Reportasje

Mormonbehandling

AIDS, omskjæring og voldelige krigsherrer er blant utfordringene de syngende mormonerne må takle på Det norske teatret til høsten. For virkelighetens misjonærer handler hverdagen om å holde humøret oppe når ingen vil snakke med dem.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Hei! Unnskyld! Heisann!

– Har du hørt om Mormons bok før?

Det er vanskelig å fange oppmerksomheten til travle osloboere med raske skritt, hodetelefoner over ørene og et sted de burde ha vært for minst ti minutter siden.

Det er mange forklaringer: Skal rekke bussen. Skal rekke jobben. Har ikke tid. Nei takk. Ellers takk. Beklager.

Men eldste Arveseth og eldste Mitchell har en tilsynelatende ustoppelig optimisme. De smiler og takker uansett hva slags tilbakemelding de får.

– Det går fint. Ha en god dag!

Ding-dong

På Det norske teatret starter det med et «ding-dong» og et «hallo». Ni menn med navneskilt på brystkassa ringer på hver sin usynlige dør mens de smiler og vinker, og holder ei mørkeblå bok i høyrehanda. Så ramler Kristoffer Olsen inn på scenen.

– Har du lyst til å bytte religion og få ei gratis bok skrevet av Jesus! skriker han.

Den satiriske musikalen Book of Mormon har premiere på Det norske teatret i september, og handler om to unge misjonærer som blir sendt på oppdrag til Uganda. Men forventningene til mønster-mormoneren Kevin Price, spilt av Frank Kjosås, kræsjer i møte med et samfunn styrt av en voldelig krigsherre. Han tror han skal forandre verden og bli «mormoneren som imponerer Gud», men møter AIDS, dysenteri og omskjæring av kvinner. I tillegg får han Arnold Cunningham som partner, en klumsete og overivrig lystløgner, spilt av Kristoffer Olsen.

En «ateistisk kjærlighetserklæring til en religion», er beskrivelsen Trey Parker og Matt Stone gir av musikalen, som vant ni priser under den amerikanske teaterprisen Tony awards, og som har gått for fulle hus i New York og London siden premieren. Skaperne av Book of Mormon er også kjent for å lage South Park, en tegnefilmserie som tuller med alle religioner, fra kristne og jøder til scientologer og ateister. Musikalen kunne like gjerne handla om en av de andre. Men denne gangen valgte de mormonerne, fordi de har vokst opp i Colorado med mange mormonere rundt seg og alltid vært fascinert av dem.

To år

Eldste Mitchell og eldste Arveseth har ikke sett musikalen, men på et vis lever de den. Likevel kunne ikke kontrasten til teaterscenens karikerte kulturkræsj vært større. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges ungdomssenter midt i Oslo sentrum kikker Jesus mildt fra rammene på veggen. Rundt fotballspillet og biljardbordet er det tomt.

De to misjonærene er begge tjue år, og har selv valgt å vie to år av livet sitt til kirken og Gud. Om ei uke er Mitchells tjeneste ferdig, og han skal reise hjem. Han gleder seg til å se familien sin igjen. De snakkes bare to ganger i året, i tillegg til at misjonærene får skrive epost hjem hver mandag. I tillegg gleder han seg til å endelig se de nyeste Star Wars-filmene. Misjonærene vier hele oppmerksomheten til Gud, og må derfor holde seg unna både TV og internett.

– Ikke si hva som skjer! advarer han.

En ørliten knekk i tonefallet er det eneste som røper at Mitchell ikke kunne et eneste ord norsk for bare to år siden. Han kommer fra England, mens eldste Arveseth er fra Utah, der kirken har sitt hovedkvarter og halvparten av innbyggerne er mormonere.

Tittelen «eldste» betyr bare at de er misjonærer, forklarer de. At de får beholde etternavnet sitt, betyr at de fortsatt er seg sjøl.

