreker at han ikke følte seg helt hjemme i. Men dette stedet, som han fikk som øvingskirke, og hvor han i mange år dirigerte kirkekoret, satte spor.

– Jeg opplevde en ny åpenhet der. Jeg så at det var mulig å være kristen på en annen måte enn den inderlige formen, at man var del av en stor, verdensvid kirke.

Å se eget liv i en større sammenheng har fortsatt å være viktig:

– Jeg vil jo si at jeg er personlig kristen, men dette trykket på personlig har i den pietistiske tradisjonen vært så sterkt, at det blir klamt. Spør du en amerikaner om han er kristen, vil han ­svare at han er kristen som den mest naturlige ting i verden, og med det også mene at han hører til en bestemt kulturkrets. Dette er en annen, og mer uanstrengt måte å tilhøre den kristne tro på, som jeg har sans for. Å tilhøre en kirke, er mer enn å tilhøre en forsamling på et lite sted, forklarer han.

Høyere mål

Draagen har gjort det skarpt. Han er i dag en kjent konsertorganist i hele Europa, og jobbet i både Oslo domkirke og Stavanger domkirke, før han kom til Nidarosdomen som 38-åring.

Venner, kolleger og kjente av ham ­forteller om en musiker som stiller høye kvalitetskrav, til andre, men ikke minst til seg selv. Og å være kirkemusiker er noe annet enn å være ­musiker, synes Draagen.

– Jeg tenker ofte «så utrolig heldig jeg er». Det at musikken har et mål utover seg selv, synes jeg ikke er en hemsko. Derimot er det noe som gir den en større dimensjon.

– Må en kirkemusiker tro for å være en god ­kirkemusiker?

– Det mener jeg man må.

– Det er ikke alle som gjør det.

– Selvfølgelig kan man spille fint på orgel uten å tro, men jeg nekter å tro at man blir uberørt av det hvis man går helhjertet inn i dette yrket i år ­etter år. Men jeg tror mange tror mer enn de sier de gjør. Det handler om en redsel for å definere seg inn i det kristne fellesskapet, å bli merket med at man tilhører den «klanen».

– Du er kjent for å ha et kritisk blikk. Hva med den helt grunnleggende kritikken: At det kirken bygger på bare er oppspinn?

– Det er klart jeg har stilt meg det spørsmålet. Jeg er jo troende. Ikke vitende. Men det alvorlige hvis det bare er tull, er jo det at det er skjedd så mye fælt i kirkens navn gjennom årene. Hvis det er basert på en løgn, er det mildt sagt deprimerende.

Ansvar for hverandre

Det er heller ikke likegyldig hvilket guds- og verdensbilde kirken formidler, mener han.

– Uten en tanke om at Gud er transendent, altså en størrelse utenfor oss selv, og at det finnes noe mer etter dette livet, blir det som skjer i kirken knapt noe annet enn hva som skjer på et samfunnshus. For meg er det helt nødvendig å holde fast på dette. Uten det er det bare kardemommebyloven som står igjen.

– Er det ikke fint å leve i Kardemommeby?

– Jo. Men livet er for kort til å ikke håpe på noe mer. Derfor klamrer jeg meg fast til en tro. Men vi er selvfølgelig ansvarlige for å skape oss et godt liv her og nå. Og jeg tenker at hovedkallet da, er å være der for hverandre. Nettopp derfor synes jeg det var en feil av kirken å nedtone syndsbekjennelse, slik det ble gjort i gudstjenestereformen. Vi er på vei mot en virkelighet der mange ikke har annet mål i livet enn å realisere seg selv. Syndsbekjennelsen drar oss litt tilbake til det ansvaret vi har for vår omverden.

Livet er for kort til å ikke håpe på noe mer.

—   Magne Draagen

Nidarosdomen. Den reiser seg med metertykke steinvegger, er blitt bygd og pusset på helt siden 1100-tallet. Like lenge har det vært feiret gudstjeneste her, påpeker Draagen, og kaller det den mest kontinuerlige kulturhappeningen, den mest konstante pulsen i kulturen. I Trondheim som i resten av landet. Men han synes bevisstheten om dette er for svak. Også i kirken. Formspråket er blitt forflatet, for fattig, synes han.

– Hvorfor er liturgien så viktig?

Svaret kommer i toner.

Musikkens ramme

Han nynner en enkel en salmodi, en slik melodisk formel som man pleier å synge de bibelske salmene til.

– Hvis jeg skal vite hvordan for eksempel Herren er min hyrde går, så er det salmodien som kommer først til meg. Og så kommer teksten, fordi jeg har øvd på den hundre ganger, sier han, og konkluderer:

– Gjennom gjentakelsene blir liturgien noe som fester seg i oss. Og ritualene er i seg selv en haug med symbolske handlinger, der vår virkelighet føres sammen med den hinsidige virkelig­heten. Jeg vet ikke hvordan jeg kan si det, annet enn at liturgien er viktig, fordi den gir dybde til troen.

– Når skal du bli katolikk?

– Jeg føler meg genuint ­luthersk. Men jeg har en følelse av at kirken ikke er så genuint luthersk. Jeg er nok spent på om jeg klarer å stå i denne tjenesten til jeg blir pensjonist. Jeg vet med meg selv at de gangene jeg får gode tilbakemeldinger fra menigheten, er det fordi jeg har vært i en ramme som forløste en kreativitet hos meg. Jeg opp
lever at rammen er under press, at kirken på en måte blir 
smalere og smalere for de som 
har et bevisst forhold til den 
klassiske kirkemusikken og det liturgiske. Noen vil sikkert si at du bare er ansatt 
for å levere en tjeneste, 
at du ikke kan forvente å bli 
inspirert hele tiden. Men, jo, det mener jeg faktisk at du kan forvente. Det er slik den store 
musikken er blitt til gjennom 
tidene.

Kunsten å velge

De har pleid å jobbe hardt og lenge, kantorene i Nidarosdomen. På litt over 200 år, er Draagen bare den sjette i jobben. Forskjellen på ham og forgjengeren, er at han ikke har en kone som leverer matpakke på døra.

– Er det et savn, å ikke ha et vanlig liv med 
familie og normal arbeidstid?

– Ja, og kanskje mer og mer jo eldre jeg blir. Det er ikke helt riktig å si at jeg ikke har et privatliv, men det er langt på vei sant. Jeg hører om at mine forgjengere har drevet på samme måten. Det er en trøst. Selv om det er en slitsom jobb, gir det mening å leve i kirkens rytme. Men det er jo ikke sikkert, at det bare var denne hverdagen som var målet. Det synes jeg egentlig er den største utfordringen med livet, at vi må velge, og at vi alltid må leve med usikkerheten: Har jeg valgt riktig?

– Er det ikke menneskets frihet: Å velge?

– Jo, det er det. Og til syvende og sist står du alene om valgene. Jeg tenker samtidig at dette er en form for kall. Særlig i de periodene jeg synes det er tungt, må jeg holde fast på at det er en mening med at jeg skal være her. Men av og til, når jeg jobber og jobber og har få luker, så spør jeg meg også om det er noe annet jeg flykter fra. Uten at jeg egentlig vet hva det skulle være.

Og det er også lett å bli revet med, medgir han. Orgelparken i Nidarosdomen er for eksempel sjeldent morsom. Steinmeyerorgelet er et av Europas største. Også Wagnerorgelet i nordskipet er for en Ferrari å regne.

– Hvis jeg skal gjøre som alle mine forgjengere, så blir jeg her til jeg er 67, sier Draagen, og skyter kjapt inn med et smil:

– Da er det viktig å tenke at det kommer noe etterpå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje