Reportasje

Seiersfesten som ble til 50 års hodepine

I år er det 50 år siden seksdagerskrigen startet. En snau uke skulle få alt å si for livet til de neste generasjonene israelere og palestinere.

7. juni 1967: Tre israelske offiserer går triumferende gjennom Løveporten inn til Jerusalems gamleby.

Den ene av dem er stabssjef i det israelske forsvaret og heter Yitzhak Rabin. Han skal senere bli Israels statsminister, og motta Nobels fredspris for en fredsavtale med palestinerne. En avtale som i stor grad baserer seg på det som skjer akkurat nå.

Det vet han ikke denne junidagen. Det han føler på når han går gjennom Gamlebyens gater, belagt med hvitkalket Jerusalem-stein, er overveldende seier.

Seiersscener

I dagene mellom 5. og 10. juni blir Rabin vitne til hvordan en liten nasjon med 2,7 millioner innbyggere beseirer en arabisk krigsallianse med tre stater med til sammen 40 millioner innbyggere.

Han ser israelske soldater ta av seg hjelmene i ærbødighet ved Vestmuren – restene etter det jødiske tempelet. Israel er gjenforent med sitt helligste sted.

Han blir vitne til at Israel erobrer Vestbredden fra Jordan – eller Judea og Samaria, som mange jøder foretrekker å kalle territoriene. Det var det de het i bibelsk tid, da de jødiske kongedømmene lå her.

Han får nyheten om at hæren har tatt kontrollen over Gazastripen og Sinai-halvøya, som inntil nå har vært egyptisk territorium.

Han konstaterer at Israel vinner Golanhøydene fra Syria – et høydepunkt, både bokstavelig og strategisk.

Det han kanskje enda ikke skjønner rekkevidden av er de 300.000 palestinere som bor på områder Israel har erobret.

Det han helt sikkert enda ikke ser rekkevidden av er hvordan de nyopptrukne grensene vil bli sentrale i livet til de neste generasjonene israelere og palestinere:

Kontroversielle bosettinger, brutale selvmordsbomber, dødelige flyangrep, mislykkede fredsforhandlinger og en mur som splitter dem i to.

Israel består

– Seksdagerskrigen konstaterte en gang for alle at Israel ikke var et midlertidig prosjekt, men en nasjon som var kommet for å bli. Inntil da hadde araberne trodd de kunne ta knekken på staten, og israelerne var redde for at de hadde rett. Juni 1967 endret alt, sier Ari Shavit, tidligere Haaretz-journalist og forfatter av den internasjonale bestselgeren My Promised Land, til Vårt Land.

Historiker ved universitetet i Oslo, Hilde Henriksen Waage bifaller:

– Det gikk en seiersrus gjennom den israelske befolkningen etter seksdagerskrigen. Det gjorde noe med dem. Nå følte de seg tryggere, mer selvsikre og mer overlegne.

Den syvende dagen

Men etter at den umiddelbare ekstasen har lagt seg, melder spørsmålene seg:

– Hva skulle Israel gjøre med territoriene de hadde okkupert, som var mer enn tre ganger deres egen størrelse? Hvor skulle 300.000 palestinerne på de okkuperte områdene gjøre av seg? Og hva skulle skje med Jerusalem? Dette er kjernespørsmål som er sentrale for de neste 50 årene med konflikt mellom Israel og palestinerne. De er uadskillelige fra 1967-krigen, sier Waage.

Shavit mener der er først på den syvende dagen, når våpnene er lagt ned og israelerne var i fullstendig seiersrus, at de «mistet balansen».

– Da ble de fristet de til å opprettholde den militære styringen over Gaza og Vestbredden uten å gi innbyggerne der de samme rettighetene som israelerne har, forklarer Shavit, og fortsetter:

– Det ga oss en situasjon som er moralsk og politisk uakseptabel. Vi kaller denne situasjonen okkupasjon.

50 år med okkupasjon

– Det er ingen tvil om at hendelsene i 1967 skapte et nytt og sentralt tema for palestinerne. Fra da av ble det store spørsmålet: 'hvordan stopper vi okkupasjonen som kontrollerer livene våre?' sier palestinske Khalil Shikaki til Vårt Land.

Shikaki er professor i statsvitenskap ved Palestinian Center for Policy and Survey Research i Jerusalem. Han samler og analyserer data om den palestinske folkeopinionen.

Ifølge Shikaki skapte krigen nye sider ved den palestinske nasjonalfølelsen.

– Palestinerne hadde allerede hatt en felles nasjonal identitet i halvt århundre. Men med okkupasjonen kom et behov for å bygge institusjoner som kunne gjenspeile identiteten – gjennom politiske partier, lokale valg og universiteter, sier statsviteren.

Palestinske institusjoner vokste i takt med israelske bosettinger på de okkuperte områdene.

Ny bosettingspolitikk ble utarbeidet av den israelske regjeringen allerede senere på sommeren i 1967. De neste 50 årene ble det bygget israelske drabantbyer, landsbyer og kibbutzer på Vestbredden og Gazastripen.

Det internasjonale samfunnet og FN mener bosettingene er ulovlige.

– Bosettingene er Israels største feiltakelse noensinne. Det er direkte dårskap, sier Haaretz-journalist Ari Shavit.

– Denne politikken er urettferdig mot palestinerne og farlig for israelerne. Den fører til vold og setter liv og helse i fare.

Voldelig opprør

Ifølge Shikaki er det ingen tvil om at 1967 og den påfølgende okkupasjonen førte til oppblomstringen av palestinske geriljagrupper. Særlig palestinere i eksil mente veien til frigjøringen av Palestina gikk gjennom vold.

Midtøsten–forsker Dag Henrik Tuastad kaller 1967 for et slags «frihetens øyeblikk» for palestinske væpnede grupper.

– De innså at de ikke lenger kunne regne med hjelp fra de arabiske landene i regionen, og måtte ordne opp selv, sier han.

– Hva har palestinske militsgrupper oppnådd?

– De har ikke ført til noen endring. I all hovedsak har aksjonene vært militært ubetydelige for Israel. De har ført til tap av menneskeliv på israelsk side, men de har ikke klart å vinne tilbake territorier, sier Midtøsten-eksperten.

Men i de palestinske eksilmiljøene og i flyktningleirene var derimot effekten av aksjonene enorm. Tuastad kaller det en «kulturell revolusjon»:

– Den frihetskjempende, palestinske geriljasoldaten ble et image som gikk verden over. Nå var ikke palestinerne lenger passive mottakere av bistand i flyktningleirene, men noen som aktivt deltok i kampen.

Israelerne derimot, lever med traumene etter terroraksjonene som rammer sivile, forteller Shavit. Som regel har de svart med massive militære operasjoner som til sammen har kostet tusener av palestinere livet.

«Tilbake til grensene fra 67».

Det virker som kravet er støpt i stein.

Om det er diplomater eller menneskerettsaktivister, historikere eller politikere, som krever at Israel gir fra seg de okkuperte områdene til palestinerne, er det som oftest grensene før storerobringen i 1967 som legges fram som «den eneste» løsningen.

Omdefineringen av Israels territorier i 67 har dermed vært det sentrale elementet i fredsforhandlinger mellom partene.

Den var også utgangspunktet for den største forhandlingen av dem alle; Oslo-avtalen.

Avtalen fra 1993 innebar at Israel og PLO skulle anerkjenne hverandre. Deretter skulle Israel gradvis trekke seg tilbake fra Gazastripen og Vestbredden, og det skulle etableres delvis palestinsk selvstyre i områdene.

Så skulle det forhandles om de vanskelige spørsmålene: Jerusalems status og de palestinske flyktningenes framtid. Og helt til slutt: Etableringen av en palestinsk stat.

Tostatsløsning.

Osloavtalen

En av arkitektene bak avtalen var nordmannen og diplomaten Terje Rød-Larsen. I 1993 inviterte han Israels statsminister Yitzhak Rabin, utenriksminister Shimon Peres, og PLOs leder Yasir Arafat til fredsforhandlinger på et hemmelig sted i Oslo.

Rød-Larsen mener det var umulig å komme utenom 1967-grensene i forhandlingene om en løsning.

– Disse grensene er de arabiske statenes standpunkt og er absolutt ufravikelig, sier den erfarne diplomaten til Vårt Land.

Han mener man var nødt til å bruke 67-grensene som utgangspunkt for forhandlinger, fordi det var det mest konkrete partene hadde å forholde seg til, i en konflikt som bare kunne løses gjennom dialog.

– Seksdagerskrigen var en spektakulær seier for Israel. Det har bidratt til en forståelse av at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten for arabernes del. Det finnes bare en forhandlingsløsning, sier Rød-Larsen.

Thorvald Stoltenberg, som var utenriksminister under osloprosessen og involvert i forhandlingene er enig:

– Grensene fra 1967 har blitt det store symbolet på en løsning. Virkeligheten man forholder seg til i Midtøsten er et resultat av det som skjedde den gangen, sier Stoltenberg til Vårt Land.

– Tror du det finnes andre løsninger?

– Alt er mulig, men selv har jeg vanskelig for å se andre løsninger, sier politikerveteranen.

50 år senere

Oslo-avtalen havarerte. Noen ny løsning er ikke kommet på bordet.

Etter 50 år med okkupasjon ser situasjonen slik ut i dag:

En mur på 708 kilometer deler Vestbredden og Israel. Israel kaller det en sikkerhetsmur, palestinerne kaller det apartheid.

Nesten 600.000 jødiske bosettere bor på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.

Mer enn 3,5 millioner statsløse palestinere bor på de samme områdene.

Til tross for at verdens ledere har forsøkt i 50 år, har ingen klart å komme fram til en endelig fredsavtale mellom partene.

Krig, vold og terror i landegrensenes navn har tatt livet av tusener av mennesker.

Håpløst?

Etter at Oslo-avtalen ble erklært død, føler stadig flere på en tiltagende pessimisme.

Ari Shavit tviler på at israelerne vil være med på en ny runde med fredsforhandlinger så lenge ingen kan garantere at en fredsavtale faktisk vil skape trygghet for Israel.

– Det internasjonale lederskapet må forstå hvilke traumer og legitime frykt israelerne lever med. Dersom angsten for utslettelsen av Israel ikke tas på alvor, vil ikke israelerne være villige til å ta den risikoen det er å gå inn i nye forhandlinger, sier han.

Khalil Shikaki kan fortelle at palestinerne ser like mørkt på framtiden:

– De har liten tro på at det vil bli opprettet en palestinsk stat i overskuelig framtid, sier han.

Ifølge statsviteren er det særlig én løsning som får mer oppslutning blant palestinerne når pessimismen øker i befolkningen:

– Da ser vi at flere vurderer en enstatsløsning. Man tenker at det tross alt er bedre å leve under israelsk kontroll med like rettigheter, enn slik det er nå.

Men det er Midtøsten-ekspert Hilde Henriksen Waage, som går aller lengst i sin pessimisme:

– Jeg tror palestinerne har tapt alt. De er ferdig og kommer til å fortsette å bo under israelsk okkupasjon.

– Jeg tror palestinerne har tapt alt. De er ferdig og kommer til å fortsette å bo under israelsk okkupasjon.

—   Hilde Henriksen Waage, historiker, Universitetet i Oslo

---

Tidslinje 1967 – 2017

  • 5. – 10. juni 1967: Seksdagerskrigen
  • Israel i krig mot Egypt, Syria og Jordan. Israel går seirende ut av krigen etter seks dager, og har da erobret Vestbredden, Gazastripen, Golanhøydene, Sinai-halvøya og Øst-Jerusalem.
  • 300.000 palestinske flyktninger blir fordrevet.

  • September 1967. Det arabiske toppmøtet i Khartoum erklærer at de tre «Nei»:  Ingen anerkjennelse, ingen forhandlinger og ingen fred med Israel.

  • November 1967. Som svar på seksdagerskrigen vedtar FNs sikkerhetsråd resolusjon 242. Resolusjonen oppfordrer til «etablering av rettferdighet og varig fred i Midtøsten» gjennom tilbaketrekking av israelske styrker fra okkuperte territorier og avslutning av alle krav eller stater i krigstilstand.

  • 1968. Yasir Arafat blir valgt til PLOs nye leder.

  • 1973. Yom Kippur-krigen. Egypt og Syria angriper Israel på to fronter. Krigen ender i våpenhvile etter press fra USA og Sovjet.

  • 1974. Den Arabiske Liga anerkjenner PLO som det palestinske folkets representant.

  • 1979. Egypt og Israel signerer fredsavtale. Israel gir Sinai-halvøya tilbake til Egypt.

  • 1982. Israel invaderer Libanon og driver PLO ut av Beirut. Libanon lider massive sivile tap.

  • 1987. Hamas blir stiftet. Den politiske, islamistiske og paramilitære organisasjonen er en gren av Det muslimske brorskap, og har som målsetting å opprette en palestinsk stat i Israel og de okkuperte territoriene. Hamas anerkjenner ikke staten Israel.

  • Desember 1987. Den første palestinske intifadaen. Palestinerne gjør omfattende opprør mot Israel. 1100 palestinere blir drept. 160 israelere blir drept.

  • 1991. Madrid-konferansen. Israel går for første gang i direkte forhandlinger med Syria, Libanon, Jordan og palestinerne.

  • 1993. Oslo-avtalen signeres av PLO og Israel.

  • 1994. Israel og Jordan signerer fredsavtale.

  • September 1995. Oslo II. Andre del av Osloavtalen signeres av PLO og Israel. Avtalen sier Israel skal overgi kontrollen til palestinerne over deler av Vestbanken og Gaza.

  • November 1995. Israels statsminister Yitzhak Rabin blir drept av en jødisk ekstremist.

  • Juli 2000. Camp David II. Israels statsminister Ehud Barak og PLO-leder Yasir Arafat møtes til forhandlinger på Camp David. Målet er å komme fram til en løsning på Jerusalem-spørsmålet, flyktningspørsmålet og bosettingene. Etter 14 dager reiser deltakerne hjem, uten å ha kommet til enighet.

  • September 2000. Den andre intifadaen. Likud-leder Ariel Sharon besøker tempelhøyden, en handling som blir oppfattet som ekstremt provoserende for palestinerne. Det blir starten på et massivt palestinsk opprør mot Israel. Selvmordsbomber mot israelske mål øker. Ifølge IDF utfører Hamas 51 selvmordsaksjoner mellom 2000 og 2006. 272 israelere blir drept i angrepene.

  • 2002. Operasjon «Defensive Shield». Israel går inn i flere palestinske byer på Vestbredden etter palestinske militante. Flyktningleiren i Jenin blir hardt rammet.

  • 2003. Israel starter byggingen av sikkerhetsmuren.

  • Januar 2005. Mahmoud Abbas blir valgt til president i det palestinske selvstyret.

  • September 2005. Israel trekker ut alle jødiske bosettinger fra Gaza.

  • Januar 2006. Hamas vinner det palestinske parlamentsvalget.

  • Juli 2006. Den andre Libanon-krigen. Israel går inn i sør-Libanon etter at Hizbollah har avfyrt raketter mot israelske mål.

  • 2007. Hamas tar over Gaza. Israel starter blokaden av Gazastripen.

  • 2008. Operasjon «Cast Led» (Gazakrigen). Israel gjennomfører en rekke luftangrep på Gazastripen, etter at Hamas har skutt raketter mot sivile mål. Det er dødeligste angrepet Gazastripen har vært utsatt for siden seksdagerskrigen.

  • 2011. Palestinerne søker om medlemskap i FN.

  • 2012. Operasjon Pillar of Defense. Israel angriper Hamas på Gazastripen etter at Hamas har skutt raketter mot Israel.

  • 2013. Palestina får observatørstatus i FN.

  • 2014. Operasjon Protective Edge. Israel angriper Hamas på Gazastripen etter at Hamas har skutt raketter mot Israel.

  • 2015. Palestinske voldelige aksjoner eskalerer på Vestbredden.

  • 2017. Hamas erklærer at de er villige til å akseptere en palestinsk stat på 1967-grensene.

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje