Reportasje

Trosforsvareren

Stefan Heggelund tror en del kristne undervurderer hvor tåpelig 
mange synes ideen om Gud er. Selv har han snudd.

Han var en ivrig ateist som slukte nyateistisk litteratur og gjerne tok en diskusjon. Å være religiøs passet ikke med Stefan Heggelunds måte å se verden på.

Nå har han kastet seg over Luther, Lønning-brødrene, C. S. Lewis – og Bibelen.

– Når man tenker over nådebudskapet, er det så langt ute fra hva som er vanlig å tenke, at jeg vet ikke om vi klarer å fatte det. Jeg har tenkt, sagt og gjort ting som jeg synes det er krevende å tilgi meg selv for. At det da ligger et budskap her om at det er glemt, er så radikalt.

Høyre-politikeren står ved kaffemaskinen i en av de teppelagte gangene på Stortinget, korrekt kledd i dress. Smilet ligger alltid på lur, av og til fulgt av en rungende latter. Mens maskinen durer, forteller Heggelund at han har fått bare positive reaksjoner der på at han er kristen. Men så snur han seg og demper stemmen:

– Jeg synes det er skikkelig rart. Det virker som det er noe folk kvier seg for å snakke om. Jeg kan også kjenne på det i noen settinger. Men jeg hører aldri noe negativt.

Nysgjerrig

Året var 1984 da Heggelund ble født. Han vokste opp på Røa på vestsiden av Oslo, med en far som var siviløkonom og en mor som var lektor. Han beskriver barndommen som veldig hyggelig, med «flotte foreldre, flotte bonusforeldre, flott søster og flotte bonussøsken». Om foreldrene hadde en tro, vet han ikke. De ba ikke kveldsbønn sammen, og gikk ikke i kirka.

---

Stefan Heggelund

  • 32 år, oppvokst i Oslo, stortingsrepresentant for Høyre og sitter i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget.
  • Var tidligere gift med Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik.
  • Leder for Oslo Unge Høyre fra 2005 til 2006 og medlem av Oslo bystyre fra 2011 til han kom inn på Stortinget høsten 2013.
  • Har studert informasjon og samfunnskontakt ved Handelshøyskolen BI og jobbet som kommunikasjonsrådgiver.

---

Moren har fortalt om en gang familien var på hytta og snøen lå helt opp til taket. Stefan var ute og kavet i snøfonna. Plutselig banket han på vinduet til moren som var innenfor, og sa: «Mamma, hva betyr egentlig filosofi?»

Heggelund smiler. Han synes historien er litt artig og vitner om at det alltid var mye lek blandet med seriøse samtaler i barndommen.

– Det er det egentlig fortsatt, med en kombinasjon av barnslighet og diskusjonsiver, sier han.

Da han gikk på barneskolen i Sørkedalen like ved Nordmarka, sa han til kristendomslæreren at han ikke trodde på Gud. Samtidig vet Heggelund med seg selv at han flere ganger i oppveksten har trodd på Gud.

Overgangen til ungdomsskolen på Hovseter med 450 elever, synes han var vrien.

– Var det noe spesielt som var grunnen?

– Nei, ikke noe annet enn at jeg er litt rar og kanskje ikke den mest sosialt intelligente. Det slår veldig dårlig ut akkurat de årene der.

Midt i en samtale kan han bare forsvinne hvis han synes det begynner å bli kjedelig.

– Det er sånne ting jeg gjør uten å tenke meg om som kanskje er litt rart, sier han.

Som 13-åring meldte Heggelund seg inn i Sosialistisk Ungdom. Et par år senere stod han i Høyres valgbod og diskuterte med Inge Lønning.

– Han tok meg på alvor og snakket med meg i sikkert en time. Det gjorde inntrykk. Jeg var en pubertal, obsternasig femtenåring som bare var ute etter å diskutere. Han var en stor grunn til at jeg meldte meg inn i Unge 
Høyre.

Selvtillit

Litt rart var det kanskje også at Heggelund en dag på videregående, på «Skam-skolen» Hartvig Nissen, gikk inn og forsvarte en jente som ble angrepet fordi hun var kristen. Da sa Heggelund at han var kristen, og skrev en liten tekst om hvorfor. Men så la han det fra seg igjen.

– Jeg ble på en måte overbevist til ikke å være det.

Det var særlig menneskesynet i den kristne troen som ikke passet med Heggelunds syn på verden. Han syntes at det lå en menneskeforakt der. Gjorde man noe galt, måtte man be om tilgivelse og føle at man ikke var bra nok. Gjorde man noe riktig, skulle man takke Gud.

– Jeg var opptatt av at en slik holdning til livet gjør noe med selvtilliten din. Og jeg synes folk fortjener å ha god selvtillit.

Heggelund vender tilbake til noe han begynte på ved kaffemaskinen, at det for mange virker fjernt at noen tror på Gud. Han så selv på det som en virkelighetsflukt, som et eventyr noen ikke klarer å gi slipp på selv om de er voksne.

– Jeg tror folk som har vært i det hele livet, undervurderer hvor tåpelig mange utenfor synes gudsideen er.

Han hadde det helt fint som ateist. Likevel merket han flere ganger at han skulle ønske han var kristen.

Ble bedt for

Heggelund mener at flere ting gjorde at noe begynte å endre seg. Da han var rundt 19 år, ble han og noen venner bedt for. Noen kristne de kjente litt og diskuterte med, avsluttet samtalen med å be om at de måtte bli kristne.

– Det gjorde nok større inntrykk på meg enn jeg ville innrømme da.

Han husker også en gang noen ba sammen, og han opplevde at han stod utenfor, fordi han ikke hadde noen å be til.

– Det var nok noen situasjoner som trigget. I tillegg til at jo eldre man blir, jo mer ydmyk blir man, ihvertfall noen.

– Hva skjedde med menneskesynet?

– Jeg forsto at menneskesynet som ligger i kristendommen egentlig er ganske genialt. Denne kombinasjonen av at man ser realistisk på mennesket med alle dets svakheter og feilbarligheter, samtidig som det er opphøyd, synes jeg er briljant.

Sennepsfrøet

Han har brukt mye tid til å sette seg inn i kristen tro, men først begynte han å diskutere med en prest.

– Det er noen år siden nå. Det begynte med et ønske, en vilje til å tro. Jeg snakket med en prest om akkurat det. Han sa at det er mye med dette som kan være vanskelig å forstå eller tro på, men en vilje til å tro er egentlig nok. Så begynte jeg med noen sånne trosrutiner, som å gå i kirken. Det skjer en modningsprosess inne i en selv når man holder på med disse tingene.

– Du fikk ikke den samme følelsen at dette er tåpelig?

– Det kan jeg fortsatt få. Får aldri dere det?

Heggelund ler høyt.

– Jo, det kan jeg fortsatt få. Men samtidig ligger det en tro der mer som et fundament nå. Jeg klarer ikke se for meg at det skal forsvinne.

Noe han gjerne snakker om, er den radikale nåden. Heggelund mener den også gjør ham rausere overfor andres feil. Men nettopp der synes han kristne burde reflektere mer over hvorfor mange som står utenfor ser på kristne miljøer som de mest nådeløse.

– Det er veldig dumt at man har fått et sånt rykte, sier han.

Vi kristne burde vært kjent for å provosere og skille oss ut gjennom en fullstendig, radikal tilgivelse og åpenhet.

—   Stefan Heggelund

Men Heggelund mener at det ikke er uten grunn.

– Kristne miljøer burde jo være kjent for nåden. Fordømmelse, i mangel av et bedre ord, opplever jeg at man generelt i samfunnet er flinke til. Vi kristne burde vært kjent for å provosere og skille oss ut gjennom en fullstendig, radikal tilgivelse og åpenhet.

Han synes det er dumt å sammenligne eget liv med andres.

– Det er mange ting jeg angrer på som jeg har gjort, sagt eller tenkt. Jeg vet hvor mørkt det kan være inni her til tider. Det viser hvorfor det er viktig at man ikke sammenligner seg med andre. Man vet aldri hva som foregår inni et menneske.

Selv synes han også at nådebudskapet kan være formanende. Han trekker fram Galaterbrevet 5,4.

– Jeg må bare finne det frem så jeg ikke siterer det feil: «Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus. Dere er falt ut av nåden». Det er ganske hardt.

– Hvordan ser du på spørsmålet om det er slik at noen går fortapt?

– Motivasjonen skal være om man tror det er sant eller ikke. Hvis man kommer til at dette er sant, da må man jo tro på det. Det er ikke en sånn redd-deg-selv-tankegang som skal være begrunnelsen.

– Har det vært et problem for deg at noen mener at Gud ikke kan være god hvis han lar deler av menneskeheten falle utenfor?

– Ja, selvfølgelig. Det er mange spørsmål som er vanskelige. Sier ikke Jesus at troen ikke trenger være større enn et sennepsfrø? En av de kuleste tingene tror jeg står i Lukas, om ham som sier: «Jeg tror, hjelp min vantro!» Eller når Tomas tvileren ser den oppstandne og Jesus sier: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror». I det ligger det en erkjennelse fra Gud om at det kan være vanskelig.

Argumentene

Heggelund har fått et innblikk i kristne miljøer og merket seg at det er ulikt hva folk blir grepet av. Selv synes han lovsang er skikkelig kjedelig. Han mener sjangeren er dårlig.

– Mye av disse moderne lovsangene er egentlig bare ballader som like gjerne kunne vært spilt på Klem FM hvis de hadde en annen tekst. Men salmer er fint. Det er for øvrig interessant at der den kristne tradisjonen har gitt oss komponister som Bach, virker det ofte som at man nå prøver å tilpasse seg mainstream. Hvorfor er det sånn?

Det Heggelund likevel er mest grepet av, er trosforsvar, apologetikk. Spørsmålet han gikk inn med, var: Hvordan kan man begrunne denne troen?

– Da jeg leste de mer rasjonelle, gode argumentene for å tro, fikk jeg større forståelse for folk som forteller at de har opplevd et gudsnærvær. Det er sånt det er enkelt å forkaste hvis man ikke har noen forståelse for hvorfor de tror i det hele tatt.

Ateisten Heggelund kunne også forkaste argumentet om at det må finnes en skaper fordi naturen ikke kan ha blitt til av seg selv. Ateistens svar var at hvis det finnes en skaper, må skaperen også være skapt. Heggelund synes ikke argumentet er så godt lenger. Han synes heller ikke forskningen som sier at Big Bang var begynnelsen til liv, gjør at man må forkaste tanken om at noe har vært der fra evighet av.

Men han mener at tanken om at det er en Gud og noe evig, gjør noe med ham.

– Hvis du ser på et annet menneske og tenker at dette er et evig vesen, endrer det innstillingen man har til andre.

Lønning og Luther

En av bøkene Heggelund har lest med stor interesse, er Levende Luther, en samling tekster av Martin Luther som Inge Lønning satte sammen til 450-årsjubileet for reformasjonen i 1967.

– Det var skikkelig gøy å lese. Luther skriver fint om hvordan man bør lese Det gamle testamentet. Det var tydeligvis en diskusjon på den tiden om man bør følge loven i GT. Det er ikke sånn at Gud begynte å vise sin kjærlighet til menneskene og sin evne til å tilgi og være nådig først i Det nye testamentet. Det er eksempel på eksempel i GT på at han gang på gang strekker ut sin hånd, og at han inkluderer alle folkeslag. Jeg synes GT er veldig misforstått.

Jeg har følt meg litt fremmedkulturell i disse kristne miljøene.

—   Stefan Heggelund

Noe annet Heggelund fant interessant, er hvordan Luther forkaster Johannes Åpenbaring.

– «Du må gjerne prøve å få noe ut av det, men jeg har ikke fått noe ut av det» – noe i den dur skriver han, og tviler på at teksten burde vært der, fordi den handler om syner. Luther har noen argumenter om at man i Det nye testamentet ikke bruker syner lenger. Dette er ganske interessant, når folk som bruker Luther som argument for at det er Skriften alene og at det ikke er noe tolkningsrom, når man vet at Luther selv forkaster en hel bok!

På pulten har han også en bok av Per Lønning. Litteraturprofessoren C. S. Lewis som selv var ateist, men ble kristen, er en annen han har lest mye av.

Og så er Heggelund med i en bibelgruppe. Det begynte med at han snakket med en han møtte om noen av spørsmålene han er opptatt av. Den andre sa: «Hva, er du kristen?» Det var han også, men han snakket aldri om det. De ble enige om å møtes og utforske dette sammen, og fikk med noen flere venner.

– De er flotte folk og vi har fine samtaler. Jeg har følt meg litt fremmedkulturell i disse kristne miljøene. Det er masse hyggelige folk der, men det er en litt annen kultur enn jeg er vant til. Men i denne gruppen er det ikke noe fremmed.

Kult

Å be synes han det er flaut å snakke om, og vanskelig å beskrive. Noen ganger har han ikke noe å si. Andre ganger ber han for noe han er nervøs for, og opplever at det hjelper, selv om han synes det er viktig å understreke at det å be ikke bare er et nødnummer.

I starten slet han med at en del kristne han så virket så inderlige, for eksempel hvis de sang lovsanger.

– Det er en inderlighet jeg sjelden føler på selv. Jeg tenkte at det må være feil, at man må være inderlig hele tiden. Men så har det jo med at folk er forskjellige og at man blir grepet av forskjellige ting. Nå er det deilig å slippe å tenke på.

Venner som er ateister synes det er litt overraskende at han nå er kristen, men har ikke sagt så mye mer.

En kamerat så Bibelen i bokhyllen en dag han var på besøkt, og spurte: «Leser du den?» Heggelund sa at det gjorde han, at det er mye visdom i den og at en bok som Ordspråkene kan alle få noe ut av uansett hva de tror.

– Så spurte han: «Ber du og sånn?». Jeg sa: «Ja, jeg gjør det». Da sier han bare: «Aa, kult!».

I prosess

Selv har han mer dårlig samvittighet enn før.

– Det er litt slitsomt. Surhet, for eksempel, kan jeg få mer dårlig samvittighet for enn før, eller situasjoner hvor jeg opplever meg som lite raus.

---

4 raske

  • Gud er: Gud
  • Jeg kan ikke leve uten: Nåde
  • På min gravstein skal det stå:  Forhåpentligvis noe hyggelig
  • Boken alle må lese: Umulig å anbefale én bok

---

– Ser du på det som positivt?

– Ja, jeg mener at det er en slags forbedringsprosess, for meg. Men det er viktig for meg å understreke at det når man snakker om disse tingene kan høres ut som at det ikke finnes godhet utenfor dette. Det er bare tull. Det gjør det.

Han fant sin politiske grunntenkning før han ble kristen og tviler på at troen vil endre det han står for politisk. Men han synes det er viktig at samfunnet ikke må se ned på eller blir redd for religiøse uttrykk.

– Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det en viktig del av vår tradisjon og kultur.

– Hva sier du da til dem som tenker at dette er tåpelig?

– Det er feil. Kom, så skal vi ta en kopp kaffe, så skal jeg fortelle deg om Jesus!

Latteren runger.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje