Reportasje

Svanesang for slekters gang

Gjennombrudd i medisinsk forskning gjør at muligheten for et evig liv på jorda kan være innenfor rekkevidde. Men vil det skape paradis eller helvete?

Da bisp Nikolas på høysommeren i 1197 rømte Oslo med birkebeinerne hakk i hæl, fulgte han et dalføre opp mot Gjelleråsen – fra våre dagers lavblokker på Stovner i Groruddalen. Kong Sverres saga er første skriftlige kilde som omtaler det som skulle bli middelalderens pilegrimsled fra Oslo til Trondheim.

Nå peser en gjeng ungdommelige pensjonister seg opp den steinete skrenten, fortsatt flekket av gjenstridig snø. Den breie stien kan spores tilbake til folkevandringstida. Her har folk og fe båret skrottene sine gjennom 1.500 år.

«Da Metusjalah var 187 år, fikk han sønnen Lamek. Etter at Metusjalah hadde fått Lamek, levde han enda 782 år og fikk sønner og døtre. Hele Metusjalahs levetid ble 969 år. Så døde han.»

Slik heter det i Bibelselskapets oversettelse fra 2011. I Første Mosebok fram til den store flommen, blir de første menneskene både 700, 800 og 900 år. Eldst av dem alle ble bestefaren til Noah, Metusjalah – også kjent som Metusalem. Så bestemte Gud seg for å innskrenke menneskets alder en smule: «Min ånd skal ikke for alltid bli værende i menneskene, for de er av kjøtt og blod. Deres levetid skal være 120 år.»

Ikke et blivende sted

– Hvis jeg kunne få noen ekstra tiår med godt liv, ville jeg selvsagt takket ja til det.

Det er frivillig turleder for nærgruppa til DNT Oslo og omegn på Ellingsrud, Bibbi Nordby (67), som snakker.

– Det hadde jo vært flott å få følge det sist ankomne barnebarnet gjennom barnehage, skole, konfirmasjon og giftemål.

Turvenninner Torild Simonsen (71) og Grethe Berg (71) nikker samtykkende.

Men, hvis de fikk anledning, ville de strebe mot gammeltestamentlig alder?

– Det er alt fullt her. Hvis vi skal leve tilnærmet evig, hvem lever vi da på bekostning av? spør Berg.

Simonsen tror ikke jorda har noe godt å by på – ikke på virkelig lang sikt.

– Naturkatastrofer, kriger og folkemord kommer med jevne mellomrom. Jeg har forresten en venninne som mener endetida er like om hjørnet.

Økt levealder

De færreste av oss har kunnet regne med å nå 120. Men siden 1850-tallet har forventet levealder i Norge økt jevnt og trutt – i takt med forbedrede levekår, bedre kosthold og medisinske framskritt. I 2015 var forventet levealder 84,2 år for kvinner mot 80,4 år for menn, ifølge SSB. Til sammenlikning var tilsvarende tall, uavhengig av kjønn, 52 år i 1900. Altså har vi sett en økning på omtrent to år per tiår siden 1900. Rundt 1990 stabiliserte den maksimale levealderen seg på mellom 115 og 120 år. Ikke så langt unna Guds mål i Det gamle testamentet.

Nå mener enkelte kontroversielle forskere at det igjen er på tide å sikte mot bibelske proporsjoner. Hvis vi gyver løs på aldring som et helhetlig sykdomsbilde, påstår de at dagens 50-åringer kan bli alt fra 150 til 1.000 år.

Hårete mål

På internett kan du søke deg fram til en TED-talk, et filmet foredrag, av en brite med et skjegg verdig en god, gammel profet. Biologen og den tidligere hackeren Aubrey de Grey spør:

«Hvis vi kan velge mellom massedød og massefødsler, hva bør vi gå for?»

For de Grey er svaret selvsagt. Kan vi drepe døden, får vi heller kvitte oss med denne avleggse og dyriske hangen til reproduksjon. Hva skal vi med avkom, hvis vi kan leve evig? Eller som han jevnlig prediker for Hollywood-kjendiser og Silicon Valley-gründere med stort ego og tilsvarende lommebok:

«Hver eneste dag dør 100.000 mennesker av aldring. Det er utfordringen, ikke tåpelige etiske innvendinger.»

Overbefolkning, økonomisk ulikhet og knapphet på ressurser får vi ta tak i når den tid kommer, mener de Grey. Først er det på tide å avskaffe aldring, en gang for alle.

Bremse aldringsprosesser

– Forskning fra bare de siste få åra viser at det faktisk ikke er så utenkelig som det lyder, selv om også de mest optimistiske, som de Grey, tenker i veldig langt tidsperspektiv.

Hilde Nilsen, professor ved Avdeling for klinisk molekylærbiologi ved Universitetet i Oslo, forsker på DNA-reparasjon med målsetning om å bedre livsvilkår for barn født med autoimmune sykdommer som fører til framskyndet og tidlig aldring.

– Ettersom åra går, samles det opp skade i DNA-et samtidig som evnen til reparasjon blir dårligere. Vi vet at mer enn hundre av våre 20.000 gener, har som hovedoppgave å rette opp i feil i DNA og fjerne skader.

Ifølge Nilsen forstår vi i noen tilfeller nå mer om hvorfor dette skjer. Internasjonalt gjøres det forsøk der denne kunnskapen brukes til å gi et lenger og bedre liv til barn med slike lidelser. De kan vise aldringstegn vi vanligvis ser hos sekstiåring som seksåringer, og lever ofte kun til de er 20 – 30 år.

Vi vet enda for lite om hvordan DNA reparasjon påvirker normal aldring, men i prinsippet kan liknende forskning utnyttes slik en outsider som de Grey ønsker.

– Muligheten til å forbedre helse og øke forventet levealder for disse barna, er motivasjonen for de brede lag av forskere. Få vil mene at vi ikke bør forske på disse prosessene, selv om det finnes slike som de Grey som har et annet motiv, mener Nilsen.

En forunderlig orm

Blant de «fe, kryp og ville dyr av alle slag» Gud skapte den femte dag, finner vi en liten ringorm knapt på lengde med en bindestrek. Caenorhabditis elegans lever et rikt liv av bakterieknasking og forplanting, før den takker for seg etter omtrent 25 dager.

På grunn av den korte levealderen og en forbløffende genetisk likhet med mennesket, har blant andre den amerikanske biologen Cynthia Kenyon lagt sin elsk på de små ormene.

– Hun har vist at vi kan mer enn tredoble livslengden til en slik ringorm, ved å skru av ett enkelt gen som deaktiverer en insulinlignende reseptor, forklarer Nilsen.

Forskere har isolert det samme genet i mus, med en tilsvarende effekt. Men i begge tilfeller lever dyrene i et kontrollert miljø, uten ytre påvirkning og med et ideelt kosthold. Mennesket utsettes derimot for et lappeteppe av ytre påvirkning, fra UV-stråling via miljøgifter til alt vi dytter i oss av mat og drikke.

– Det er uhyre vanskelig å gjenskape slike forsøk i mennesker. En fare for øyeblikket er at forsøk som gir slående resultater i dyr blir tatt i bruk av mennesker uten at vi forstår kompleksiteten i aldringsprosessene og hvordan disse påvirkes av miljøfaktorer, sier Nilsen.

Evig ung – nei takk!

Årets første hvitveis har akkurat presset seg opp av marka på Bygdøy. De lever farlig i møte med Peter Knutzens løpesko. Den snart 50 år gamle triatlonutøveren har legger som en veltrent 20-åring, og er en av dem som kan bli flere hundre år gammel, går alt etter planen til Aubrey de Grey.

I første omgang vil Knutzens generasjon kunne forvente 30-50 ekstra år, sammenliknet med foreldrene. I løpet av disse åra mener de Grey at forskningen vil gjøre nye 30–50 år mulig. Og slik vil det ifølge forskeren fortsette i en stupbratt graf av medisinske framskritt, fram til Knutzen blir 969 år og mett av dage. Hvis han da ikke får et flygel i hodet, eller blir meid ned av trikken.

– Jeg lar meg ikke friste av løfter om et veldig langt liv. Moderne legevitenskap sørger for at de fleste av oss kan leve ganske lenge og godt, men etter det blir det svart og that's it.

Knutzen er ute på en rolig langtur, en del av treningsopplegget fram mot VM i triatlon i aldersbestemt klasse i Rotterdam seinere i år.

– Jeg tror ikke trening er noen snarvei til evig ungdom, og jeg ønsker den heller ikke i pilleform.

– Vil du ikke sikre deg en bonus på et par ekstra, gode tiår med barn og eventuelle barnebarn?

– Jeg tror vi må ta til takke med det vi har. Ideen om at vi skal være her utover vår tilmålte tid på bekostning av andre, er gjennomført egoistisk.

Ofre våre barn

«Etter Åles fall kom kong Aun tilbake til Uppsala og rådde for riket ennå tjue år. Da gjorde han stort blot og tok den andre sønnen sin og blotet ham, og da sa Odin til ham at han skulle leve videre så lenge som han gav Odin en sønn hvert tiende år, og dessuten skulle gi et herred i landet navn etter tallet på de sønnene han ofret til Odin.»

Sveakongen Aun, her omtalt i Ynglingesaga i Gyldendals utgave av Snorres kongesagaer fra 1998, er et godt bilde på konsekvensene av et evig liv, mener Dag Øistein Endsjø som er professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo og i fjor ga ut boka Udødelighetens historie.

– Vi som fødes inn i Norge har allerede vunnet i det genetiske lotteriet. Vi er blant de eldste og sunneste i verden på grunn av vår velstand. Men si at hele den norske befolkningen skal få rett til å bli noe i nærheten av udødelige. Da må vi gjøre samme valg som Aun, vi må ofre barna våre. De ville ikke lenger kunne komme til verden.

Dessuten er det lite som tyder på at vi vil bli bedre forvaltere av skaperverket enn vi er og har vært.

– Vi ender fort med en variasjon over fortellingen om Babels tårn. Vi er det dyret som så til de grader har gasset oss i jordas mangfold. Sammen med dyra vi spiser, utgjør vi 97 prosent av alle virveldyr på land. Skal vi leve evig, vil det ikke bli plass til noe annet enn oss. Det er den absolutte, biologiske egoisme, mener Endsjø, som tror vi vil hisse på oss naturens vrede, om ikke Skaperens.

Etikk som bremsekloss

Hadde ikke mennesket funnet opp hjulet, ville ikke en eneste fotgjenger blitt kjørt ned. Vi ville ikke en gang hatt begrep som vognfører, bilist eller myk trafikant. Historien renner over av eksempel på negative konsekvenser av menneskelig oppfinnertrang. Derfor bør akademikere og politikere forsøke å holde utviklingen i øra. Det mener Berge Solberg, professor i medisinsk etikk ved NTNU

– Hvis vi kan behandle oss bort fra alderdom, dukker det opp en rekke spørsmål om rettferdighet. For det første er det ikke bærekraftig. Hvem skal få mulighet til å leve videre? Er det snakk om en enormt lang pensjonisttilværelse? I et trygdeperspektiv kan verken AFP eller Oljefondet rettferdiggjøre en flere hundre år lang pensjonisttilværelse.

For å få bukt med disse problemene, må det settes grenser. I et gjennomregulert samfunn som Norge, trenger det ikke bli et problem. I verdens mer deregulerte, korrupte og moralsk avsidesliggende strøk, kan det bli tyngre.

– En utbredt forestilling er at teknologien løper foran mens etikken halser etter. Kanskje er det et bedre bilde å snakke om veien som blir til mens man går. Teknologien utfordrer etikken, men teknologien endrer den også. Vi kommer langt med å tenke høyt i fellesskap om fordeler og ulemper ved radikalt økt livslengde. Om ikke annet kan etikken fungere som en slags bremsekloss.

Leve evig, med eller uten Gud

Der kristendommen gir et løfte om å få skue Gud i hans evige skjønnhet, eller i mer folkelig tradisjon møte igjen kjente og kjære på den andre sida, kan en evig, fysisk tilstand på jorda like gjerne være helvete som paradis.

– Jeg vil gjerne leve evig, om det er på den ene eller den andre måten, sier Atle Søvik, professor i teologi ved Det teologiske Menighetsfakultet.

– Det er klart, hvis vi oppnår et evig liv på jorda og det i tillegg er godt, vil kristentroen min få seg en alvorlig knekk. I et evig fellesskap uten Gud, vil det være vanskelig å få øye på en skaperplan.

Helvete på jord

Atle Søvik er ikke redd for å bli mett av dage.

– Det er mange som tenker som Bøhn, at vi får nok når vi har sunget alle sangene i salmeboka, men det tror jeg ikke på. Du blir ikke lei av vennskap og kjærlighet så lenge det fungerer godt. Det er like kjekt å feire jul hver gang.

Men med en svær ansamling notoriske syndere pakket sammen på en klode med begrensede resurser, er det evige jordeliv kanskje ikke noe å trakte etter.

– Mitt ankepunkt er at vi fort ender i helvete på jord. De som ordner seg evig liv, kan være noen diktatortyper som kuer alle andre og holder sine ofre i live for å påføre dem evig lidelse. Uendelig liv kan gi oss satan og djevler og pine som tradisjonell religion tidligere har truet med.

En tid for alt

Jeffrey Huseby, generalsekretær i Det norske misjonsselskap, mener ideen om å forlenge livet ved hjelp av medisinsk forskning, er i samsvar med den kristne forvaltertanken.

– Men det er store konsekvensetiske betenkeligheter med en slik forlengelse av livet. Særlig tror jeg det vil øke skillet mellom fattig og rik.

Men Husebys kristentro vil overleve også en bioteknologisk utvikling som den Aubrey de Grey forkynner fra bak sitt lange skjegg.

– Evig liv sammen med en kjærlig Gud er uansett bedre enn et lengre liv. Bibelen framholder også at det er en tid for alt: En tid for å fødes og en tid for å dø. Vi skal ha respekt for begge deler.

Alle vil til himmelen, men ingen vil dø

Tilbake i pilegrimenes fotefar på Gjelleråsen finner vi dagens pragmatiske pensjonist, 65 år gamle Stein Nordahl.

– Hvis vi skal være litt ærlige med oss selv, må vi innrømme at ingen har spesielt lyst til å dø. Så lenge livet er alright, er det naturstridig å gi det fra seg.

Nordahl mener han har trasket rundt på denne kloden i mange nok år til å ha dannet seg et visst overblikk, og da er det ikke morsomt å innse at det bare går nedover. Han tror likevel han vil få svar på livets mysterium etter døden.

– Men jeg kan ikke vite hva det er. Og kanskje er mennesket noe annet om hundre år enn i dag. Kanskje lever vi lange, men også mer moralske, liv? Jeg er forsiktig optimistisk på vegne av oss som befolker planeten.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje