Har grepet noe ubegripelig

Trosreisen til mannen som fylte 68 år forige tirsdag, har vært innom de fleste stoppestedene, også i utkanstrøkene, i det norske kirkelandskapet. De første ti årene var foreldrene hans med i den strengt pietistiske Brødremenigheten, før de brøt ut. I tenårene ble sønnen Ivar en foregangsmann for vekkelse og gospel- glede, men hele tiden med et sosiale-etisk engasjement. I 2008 startet han Sakral Festival, den første multireligiøse kulturfestival i Norge, som han i fjor blant annet fikk Brobyggerprisen for.

– Mitt gudsbilde har blitt større, troen på vedtatte dogmer mindre, og det å bli kjent med andre perspektiver enn mitt eget viktigere. Barnetro er vel og bra, men en moden voksentro har vinger, og kan bevege seg i undringens og tvilens univers, uten at man mister sin egen trosidentitet.

LES MER: Åpner for religiøs humanisme

Frelse

Ivar Skippervold sitter i arbeidsværelset sitt, med utsikt ut over Lillesand. På bordet ligger det to bibler og én Koranen. En gitar står i hjørnet. Her har han de siste 30 årene tilbragt flere tusentalls timer, med å lese, tenke, lage 20 bibelske musikkspill, flere egne album, skrive skuespill og dokketeater, og klekke ut ideen til multireligiøse kulturfestivaler. Det meste har handlet om tro.

---

Ivar Skippervold

• 68 år. Gift med Tora. Har barna Petter (41), Marthe (40) og Kari (34). Bor i Lillesand.
• Aktuell med boka Tro møter tro.
• Prest, musiker, forfatter. Gitt ut en lang rekke solo-album, fem album med gruppa Frisk Luft, og 20 innspillinger med bibelske syngespill.
• Startet Sakral Festival, en multireligiøs kulturfestival, i 2008.
• Fikk Bibelprisen i 2001 og Brobyggerprisen i fjor.

---

– Kan du si litt mer om hva troen din har betydd for deg?
– Min tro, sier Ivar Skippervold og smaker på ordene. – Den er en personlig overbevisning om noe som ikke kan sees, og en visshet om det som håpes. Det er ikke et vitenskapelig bevis, men et bevis for meg selv. Men siden å tro er et gjøre-ord, så må den få konsekvenser dersom det skal være en levende tro.
Ivar Skippervold fikk tidlig en forståelse av at kristendom handlet om å bli frelst, uten at jeg helt skjønte var det innebar.
–  Jeg visste verken hva jeg skulle bli frelst fra eller til. Først da jeg hørte om alkoholikere og folk som «lå i rennestenen» som var blitt frelst, ga det mening. Frelse ble noe konkret.
Frelse som en inngangsnøkkel til himmelen, ble derimot aldri viktig for ham.
– Frelse har for meg alltid vært knyttet til dette livet. I motsetning til himmelen, har jordelivet vært noe helt konkret.
– Har du aldri vært redd for å ikke komme til himmelen?
– Jeg har vært redd for å dø, men ikke for å ikke komme til himmelen. Jeg har valgt å hvile i at jeg er sett, ønsket, og elsket av kjærlighetens opphav, Gud. Det holder for meg.

LES MER: Speilbilde snudde livskursen

Avviser stammegud-tanken

I ungdomsårene trosset faren hans vær og vind som hvalfanger i Sørishavet. Nå trosser sønnen de som mener kristentroen hører hjemme i lune havner og sofakroker.

– Hvis ikke kristen tro fungerer i samspill med andres tro og livssyn, og som motmakt ovenfor destruktiv umenneskelighet, har den forvitret i læresetninger og dogmatikk.

– Håper du at alle trosretninger en dag vil forenes, til én felles religion?

– Nei. Å tro er et gjøre-ord, et verb. Når ulike religioner skal leve ut sin tro mener jeg det er mye som forener. Bryr vi oss om å lete etter kjernen i religionene, er det ikke så vanskelig å finne en fellesnevner. Bibelens «du skal elske din neste som deg selv» har paralleller i flere religioner. Vers om nåde og tilgivelse finnes både i Bibelen og Koranen.

Ivar Skippervold fikk tidlig en forståelse av at kristendom handlet om å bli frelst, uten at jeg helt skjønte var det innebar.

–  Jeg visste verken hva jeg skulle bli frelst fra eller til. Først da jeg hørte om alkoholikere og folk som «lå i rennestenen» som var blitt frelst, ga det mening. Frelse ble noe konkret.

Frelse som en inngangsnøkkel til himmelen, ble derimot aldri viktig for ham.

– Frelse har for meg alltid vært knyttet til dette livet. I motsetning til himmelen, har jordelivet vært noe helt konkret.

– Har du aldri vært redd for å ikke komme til himmelen?

– Jeg har vært redd for å dø, men ikke for å ikke komme til himmelen. Jeg har valgt å hvile i at jeg er sett, ønsket, og elsket av kjærlighetens opphav, Gud. Det holder for meg.

LES MER: Speilbilde snudde livskursen

Troen er en personlig overbevisning om noe som ikke kan sees, og en visshet om det som håpes.

—   Ivar Skippervold

Brøt med Brødremenigheten

Fremdeles kan han se frukter av foreldrenes tro i livet sitt. At faren ble frelst på et vekkelsesmøte med den finsk-svenske vekkelsespredikanten Frank Mangs i Calmeyergaten Misjonshus i Oslo i 1932, var i seg selv ikke så avgjørende. Det var måten foreldrene håndterte troen på, som satte så dype spor i ham.

– Mor og far trodde veldig sterkt på Gud, Jesus, Paulus, og på Hans Nielsen Hauge. De var preget av den vekkelsestradisjonen som troen deres var formet av. Derfor ble også min tro formet i etterdønningene av den vekkelsen. Det som ble avgjørende for min tro, var likevel at foreldrene mine brøt med det pietistiske og strenge miljøet i Brødremenigheten som de tilhørte. De skjønte at søsteren min og jeg ikke kunne vokse opp med en kristendom hvor damer måtte gå med hatt og hvor det var forbudt med radio.

Ivar Skippervold var ti år på det tidspunktet. Etter som han ble eldre, skjønte han bedre hvilke onsekvenser bruddet med menigheten hadde hatt for foreldrene.

– De ble avskåret fra sitt sosiale nettverk. Men den kampen tok de, for oss barna. Jeg skylder dem mye. Jeg er ikke kristen i dag fordi jeg har gått på søndagsskole eller møter, men fordi mor og far viste meg en tro som jeg kunne følge. Var mor og far bekymret for noe, la de seg på kne ved senga og ba. Å se dem gi seg over til Gud slik, virket på meg sterkere enn 100 søndagsskolesamlinger.

LES MER: Torgny Lindgren: En skråsikker tviler

Vekkelse trigget troen 

Da Jesusvekkelsen med stormkasts styrke rullet inn over det skandinaviske kontinentet tidlig på 1970-tallet, var 22-åringen Ivar Skippervold dirigent for koret Manna i Betlehem misjonskirke i Oslo. Hans første møtet med vekkelsen ble i heftigste laget. En gruppe fra Children of God, oppfordret nemlig unge kristne til å slippe alt, flytte hjemmefra, og følge dem.

– Jeg opplevde at det var mye slagord og bajaseri.

For øvrig husker han Jesusvekkelsen som en tid med sterk vektlegging på omvendelse.

---

Fire raske

• Gud er: Kjærlighetens kilde
• Jeg kan ikke leve uten: Familie, venner og utfordringer.
• På min gravstein skal det stå: Takk
• Boken alle bør lese: Bibelen

---

– Vi fikk en utfordring som trigget troen vår. Og det var mye tungetale. Jeg kan huske at jeg i en følelsesmessig oppstemthet, nærmest fløy nedover Møllergata i Oslo,  ivrig etter å omvende folk. Og flere fikk et nytt og bedre liv på den tiden. For andre ble det en skikkelig nedtur: Etter en følelsesmessig vekkelse er det viktig å lande i et stabilt miljø med en virkelighetsnær agenda.

LES MER: Slik skal kirken unngå partipolitikk

Tolkningsnøkkel
Utgangspunktet, og selve fundamentet for Jesusvekkelsen, ble for Skippervold først og fremst en inspirasjon til å fortsette å fortelle de gode bibelhistoriene.
– Historiene om Jesus og andre sentrale bibelske skikkelser, har for meg vært selve lokomotivet i kirkens historie. Vekkelser og egne opplevelser er vel og bra, men det som er viktig er at  historiene i bibelen tolkes på nytt, ut i fra sine egne forutsetninger og vår samtid. Et biblisistisk syn, hvor alt i Skriften tolkes bokstavelig, har jeg ikke noe tro på.
– Er det ikke viktig for deg at alle bibelfortellingene du har fortalt faktisk har skjedd?
– Poenget er at det er en god historie som har betydning for hver ny generasjon. Det er viktigere at vi spør hva historiene kan lære oss, enn om hvordan det som fortelles kunne skje.
Skippervold sier han har fortalt bibelhistoriene fordi han har tillit til dem som historier, ikke nødvendigvis til hva som egentlig skjedde, eller  hvordan de oppstod.
– Bibelfortellingene representerer for meg noe sant og ekte, som gir  mening. De kan hjelpe meg å falle til ro med alt jeg ikke forstår, nærmest fungere som en tolkningsnøkkel for hva det vil si å være menneske, på godt og vondt.

LES MER: Gregers Lundh tier ikke om fortapelsen

Kritikk for sosialetikken
Skippervold sier begeistringen for Jesus alltid har vært nært knyttet til hvordan han - Mesteren - viste omsorg for fattige og forfulgte, og talet om fred og rettferdighet.
I tillegg til med Jesus, ble også Gandhi og Martin Luther King viktige inspirasjonskilder. At han på 1970-tallet av andre kristne ble kritisert for å politisere kristendommen, blant annet på LP-en Spurven og Hiroshima (1973), hadde han liten forståelse for.
– For meg var mitt sosialetiske engasjement en naturlig konsekvens av troen. Jeg så det som min kristne plikt å skulle kjempe for en bedre verden med ikke-voldelige metoder. Det var derfor naturlig å nekte militærtjeneste.
– Har du noen anelse om hvorfor du fikk denne kritikken fra andre kristne?
– Jeg tror de var redde for at jeg skulle forstyrre vanetenkningen deres.

Historiene om Jesus og andre sentrale bibelske skikkelser, har for meg vært selve lokomotivet i kirkens historie.

—   Ivar Skippervold

Lært av kona og barna

Ivar Skippervold legger ikke skjul på at troen hans er blitt preget, ikke sjelden også korrigert, i samværet med kona og barna hans. Allerede tidlig i forholdet til kona Tora, diskuterte de dåpens betydning: Hun kom fra en baptistisk voksendåptradisjon, mens han tilhørte en barnedåptradisjon.

– Det tok lang tid før vårt første barn, Petter, ble døpt. Tora og jeg diskuterte lenge før vi fant ut at barna våre skulle døpes som små. For meg ble prosessen en forståelse av at Gud er mye større enn teologiske utgreiinger om dåp, ja enn alle våre dogmatiske fortolkninger, ritualer og kirkerettslige spissfindigheter. Jeg tror alt dette mest av alt bunner i vår hjelpeløshet.

At kona hans i over 30 år har vært flyktningekoordinator i Grimstad, noe som også datteren Marthe nå jobber med, har betydd mye for ham. – Det har hjulpet meg å få opp øynene for hvor viktig respekten for andres kultur og tro er.

Sønnen Petter og datteren Kari har gjennom sitt engasjement i henholdsvis pop-bandet Post Scriptum og Hove-festivalen, gitt ham en viktig påminnelse.

– Jeg har skjønt hvor viktig ungdomskulturen jeg var en del av på 1960 og 70-tallet var, og fremdeles er i unge menneskers liv.

Av Petter, som i dag er teolog og forlagsredaktør i Verbum, har han dessuten lært mye om både teologi og trosformidling.

– Jeg har skjønt at en av barnas viktigste oppgaver er å oppdra sine foreldre, sier Ivar Skippervold.