Tro uten forventningspress

– Det kan være godt å prate om utfordringer i troslivet med noen som ikke er prikk en selv, og ser ting fra en annen vinkel, sier Hildegunn Garness Reigstad.

Søsteren Ingelin Reigstad Norheim kom til verden ni minutter før henne. De første tjue årene ble de nesten alltid omtalt som Ingelin og Hildegunn – tvillingene. Kanskje ikke så rart, siden de hang sammen som erteris, både hjemme og på skolen.

I dag har søstrene 50 mil mellom seg. Klemmene sitter løst når de treffer hverandre og Vårt Land på Gardermoen i forbindelse med en konsert. Båndet dem i mellom har bare blitt litt slakkere.

– Selv om vi treffes ofte i forbindelse med musikken, er vi kanskje likevel blitt litt mer selvstendige etter at vi har etablert oss hver for oss. Men det kjennes ikke slik. Tankene, praten og bønnene oss i mellom er som før, sier Ingelin.

Feil bilde

– Vi er ikke så lyse verken til sinns eller av natur, som noen muligens tror.

Hildegunn Garnes Reigstad sier «vi», uten at søsteren Ingelin beveger så mye som et øyelokk. Selv om de har ulikheter, har tvillingene forlengst slått seg til ro med at de mener og tenker veldig likt.

På videregående fikk de eneggede tvillingene nesten bare seksere på avgangsvitnemålet. Deretter fant de ut at de ville følge hjertet i stedet for forventningene. De var lei av å være «flinke piker». De siste tretten årene har søstrene brukt til å spille og skrive sanger om livet og troen som duoen Garness. Den nye plata, Canyons And Mountaintops, handler om sorger og gleder, oppturer og nedturer, med en kristen tro basert mer på forankring enn følelser. Slik har det ikke alltid vært.

– En periode tenkte jeg at dersom det var slik at Faderen måtte se på Jesus for å kunne se på meg – slik at han på en måte ikke tåler synet av oss slik vi er i oss selv – var det helt fortvilet. Da en kristen leder viste til ordet i Romerne 5, om at Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, ble det en nøkkel til å forstå at Gud virkelig ønsket å frelse menneskene fordi han elsker oss, sier Ingelin.

– De som ser dere på scenen har kanskje et inntrykk av at dere ikke er av den grublende sorten?

– Men det er vi, understreker Hildegunn.

– Vi har virkelig måttet jobbe med å ikke skulle oppfylle andres og egne forventninger, både på skolen og i troslivet. Selv om vi har en god, kristen ballast, har det også vært en utfordring å skjønne at troen er noe vi kan få ta i mot, uten å tenke at vi må fortjene den.

Frelse og nåde

Hildegunn tror likevel ikke hun strevde like mye med følelsene rundt troen som Ingelin gjorde, da de var på de årlige luthersk-karismatiske Ten Oase-leirene.

– Jeg opplevde heller at jeg lærte mye om følelsene rundt troen på den tiden. At jeg for eksempel kan erfare Guds nærvær på en spesiell måte. Med så mye følelser knyttet til troen som det var på den tiden, må jeg likevel innrømme at jeg innimellom kunne føle meg som en dårlig kristen. Dén følelsen kan jeg fremdeles kjenne på, men den fester seg ikke like mye som før.

Hildegunn forteller også at hun noen ganger lurte på om hun var «god nok» til å stå på scenen og lede lovsang. Hun tenkte at hun ikke følte nok for det sangene formidlet.

– Jeg stilte meg også spørsmålet om jeg hadde edle nok motiver til å gjøre det. Etter hvert har jeg skjønt at det ikke er dét det handler om.

– Hva handler det om, da?

– At jeg kan hvile i at Gud har utrustet meg til å lede andre i lovsang. Dersom jeg forbereder meg så godt jeg kan, både praktisk og i bønn, trenger jeg ikke tvile på at jeg kan tjene Gud og mennesker på en god og oppriktig måte. Om det føles lett eller tungt i øyeblikket, er ikke avgjørende for om det jeg gjør er riktig eller ikke. Å leve som kristen handler for meg både om å vite at man er frelst av nåde, og samtidig – som Bibelen også er veldig tydelig på, la troen komme til uttrykk gjennom det jeg gjør og den jeg er, sier Hildegunn.

– Får du til det siste?

– Jeg prøver, men mislykkes ofte – derfor trenger jeg Guds tilgivelse hver eneste dag. At tilgivelsen fins, er godt å vite når man først er en grubler, og en følelsesstyrt person, slik som jeg.

– Slik som oss, legger Ingelin til.

Gammelt ektepar

Selv om søstrene har delt mye, har ikke troen vært blant de tingene de har snakket mye om.

– I oppveksten snakket vi ikke så mye om våre indre tanker og trosopplevelser. Det handlet først og fremst om at vi på en måte bare opplevde livet sammen, side om side, som et gammelt ektepar. I vår tvillingsymbiose var det ikke behov for å forklare så mye. Fremdeles merker vi veldig godt hvilken sinnsstemning den andre er i, og forstår uten å bruke ord. At dét kan være en utfordring for andre, kan sikkert ektemennene våre fortelle mer om, humrer Ingelin.

– Når det gjelder indre opplevelser med Gud, kan ord lett bli for små og fattige når man prøver å forklare det for andre. Men vi har snakket mye om kristne spørsmål, og utfordringene ved å leve ut troen i hverdagen i menighetsfellesskapene vi er med i, sier Hildegunn.

– Etter at vi giftet oss, har vi heller snakket med ektemennene våre enn hverandre om trosspørsmål. Det kan være godt å prate om utfordringer i troslivet med noen som ikke er prikk lik en selv, og ser ting fra en annen vinkel, sier Ingelin.

Lovsang i smerten

Den åndelige bagasjen fra oppveksten har de verken opplevd som tung å bære, eller vanskelig å åpne opp senere i livet.

– Mor ba aftenbønn for oss hver kveld: «Jesus eg vil sova no, heile natta gjennom». Det var trygt og godt. Vi ble flasket opp med kristen forkynnelse, både i ord og toner, forteller Hildegunn.

Foreldrene Arve Reigstad og Anne Hilde Garnes Reigstad reiste i mange år land og strand rundt og sang kristne sanger på møter. De ga også ut flere evangeliske plater. Tvillingjentene deres lå ofte i vippestoler på scenen mens foreldrene sang og forkynte. Hildegunn og Ingelin er de første til å innrømme at de ble indoktrinert til å tro på Gud.

– Det er vi glade for i dag. Mor og far ga oss det beste de kunne tenke seg, det er vel ikke så rart. De sang lovsanger til Gud, men det var ingen livsfjern kristendom de stod for: Den rommet både glede og sorg, sier Hildegunn.

Da tvillingsøstrene var fem år, fikk den tre år yngre lillesøsteren, Karina, leukemi.

– Mor og far valgte å fortsette å synge lovsanger også i den vanskelige tiden da Karina var syk, sier Hildegunn.

– De opplevde det riktig og godt å lovsynge i smerten, har de fortalt oss.

Trøstesang til søsteren

Det var på denne tiden tvillingene skrev sin første sang, med utgangspunkt i lillesøsterens alvorlige sykdom.

– Det var en vuggesang, husker Hildegunn.

– Og den handler om at Jesus passer på oss uansett hvordan vi har det.

Foreldrene tilbrakte mye tid på sykehuset hos Karina, og tvillingene ble passet av bestemor Haldis Reigstad. Den kjente lyrikeren, som har gitt ut 14 diktsamlinger og skrevet teksten til «Tett ved sida mi går Jesus», spurte om barnebarna hadde lyst til å skrive en trøstesang til Karina? Garness' første egne sang uttrykte vanskelige ting på en enkel og barnlig måte.

– Den trygge troen på at Jesus er med oss i tykt og tynt, ble sådd i oppveksten av foreldrene våre og bestemor. Det tror jeg er en viktig grunn til at den voksne troen i oss har fortsatt å være trygg, sier Ingelin.

Lillesøsteren Karina ble frisk fra leukemien.

Egen lovsangsvri

Troens musikalske uttrykk har alltid vært viktig for tvillingsøstrene. Den har berørt dype hjertestrenger de ellers tror de ikke ville kommet i kontakt med.

– Musikk kan åpne opp ting som virker lukket og vanskelig å skjønne. Særlig i lovsangen kan jeg oppleve at ånden gjør budskapet levende. Det samme har vært tilfelle med gospel, særlig med Andraé Crouch og Kirk Franklin. Likevel har lovsang alltid vært viktig for meg, både i formidling og i min egen åndelige virkelighet. Den kan mykne hjertene våre; i vår innstilling til Gud, men også til folk rundt oss, sier Ingelin.

Hildegunn er enig, men etterlyser mer variasjon og mer kreativ formidling av den moderne lovsangsmusikken.

– Den kan noen ganger føles litt ensidig i det musikalske uttrykket. Ved å gjøre den mer akustisk, dynamisk og variert, har vi gjort den mer vår, mer Garness-aktig. Det gjelder også sanger fra salme- og bedehustradisjonen, som også er lovsang, understreker Ingelin.

Hildegunn sier det også er viktig at de kan kjenne seg igjen i lovsangtekstene.

– Det må ikke bare handle om meg og mitt forhold til Gud. Tekstene må også vise Guds storhet, og Guds godhet for alle mennesker. Innholdet er viktig fordi det er med å forme troen vår, mener Hildegunn.

– Betyr det at dere skiller mellom lovsangen og musikken dere nå gir ut på den nye plata, Canyons And Mountaintops?

– Ja, det gjør vi. Garness er ikke en lovsangsartist, selv om vi er glade i å lede lovsang i menighetene vi tilhører. Gud og troen vår er likevel til stede i all musikken vi lager. Det åndelige aspektet er også med i flere av tekstene på det nye albumet, sier Ingelin.

Som pop-artister sier hun Garness har en målsetting om å nå flere enn de som de treffer i kirker og menighetshus.

– Vi vil gjerne minne om at det fins viktigere ting å synge om enn sex og menneskelig kjærlighet.