Dagen starter klokka 06.30, med trening, frokost og studier. Først en time alene med Bibelen og Mormons bok, så en time sammen, der de deler det de har lest. Så øver de på norsk en time, før det er ut på gata for å snakke med folk. De gjør også tjenester for andre, som å male huset eller hjelpe med flytting.

---

Book of Mormon

  • En musikalsk komedie om to unge menn fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som reiser til Uganda for å misjonere.
  • Tekst, musikk og manus er av Trey Parker og Matt Stone, som er kjent for South Park-serien, og Robert Lopez, som også har skrevet musikken til Disney-suksessen Frost.
  • Har gått for fulle hus på Broadway i New York siden premieren i 2011. Åpnet på Londons West End i 2013, og er også satt opp i Melbourne og Stockholm.
  • Musikalen har vunnet ni Tony awards, som er den mest prestisjetunge teaterprisen i USA, blant annet for beste musikal.
  • Den norske versjonen har premiere på Det norske teatret 2. september.
  • Frank Kjosås og Kristoffer Olsen spiller hovedrollene som eldste Price og eldste Cunningham, mens Vidar Magnussen har regi.
  • Are Kalvø har oversatt ­musikalen til norsk.

---

Mormonerne er lagd av rein naiv, positiv glede.

—   Vidar Magnussen, regissør

Følg ånden

Eldste Arveseth viser vei inn til lageret, der hele veggen er full av blå bokrygger med gullskrift på ulike språk. Noen er kjente, som spansk, arabisk og koreansk, og mange mer eksotiske, som yoruba, telugu og zulu.

Når misjonærene går ut på gata, har de Mormons bok på både norsk og engelsk i sekken. De deler den ut gratis, og spør noen om et annet språk, kan de bli med tilbake og få en utgave på et av de andre 108 språkene boka er oversatt til.

Mormonerne tror at amerikaneren Joseph Smith mottok metallplatene som senere ble til Mormons bok, fra engelen Moroni i 1827. Boka forteller om en israelittisk familie som utvandrer til det amerikanske kontinent cirka 600 år før Kristus. Ifølge Mormons bok viser Jesus seg for de utvandrede israelittene i år 34. Han etablerer en kirke og innsetter tolv apostler. Mormonene ser på boka som et vitnesbyrd om at Jesus virkelig har levd på jorda, og som en bekreftelse på at Bibelen er sann.

Fra en av hyllene fisker Arveseth fram ei lita håndbok misjonærene kan slå opp i dersom de trenger veiledning. Men han innrømmer at svarene boka gir, kan være litt vage.

– Det står stort sett at du skal følge ånden, sier han.

Gir glede

Selv om etternavnet røper hans norske aner, har ikke eldste Arveseth bedt om å bli sendt til Norge. Hvor misjonærene skal tjenestegjøre, blir tildelt ved kirkens hovedkvarter, og etter et seks ukers treningskurs i Provo, Utah, der 3000 misjonærer samles for å lære å misjonere, blir de sendt ut i verden.

De betaler selv for oppholdet, og får ingen lønn under tjenesten. For tida er det 80 unge misjonærer i Norge, spredt utover landet. En tredjedel av dem er kvinner.

Mens Arveseth vokste opp blant mormonere, var eldste Mitchell var den eneste i sin klasse.

– Jeg har aldri sett engler og aldri hørt Guds røst, sier Mitchell.

---

Misjonærprogrammet

  • Unge menn og unge kvinner ­i alderen 18 til 25 år, og eldre ektepar søker kirken om å få tjene som misjonærer.
  • Kirkens ledelse behandler ­søknaden og tildeler de fremtidige misjonærene et tjenesteområde, som kan være en av kirkens 418 ­misjoner i verden.
  • Kirken driver 15 misjonæropplæringssentre rundt om i verden. Det største opplæringssenteret ligger i Provo, Utah, hvor det undervises over 50 språk.
  • I Norge finnes det for tida 80 unge misjonærer, i tillegg til sju ektepar.
  • I 2016 hadde Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige 74,079 misjonærer i verden.

---

– Men Mormons bok gir meg en stor glede, og jeg har lyst til å hjelpe andre å oppleve den samme gleden, selv om det betyr at jeg må gi opp mye sjøl. Men det er verdt å være to år borte fra familien min hvis det betyr at andre kan være sammen med sin familie i evighet.

Mormons bok sier at du kan be til Gud om at han skal bekrefte at det de leser er sant, og så vil han åpenbare sannheten ved Den Hellige Ånds kraft.

– Er ikke det kult? Det er vanskelig å forklare hvordan jeg kjenner det, men det er en intens glede inni meg, sier Mitchell.

Nordmenn er hyggelige, forklarer de, men det er ikke så mange som vil snakke om Jesus og Gud. Som tydelige representanter for kirken får de to misjonærene likevel mange spørsmål.

– Men jeg er bare 20 år. Jeg kan ikke alt, sier eldste Arveseth.

– Derfor må jeg ofte svare at jeg ikke vet. Mange spør hvordan Gud kan la vonde ting skje mot gode mennesker. Svaret er: Jeg vet ikke. Og som regel svarer folk tilbake: Jeg vet heller ikke.

De blir vant til å bli avvist, men mener det er viktig å fokusere på det som er positivt.

– Hvis vi får én person til å smile, er det verdt det, sier Mitchell.

– Å få noen til å smile, er best, sier Arveseth.

Jeg er bare 20 år. Jeg kan ikke alt.

—   Eldste Arveseth

The dry mormon

Line Dang har løfta chihuahuaen Snookie opp ved siden av seg i sofaen. På veggen ved siden av henne kneler Joseph Smith. I bildet legger tre hvitkledde menn hendene på hodet hans.

– Kan vi begynne med en bønn? spør eldste Mitchell.

Å snakke med nye og potensielle medlemmer av kirken er en av misjonærenes mange oppgaver. Noen ganger kommer medlemmene hit til kirkens lokaler, andre ganger møtes de hjemme.

De tre folder hendene, lukker øynene og bøyer hodet.

– Kjære himmelske Fader.

Mitchell takker for dagen, og ber ånden velsigne dem.

Dang er oppvokst i den katolske kirke, men ble døpt inn i Jesu Kristi Kirke i slutten av juni. Hun har vært aktivt med i menigheten siden januar, og blitt kalt «the dry mormon», fordi hun ikke var døpt.

– Jeg er veldig takknemlig for at Gud ledet meg til dere, sier Dang.

Hun hadde bedt til Gud om å veilede henne, da hun møtte to kvinnelige misjonærer som skulle av i Moss, men glemte å gå av bussen og dermed havna i Oslo. De kom i prat, og hun var i utgangspunktet interessert i å bli kjent med dem. Etter hvert ble hun mer og mer interessert i budskapet.

Misjonærene og Dang diskuterer tilfeldigheter og Guds plan, mens Arveseth sniker handa under bordet og klapper Snookie. De blir enige om at noe kan være Guds plan, selv om det der og da kan virke som tilfeldigheter. Eldste Arveseth blar opp i Mormons bok og rekker boka til Dang, som leser høyt.

«Og Gud Herren benytter seg av midler for å gjennomføre sine store og evige hensikter, og ved meget små midler gjør Herren de vise til skamme og tilveiebringer mange sjelers frelse.»

– Det er fint på engelsk også, sier Arveseth.

– Det heter det «small and simple things». Alle de små midler veileder deg.

Nesten umerkelig har han løfta Snookie opp på fanget.

---

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

  • En kristen, men ikke protestantisk, katolsk eller ortodoks kirke. De mener å være gjenopprettelsen av den gamle Jesu Kristi Kirke.
  • Kirken ble organisert i staten New York i 1830. Kirkens første president var Joseph Smith jr. Da han ble drept i 1844, ble menigheten forfulgt og ledet vest av Brigham Young. Mormonerne begynte å bosette seg i Salt Lake Valley, der kirken i dag har sitt hovedkvarter.
  • Kirkens president, for tida Thomas S. Monson, regnes som en Guds profet.
  • Kirken regner Mormons bok som Guds ord på lik linje med Bibelen. Den ble publisert i 1830.
  • På verdensbasis hadde kirka 15,6 millioner medlemmer i 2016. I Norge er medlemstallet 4.600, spredt over 22 menigheter.

---

Hvis du kan vise humoristisk sans, kan du ta brodden av satiren.

—   Dennis Meyhoff Brink, satireforsker

På vranga

I teaterversjonen oppstår det helt andre variasjoner over de hellige tekstene. Når eldste Cunningham må ta over undervisninga av uganderne, får vi nye bibelord som: «Klitoris er en hellig ting. Slik lyder Herrens ord.» Noe må man jo gjøre for å stoppe landsbyens menn i å omskjære døtrene sine.

Book of Mormon er misjonsvirksomhet på vranga: Nesten alle har AIDS, og de lokale tror du blir kurert dersom du voldtar en baby. I tillegg lever lokalbefolkningen under slagordet «Hasa diga eebowa». Det høres ut som et slags «hakuna matata», med oversatt til nynorsk betyr det «føkk deg Gud».

Heldigvis har de unge misjonærene i forestillingen også en teknikk for å distansere seg: «Skru det av som en bryter, det er et nydelig mormonertriks», synger Preben Hodneland i rollen som eldste McKinley, etter å ha fortalt om de merkelige følelsene han hadde for bestevennen Steve.

Regissør Vidar Magnussen har plassert joggeskoa godt oppå stolsetet. Fra den sammenkrøkte stillingen trommer han rytmen til «Den amerikanske profeten» på plastlokket på kaffekoppen. På golvet ligger en hodeløs skumsebra med tre bein og en tøyfrosk på størrelse med en middels hund.

– Ikke glem at dette er en komedie, roper han til ensemblet.

Det er siste prøvedag før sommeren, og teatersjef Erik Ulfsby følger med fra bakerst i lokalet. Når musikerne spiller opp med de afrikanske rytmene fra «Joseph Smith, American Moses», vagger både han og regissøren rolig i takt med musikken.

– Denne musikalen er så drøy som den kan bli, men satiren er pakket inn i fløyelsmyk varme og positivitet, sier Vidar Magnussen.

Komikeren debuterer som regissør med Book of Mormon, og selv om de fleste ordene som brukes i forestillingen er så grove at vi antakeligvis aldri vil kunne gjengi dem på trykk i denne avisa, insisterer Magnussen på at musikalen dypest sett er en hyllest til mormonerne.

– De er lagd av rein naiv, positiv glede, sier Magnussen, og forter seg å understreke at han ikke mener at alle mormonere er naive.

– Men de unge misjonærene som blir sendt ut i verden, har det naive i seg. De er livsbejaende og genuint fine folk. Dessuten er de veldig lite selvhøytidelige.

Behagelig målskive

Musikalskaper Trey Parker sier at han og Matt Stone elsker «hvor fjollete noen av mormonerhistoriene er», samtidig som de aldri har møtt en mormoner de ikke har likt. Dette paradokset ville de utforske i forestillingen.

– Vi mener at det mormonerne tror på er skikkelig, skikkelig latterlig, og samtidig virker de som ganske lykkelige mennesker, sier Parker i et intervju med National Public Radio.

Selv om Book of Mormon handler spesifikt om mormonere, mener Vidar Magnussen at satiren rammer alle religioner.

– Det er deilig å leve i et land der du kan drive med religiøs satire uten at det får noen konsekvenser. Utgangspunktet mitt er at alt i verden bør kunne tulles med, sier Magnussen.

– Men vi er nok heldige som tar for oss mormonerne, fordi det er en behagelig målskive. All honnør til hvordan de har taklet musikalen. Sånn burde alle religiøse oppføre seg.

Satiren er pakket i fløyelsmyk varme og positivitet.

—   Vidar Magnussen, regissør

Mulighet for misjon

Når Book of Mormon vises på Det norske teatret, skal de ekte misjonærene stå utenfor og dele ut Mormons bok til de som har sett forestillingen. I gangen på kirkekontoret står bøkene i klare i esker stabla opp langs veggen.

– Boka er alltid bedre, sier eldste Arveseth.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige understreker at de ikke har noen offisiell tilknytning til musikalen Book of Mormon, selv om den deler navn med deres hellige skrift. Dag Aanensen, som er kirkens norske talsmann, regner likevel med at de kommer til å få mange spørsmål. Derfor vil de gjerne hjelpe folk til de riktige kildene.

– I Sverige har kirken delt ut 6000 bøker i forbindelse med den svenske versjonen av musikalen. Folk blir nysgjerrige på den ordentlige Mormons bok, og har stått i kø for å få et eksemplar, sier Aanensen.

I likhet med i USA, skal også kirken i Norge kjøpe annonser i programbladet. Han sier musikalen skaper en fin mulighet til å informere om hva Mormons bok egentlig er.

– Vi ser musikalen som rein underholdning. Men den virkelige Mormons bok er en hellig skrift som kan endre livet ditt for alltid ved å føre deg nærmere Kristus, sier Aanensen.

Jeg har aldri sett engler og aldri hørt Guds røst.

—   Eldste Mitchell

Brodden av

Det er to måter å reagere på når noen tuller med religionen din, forklarer Dennis Meyhoff Brink, som forsker på religionssatire ved København universitet. Du kan bli krenka, forarget og sint, og påstå at det er blasfemisk. Eller du kan snu det til din egen fordel.

– Hvis du selv kan vise litt humoristisk sans, kan du ta brodden av satiren. Du motarbeider ikke kritikken hvis du viser tydelig motstand, du forsterker den heller, sier Brink.

Han mener at tendensen i dag er at mange likevel velger å bli forarget.

– I Danmark sa mange muslimer at de ble krenka av Muhammed-karikaturene. Det var et argument de fleste dansker var helt fremmed for. Men nå ser vi at mange flere har begynt å snakke om at de er krenka selv, sier Brink.

Han mener mange dyrker krenkelsen, og at det kan gjøre samfunnet mindre tolerant for religiøs satire.

– Jeg syns ikke det at noen sier at de blir krenka skal innskrenke et annet menneskes kunstneriske uttrykk.

Tar kontakt

– Det er ikke noe Jesus-greier, vel?

Kvinnen i femtiåra har bremsa litt, men når hun får øye på det blå kunstskinnet og gullskrifta på omslaget som rekkes mot henne, ser det ut som hun brått angrer.

– Jo, litt, innrømmer eldste Arveseth.

– Ellers takk, svarer kvinnen krast, kaster på hodet og fortsetter i høyt tempo.

Eldste Mitchell og eldste Arveseth fniser og fortsetter nedover grusveien gjennom Slottsparken. Mormons bok svinger lett i handa. Det er mange folk i gatene, men ikke så mange som er interessert i å høre hvordan Mormons bok har forandra livet til to unge menn slips og hvite skjorter.

De går tilsynelatende uberørt forbi Det norske teatret, der Frank Kjosås og Kristoffer Olsen er klistret opp på enorme plakater i rollene som Price og Cunningham. Etterpå innrømmer Mitchell at det ikke var en helt tilfeldig valgt rute. De syns det er morsomt å bli parodiert, selv om de har hørt at det er mange stygge ord i forestillingen.

Et ungt par stopper, og takker ja til å ta imot Mormons bok. Mitchell leser et skriftsted høyt før han gir boka videre.

– Vi vil gjerne møtes og høre hva dere syns. Hvis dere ikke liker boka, kan dere levere den tilbake, sier han, og de utveksler telefonnummer.

Når paret er tilbake fra ferie, skal misjonærene ta kontakt.

De blir gode på å takle avvisninger. Trikset er å ta alt med et smil, uansett. Hvis du ikke går inn i hvert møte med en positiv innstilling, kan du i hvert fall glemme å fange folks oppmerksomhet.

– Jeg tilber Satan. Jeg har fire uekte barn - unnskyld meg, roper en ung jente i forbifarta når hun får øye på boka Mitchell holder fram mot henne.

– Helt greit, sier misjonærene til jenta, som allerede er femti meter nedi gata.

De ser på hverandre og ler, før de roper etter henne:

– Ha en god dag!

En glemt tradisjon

I Europa har vi en lang tradisjon for religiøs satire. Det er bare så få som husker den i dag.

Det begynner allerede i middelalderen. På 1100-­tallet sirkulerer anonyme skrifter som framstiller ­paven og kardinalene som dårlige kristne som drikker, driver med hor og er veldig opptatt av penger. Siden skriftene er på latin, tyder det på at ­satiren var skrevet av kirkens menn, antakeligvis 
noen som ikke selv hadde klart å klatre i det geistlige hierarkiet.

Da trykkekunsten blir oppfunnet på 1400-tallet, blir denne undergrunnsvirksomheten for første gang spredt gjennom et massemedium. Nå kan satiren trykkes på flygeblader, som også har ­illustrasjoner. Det gjør den tilgjengelig for mange flere enn de rundt ti prosentene av befolkningen som kan lese.

Ingen ateister

Den religiøse satiren blomstrer 
virkelig opp på 1800-tallet, da hundrevis av ­satireblader sirkulerer i Europa. Dennis Meyhoff Brink, som forsker på religiøs satire ved Københavns universitet, forklarer at religionssatiren var maktkritisk, men i utgangspunktet var det en kritikk som kom innenfra.

– Det finnes ingen ateister i middelalderen, så kritikken handler om at de som er høyt oppe i ­hierarkiet – paven, kardinalene og erkebiskopen – tilraner seg for mange penger og for mye makt, og ikke lever opp til de kristne idealene, sier Brink.

I opplysningstida kommer de erklærte ateistene, som lager satire som kritiserer troen i seg selv.

– De ser religion som er en form for maktut­øvelse. Hvis folk tror at de kommer til helvete hvis de ikke gjør som de ­religiøse lederne sier, har de selvfølgelig kjempestor makt, sier Brink.

Når kirken mister makt mot slutten av 1800-­tallet, dabber også den religiøse satiren av. I stedet snur ­satirikerne seg mot de totalitære, politiske ideologiene som preger Europa rundt de to verdenskrigene.

Mer personlig

I dag er klimaet for religions­satire nervøst og anspent og i stor grad prega av selvsensur, mener Brink. De færreste humorister tør å tulle med Mohammed, fordi angrepet på Charlie ­
Hebdo viser hva som kan bli konsekvensene.

– En annen grunn som holder folk tilbake, er at du lett blir kritisert for rasisme. Det er mange som ikke klarer å skille mellom religion og rase, spesielt hvis du ikke selv tilhører den troen du tuller med, sier Brink.

Han mener også det spiller inn at religion har blitt mer personlig og knyttet til identitet. Mens identiteten din tidligere ble formet av ditt politiske ståsted, er den i dag knyttet til seksualitet, etnisitet eller religion. Dermed kan et angrep på religion føles som et angrep på din person.

– Hvis vi ikke klarer å skille mellom angrep på en person og på en religion, umuliggjør vi kritikk av den sterke maktstrukturen religionen er. Det tror jeg ikke er sunt for samfunnet, sier Brink.

– Så må man huske at man skal være høflig overfor andre mennesker, men skånselsløs overfor deres ideer. Og det inkluderer religiøse ideer.

Det er mange som ikke klarer å skille mellom religion og rase

—   Dennis Meyhoff Brink
Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje